onsdag 15. april 2015

Litt om hvorfor omsorg tar tid


Vi kan gjøre andre mer hjelpetrengende ved selv å ta over. Jeg innrømmer å ha "hjulpet" pasienter med morgenstellet og tatt over en del selv. Ting jeg visste at de kunne gjøre, men jeg visste også at det da ville ta dobbelt så lang tid...Det jeg egentlig gjør er å ta fra disse menneskene noe. Jeg tar fra dem retten til å klare seg selv og gjør dem mer hjelpetrengende, de får kanskje dårligere selvfølelse og blir mer nedstemte.
Det er bedre å la de ta den tiden de trenger, og dermed synliggjøre at vi faktisk trenger mer personale! Hvorfor gjorde jeg da ikke det? Fordi jeg fulgte saueflokken....Stolt? Nei...

Jeg har også ofte opplevd at veldig syke mennesker trenger ro, men det betyr ikke at de ikke ønsker nærhet! Dette er noe av grunnen til mitt engasjement for en verdig avslutning på livet. 
I den travle hverdagen vi har på sykehjem og sykehus er det veldig lett å "overse" de som sier at alt er bra. Da gjør vi stellet, gir medisiner og utfører de oppsatte prosedyrene. Så blir ofte pasienten liggende mye alene, hvis da ikke pårørende er tilstede.
De gangene jeg har hatt tid har jeg spurt disse pasientene om de vil jeg skal sitte litt hos dem, og veldig mange sier ja eller nikker på hodet. Så sitter jeg der og bare kjenner at dette er viktig, selv om stillheten råder..Jeg skjønner og ser at pasienten slapper av og blir rolig, men som oftest vet jeg at jeg burde ha gjort noe annet på avdelingen. Dette er ikke et prioritert område...å "bare" sitte der liksom! Ja, tenk at slik tenker noen! Jeg mener at det burde vært lovbestemt  at døende mennesker har noen hos seg hvis de ønsker det.


Omsorgssvikt i livets siste fase er ikke greit! Lytt på de som jobber ved senga til pasienten! Få pleierne i tale, ikke skrem dem til å tie.

I pasient- og brukerrettighetsloven står det:

§ 3-2. Pasientens og brukerens rett til informasjon                                                                             Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger.

§ 3-3. Informasjon til pasientens nærmeste pårørende                                                                       Dersom pasienten samtykker til det eller forholdene tilsier det, skal pasientens nærmeste pårørende ha informasjon om pasientens helsetilstand og den helsehjelp som ytes.


Mye av det som kommer frem i mediene mener jeg bunner i dårlig informasjon og misforståelser.Rett og slett mangel på tid til både pårørende og pasient. 
Ingen dager er helt like på et sykehjem, derfor er det hårreisende å se hvordan pasientene og deres verdighet bare blir reduser til et tall. Omsorg kan aldri måles i penger eller tid. Kompetanseheving er vel og bra, men det hjelper lite når vi ikke har tid til å utøve den. Kompetanse er ikke bare faglig dyktighet, men også omsorg og tilstedeværelse. Sitatet til Søren Kierkegaard sier det meste: "Skal man hjelpe en annen, må man først finne ut hvor han er, og møte han der." Det er første bud i all sann hjelpekunst».

Dette må vi bruke tid på!


Å investere i god informasjon og ivaretakelse av pasienten og pårørende er alfa omega. En pasient og pårørende som er godt ivaretatte føler seg også verdsatte og trygge. Klarer vi å oppnå dette vil det bli få negative oppslag i avisene, færre avvik og mer fornøyde pleiere. Så enkelt, men så vanskelig.

NPM ble innført for å forbedre – og spesielt effektivisere – offentlig sektor. Det er ikke galt at sektorer i kommunen er opptatt av økonomi og holder budsjettene, men det som har skjedd er at økonomistyringen har tatt helt av. Pengene følger det som er målbart, ikke det som er viktig.




