Så tenner eg
eit bål i kveld
eg tenner det for deg
du som vandrar
heilt åleine på denne
discoopplyste desemberveg
Hugs, du er aldri åleine
det er mange på din sti
mange som føler
dei har dårlig gli
Mvh
Så tenner eg
eit bål i kveld
Eg tenner det for fred
gløym ikkje
dei som åleine er
la dei få vere med.
Rune Olstad
lørdag 2. desember 2017
mandag 23. oktober 2017
Eit minne
Ho smilte
åt meg
huska ikkje
lenger kva
for eit navn
eg har
eller om
eg var systra,
mora hennar
eller kan hende
berre ei
som gjekk forbi
ute i gangen
Ho smilte
likavel,
andledet
mitt
kjende ho
frå ein stad
lang borte frå
(inger e solem)
https://www.livetoverseksti.com/
åt meg
huska ikkje
lenger kva
for eit navn
eg har
eller om
eg var systra,
mora hennar
eller kan hende
berre ei
som gjekk forbi
ute i gangen
Ho smilte
likavel,
andledet
mitt
kjende ho
frå ein stad
lang borte frå
(inger e solem)
https://www.livetoverseksti.com/
søndag 22. oktober 2017
Gult kort til pårørende
Så har jeg fått det igjen. Gult kort. Raskt opp av sykepleierlomma nesten før jeg rekker å snakke ferdig.
Far har falt ut av sengen på sykehjemmet. Ingen dramatikk forsåvidt, ingen alvorlige skader, heldigvis. Denne gangen gikk det bra.
Far er av den egenrådige sorten. Tror selv at han mestrer det meste. Jeg vet ikke om han ba dem om ikke å ringe oss, eller om de bare ikke gjorde det fordi han ikke ble så veldig skadet. Jeg får ikke helt svar på det... Så når han forteller det på telefonen noen dager etter, setter jeg meg selvsagt i bilen, vil se med egne øyne om han har det bra.
På veien inn til rommet hans går jeg forbi vaktrommet hvor det sitter en sykepleier og to helsefagarbeidere eller hva de nå er... Jeg stikker hodet inn og sier hei, hvordan går det?
Jeg er som vanlig blid, blid er min almentilstand, også når far har falt. Hvordan går det med far, spør jeg. Fint, sier de. Han falt ut av sengen en natt, stemmer det? Ja, vent litt så skal vi sjekke, svarer sykepleier. En titt i datasystemet og ja, han har falt.
Har noen foreslått en sengehest, spør jeg. Da kommer det gule kortet. Rett opp av lomma, ingen nøling. Han vil ikke ha, vi kan ikke tvinge ham, HAN ER SAMTYKKEKOMPETENT.
Hvor mange ganger har jeg ikke fått dette servert rett opp i ansiktet, innledningsvis, før så mye som en flik av en dialog har funnet sted. Fra vedtakskontor, fra hjemmesykepleie, fra midlertidige opphold, fra rullerende opphold, fra sykehjemmet hvor han bor. Det gule kortet er så beleilig for de ansatte.
Vi har spurt og han sier nei. Har dere forsøkt å sitte litt hos ham, tatt dere tid til å forklare hvorfor det er en god ide med sengehest? Forklart hva som kan skje dersom han, med sine 92 år, 2 kunstige hofter og alvorlig kols( 15% lungekapasitet) brekker noe og blir liggende? Han har hatt flere fall, på badet, på rommet, så dette er ikke første gang... Har dere tatt dere den tiden det tar å få ham på smørsiden?
Alle tre nøler og ser i gulvet. Nå drar dere det gule kortet, sier jeg til dem, samtykkekortet, det er det enkleste for dere. Sykepleier blir lei seg og sier det til meg, at hun blir lei seg når jeg sier det på den måten.
Far er i godt humør når jeg kommer, han elsker hundene mine og forsøker å unngå å snakke om fallet. Trenger litt hjelp med laptopen. Et stort sår på kinnet, noen småsår på albuen, ellers ok. Vi snakker om været. Vi går i restauranten sier han.
Hva er det med denne samtykkekompetansen? Så mange ganger i fars alderdom har jeg opplevd at det gule kortet som jeg liker å kalle det, nærmest blir brukt mot meg. Det er blitt en sovepute for personalet, når den gamle ikke vil så er det så lett for dem å bare trekke på skuldrene og late som om de ikke har ansvar. Hver gang jeg har kommentarer og spørsmål så drar de det gule kortet. Det er som et varsku om at jeg ikke trenger å spørre mer, jeg er til bry, jeg blir avfeid før jeg har fått svarene jeg trenger for å senke skuldrende. Er han samtykkekompetent da, hvis han ikke forstår at en sengehest er lurt, spør jeg.
Hvem har ansvaret for å ta beslutningen om han er samtykkekompetent eller ikke? Det er så frustrerende, vi pårørende skal besøke, hjelpe til,støtte, men vi har likevel ikke noe vi skulle ha sagt. Jeg foretrekker å maile til sykehjemmet, vil ha ting skriftlig. De ber meg ringe, de ønsker ikke noe skriftlig, tenker jeg.
Jeg har tidligere bedt om møte med personalet, de går til far og spør om det er greit med et møte og han sier nei. Gult kort. Da blir det ikke noe møte. Enkelt og greit. For dem. Hva når han faller ut av sengen neste gang. Eller, hvor mange ganger må han falle ut av sengen, og evt. skade seg stygt, før de tar ansvar? Jeg er så bombesikker på at hvis han faller ut av sengen en gang til, så vil deres svar være : det er sånn som skjer, det kunne ha skjedd nårsomhelst. Det har de sikkert rett i. Må jeg virkelig begynne å føre logg på datoer, samtaler, hvem som sa hva, hvem som dro det gule kortet?
Det var godt å gå skrevet ned så sparer jeg kanskje en ansatt på sykehjemmet for å få et rødt kort av meg...
Hilsen pårørende.
Far har falt ut av sengen på sykehjemmet. Ingen dramatikk forsåvidt, ingen alvorlige skader, heldigvis. Denne gangen gikk det bra.
Far er av den egenrådige sorten. Tror selv at han mestrer det meste. Jeg vet ikke om han ba dem om ikke å ringe oss, eller om de bare ikke gjorde det fordi han ikke ble så veldig skadet. Jeg får ikke helt svar på det... Så når han forteller det på telefonen noen dager etter, setter jeg meg selvsagt i bilen, vil se med egne øyne om han har det bra.
På veien inn til rommet hans går jeg forbi vaktrommet hvor det sitter en sykepleier og to helsefagarbeidere eller hva de nå er... Jeg stikker hodet inn og sier hei, hvordan går det?
Jeg er som vanlig blid, blid er min almentilstand, også når far har falt. Hvordan går det med far, spør jeg. Fint, sier de. Han falt ut av sengen en natt, stemmer det? Ja, vent litt så skal vi sjekke, svarer sykepleier. En titt i datasystemet og ja, han har falt.
Har noen foreslått en sengehest, spør jeg. Da kommer det gule kortet. Rett opp av lomma, ingen nøling. Han vil ikke ha, vi kan ikke tvinge ham, HAN ER SAMTYKKEKOMPETENT.
Hvor mange ganger har jeg ikke fått dette servert rett opp i ansiktet, innledningsvis, før så mye som en flik av en dialog har funnet sted. Fra vedtakskontor, fra hjemmesykepleie, fra midlertidige opphold, fra rullerende opphold, fra sykehjemmet hvor han bor. Det gule kortet er så beleilig for de ansatte.
Vi har spurt og han sier nei. Har dere forsøkt å sitte litt hos ham, tatt dere tid til å forklare hvorfor det er en god ide med sengehest? Forklart hva som kan skje dersom han, med sine 92 år, 2 kunstige hofter og alvorlig kols( 15% lungekapasitet) brekker noe og blir liggende? Han har hatt flere fall, på badet, på rommet, så dette er ikke første gang... Har dere tatt dere den tiden det tar å få ham på smørsiden?
Alle tre nøler og ser i gulvet. Nå drar dere det gule kortet, sier jeg til dem, samtykkekortet, det er det enkleste for dere. Sykepleier blir lei seg og sier det til meg, at hun blir lei seg når jeg sier det på den måten.
Far er i godt humør når jeg kommer, han elsker hundene mine og forsøker å unngå å snakke om fallet. Trenger litt hjelp med laptopen. Et stort sår på kinnet, noen småsår på albuen, ellers ok. Vi snakker om været. Vi går i restauranten sier han.
Hva er det med denne samtykkekompetansen? Så mange ganger i fars alderdom har jeg opplevd at det gule kortet som jeg liker å kalle det, nærmest blir brukt mot meg. Det er blitt en sovepute for personalet, når den gamle ikke vil så er det så lett for dem å bare trekke på skuldrene og late som om de ikke har ansvar. Hver gang jeg har kommentarer og spørsmål så drar de det gule kortet. Det er som et varsku om at jeg ikke trenger å spørre mer, jeg er til bry, jeg blir avfeid før jeg har fått svarene jeg trenger for å senke skuldrende. Er han samtykkekompetent da, hvis han ikke forstår at en sengehest er lurt, spør jeg.
Hvem har ansvaret for å ta beslutningen om han er samtykkekompetent eller ikke? Det er så frustrerende, vi pårørende skal besøke, hjelpe til,støtte, men vi har likevel ikke noe vi skulle ha sagt. Jeg foretrekker å maile til sykehjemmet, vil ha ting skriftlig. De ber meg ringe, de ønsker ikke noe skriftlig, tenker jeg.
Jeg har tidligere bedt om møte med personalet, de går til far og spør om det er greit med et møte og han sier nei. Gult kort. Da blir det ikke noe møte. Enkelt og greit. For dem. Hva når han faller ut av sengen neste gang. Eller, hvor mange ganger må han falle ut av sengen, og evt. skade seg stygt, før de tar ansvar? Jeg er så bombesikker på at hvis han faller ut av sengen en gang til, så vil deres svar være : det er sånn som skjer, det kunne ha skjedd nårsomhelst. Det har de sikkert rett i. Må jeg virkelig begynne å føre logg på datoer, samtaler, hvem som sa hva, hvem som dro det gule kortet?
Det var godt å gå skrevet ned så sparer jeg kanskje en ansatt på sykehjemmet for å få et rødt kort av meg...
