Far har falt ut av sengen på sykehjemmet. Ingen dramatikk forsåvidt, ingen alvorlige skader, heldigvis. Denne gangen gikk det bra.
Far er av den egenrådige sorten. Tror selv at han mestrer det meste. Jeg vet ikke om han ba dem om ikke å ringe oss, eller om de bare ikke gjorde det fordi han ikke ble så veldig skadet. Jeg får ikke helt svar på det... Så når han forteller det på telefonen noen dager etter, setter jeg meg selvsagt i bilen, vil se med egne øyne om han har det bra.
På veien inn til rommet hans går jeg forbi vaktrommet hvor det sitter en sykepleier og to helsefagarbeidere eller hva de nå er... Jeg stikker hodet inn og sier hei, hvordan går det?
Jeg er som vanlig blid, blid er min almentilstand, også når far har falt. Hvordan går det med far, spør jeg. Fint, sier de. Han falt ut av sengen en natt, stemmer det? Ja, vent litt så skal vi sjekke, svarer sykepleier. En titt i datasystemet og ja, han har falt.
Har noen foreslått en sengehest, spør jeg. Da kommer det gule kortet. Rett opp av lomma, ingen nøling. Han vil ikke ha, vi kan ikke tvinge ham, HAN ER SAMTYKKEKOMPETENT.
Hvor mange ganger har jeg ikke fått dette servert rett opp i ansiktet, innledningsvis, før så mye som en flik av en dialog har funnet sted. Fra vedtakskontor, fra hjemmesykepleie, fra midlertidige opphold, fra rullerende opphold, fra sykehjemmet hvor han bor. Det gule kortet er så beleilig for de ansatte.
Vi har spurt og han sier nei. Har dere forsøkt å sitte litt hos ham, tatt dere tid til å forklare hvorfor det er en god ide med sengehest? Forklart hva som kan skje dersom han, med sine 92 år, 2 kunstige hofter og alvorlig kols( 15% lungekapasitet) brekker noe og blir liggende? Han har hatt flere fall, på badet, på rommet, så dette er ikke første gang... Har dere tatt dere den tiden det tar å få ham på smørsiden?
Alle tre nøler og ser i gulvet. Nå drar dere det gule kortet, sier jeg til dem, samtykkekortet, det er det enkleste for dere. Sykepleier blir lei seg og sier det til meg, at hun blir lei seg når jeg sier det på den måten.
Far er i godt humør når jeg kommer, han elsker hundene mine og forsøker å unngå å snakke om fallet. Trenger litt hjelp med laptopen. Et stort sår på kinnet, noen småsår på albuen, ellers ok. Vi snakker om været. Vi går i restauranten sier han.
Hva er det med denne samtykkekompetansen? Så mange ganger i fars alderdom har jeg opplevd at det gule kortet som jeg liker å kalle det, nærmest blir brukt mot meg. Det er blitt en sovepute for personalet, når den gamle ikke vil så er det så lett for dem å bare trekke på skuldrene og late som om de ikke har ansvar. Hver gang jeg har kommentarer og spørsmål så drar de det gule kortet. Det er som et varsku om at jeg ikke trenger å spørre mer, jeg er til bry, jeg blir avfeid før jeg har fått svarene jeg trenger for å senke skuldrende. Er han samtykkekompetent da, hvis han ikke forstår at en sengehest er lurt, spør jeg.
Hvem har ansvaret for å ta beslutningen om han er samtykkekompetent eller ikke? Det er så frustrerende, vi pårørende skal besøke, hjelpe til,støtte, men vi har likevel ikke noe vi skulle ha sagt. Jeg foretrekker å maile til sykehjemmet, vil ha ting skriftlig. De ber meg ringe, de ønsker ikke noe skriftlig, tenker jeg.
Jeg har tidligere bedt om møte med personalet, de går til far og spør om det er greit med et møte og han sier nei. Gult kort. Da blir det ikke noe møte. Enkelt og greit. For dem. Hva når han faller ut av sengen neste gang. Eller, hvor mange ganger må han falle ut av sengen, og evt. skade seg stygt, før de tar ansvar? Jeg er så bombesikker på at hvis han faller ut av sengen en gang til, så vil deres svar være : det er sånn som skjer, det kunne ha skjedd nårsomhelst. Det har de sikkert rett i. Må jeg virkelig begynne å føre logg på datoer, samtaler, hvem som sa hva, hvem som dro det gule kortet?
Det var godt å gå skrevet ned så sparer jeg kanskje en ansatt på sykehjemmet for å få et rødt kort av meg...
Hilsen pårørende.