ÅPENHET, tillit og trygghet mellom ledere og ansatte er avgjørende for å skape et godt miljø og en kultur hvor man kan prestere faglig - og trives sosialt.


Som helsepersonell står vi i mye tøft hver dag, derfor bør veiledning og etisk refleksjon være lovpålagt på en hver avdeling. Og det bør være godt forankret i ledelsen og gjerne innlagt i turnus. Å stå sammen er viktig og lederen må være synlig i avdelingen, og også være en del av "laget".


Vi må tenke fremtidsrettet, og teknologien har mye interessant som kan lette arbeidet vårt. Vi må nok også tenke på frivillighet som et større supplement i eldreomsorgen. Men vi må aldri slutte å tenke at det er medmennesker vi skal ivareta.



søndag 5. april 2015

Dette gjelder jo ikke meg, men… … Har jeg lov til å tåle? Har jeg lov til å tie?



Jeg er «ingen bråkmaker». Har neppe det i meg som skal til for å bli ei megge. Jeg har ingen ønsker om å skape uro eller gå og klage stadig vekk. Faktisk er jeg, langt inni ryggmargen, en stille og lydig sjel. Underdanig, feig, kanskje, men sånn er jeg. Jeg møter situasjoner med utgangspunktet «hva kan jeg gjøre for å få til dette på en god måte for alle?» Mitt eget ansvar er det første jeg tar tak i, i enhver situasjon. Mitt eget ansvar er også en ryggmargsrefleks, i meg.

Jeg begynner vel å bli godt voksen. Snart femtifire år. Kunnskapsnivået er høyt.
Arbeidsdagene som sykepleier er vanvittig krevende, både med tanke på fart og ansvarsoppgaver som skal løses. Det er pasientenes liv og helse det gjelder. Da har ikke min slitenhet, mitt behov for fem minutters pause, for mat, eller mitt behov for å gå på toalettet, noen som helst betydning. Det får vente. Pasientene først. Som sykepleier er også dette en ryggmargsrefleks.

Jeg ønsker bare å få yte en god og faglig forsvarlig sykepleie til de pasientene jeg har ansvar for, når jeg er på jobb. Som sykepleier, eller som leder. Jeg vet jeg er dyktig, både som sykepleier og som leder. Selv om det tok meg mange år å virkelig erkjenne det. De kritiske spørsmål, og de store krav jeg alltid har stilt, først og fremst til meg selv, har omsider kommet fram til denne erkjennelsen. Selv om tilbakemeldingene jeg har fått fra de jeg har jobbet sammen med, også har vært nødvendige for å virkelig ta dette innover meg.

For uendelig mange år siden var jeg avdelingssykepleier for en post på et sykehus. I og med at det var en geriatrisk avdeling, strevde vi alltid med å få nok bemanning. De som jobbet der var imidlertid veldig glad i arbeidsplassen sin, og gjorde en fantastisk jobb for pasientene som var innom avdelingen. Direktøren gikk inn og lovte høyere lønn for å jobbe i geriatrisk avdeling, men sluttet få dager etterpå. De ansatte sto på for å få endene i turnus til å gå i hop, i og med løftet som var gitt. Etter en tid ble det klart at den nye direktøren ikke kunne følge opp løftene fra den forrige direktøren. Som avdelingssykepleier kjente jeg da at jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte si opp. Jeg hadde fått de ansatte til å stå på med utgangspunkt i et løfte som ikke ble innfridd. Altså måtte jeg bare slutte. Det var bare en nødvendighet inni meg det. Ikke hadde jeg forutsett at min oppsigelse skulle dra med seg nesten alle ansatte i avdelingen. Sånn ble det bare. Til min store forundring.