Hilsen pårørende.
lørdag 14. oktober 2017
søndag 8. oktober 2017
Åpent brev til helse og omsorgsminister Bent Høie.
Jeg liker det du prøver og gjøre i helseNorge, og du har gode intensjoner og mange ord. Men jeg tror ikke du eller noen andre er i stand til og snu utdanning, betalt skatt i en årrekke. Dette til tross for at hun fikk tuberkulose som 15 åring og var syk i 7 år. Uten medikamenter- fordi staten skulle spare på den medisinske behandlingen. Selv om hun hadde foreldre som satt godt i det økonomisk og var villige til å betale for behandlingen. Paradoksalt nok har vi nå privatisering av tjenester- og vi trenger mer av det. Eller greier du og rydde opp? Slik at de offentlige tjenestetilbyderene gjør jobben sin ?
Jeg er datteren, jeg bor 55 mil unna, og får ikke fulgt opp det daglige. Så gjerne jeg skulle sittet der hver dag- og motivert henne til å spise.
Jeg tror tiden er inne til og bli høylydte. Protestere på mangelfull faglig forsvarlighet og manglende omsorg for våre foreldre som må bo på sykehjem. Kalle en spade for en spade.
Jeg skriver - fordi ingen må tro- selv om man paradoksalt nok- må kjempe seg til plass- ønsker og bo der. Selvsagt finnes det unntak- det finnes gode sykehjem med fokus på kvalitet-fokus og trygghet for være gamle foreldre-men de tror jeg er et unntak.
Min mor måtte på sykehjem etter lang tids økende invalidisering- over natta- brått og brutalt. Som på alle andre sykehjem så sliter de med bemanning og innhold for de eldre.
Min mors hverdag er 23 timer i seng. Min fantastiske mor. Hun er blitt et levende skjelett fordi hun har for lavt ernæringsinntak i forhold til behov. Hun har fått innvilget en spesialrullestol til 49 0000 kroner som hun ikke kan bruke fordi hjelpemiddelsentralen ikke klarer og tilpasse den til henne. Pågående klaging til avdelingen har ikke hjulpet. Slakk ledelse. Hvorfor skjer det ingenting ? Min mor. Ved inntak- Hun måtte fylle ut et 4 siders langt skjema om hvem hun var, hva hun likte og spise og interesser. Hun er interessert i kultur, musikk, ut i naturen, bøker og håndarbeid. Hva blir hun tilbudt ? Bingo. Filmstunder. Komedier.
Hun er i stort behov av fysioterapi fordi nakken hennes har stivnet. Hun kan ikke bevege den til høyre eller venstre. Siste bestilling ble gjort for 3 uker siden. Det het seg. "Nå skal din mor få fysioterapi man- ons og fredag. Hun ble så glad. Hun venter enda.
Min mor har ventet på at en ergoterapuet fra hjelpemiddelsentralen skal regulere hennes flotte stol slik at målet om og sitte opp kan bli oppfylt. Målet er at hun skal kunne sitte oppe ved måltider og totalt 1 time. Av døgnets 24 timer hadde det vært fint. Når har det gått 6 måneder og min mor venter fremdeles. Så fint det hadde vært og kunne sitte oppe ti minutter ved middagsbordet uten smerter i en stol som kostet 49 000 kroner.
Ubrukelig.
Min mor har ventet på at en ergoterapuet fra hjelpemiddelsentralen skal regulere hennes flotte stol slik at målet om og sitte opp kan bli oppfylt. Målet er at hun skal kunne sitte oppe ved måltider og totalt 1 time. Av døgnets 24 timer hadde det vært fint. Når har det gått 6 måneder og min mor venter fremdeles. Så fint det hadde vært og kunne sitte oppe ti minutter ved middagsbordet uten smerter i en stol som kostet 49 000 kroner.
Ubrukelig.
Helt siden hun ble sykehjemspasient har hennes fysiske, psykiske helse blitt redusert. Også hennes livsvilje,det åndelige er svekket. Hun har en BMI langt under det forsvarlige. Det heter seg, "hun får det hun ønsker". Så fint, hva ønsker hun da ? De får middag levert fra storkjøkken. Den kommer i store innpakkede vakumplastbeholder som ser ut som grisemat. Potetene er hermetiske. Kan min mor få alternativ kost ? Ønskekost. Det heter seg da, det er umulig for kjøkkenet og levere annen mat enn det vi får. Hun avmagres og sultes ihjel. Jeg grøsser, og tankene vandrer, hva med de som har glutenallergi ???? Bare som et eksempel. Magesekken krymper og matlysten forsvinner. Hun er mett etter 5 spiseskjeer suppe.
Det heter seg det blir kompensert med at personalet kan lage mat på enhetens kjøkken. Så fint. Vi bestilte spagetti med kjøttsaus. Nei, det var vanskelig, det hadde de ikke tid til og noen måtte handle inn maten. Så foreslo en sykepleier, " hva om du handler inn fjordlandsmiddager" ?
Hva mener du Bent Høie ? Var dette et godt forslag ?
Til lunch, rundt halv ettiden, kommer personalet inn. De tar med seg en suppetallerken eller nudler. Det høres fint ut, med suppe. Så fant jeg ut, suppen de tilbyr er suppeposer man blander ut i varmt vann, trekk og vips ferdig. De tilsetter fløte og proteinpulver for å øke næringsverdien. Blir ca 50 kcal med 1.5 dl suppe og fløte. De har to sorter. Blomkål suppe eller tomatsuppe. Hun får egg oppi tomatsuppen.
Min mor ligger bakover i sengen, halvhøyt hjertebrett. De setter det forann henne, gir henne et glass varm saft som står på sidebordet. Så går de. Hvem spiser slik ? Dette syntes personalet er helt greit og blir uforstående når jeg , datteren sier hallo stopp litt her. Min mor må hjelpes opp i sengen, slik at hun i det minste sitter. Hjertet mitt gråter. Jeg er rasende, men kan ikke vise det. Mest av alt er jeg rystet. Min mor klager ikke. ikke på dette. Hun vil ikke ha mat. Hun er ikke sulten. Og personalet gjemmer seg bak " hun får det hun vil ha ". Løgn, bortforklaringer, fraskrivelse av ansvar.
DE GIDDER IKKE: DE SER IKKE. Personalet er også et offer for en ubrukelig system som rammer de eldre. Dette hadde ikke vært godtatt i noen annen næring. Hvorfor har vi ikke protestert før og stilt krav ?
Jeg er datteren, jeg bor 55 mil unna, og får ikke fulgt opp det daglige. Så gjerne jeg skulle sittet der hver dag- og motivert henne til å spise.
Nå har jeg fått nok - og nå er jeg høylydt.
Jeg tror ikke dette sykehjemmet er det eneste som ikke klarer, er i stand til og yte faglig forsvralig helsehjelp. Systemet er ikke tilrettelagt for at sykehjemsbeboere skal kunne ha et liv med innhold. Det blir ikke bevilget ressurser.
Min mor kommer til å dø av underernæring- ikke alder. Og jeg godtar det ikke. Men det er kanskje ikke så farlig.
Kristin Eide
Kristin Eide
lørdag 19. august 2017
Når du vert gamal
Kjære politikar
vil du då vere nøgd
med å bli fråteken
all verdigheit
Du har gjort ditt
og kanskje til og med
vore ein "føregangsmann"
Gledar du deg
til å bli gløymd
Hadde du ikkje
fortent ein betre lagnad
etter alt du har gjort
Kva om nokon
tok seg tid
Kva om nokon
såg deg.
Du kan ikkje klage
på politikarane då
Tenk litt no
før du grev
di eiga grav.
(Rune Olstad)
vil du då vere nøgd
med å bli fråteken
all verdigheit
Du har gjort ditt
og kanskje til og med
vore ein "føregangsmann"
Gledar du deg
til å bli gløymd
Hadde du ikkje
fortent ein betre lagnad
etter alt du har gjort
Kva om nokon
tok seg tid
Kva om nokon
såg deg.
Du kan ikkje klage
på politikarane då
Tenk litt no
før du grev
di eiga grav.
(Rune Olstad)
søndag 30. april 2017
Kjære mor, nå er du fri.
Rommene fylles av støv, kaffekoppen er lukket inn i skapet.
Støvlene er ensomme der ved døra.
Vi skulle gått flere turer sammen, vi skulle lest flere dikt,
dikt om alver og troll, om sol og om uvær.
Kom ta meg med inn i din verden, der jeg aldri før har vært.
Vis meg rundt i ditt landskap, la meg bli kjent med det som nå er deg nært.
For jeg lurer på hvordan det er der, på andre siden av mørket.
Er det blomsterflor i alle farger, slik som i din egen lille hage?
Da vil jeg komme dit og plukke blomster til deg, en bukett vil jeg lage.
Er det engler som passer på deg, er det noen som holder rundt deg når du fryser?
Jeg vil lage vår egen lille drømmeverden,
der skal vi møtes å plukke blomster og spise blåbær.
Vi skal gå mange turer i all slags vær, over lyng og over hei,
og se ørna glider over himmelen.
Der fins ei frykt, der fins kun glede og latter.
Da kan jeg få fryde meg sammen med deg i ditt lys.
N.N.
tirsdag 18. april 2017
Sykehjem er en god løsning når ønsker og behov ikke er samstemte.
Vi, alle mennesker vil være friske sterke og sunne.
Vi vil bo hjemme være aktive og ha et godt sosialt liv!
Vi ønsker å styre våre egne liv og være aktive mennesker.
Ingen ønsker å komme på sykehus dersom de ikke opplever at det er et behov.
Ingen gamle vil heller komme på sykehjem dersom de ikke opplever at det er et behov.
Vi ønsker alle å bo lengst mulig hjemme.
MEN når den gamle ytrer ønske eller behov for å komme på sykehjem, da skal man lytte og ta dem alvorlig!
NÅR pårørende ytrer bekymring om deres gamle, da skal man lytte fordi pårørende har stor kompetanse og kunnskap om sine gamle!
DERSOM helsepersonell har gjort en tverrfaglig vurdering og mener den gamle trenger et 24 timers pleie og omsorg tilbud betyr det at det er gjort en FAGLIG vurdering som ikke skal overprøves av en byråkrat.
En byråkrat i denne forbindelse betyr også en sykepleier, lege eller annen helsearbeider som innehar en byråkratisk administrativ funksjon, f.eks på et bestillerkontor.
Helsefaglig utdannende personer som utfører administrative oppgaver/byråkratiske oppgaver må bli mye flinkere til å vite hvilken hatt de har på seg!
Helsefaglige vurderinger er IKKE gjort utifra budsjettsmessige vurderinger men utifra pleie, omsorgs og medisinfaglige behov!
Det utøves altfor mange beslutninger eller manglende beslutninger pga fagpersoners manglende evne til å skille mellom sin helsefaglige bakgrunn og sin byråkratiske-administrative funksjon.
I altfor mange tilfeller ser vi hvorledes personer i lederfunksjoner overkjører solid baserte tverrfaglige helsefaglige vurderinger med enn arroganse uten sidestykke.
Verken en sykehusdirektør som har vært lege, en sykepleier på bestillerkontoret eller en administrativ leder i barnevernet med barnevernsfaglig bakgrunn, skal kunne overkjøre tverrfaglige faglige vurderinger som er gjort etter retningslinjer for utredning av syke, gamle eller barn!
Henning Økland
Vi vil bo hjemme være aktive og ha et godt sosialt liv!
Vi ønsker å styre våre egne liv og være aktive mennesker.
Ingen ønsker å komme på sykehus dersom de ikke opplever at det er et behov.
Ingen gamle vil heller komme på sykehjem dersom de ikke opplever at det er et behov.
Vi ønsker alle å bo lengst mulig hjemme.
MEN når den gamle ytrer ønske eller behov for å komme på sykehjem, da skal man lytte og ta dem alvorlig!
NÅR pårørende ytrer bekymring om deres gamle, da skal man lytte fordi pårørende har stor kompetanse og kunnskap om sine gamle!
DERSOM helsepersonell har gjort en tverrfaglig vurdering og mener den gamle trenger et 24 timers pleie og omsorg tilbud betyr det at det er gjort en FAGLIG vurdering som ikke skal overprøves av en byråkrat.
En byråkrat i denne forbindelse betyr også en sykepleier, lege eller annen helsearbeider som innehar en byråkratisk administrativ funksjon, f.eks på et bestillerkontor.
Helsefaglig utdannende personer som utfører administrative oppgaver/byråkratiske oppgaver må bli mye flinkere til å vite hvilken hatt de har på seg!
Helsefaglige vurderinger er IKKE gjort utifra budsjettsmessige vurderinger men utifra pleie, omsorgs og medisinfaglige behov!
Det utøves altfor mange beslutninger eller manglende beslutninger pga fagpersoners manglende evne til å skille mellom sin helsefaglige bakgrunn og sin byråkratiske-administrative funksjon.
I altfor mange tilfeller ser vi hvorledes personer i lederfunksjoner overkjører solid baserte tverrfaglige helsefaglige vurderinger med enn arroganse uten sidestykke.
Verken en sykehusdirektør som har vært lege, en sykepleier på bestillerkontoret eller en administrativ leder i barnevernet med barnevernsfaglig bakgrunn, skal kunne overkjøre tverrfaglige faglige vurderinger som er gjort etter retningslinjer for utredning av syke, gamle eller barn!
Henning Økland
Spesialrådgiver, Legespesialist i Indremedisin
og Geriatri
torsdag 13. april 2017
En "liten" påskebønn
Kjære alle sykepleiere, dere har vært en av bærebjelkene i helsevesenet gjennom tidene. Efter utallige år på landets største sykehus (34 år) kan jeg uttale meg om det med stor trygghet. Dere er en av mange pilarer, dog en av de viktigste, som pasienten har kunnet og kan lene seg på når livet butter.
Sammen med oss leger,- men og annet personalet danner vi en helhet og lever i en symbiose i vår (helse)verden, - med pasientene.
Men, det er noe jeg savner:
Først vil jeg nevne hjelpepleiere, en helt uvurderlig gruppe medarbeidere, - pasientens fundament og trygghet. Dere var og er nærmeste pasientene i stell, og er den faggruppen som ser hele menneske, pga. den nærheten dere oppnår ved å bruke så mye tid med det syke menneske.
Da jeg startet min karriere som pleieassistent for over tredve år siden var det dere som lærte og inspirerte meg til å fortsette i helsevesenet.
Tusen takk.
Det har blitt færre av dere de siste årene. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere kommer tilbake i fullt monn. Det fortjener pasientene.
Det samme med sekretærene, dere var/er helt uvurderlige. Dere er dypt savnet. Avlastende, behagelige og litt strenge,- og det trengte vi leger i hvert fall. Og så allsidige, oppfinnsomme, forståelsesfulle, samvittighetsfulle og grundige. Kom tilbake!
Så vil jeg kort nevne at jeg har hørt at mange sykepleiere, hjelpepleiere og leger pr i dag sliter på arbeidet, pga. høyt tempo, særs høye krav, herunder «samlebåndssystemet» (Toytamodellen) som gjennomføres på norske helseinstitusjoner og som pasienter utsettes for. Og fordi helhetstenking rundt det syke menneske som ligger foran en, fokus på individet, har blitt byttet ut med helhetstenking og hensyntagen til systemets økonomi i stede.
Det som bekymrer meg er at jeg får mange henvendelser fra sykepleiere, hjelpepleiere og leger som er fortvilede efter at de med rette har meldt fra om det de mener kan være en risiko/fare ved driften, dvs. uforsvarlige forhold for pasienten. Og om dysfunksjonell og/eller uforsvarlig planlegging og organisering, inadekvate turnusordninger, uheldig kultur på arbeidsplasser og ledere som ikke tåler konstruktive tilbakemeldinger.
Det som midlertid er illevarslende og som uroer meg mest i dette henseende er at en del av dem som varsler ikke føler at de får støtte av sitt forbund/forening. Jeg ber om at sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet tar dette på det dypeste alvor.
Å stå alene som varsler, evt. bli utsatt for represalier oppleves som en kafkaprosess og er svært ensomt for mange (mild beskrivelse), og konsolideres raskt i en katastrofe om man ikke får hjelp og støtte i det minste fra sine egne forbund og foreninger.
Tiden vi nå går inn i krever samhold, samarbeid, ivaretagelse av hverandre og sikring av "systemene" (systemene er jo i bunn og grunn oss), systemer som skal ta vare på våre svakeste og syke. Vi må hegne om hverandre, og ikke minst de vi er satt til å hjelpe.
God påske.
Synne Bernhardt
Lege og kirurg
Sammen med oss leger,- men og annet personalet danner vi en helhet og lever i en symbiose i vår (helse)verden, - med pasientene.
Men, det er noe jeg savner:
Først vil jeg nevne hjelpepleiere, en helt uvurderlig gruppe medarbeidere, - pasientens fundament og trygghet. Dere var og er nærmeste pasientene i stell, og er den faggruppen som ser hele menneske, pga. den nærheten dere oppnår ved å bruke så mye tid med det syke menneske.
Da jeg startet min karriere som pleieassistent for over tredve år siden var det dere som lærte og inspirerte meg til å fortsette i helsevesenet.
Tusen takk.
Det har blitt færre av dere de siste årene. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere kommer tilbake i fullt monn. Det fortjener pasientene.
Det samme med sekretærene, dere var/er helt uvurderlige. Dere er dypt savnet. Avlastende, behagelige og litt strenge,- og det trengte vi leger i hvert fall. Og så allsidige, oppfinnsomme, forståelsesfulle, samvittighetsfulle og grundige. Kom tilbake!
Så vil jeg kort nevne at jeg har hørt at mange sykepleiere, hjelpepleiere og leger pr i dag sliter på arbeidet, pga. høyt tempo, særs høye krav, herunder «samlebåndssystemet» (Toytamodellen) som gjennomføres på norske helseinstitusjoner og som pasienter utsettes for. Og fordi helhetstenking rundt det syke menneske som ligger foran en, fokus på individet, har blitt byttet ut med helhetstenking og hensyntagen til systemets økonomi i stede.
Det som bekymrer meg er at jeg får mange henvendelser fra sykepleiere, hjelpepleiere og leger som er fortvilede efter at de med rette har meldt fra om det de mener kan være en risiko/fare ved driften, dvs. uforsvarlige forhold for pasienten. Og om dysfunksjonell og/eller uforsvarlig planlegging og organisering, inadekvate turnusordninger, uheldig kultur på arbeidsplasser og ledere som ikke tåler konstruktive tilbakemeldinger.
Det som midlertid er illevarslende og som uroer meg mest i dette henseende er at en del av dem som varsler ikke føler at de får støtte av sitt forbund/forening. Jeg ber om at sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet tar dette på det dypeste alvor.
Å stå alene som varsler, evt. bli utsatt for represalier oppleves som en kafkaprosess og er svært ensomt for mange (mild beskrivelse), og konsolideres raskt i en katastrofe om man ikke får hjelp og støtte i det minste fra sine egne forbund og foreninger.
Tiden vi nå går inn i krever samhold, samarbeid, ivaretagelse av hverandre og sikring av "systemene" (systemene er jo i bunn og grunn oss), systemer som skal ta vare på våre svakeste og syke. Vi må hegne om hverandre, og ikke minst de vi er satt til å hjelpe.
God påske.
Lege og kirurg
Synne Bernhardt og Sigrid Wisløff (Eldrekonvensjonen). |
torsdag 6. april 2017
DET ER NOK NÅ!
Jeg er sjokkert etter alle historier om eldre, hjelpetrengende mennesker som blir sendt hjem. Da snakker jeg om mennesker på over 90 år.
Bare alder og det at de er utrygge hjemme burde kvalifisere til sykehjemsplass.
Jeg tenker med gru på alle de som ligger i sitt hjem, og det eneste besøket de får er travle hjemmesykepleiere. Og hadde enda disse vært få og faste, men det er nye hver dag og hele tiden. Hvem i himmelens navn blir trygg av sånt? Vi du ha en ukjent som skal ta seg av det mest intime, som for eksempel å få hjelp til dusj?
Det må du finne deg i hvis du blir hjelpetrengende og kommer over en viss alder. Da skal du bare være takknemlig for den hjelpen du får!
Det siste nå fra regjeringen er en ny reform:
"Leve hele livet"
Den kommer til å omhandle de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre: Mat, aktivitet og felleskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.
Nå skal jeg fortelle den brutale sannheten her, og som jeg håper de politiske partiene vil ta inn:
Det må bevilges mer til våre eldre på statsbudsjettet og en del bør øremerkes
Det må settes inn strakstiltak, og økt grunnbemanning er første bud.