Det er ikke lett, å leve med ansvarlighet, og med samvittighet. For min del er dette bare så limt fast inne i ryggmargen, at jeg kan ikke annet. Jeg er ingen person av mange ord, men av handling, først og fremst.
Tredve år som sykepleier gir så mange erfaringer. Tredve år som sykepleier og som leder, gir så mange møter, og mer enn noe annet en kunnskap som stadig vokser. Kunnskap forplikter og gir ansvar.
Men kunnskap og innsikt kan også gjøre motløs, og håpløs.
Mitt ønske er å få utøve faget mitt godt til de jeg skal være sykepleier for. Ellers vil jeg helst få ha fred og idyll rundt meg. Få gå hjem etter endt arbeidsdag, tilfreds med hva jeg har gjort, og så leve mitt private liv.
Det er imidlertid ikke lett.
… … …
Jeg SER… ….
På kommentarfelt vedrørende diverse oppslag om dårlig utøvd sykepleie ser jeg mange stiller spørsmål ved hvorfor sykepleiere ikke sier fra. Jeg ser anklager mot de individuelle sykepleiere som har ytt en dårlig pleie. Jeg ser at mange snakker om dårlige holdninger blant de som yter pleie.

Jeg ser også «mine» pasienter. Fulle av angst og uro. Ingen som har tid til å snakke til dem. Ingen som har tid til å avlede dem og gi dem gode opplevelser. Noen blir sinte i sin angst og bekymring. Noen blir fulle av bekymring, og gjentar stadig, unnskyldende sine spørsmål vedrørende sine bekymringer. Jeg ser pasienter som får feil behandling. Pasienter som svekkes og får feil medisinering. Tomme, døde blikk. Angst i en skjelvende kropp. Hører at de får kjeft, fordi de må vente, den de spør er så opptatt med mange viktigere gjøremål. Jeg ser pasienter, mennesker som lider. Men det er ingen mulighet til å få hjelpe.
For jeg ser også at jeg sier i fra om uforsvarlig pleie, ikke fordi jeg vil lage bråk, men fordi jeg kjenner at jeg mangler retten til å tåle, og jeg mangler retten til å tie.
Og hva skjer?
Ingenting.
Eller enda verre? Jeg blir satt opp mot mine kollegaer. Det loves hjelp nok, men ved at ledelsen tar fra avdelinger der også denne hjelpen trengs. Jeg får angst for å gå på jobb. Jeg blir syk. Får det med meg i mine papirer. Når jeg kommer tilbake og melder avvik på helsebehandling som ikke er fulgt opp, får jeg det tilbake fra ledelsen med at jeg jo ble syk, så da måtte selvsagt pasientene også lide på grunn av det.
Er det slik det skal være i det rike Norge? I det demokratiske Norge?
Har jeg rett til å tie, for husfredens skyld? For min egen manglende lyst til å skape bråk? Når jeg ser at pasienter får feil behandling? Når jeg ser at gamle, demenssyke og hjelpetrengende mennesker har vekttap og reduseres med hurtigtogshastighet, fordi ledelsen er hjelpeløs, kunnskapsløs, og virkelighetsfjern? Når jeg ser at pasientene «mine» lider?
Har jeg rett til å tåle?
Har jeg rett til å tie?
Bare for at jeg selv skal slippe ubehaget med å si i fra?
Bare for at jeg selv skal slippe å få karakteristikker på å være vanskelig som ansatt? For at jeg skal slippe å få sykefravær på min referanse?
Ja, jeg er feig, men jeg pleier ikke la det stoppe meg. Jeg har ingen rett til å la pasienten tåle, bare fordi jeg ikke vil bråke. Dette har vært meg. Motet mangler jeg, men må jeg, så må jeg. Kunnskap forplikter.
Jeg pleier å ta det ansvar jeg har som sykepleier, og sier i fra. Men når det ikke nytter? Når det bare skytes tilbake mot meg selv og ingenting blir bedre for pasientene? Hva da?
Kan noen fortelle meg det?
Er det slik det skal være?

Hilsen anonym sykepleier.