"Mat, aktivitet og felleskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene. Det er det som svikter." Det svikter fordi vi ikke har nok folk! Og kompetanse.
Det bør også ansettes noe til å ta seg av vasking, bestilling av varer og alt som ikke har med pleie å gjøre. Dette er nå blitt like viktige oppgaver for helsepersonell som pleien til pasientene.
Les alle historier på siden vår Verdig eldreomsorg. Det er bare en brøkdel av alle jeg får. For de fleste vil være anonyme. De er engstelige.
Helsepersonell er redde for å miste jobben sin hvis de sier fra, og pårørende er engstelige for at det blir verre for sine kjære.
http://trijaks-graff.blogspot.no/2017/01/ti-still-eller-forsvinn.html?m=0
Fryktkultur styrer vårt helsevesen. Uverdig behandling av våre eldre skjer hver dag. Lover og forskrifter brytes daglig.
Verdig eldreomsorg har nå snart 90 000 følgere.
Men inge liker å høre den virkelige sannheten. Den usminkede og rå sannheten om Norges eldreomsorg.
Den kjenner vi. Til informasjon var administrator på Sykepleierkongressen 2016 med dette. Da reiste rundt 300 sykepleiere seg og klappet og aldri har jeg fått så mye anerkjennelse og gode tilbakemeldinger. Det sier litt om mye. Det sier at helsepersonell vet hva som foregår men de våger ikke si noe.
Det ønsker vi å gjøre noe med. Vi ønsker å støtte de som går imot dette systemet. De som står opp for våre eldre, de som står opp for de aller mest sårbare. De uten pårørende til å stå på for seg. De som ikke sier noe, hverken mens de lever eller ingen får vite noe etter deres død. Vi vet at bak hver historie som kommer ut skjuler det seg minst hundre lignende tilfeller.
I tillegg har jeg som administrator erfaring både som sykepleier og pårørende.
Se på sykehjemmene som er på Facebook. De viser kun godsiden. Og det er flott at gode ting skjer. Men vi vet at bak denne godsiden så finnes så mye uverdig.
Det hjelper ikke med livsgledetiltak for de som er så syke at de ikke kan delta. De som ikke får den pleien og omsorgen de har krav på, de som ikke får smertelindring ved livets slutt eller må ligge alene å dø.
Det hjelper ikke de som må bruke bleier/innlegg om natta fordi det er altfor få nattevakter. Eller de som bruker beroligende fordi ingen har tid til å lytte til dem og faktisk snakke med dem. Mange hadde roet seg da.
Veldig mange får ikke den fysioterapien de har krav på. Det er visst ikke så nøye lenger når du når en viss alder...Slik kan det faktisk virke.
Og for dette får de eldre lov å betale en stor del av pensjonen sin, uten å ha forbrukerrettigheter engang. Slå den! Vi andre kan klage på både varer og tjenester. Bør det ikke da være en selvfølge at våre eldre også skal kunne det? På en tjeneste de betaler så mye for. Jeg bare spør.
Og vet dere: På mange sykehjem bor de på små rom uten eget toalett engang. Eller de blir tvangsplassert sammen med en fremmed på et rom. Slik som i Haugesund.
Pårørende blir utnyttet og tatt som en selvfølge og mange er så slitne at de blir syke selv.
Helst hadde vel de som styrer sett at hele eldreomsorgen ble frivillighetsarbeid.
De skjønner visst ikke at mange av de som i dag er på sykehjem eller hjemme hadde vært på sykehus før Samhandlingsreformen kom. Det er syke, hjelpetrengende mennesker vi snakker om.
Hva skjer når tildelingskontor i Oslo, i Voss og andre steder har mer makt enn leger og spesialister?
Når de sender hjelpetrengende, nesten blinde personer hjem mener jeg det er på grensen til kriminelt.
Hvor mange har endt livet sitt slik? De har ikke fått plass på sykehjem og deretter har det skjedd en ulykke hjemme. Dette bør det også snakkes om.
Nå må vi begynne å kalle en spade for en spade. Folk begynner å forstå. Verdig eldreomsorg synliggjør sannheten og ingenting kan stoppe oss.
Trine Jaksland Graff
Sykepleier og administrator for siden
Veldig eldreomsorg
Bare alder og det at de er utrygge hjemme burde kvalifisere til sykehjemsplass.
Jeg tenker med gru på alle de som ligger i sitt hjem, og det eneste besøket de får er travle hjemmesykepleiere. Og hadde enda disse vært få og faste, men det er nye hver dag og hele tiden. Hvem i himmelens navn blir trygg av sånt? Vi du ha en ukjent som skal ta seg av det mest intime, som for eksempel å få hjelp til dusj?
Det må du finne deg i hvis du blir hjelpetrengende og kommer over en viss alder. Da skal du bare være takknemlig for den hjelpen du får!
Det siste nå fra regjeringen er en ny reform:
"Leve hele livet"
Den kommer til å omhandle de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre: Mat, aktivitet og felleskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.
Nå skal jeg fortelle den brutale sannheten her, og som jeg håper de politiske partiene vil ta inn:
Det må bevilges mer til våre eldre på statsbudsjettet og en del bør øremerkes
Det må settes inn strakstiltak, og økt grunnbemanning er første bud.
"Mat, aktivitet og felleskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene. Det er det som svikter." Det svikter fordi vi ikke har nok folk! Og kompetanse.
Det bør også ansettes noe til å ta seg av vasking, bestilling av varer og alt som ikke har med pleie å gjøre. Dette er nå blitt like viktige oppgaver for helsepersonell som pleien til pasientene.
Les alle historier på siden vår Verdig eldreomsorg. Det er bare en brøkdel av alle jeg får. For de fleste vil være anonyme. De er engstelige.
Helsepersonell er redde for å miste jobben sin hvis de sier fra, og pårørende er engstelige for at det blir verre for sine kjære.
http://trijaks-graff.blogspot.no/2017/01/ti-still-eller-forsvinn.html?m=0
Fryktkultur styrer vårt helsevesen. Uverdig behandling av våre eldre skjer hver dag. Lover og forskrifter brytes daglig.
Verdig eldreomsorg har nå snart 90 000 følgere.
Men inge liker å høre den virkelige sannheten. Den usminkede og rå sannheten om Norges eldreomsorg.
Den kjenner vi. Til informasjon var administrator på Sykepleierkongressen 2016 med dette. Da reiste rundt 300 sykepleiere seg og klappet og aldri har jeg fått så mye anerkjennelse og gode tilbakemeldinger. Det sier litt om mye. Det sier at helsepersonell vet hva som foregår men de våger ikke si noe.
Det ønsker vi å gjøre noe med. Vi ønsker å støtte de som går imot dette systemet. De som står opp for våre eldre, de som står opp for de aller mest sårbare. De uten pårørende til å stå på for seg. De som ikke sier noe, hverken mens de lever eller ingen får vite noe etter deres død. Vi vet at bak hver historie som kommer ut skjuler det seg minst hundre lignende tilfeller.
I tillegg har jeg som administrator erfaring både som sykepleier og pårørende.
Se på sykehjemmene som er på Facebook. De viser kun godsiden. Og det er flott at gode ting skjer. Men vi vet at bak denne godsiden så finnes så mye uverdig.
Det hjelper ikke med livsgledetiltak for de som er så syke at de ikke kan delta. De som ikke får den pleien og omsorgen de har krav på, de som ikke får smertelindring ved livets slutt eller må ligge alene å dø.
Det hjelper ikke de som må bruke bleier/innlegg om natta fordi det er altfor få nattevakter. Eller de som bruker beroligende fordi ingen har tid til å lytte til dem og faktisk snakke med dem. Mange hadde roet seg da.
Veldig mange får ikke den fysioterapien de har krav på. Det er visst ikke så nøye lenger når du når en viss alder...Slik kan det faktisk virke.
Og for dette får de eldre lov å betale en stor del av pensjonen sin, uten å ha forbrukerrettigheter engang. Slå den! Vi andre kan klage på både varer og tjenester. Bør det ikke da være en selvfølge at våre eldre også skal kunne det? På en tjeneste de betaler så mye for. Jeg bare spør.
Og vet dere: På mange sykehjem bor de på små rom uten eget toalett engang. Eller de blir tvangsplassert sammen med en fremmed på et rom. Slik som i Haugesund.
Pårørende blir utnyttet og tatt som en selvfølge og mange er så slitne at de blir syke selv.
Helst hadde vel de som styrer sett at hele eldreomsorgen ble frivillighetsarbeid.
De skjønner visst ikke at mange av de som i dag er på sykehjem eller hjemme hadde vært på sykehus før Samhandlingsreformen kom. Det er syke, hjelpetrengende mennesker vi snakker om.
Hva skjer når tildelingskontor i Oslo, i Voss og andre steder har mer makt enn leger og spesialister?
Når de sender hjelpetrengende, nesten blinde personer hjem mener jeg det er på grensen til kriminelt.
Hvor mange har endt livet sitt slik? De har ikke fått plass på sykehjem og deretter har det skjedd en ulykke hjemme. Dette bør det også snakkes om.
Nå må vi begynne å kalle en spade for en spade. Folk begynner å forstå. Verdig eldreomsorg synliggjør sannheten og ingenting kan stoppe oss.
Trine Jaksland Graff
Sykepleier og administrator for siden
Veldig eldreomsorg
søndag 2. april 2017
DET ER MANGE SOM VENTAR
Alt er som vanleg. Rommet på sjukeheimen er fylt med stemmer frå fjernsynet når ho kjem inn, og bestefaren sit i øyrelappstolen og ser ut vindauget.
Han snur seg og smiler til henne. Brillene hans ligg på bordet, ved sida av ein kaffikopp.
- Kosar du deg med kaffi, besten? spør ho medan ho dempar lyden frå fjernsynet.
Ho bøyer seg ned og kjenner seg så stor når dei klemmer kvarandre. Er den store besten blitt mindre og litt tunnare? Kanskje. Men kinnet hans er no det kinnet ho alltid har kjent. Så seier han at koppen er tom. Bestefaren strekker seg etter koppen på bordet og vil til å reise seg opp, men kjenner at hoftebrot ikkje er til å spøke med.
- Eg kan ordne med meir kaffi til deg, eg. Ho tek koppen og går ut på gangen.
Ein labyrint av blå linoleumsgolv og mintgrøne dører svingar seg gjennom sjukeheimsbygget. Ingen pleiar ho kan spørje etter kaffi er å sjå, og utanfor nokre av dørene blinkar små raude lys.
Volumet frå fjernsynsstemmene. Sterkare og sterkare etterkvart som ho nærmar seg stova. Kiker inn, men ingen pleiar. Ho ser ein mann sitje ved bordet og stire ut i lufta. To damer med blomstrete blusar og kvit permanentkrøll sit lutrygga i kvar sin rullestol. Men ingen ser fjernsyn.
- Hei! ropar ho og spør om nokon har sett ein pleiar. Ho får ikkje svar.
Passerer dører med ovale treskilt. Heimelaga, med blomster og blide steintroll på. Tenkjer på barneromma heime då ho var mindre: "Bente" . " Her bur Bodil."
"Kjøken". Døra står på gløtt, og i døropninga møter ho endeleg ein kvitkledd pleiar med hestehale, og eit brett med mat.
- Om eg kan få kaffi i koppen til bestefar?
- Ja, sjølvsagt. Berre forsyn deg, og ta deg ein kopp sjølv og.
Pleiaren smiler, tørkar den sveitte panna med handbaken og forsvinn inn på rommet til "Selma ". Kaffikanna på kjøkenet er tom, men ho fyller friskt vatn og ny kaffi på traktaren før ho går tilbake til bestefaren. Fleire lamper blinkar utanfor dørene.
- Du må nok vente litt til på kaffien, prøver ho seg.
- Det tek si tid, svarer bestefaren. Han sit med to små, sølvfarga vekter og løfter armane opp og ned når ho kjem inn.
- Eg greier verkeleg ti om gangen. Ikkje lenge før eg er på beina att heller, viss nokon har tid til å hjelpe meg å trene dei.
- Men, eg må på do.
Ho greier ikkje hjelpe bestefaren åleine, så ho dreg i snora over senga. Det kjem ingen. Ho prøver igjen. Ingen kjem. Bestefar må på do, men ingen kjem og hjelper.
Ho må ho berre finne ein pleiar som kan hjelpe, så bestefar får gå på do.
Den blå linoleumen, dei mintgrøne dørene, dei raude blinkande lysa utanfor romma til alle som ventar. Det er det ho ser.
Stemmene frå fjernsynet fyller enno stova, dei lutrygga gamle sit enno ved sidan av kvarandre utan å snakke. Mannen som stirde tomt ut i lufta stirer enno tomt ut i lufta. Kvar er pleiaren?
På kjøkenet ser ho at kaffikanna alt er tom. Berre eit lite oransje lys viser at ho bør skru av traktaren. I det ho går ut frå kjøkenet, utan kaffi til bestefaren, møter ho pleiaren. Framleis sveitt i panna, men ho smiler.
- Eg berre skrudde av traktaren, for kanna var tom igjen.
- Tusen takk, svarer pleiaren.
- Og så lurer eg på om du kan hjelpe meg. Bestefar må på toalettet. Eg greier ikkje hjelpe han åleine.
- Eg kjem, men det er mange som ventar, seier pleiaren og forsvinn inn på eit rom.
Tilbake, mot bestefaren sitt rom. Ho passerer stova der dei to damene og mennene sit. Dørene med heimelaga skilt. Eit lite steintroll smiler til henne, men ho smiler ikkje tilbake.
Inne på rommet sit bestefaren i øyrelappstolen og ser ut vindauget. Det er mørkt ute.
- Kaffikanna var tom, men pleiaren kjem snart, seier ho.
- Eg har pissa i bleia, seier bestefaren.
live
Han snur seg og smiler til henne. Brillene hans ligg på bordet, ved sida av ein kaffikopp.
- Kosar du deg med kaffi, besten? spør ho medan ho dempar lyden frå fjernsynet.
Ho bøyer seg ned og kjenner seg så stor når dei klemmer kvarandre. Er den store besten blitt mindre og litt tunnare? Kanskje. Men kinnet hans er no det kinnet ho alltid har kjent. Så seier han at koppen er tom. Bestefaren strekker seg etter koppen på bordet og vil til å reise seg opp, men kjenner at hoftebrot ikkje er til å spøke med.
- Eg kan ordne med meir kaffi til deg, eg. Ho tek koppen og går ut på gangen.
Ein labyrint av blå linoleumsgolv og mintgrøne dører svingar seg gjennom sjukeheimsbygget. Ingen pleiar ho kan spørje etter kaffi er å sjå, og utanfor nokre av dørene blinkar små raude lys.
Volumet frå fjernsynsstemmene. Sterkare og sterkare etterkvart som ho nærmar seg stova. Kiker inn, men ingen pleiar. Ho ser ein mann sitje ved bordet og stire ut i lufta. To damer med blomstrete blusar og kvit permanentkrøll sit lutrygga i kvar sin rullestol. Men ingen ser fjernsyn.
- Hei! ropar ho og spør om nokon har sett ein pleiar. Ho får ikkje svar.
Passerer dører med ovale treskilt. Heimelaga, med blomster og blide steintroll på. Tenkjer på barneromma heime då ho var mindre: "Bente" . " Her bur Bodil."
"Kjøken". Døra står på gløtt, og i døropninga møter ho endeleg ein kvitkledd pleiar med hestehale, og eit brett med mat.
- Om eg kan få kaffi i koppen til bestefar?
- Ja, sjølvsagt. Berre forsyn deg, og ta deg ein kopp sjølv og.
Pleiaren smiler, tørkar den sveitte panna med handbaken og forsvinn inn på rommet til "Selma ". Kaffikanna på kjøkenet er tom, men ho fyller friskt vatn og ny kaffi på traktaren før ho går tilbake til bestefaren. Fleire lamper blinkar utanfor dørene.
- Du må nok vente litt til på kaffien, prøver ho seg.
- Det tek si tid, svarer bestefaren. Han sit med to små, sølvfarga vekter og løfter armane opp og ned når ho kjem inn.
- Eg greier verkeleg ti om gangen. Ikkje lenge før eg er på beina att heller, viss nokon har tid til å hjelpe meg å trene dei.
- Men, eg må på do.
Ho greier ikkje hjelpe bestefaren åleine, så ho dreg i snora over senga. Det kjem ingen. Ho prøver igjen. Ingen kjem. Bestefar må på do, men ingen kjem og hjelper.
Ho må ho berre finne ein pleiar som kan hjelpe, så bestefar får gå på do.
Den blå linoleumen, dei mintgrøne dørene, dei raude blinkande lysa utanfor romma til alle som ventar. Det er det ho ser.
Stemmene frå fjernsynet fyller enno stova, dei lutrygga gamle sit enno ved sidan av kvarandre utan å snakke. Mannen som stirde tomt ut i lufta stirer enno tomt ut i lufta. Kvar er pleiaren?
På kjøkenet ser ho at kaffikanna alt er tom. Berre eit lite oransje lys viser at ho bør skru av traktaren. I det ho går ut frå kjøkenet, utan kaffi til bestefaren, møter ho pleiaren. Framleis sveitt i panna, men ho smiler.
- Eg berre skrudde av traktaren, for kanna var tom igjen.
- Tusen takk, svarer pleiaren.
- Og så lurer eg på om du kan hjelpe meg. Bestefar må på toalettet. Eg greier ikkje hjelpe han åleine.
- Eg kjem, men det er mange som ventar, seier pleiaren og forsvinn inn på eit rom.
Tilbake, mot bestefaren sitt rom. Ho passerer stova der dei to damene og mennene sit. Dørene med heimelaga skilt. Eit lite steintroll smiler til henne, men ho smiler ikkje tilbake.
Inne på rommet sit bestefaren i øyrelappstolen og ser ut vindauget. Det er mørkt ute.
- Kaffikanna var tom, men pleiaren kjem snart, seier ho.
- Eg har pissa i bleia, seier bestefaren.
live
lørdag 25. mars 2017
HOLD MEG
Hold meg i hånden søster.
Vi går på en usikker vei,
under de evige stjerner
… famlende du og jeg-
Hjelp meg når foten gjør feiltrinn
og ikke kan finne sin vei.
Vi går på en usikker vei,
under de evige stjerner
… famlende du og jeg-
Hjelp meg når foten gjør feiltrinn
og ikke kan finne sin vei.
En hånd kan si det som
ingen munn tør si i ord.
En hånd kan knuges
og fortelle om kjærlighet stor.
En hånd kan røpe det ingen vet..
… En hånd kan være en taus bønn
om kjærlighet.
En hånd å holde i kan ofte gi
deg mer enn hva en munn
med ord kan si.
ingen munn tør si i ord.
En hånd kan knuges
og fortelle om kjærlighet stor.
En hånd kan røpe det ingen vet..
… En hånd kan være en taus bønn
om kjærlighet.
En hånd å holde i kan ofte gi
deg mer enn hva en munn
med ord kan si.
onsdag 22. mars 2017
ALF
Det gjekk ein kjæmpe i gjennom landet, og hæin var ydmjuk, om hæin var han stor.
Hæin trådte varsamt på væg og vidde og hæin for itte med store ord.
Og itte veit je, men jammen trur je at hæin var redd for å setta spor.
Men spora sto der og spora står der, og i dom blømer ein sammardag.
I æille lier, på æille stier, der kan du kjinne hass andedrag.
Og itte veit je, men jammen trur je, vi vart et varmere folkeslag.
Hæin gjorde sliter’n mer rak i ryggen, hæin tente lys over gråbeinskvell.
Hæin song for æille, men mæst for onga, og dom veit best at’n Alf var tell.
Og itte trur je, nei jammen veit je: om hæin er borte, så lever’n lell!
Erik Bye (minneord til Alf Prøysen)
Hæin trådte varsamt på væg og vidde og hæin for itte med store ord.
Og itte veit je, men jammen trur je at hæin var redd for å setta spor.
Men spora sto der og spora står der, og i dom blømer ein sammardag.
I æille lier, på æille stier, der kan du kjinne hass andedrag.
Og itte veit je, men jammen trur je, vi vart et varmere folkeslag.
Hæin gjorde sliter’n mer rak i ryggen, hæin tente lys over gråbeinskvell.
Hæin song for æille, men mæst for onga, og dom veit best at’n Alf var tell.
Og itte trur je, nei jammen veit je: om hæin er borte, så lever’n lell!
Erik Bye (minneord til Alf Prøysen)
tirsdag 21. mars 2017
VÅG Å VÆRE
av Hans Olav Mørk
Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil –
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
av Hans Olav Mørk
Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.
Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?
Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil –
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!
søndag 19. mars 2017
Byråkratiet vokser i helsetjeneste mens tilbudet fra primær og hjelpefunksjonene som leger, sykepleiere og fysioterapeuter stagnerer og reduseres.
Med et voksende byråkrati som skal "forsvare" nødvendigheten av sin egen eksistens blir det produsert mye papirarbeid som legene og de andre helsearbeiderne må forholde seg til.
I motsetning til Helse og pleiepersonalet "produserer" byråkratiet i stor utstrekning merarbeid for primærfunksjonene (leger, sykepleiere, fysioterapeuter, radiografer osv.)sykehusene må "ta unna" før de kan gjøre pasientarbeidet.
Byråkratiet og ledelse kan "effektivisere" og spare inn ved f.eks å fjerne en sekretær-stilling dermed har de "inntjent" en lønnsutgift som kan gå til økte lederlønninger, flere byråkrater eller flere konsulent oppdrag.
Problemet er at "arbeidsoppgavene" til sekretærene ikke blir borte selv om man fjerner personen og lønnsutgiftene.
Ledelsen og byråkratene løser dette ved å dytte arbeidsoppgavene over på legene, sykepleierne og o.a med primærfunksjoner.
Arbeidsoppgavene blir ofte "sminket" så det ikke skal bli så lett gjenkjennbart at man pålegges flere arbeidsoppgaver. Dette gjøres ved at de tidligere oppgavene sekretærene, lønnskontoret og personalkontoret og andre utførte tidligere , nå kobles opp mot nye datasystemer som helse og pleiepersonalet "bare skal taste inn" og som "bare tar noen minutter å gjøre".
Leger, sykepleiere, radiografer og fysioterapeuter o.a blir sakte men sikkert byråkratenes forlengede armer og underordnede "sekretærer, rengjøringsarbeidere, vaktmestere, kjøkkenarbeidere osv".
Helse og pleiepersonalet tjener mer og mer byråkratene og ledelsens behov for å få utført merkantile og praktiske oppgaver som de "effektiviserer bort".
Pasientene blir avspist med "restene" av utslitte helsearbeidere som må jobbe gratis overtid for å få gjort sin kjerne-virksomhet; PASIENTARBEIDE.
For å "finansiere" en stadig økende byråkratisering "effektiviseres" altså rengjøringspersonale, sekretærer, kjøkkenarbeidere osv.bort.
Legene bruker tid på å fylle kopimaskiner med nytt blekk, papir, ordne opp med datautstyr og telefoner som ikke funker og andre praktiske og merkantile funksjoner som har blitt "effektivisert bort" mens enten pasientene må vente eller helsearbeiderne må jobbe gratis overtid, for overtid godkjennes ikke!
I tillegg har vi politikere som utreder i det vide og brede og lager "garantier" som ikke garanterer en eneste krone til flere hender til pasientarbeide, et spill for galleri ingen lenger lar seg lure av.
Keiserens skreddere syr og syr "illusoriske kledninger" vevd av tåkeprat, tull og preik.
I mellomtida ligger pasientene med rumpa utafor dyna i korridorene forhåpentligvis bak et skjermbrett.
Var det noen som sa kyss meg et visst sted?
Nå er nok, mye mer enn nok!
Henning Økland
Spesialrådgiver,
Legespesialist i Indremedisin og Geriatri
I motsetning til Helse og pleiepersonalet "produserer" byråkratiet i stor utstrekning merarbeid for primærfunksjonene (leger, sykepleiere, fysioterapeuter, radiografer osv.)sykehusene må "ta unna" før de kan gjøre pasientarbeidet.
Byråkratiet og ledelse kan "effektivisere" og spare inn ved f.eks å fjerne en sekretær-stilling dermed har de "inntjent" en lønnsutgift som kan gå til økte lederlønninger, flere byråkrater eller flere konsulent oppdrag.
Problemet er at "arbeidsoppgavene" til sekretærene ikke blir borte selv om man fjerner personen og lønnsutgiftene.
Ledelsen og byråkratene løser dette ved å dytte arbeidsoppgavene over på legene, sykepleierne og o.a med primærfunksjoner.
Arbeidsoppgavene blir ofte "sminket" så det ikke skal bli så lett gjenkjennbart at man pålegges flere arbeidsoppgaver. Dette gjøres ved at de tidligere oppgavene sekretærene, lønnskontoret og personalkontoret og andre utførte tidligere , nå kobles opp mot nye datasystemer som helse og pleiepersonalet "bare skal taste inn" og som "bare tar noen minutter å gjøre".
Leger, sykepleiere, radiografer og fysioterapeuter o.a blir sakte men sikkert byråkratenes forlengede armer og underordnede "sekretærer, rengjøringsarbeidere, vaktmestere, kjøkkenarbeidere osv".
Helse og pleiepersonalet tjener mer og mer byråkratene og ledelsens behov for å få utført merkantile og praktiske oppgaver som de "effektiviserer bort".
Pasientene blir avspist med "restene" av utslitte helsearbeidere som må jobbe gratis overtid for å få gjort sin kjerne-virksomhet; PASIENTARBEIDE.
For å "finansiere" en stadig økende byråkratisering "effektiviseres" altså rengjøringspersonale, sekretærer, kjøkkenarbeidere osv.bort.
Legene bruker tid på å fylle kopimaskiner med nytt blekk, papir, ordne opp med datautstyr og telefoner som ikke funker og andre praktiske og merkantile funksjoner som har blitt "effektivisert bort" mens enten pasientene må vente eller helsearbeiderne må jobbe gratis overtid, for overtid godkjennes ikke!
I tillegg har vi politikere som utreder i det vide og brede og lager "garantier" som ikke garanterer en eneste krone til flere hender til pasientarbeide, et spill for galleri ingen lenger lar seg lure av.
Keiserens skreddere syr og syr "illusoriske kledninger" vevd av tåkeprat, tull og preik.
I mellomtida ligger pasientene med rumpa utafor dyna i korridorene forhåpentligvis bak et skjermbrett.
Var det noen som sa kyss meg et visst sted?
Nå er nok, mye mer enn nok!
Henning Økland
Spesialrådgiver,
Legespesialist i Indremedisin og Geriatri
søndag 12. mars 2017
Pasientenes sikkerhet, behandling og pleie svekkes av fryktkulturen innen helse-sektoren.
Eli Berg har skrevet boken "Hold munn eller gå! " ellers har jeg skrevet om mine egne erfaringer på bloggen til Trine Jaksland Graff og Verdig eldreomsorg før:
http://trijaks-graff.blogspot.no/2017/01/ti-still-eller-forsvinn.html?m=1
I min erfaring som tillitsvalgt så jeg mange tilfeller av manipulasjoner for å tilpasse leger og sykepleiere til systemet. Avvikssystemet var et av redskapene for å sette de ansatte på plass, stadig antydninger om at man ikke var effektiv nok, antydninger om manglende faglighet, at man ikke hadde gjort nok på tross av at man hadde arbeidet gratis overtid over 50% av ukens dager ble ikke tatt hensyn til. Frykten for å gjøre feil er stor i helsesystemet og brukes svært bevisst av enkelte ledere til å kontrollere ansatte.
Arbeidsmengde og belastning var "ikke-tema for ledelsen". Jeg husker spesielt 7 tillitsvalgte som kollektivt fikk beskjed om at de bare kunne finne seg en annen jobb dersom de ikke godkjente ny turnus med redusert bemanning osv.
Det er endeløse eksempler på fryktkulturen, men svært få tør å stå frem for da vet man at jungeltelegrafen går og man vil få store vansker med å få arbeid på sykehus.
Problemet med fryktkulturen er at dersom man greier å "statuttere" et eksempel gjennom en person (lege/sykepleier) som alle vet mistet jobben sin pga. en varsling, eller reaksjon på arbeidsbelastning eller andre kritikkverdige forhold som ble rettet mot sykehuset, da har man fått kontroll på resten av arbeidsstaben.
Unge leger uten fast kontrakt har store lån etter utdanning, er i etableringsfasen og er livredd for å miste sitt livsgrunnlag. Dessuten er legene avhengig av en jobb i sykehuset de jobber på for å bli ferdig med sin spesialisering. Ullevål sykehus f.eks har svært mange leger som må være der pga. sin spesialisering, derfor kunne en av lederne si til de tillitsvalgte; " ...dersom dere ikke gjør som jeg sier kan dere se dere etter en annen jobb, det er mer enn nok av leger som vil jobbe på Ullevål".
Kjente profilerte person er med på å opprettholde fryktkulturen i helsevesenet og den er svært vanskelig å få gjort noe med. både Spekter, Høie og andre profilerte personer later som de taler pasientenes sak.
Jeg har personlig sett hvorledes disse pasient-forkjemperne har undergravd sikkerheten i sykehusene ved å på legge leger og sykepleiere uforsvarlig høy arbeidsbelastning. I denne sammenhengen har Den norske legeforening og Ylf - Yngre legers forening vært særedeles edruelige i sin kamp, deres standpunkter har hele tiden vært å kjempe for gode arbeidsmiljø, gode arbeidsforhold og en forsvarlig arbeidsbelastning som selvfølgelig er den beste garantien for pasientens sikkerhet.
Andre aktører i debatten forsøker å befeste sin maktposisjon slik som Spekter, andre forsøker å gjøre politisk gevinst. Slik Høie som lovet å ikke legge ned lokalsykehusene, stikk i strid med hva han har gjort. Atter andre "helseaktører" forsøker å befeste sin egen maktposisjon innen sykehusene ved å "tale pasientenes" sak mens de egentlig er medløpere med en ledelses-styring som utøver fryktkultur.
Helsepartiet har kommet som en frisk pust inn i helsedebatten og det blir spennende se om de greier å skille klinten fra hveten og gjennomskue hvilke samarbeidspartnere som dytter pasientene foran seg for å oppnå egne behov for makt innad i sykehusene.
Mange helsearbeidere er heltemodige og får stoppet sin karriere pga. at de går mot systemet som er selvgenererende. Dvs. fra topp til bunn virker samme mekanisme, på gulvet blir man truet med at man ikke er positiv nok, er problemfokusert, er ineffektiv, blir kalt inn til uformelle samtaler eller får regelrette overhøvlinger.
På mellomleder-nivå blir man skviset på f.eks økonomi og hele tiden utsatt for et umenneskelig press om å overholde altfor trange budsjetter i forhold hva som er pålagte arbeidsoppgaver. Noen ledere nekter å godta toppledelsen press slik Olav Røise gjorde, med det resultatet at vi dessvere ikke har ham i stillingen som leder lenger. Andre ledere spiller med Spekters umenneskelige arbeidslivspolitikk hvor arbeidstagerne undertrykkes og utnyttes til det ytterste med støtte fra svært mange politikere bl.a helseminister Høie. Helt på toppen sitter direktørene som også er et slags offer for denne fryktkulturen. De vet at dersom de ikke gjennomfører politikken som er lagt av Helseforetakenes styrer så er deres dager som direktører talte. Spørsmåletet er: "Hvem er syvende far i huset? Hvem er det som initierer dette misbruket av helsearbeiderne og som gjennom fryktkulturen gjør pasientenes liv til et mer utrygt liv"?
Henning Økland
Spesialrådgiver,
Legespesialist i Indremedisin og Geriatri
http://trijaks-graff.blogspot.no/2017/01/ti-still-eller-forsvinn.html?m=1
I min erfaring som tillitsvalgt så jeg mange tilfeller av manipulasjoner for å tilpasse leger og sykepleiere til systemet. Avvikssystemet var et av redskapene for å sette de ansatte på plass, stadig antydninger om at man ikke var effektiv nok, antydninger om manglende faglighet, at man ikke hadde gjort nok på tross av at man hadde arbeidet gratis overtid over 50% av ukens dager ble ikke tatt hensyn til. Frykten for å gjøre feil er stor i helsesystemet og brukes svært bevisst av enkelte ledere til å kontrollere ansatte.
Arbeidsmengde og belastning var "ikke-tema for ledelsen". Jeg husker spesielt 7 tillitsvalgte som kollektivt fikk beskjed om at de bare kunne finne seg en annen jobb dersom de ikke godkjente ny turnus med redusert bemanning osv.
Det er endeløse eksempler på fryktkulturen, men svært få tør å stå frem for da vet man at jungeltelegrafen går og man vil få store vansker med å få arbeid på sykehus.
Problemet med fryktkulturen er at dersom man greier å "statuttere" et eksempel gjennom en person (lege/sykepleier) som alle vet mistet jobben sin pga. en varsling, eller reaksjon på arbeidsbelastning eller andre kritikkverdige forhold som ble rettet mot sykehuset, da har man fått kontroll på resten av arbeidsstaben.
Unge leger uten fast kontrakt har store lån etter utdanning, er i etableringsfasen og er livredd for å miste sitt livsgrunnlag. Dessuten er legene avhengig av en jobb i sykehuset de jobber på for å bli ferdig med sin spesialisering. Ullevål sykehus f.eks har svært mange leger som må være der pga. sin spesialisering, derfor kunne en av lederne si til de tillitsvalgte; " ...dersom dere ikke gjør som jeg sier kan dere se dere etter en annen jobb, det er mer enn nok av leger som vil jobbe på Ullevål".
Kjente profilerte person er med på å opprettholde fryktkulturen i helsevesenet og den er svært vanskelig å få gjort noe med. både Spekter, Høie og andre profilerte personer later som de taler pasientenes sak.
Jeg har personlig sett hvorledes disse pasient-forkjemperne har undergravd sikkerheten i sykehusene ved å på legge leger og sykepleiere uforsvarlig høy arbeidsbelastning. I denne sammenhengen har Den norske legeforening og Ylf - Yngre legers forening vært særedeles edruelige i sin kamp, deres standpunkter har hele tiden vært å kjempe for gode arbeidsmiljø, gode arbeidsforhold og en forsvarlig arbeidsbelastning som selvfølgelig er den beste garantien for pasientens sikkerhet.
Andre aktører i debatten forsøker å befeste sin maktposisjon slik som Spekter, andre forsøker å gjøre politisk gevinst. Slik Høie som lovet å ikke legge ned lokalsykehusene, stikk i strid med hva han har gjort. Atter andre "helseaktører" forsøker å befeste sin egen maktposisjon innen sykehusene ved å "tale pasientenes" sak mens de egentlig er medløpere med en ledelses-styring som utøver fryktkultur.
Helsepartiet har kommet som en frisk pust inn i helsedebatten og det blir spennende se om de greier å skille klinten fra hveten og gjennomskue hvilke samarbeidspartnere som dytter pasientene foran seg for å oppnå egne behov for makt innad i sykehusene.
Mange helsearbeidere er heltemodige og får stoppet sin karriere pga. at de går mot systemet som er selvgenererende. Dvs. fra topp til bunn virker samme mekanisme, på gulvet blir man truet med at man ikke er positiv nok, er problemfokusert, er ineffektiv, blir kalt inn til uformelle samtaler eller får regelrette overhøvlinger.
På mellomleder-nivå blir man skviset på f.eks økonomi og hele tiden utsatt for et umenneskelig press om å overholde altfor trange budsjetter i forhold hva som er pålagte arbeidsoppgaver. Noen ledere nekter å godta toppledelsen press slik Olav Røise gjorde, med det resultatet at vi dessvere ikke har ham i stillingen som leder lenger. Andre ledere spiller med Spekters umenneskelige arbeidslivspolitikk hvor arbeidstagerne undertrykkes og utnyttes til det ytterste med støtte fra svært mange politikere bl.a helseminister Høie. Helt på toppen sitter direktørene som også er et slags offer for denne fryktkulturen. De vet at dersom de ikke gjennomfører politikken som er lagt av Helseforetakenes styrer så er deres dager som direktører talte. Spørsmåletet er: "Hvem er syvende far i huset? Hvem er det som initierer dette misbruket av helsearbeiderne og som gjennom fryktkulturen gjør pasientenes liv til et mer utrygt liv"?
Henning Økland
Spesialrådgiver,
Legespesialist i Indremedisin og Geriatri
torsdag 9. mars 2017
VÅRGLEDE
Krokus og snøklokker blomstrer.
Påskeliljer er på vei.
Våren er like om hjørnet
og da er det deg og meg.
Vi går oss en tur i dalen,
bortover veier og mark.
Nyter at solen varmer.
Heldig er vi som har park.
Går arm i arm for litt støtte,
vi koser oss godt i lag.
Prater om svunne tider.
Det blir en sånn deilig dag!
Men om du alt kanskje har glemt det
at turen var fin og lang,
så er den så god for kroppen.
Nå tar du en liten sang!
torsdag 23. februar 2017
Hvordan er kommunale hjemmetjenester
Med over 20 års erfaring som bruker av kommunale hjemmetjenester og et brennende samfunnsengasjement vil jeg rope et rungende varsku om hvor vi er på vei i denne sektoren.
Jeg har engasjert meg i ei åpen facegruppe som heter "Pårørende for eldre med omsorgsbehov i Stange kommune".
Situasjonen i hjemmbasert omsorg er mye verre enn folk flest er klar over. Vi er ikke noen ensartet gruppe som lett kommer til orde i dagens mediabilde! Og når det skjæres ned i kommunene er det som regel oss det går ut over.
Jeg har nøye fulgt samfunnsutviklinga hvor privat rikdom og stadig større offentlig fattigdom er trenden. De som er friske og "ute i livet" og i samfunnet vil ikke merke det. Jeg er ute etter å komme i kontakt med mennesker som er i stand til å skrive og våger å offentliggjøre meninger. Jeg har masse synspunkter på hvordan hjemmetjenester bør organiseres osv. Jeg vil si det så sterkt at det finnes overhode ikke noe som heter omsorg lenger i disse tjenestene! Det går på å holde folk i live. I hvert fall er det slik her i kommunen. Jeg regner med at det ikke er HELT enestående.
Man bagatelliserer tilsyns rapporter og kommunen overprøver både legers, fylkeslegers og pasientombuders anbefalinger! Er ikke det alvorlig så vet ike jeg
Myndighene er mer opptatt av å dekke til og omformulere. omorganisere og sette fine ord på papiret slik at det skal se ut som situasjonene er mye bedre enn den egentlig er! Jeg er alvorlig ME-syk og har derfor ikke evne til å konsentrer meg lenge nok av gangen til å skrive korte og konsise innlegg i avisa.f.eks. Ta gjerne kontakt!
Mona Nysveen
Jeg har engasjert meg i ei åpen facegruppe som heter "Pårørende for eldre med omsorgsbehov i Stange kommune".
Situasjonen i hjemmbasert omsorg er mye verre enn folk flest er klar over. Vi er ikke noen ensartet gruppe som lett kommer til orde i dagens mediabilde! Og når det skjæres ned i kommunene er det som regel oss det går ut over.
Jeg har nøye fulgt samfunnsutviklinga hvor privat rikdom og stadig større offentlig fattigdom er trenden. De som er friske og "ute i livet" og i samfunnet vil ikke merke det. Jeg er ute etter å komme i kontakt med mennesker som er i stand til å skrive og våger å offentliggjøre meninger. Jeg har masse synspunkter på hvordan hjemmetjenester bør organiseres osv. Jeg vil si det så sterkt at det finnes overhode ikke noe som heter omsorg lenger i disse tjenestene! Det går på å holde folk i live. I hvert fall er det slik her i kommunen. Jeg regner med at det ikke er HELT enestående.
Min brukererfaring bør lyttes til både av politikere og beslutningstagere. Her i kommunen er det dessuten akkurat vært et presseoppslag om et tilsyn m.h.p. ernæring og medisinering. Når man har så inngående kjennskap til hvor dårlig tid man har til rapportering og hver enkelt bruker vil det være nesten umulig å følge opp hver pasient nøye over tid. Her i kommunen har man heller ikke fast hjemmehjelp og da vil jeg si det så sterkt at man ikke lenger har OMSORG i disse tjenestene. Man får ikke foutsigbarhet og trygghet. Dette går ut over den psykiska helsa og man står i fare for å bli allment sykere. Hvis man i tillegg heller ikke har aktive pårørende eller et godt sosialt nettverk så er man temmelig utsatt.
Man bagatelliserer tilsyns rapporter og kommunen overprøver både legers, fylkeslegers og pasientombuders anbefalinger! Er ikke det alvorlig så vet ike jeg
Myndighene er mer opptatt av å dekke til og omformulere. omorganisere og sette fine ord på papiret slik at det skal se ut som situasjonene er mye bedre enn den egentlig er! Jeg er alvorlig ME-syk og har derfor ikke evne til å konsentrer meg lenge nok av gangen til å skrive korte og konsise innlegg i avisa.f.eks. Ta gjerne kontakt!
Mona Nysveen
lørdag 11. februar 2017
Hvorfor ikke begynne i rette ende for en gangs skyld?
Jeg er så lei av at man alltid begynner i feil ende. Kjernen i problemet er underbemanning på sykehjemmene. Det hjelper ikke at det sitter diverse konsulenter rundt på kontorer og lager mer eller mindre kreative løsninger på problemet med underernæring når det er for dårlig bemanning til å følge opp dette.
Økte krav må gi økt bemanning. I stedet blir det tredd nedover ørene på oss at vi må skrive "flotte" ernæringsplaner som ser fine ut på papiret. Tiden vi bruker på dette går på bekostning av tiden vi har til å være sammen med pasientene. Kanskje på tide at politikerne tenker på dette i stedet.
Det jeg trenger å vite for å bedre ernæringsstatusen til en gammel pasient på sykehjem, er hva denne pasienten liker å spise. Noe mer trenger ikke jeg å vite. For i den alderen bør de få det de liker, punktum. Og når de etterhvert ikke vil ta til seg mat mer, så er det som oftest fordi de begynner å bli forsynt av livet, og indre organer begynner å svikte og matlysten vil naturlig nok gå ned. Og da er det også en menneskerett å få lov å slippe. Og det de da trenger er pleiere som har tid. Det er det i alle faser på et sykehjemsopphold. Det hjelper ikke at ting ser flott ut på papiret dersom pleierne ikke har tid til å sitte sammen med pasientene når de spiser.
For å ha det trivelig og sosialt under et måltid, er mye mer verdt enn all verdens ernæringsplaner og annet fjas som politikerne mener vi skal bruke tid på fremfor tid sammen med pasientene våre.... Og en annen ting, å kreve at vi skal veie pasientene månedlig for å gjøre politikerne fornøyd er også helt forkastelig. For noen av pasientene er det faktisk et overgrep etter min mening. Tynne, stive, slitne, gamle kropper som skal heises opp i seilheisvekt, for å tilfredsstille hvem? Hvertfall ikke pasientene....
Karianne Forsberg
Sykepleier i eldreomsorg
Økte krav må gi økt bemanning. I stedet blir det tredd nedover ørene på oss at vi må skrive "flotte" ernæringsplaner som ser fine ut på papiret. Tiden vi bruker på dette går på bekostning av tiden vi har til å være sammen med pasientene. Kanskje på tide at politikerne tenker på dette i stedet.
Det jeg trenger å vite for å bedre ernæringsstatusen til en gammel pasient på sykehjem, er hva denne pasienten liker å spise. Noe mer trenger ikke jeg å vite. For i den alderen bør de få det de liker, punktum. Og når de etterhvert ikke vil ta til seg mat mer, så er det som oftest fordi de begynner å bli forsynt av livet, og indre organer begynner å svikte og matlysten vil naturlig nok gå ned. Og da er det også en menneskerett å få lov å slippe. Og det de da trenger er pleiere som har tid. Det er det i alle faser på et sykehjemsopphold. Det hjelper ikke at ting ser flott ut på papiret dersom pleierne ikke har tid til å sitte sammen med pasientene når de spiser.
For å ha det trivelig og sosialt under et måltid, er mye mer verdt enn all verdens ernæringsplaner og annet fjas som politikerne mener vi skal bruke tid på fremfor tid sammen med pasientene våre.... Og en annen ting, å kreve at vi skal veie pasientene månedlig for å gjøre politikerne fornøyd er også helt forkastelig. For noen av pasientene er det faktisk et overgrep etter min mening. Tynne, stive, slitne, gamle kropper som skal heises opp i seilheisvekt, for å tilfredsstille hvem? Hvertfall ikke pasientene....
Karianne Forsberg
Sykepleier i eldreomsorg
onsdag 8. februar 2017
Tilegna Charles og Gunvor
Så unge dei var,
satte bo,
møtte livet og dagane -
kjærleik og glede,
tårar og sorg,
kverdag og fest.
Dag etter dag,
år etter år.
Det hende at
dei ikkje var sams
om alt,
at døra kunne smelle igjen,
men dei vart venar att
ein klem,
eit kyss
kaffien og brødet,
og åra gjekk videre.
Dei vart gamle.
Helsa svikta.
Dei ville vera saman,
slik dei alltid hadde møtt kver dag.
Slik ville dei møte
dei siste dagane -
saman.
Nokon sa nei,
Nokon bak ei dør,
utan andlet,
dei sa nei.
"Ikkje nu meir",
sa dei.
Nu er dei dagane over,
nu skal ikkje han og ho
halde kverandres hand
dei siste timane....
Sa dei,
utan andlet,
bak ei dør
(inger e. solem)
satte bo,
møtte livet og dagane -
kjærleik og glede,
tårar og sorg,
kverdag og fest.
Dag etter dag,
år etter år.
Det hende at
dei ikkje var sams
om alt,
at døra kunne smelle igjen,
men dei vart venar att
ein klem,
eit kyss
kaffien og brødet,
og åra gjekk videre.
Dei vart gamle.
Helsa svikta.
Dei ville vera saman,
slik dei alltid hadde møtt kver dag.
Slik ville dei møte
dei siste dagane -
saman.
Nokon sa nei,
Nokon bak ei dør,
utan andlet,
dei sa nei.
"Ikkje nu meir",
sa dei.
Nu er dei dagane over,
nu skal ikkje han og ho
halde kverandres hand
dei siste timane....
Sa dei,
utan andlet,
bak ei dør
(inger e. solem)
onsdag 25. januar 2017
Kjære Raymond Johansen. Billigere ja men ikke tryggere og bedre.
Jeg føler meg kallet til å skrive etter å ha lest dette i Dagsavisen:
http://www.dagsavisen.no/oslo/demente-gunnar-far-framtidshjelp-1.916297
Har selv jobbet på en avdeling for personer med demenssykdom, vet at sykdommen kan utvikle seg fort og forskjellig fra person til person.
"Bruk av ny teknologi gjør det enklere, billigere og bedre enn en vanlig sykehjemsplass. Dette er framtida, og her ser vi starten på noe", sier Raymond Johansen
Raymond Johansen, det er ikke så enkelt. Det er ikke bare å sette på en person med demenssykdom en GPS.
Mange går fordi de er rastløse og utrygge, ikke fordi de liker å gå tur.
Men hva med heller å ha nok personale og kompetanse til å forebygge dette? Forebygge fall og uverdigheten av å gå seg bort i Oslo.
Vi behøver gode og trygge sykehjem med fast personale. Vi behøver sykehjem der personalet, pasientene og pårørende synes det er godt å være.
"Og til tross for en stor plasterlapp i panna, og noen blåmerker her og der etter et fall, tar han imot byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i sin lille, koselige leilighet."
Tenk på alle som vil skade seg, falle og unødvendig bli utsatt for slike traumer. Kanskje unødvendige dødfall. En farlig utvikling.
Observasjon og faglige vurderinger må gjøres av ekte mennesker.
Jeg synes Geir Lippestad sa det så fint på Sykepleierkongressen2016:
"Å ta vare på menneskeverdet er også innovasjon.
La aldri teknologien ta over for menneskelig kontakt."
Alt dette fordi vi skal spare penger. Vi sparer oss til fant Raymond Johansen!
http://www.dagsavisen.no/oslo/demente-gunnar-far-framtidshjelp-1.916297
Har selv jobbet på en avdeling for personer med demenssykdom, vet at sykdommen kan utvikle seg fort og forskjellig fra person til person.
"Bruk av ny teknologi gjør det enklere, billigere og bedre enn en vanlig sykehjemsplass. Dette er framtida, og her ser vi starten på noe", sier Raymond Johansen
Raymond Johansen, det er ikke så enkelt. Det er ikke bare å sette på en person med demenssykdom en GPS.
Mange går fordi de er rastløse og utrygge, ikke fordi de liker å gå tur.
Hvordan skal teknologi fange opp sinnsstemningen til personen med demens? Hvordan skal samfunnet som ikke har kunnskap om demens møte de når de er ut og vandrer? Det står faktisk ikke skrevet i panna deres at de har en demenssykdom, det er usynlig. Hvem griper inn og hjelper dem når de er totalt forvirret, engstelig og redd. For det vises heller ikke på utsiden, og kan neppe fanges opp og fikses av en datamaskin! Hvem skal gi dem et smil, trygghet og holde dem i handa om det trengs?
Om noen av mine får en demenssykdom, skal de ha mennesker til å observere og være nær dem - ikke data.
Så automatiske doseingsmaskiner som sier fra når medisinen skal taes.
Fint og flott, men hvem passer på at medisinen faktisk blir tatt?
De kan miste tabletter på gulvet, legge de fra seg eller kaste dem. Mange med demenssykdom forstår ikke at de bør ta medisiner og er mistenksomme. Dette er bare noen av utfordringene.
En positiv ting med teknologi kan være med tanke på at vi kan følge dem gjennom natta uten å vekke dem unødvendig med tilsyn og dører som forstyrrer nattesøvnen når de åpnes/lukkes.
Men hva med heller å ha nok personale og kompetanse til å forebygge dette? Forebygge fall og uverdigheten av å gå seg bort i Oslo.
Vi behøver gode og trygge sykehjem med fast personale. Vi behøver sykehjem der personalet, pasientene og pårørende synes det er godt å være.
"Og til tross for en stor plasterlapp i panna, og noen blåmerker her og der etter et fall, tar han imot byrådsleder Raymond Johansen (Ap) i sin lille, koselige leilighet."
Tenk på alle som vil skade seg, falle og unødvendig bli utsatt for slike traumer. Kanskje unødvendige dødfall. En farlig utvikling.
Observasjon og faglige vurderinger må gjøres av ekte mennesker.
Jeg synes Geir Lippestad sa det så fint på Sykepleierkongressen2016:
"Å ta vare på menneskeverdet er også innovasjon.
La aldri teknologien ta over for menneskelig kontakt."
Alt dette fordi vi skal spare penger. Vi sparer oss til fant Raymond Johansen!
Abonner på:
Innlegg (Atom)