søndag 30. april 2017

Kjære mor, nå er du fri.

Rommene fylles av støv, kaffekoppen er lukket inn i skapet.
Støvlene er ensomme der ved døra.
Vi skulle gått flere turer sammen, vi skulle lest flere dikt,
dikt om alver og troll, om sol og om uvær.

Kom ta meg med inn i din verden, der jeg aldri før har vært.
Vis meg rundt i ditt landskap, la meg bli kjent med det som nå er deg nært.
For jeg lurer på hvordan det er der, på andre siden av mørket.

Er det blomsterflor i alle farger, slik som i din egen lille hage?
Da vil jeg komme dit og plukke blomster til deg, en bukett vil jeg lage.
Er det engler som passer på deg, er det noen som holder rundt deg når du fryser?

Jeg vil lage vår egen lille drømmeverden,
der skal vi møtes å plukke blomster og spise blåbær.
Vi skal gå mange turer i all slags vær, over lyng og over hei,
og se ørna glider over himmelen.

Der fins ei frykt, der fins kun glede og latter.
Da kan jeg få fryde meg sammen med deg i ditt lys.

N.N.
april 2017



tirsdag 18. april 2017

Sykehjem er en god løsning når ønsker og behov ikke er samstemte.

Vi, alle mennesker vil være friske sterke og sunne.
Vi vil bo hjemme være aktive og ha et godt sosialt liv!
Vi ønsker å styre våre egne liv og være aktive mennesker.

Ingen ønsker å komme på sykehus dersom de ikke opplever at det er et behov.
Ingen gamle vil heller komme på sykehjem dersom de ikke opplever at det er et behov.

Vi ønsker alle å bo lengst mulig hjemme.

MEN når den gamle ytrer ønske eller behov for å komme på sykehjem, da skal man lytte og ta dem alvorlig!
NÅR pårørende ytrer bekymring om deres gamle, da skal man lytte fordi pårørende har stor kompetanse og kunnskap om sine gamle!
DERSOM helsepersonell har gjort en tverrfaglig vurdering og mener den gamle trenger et 24 timers pleie og omsorg tilbud betyr det at det er gjort en FAGLIG vurdering som ikke skal overprøves av en byråkrat.

En byråkrat i denne forbindelse betyr også en sykepleier, lege eller annen helsearbeider som innehar en byråkratisk administrativ funksjon, f.eks på et bestillerkontor.

Helsefaglig utdannende personer som utfører administrative oppgaver/byråkratiske oppgaver må bli mye flinkere til å vite hvilken hatt de har på seg!

Helsefaglige vurderinger er IKKE gjort utifra budsjettsmessige vurderinger men utifra pleie, omsorgs og medisinfaglige behov!

Det utøves altfor mange beslutninger eller manglende beslutninger pga fagpersoners manglende evne til å skille mellom sin helsefaglige bakgrunn og sin byråkratiske-administrative funksjon.

I altfor mange tilfeller ser vi hvorledes personer i lederfunksjoner overkjører solid baserte tverrfaglige helsefaglige vurderinger med enn arroganse uten sidestykke.

Verken en sykehusdirektør som har vært lege, en sykepleier på bestillerkontoret eller en administrativ leder i barnevernet med barnevernsfaglig bakgrunn, skal kunne overkjøre tverrfaglige faglige vurderinger som er gjort etter retningslinjer for utredning av syke, gamle eller barn!

Henning Økland
Spesialrådgiver, Legespesialist i Indremedisin 
og Geriatri



torsdag 13. april 2017

En "liten" påskebønn

Kjære alle sykepleiere, dere har vært en av bærebjelkene i helsevesenet gjennom tidene. Efter utallige år på landets største sykehus (34 år) kan jeg uttale meg om det med stor trygghet. Dere er en av mange pilarer, dog en av de viktigste, som pasienten har kunnet og kan lene seg på når livet butter.

Sammen med oss leger,- men og annet personalet danner vi en helhet og lever i en symbiose i vår (helse)verden, - med pasientene.

Men, det er noe jeg savner:

Først vil jeg nevne hjelpepleiere, en helt uvurderlig gruppe medarbeidere, - pasientens fundament og trygghet. Dere var og er nærmeste pasientene i stell, og er den faggruppen som ser hele menneske, pga. den nærheten dere oppnår ved å bruke så mye tid med det syke menneske.

Da jeg startet min karriere som pleieassistent for over tredve år siden var det dere som lærte og inspirerte meg til å fortsette i helsevesenet.

Tusen takk.

Det har blitt færre av dere de siste årene. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere kommer tilbake i fullt monn. Det fortjener pasientene.

Det samme med sekretærene, dere var/er helt uvurderlige. Dere er dypt savnet. Avlastende, behagelige og litt strenge,- og det trengte vi leger i hvert fall. Og så allsidige, oppfinnsomme, forståelsesfulle, samvittighetsfulle og grundige. Kom tilbake!

Så vil jeg kort nevne at jeg har hørt at mange sykepleiere, hjelpepleiere og leger pr i dag sliter på arbeidet, pga. høyt tempo, særs høye krav, herunder «samlebåndssystemet» (Toytamodellen) som gjennomføres på norske helseinstitusjoner og som pasienter utsettes for. Og fordi helhetstenking rundt det syke menneske som ligger foran en, fokus på individet, har blitt byttet ut med helhetstenking og hensyntagen til systemets økonomi i stede.

Det som bekymrer meg er at jeg får mange henvendelser fra sykepleiere, hjelpepleiere og leger som er fortvilede efter at de med rette har meldt fra om det de mener kan være en risiko/fare ved driften, dvs. uforsvarlige forhold for pasienten. Og om dysfunksjonell og/eller uforsvarlig planlegging og organisering, inadekvate turnusordninger, uheldig kultur på arbeidsplasser og ledere som ikke tåler konstruktive tilbakemeldinger.

Det som midlertid er illevarslende og som uroer meg mest i dette henseende er at en del av dem som varsler ikke føler at de får støtte av sitt forbund/forening. Jeg ber om at sykepleierforbundet, Legeforeningen og Fagforbundet tar dette på det dypeste alvor.

Å stå alene som varsler, evt. bli utsatt for represalier oppleves som en kafkaprosess og er svært ensomt for mange (mild beskrivelse), og konsolideres raskt i en katastrofe om man ikke får hjelp og støtte i det minste fra sine egne forbund og foreninger.

Tiden vi nå går inn i krever samhold, samarbeid, ivaretagelse av hverandre og sikring av "systemene" (systemene er jo i bunn og grunn oss), systemer som skal ta vare på våre svakeste og syke. Vi må hegne om hverandre, og ikke minst de vi er satt til å hjelpe.

God påske.
Synne Bernhardt
Lege og kirurg


Synne Bernhardt og Sigrid Wisløff (Eldrekonvensjonen).

torsdag 6. april 2017

DET ER NOK NÅ!

Jeg er sjokkert etter alle historier om eldre, hjelpetrengende mennesker som blir sendt hjem. Da snakker jeg om mennesker på over 90 år.
Bare alder og det at de er utrygge hjemme burde kvalifisere til sykehjemsplass. 

Jeg tenker med gru på alle de som ligger i sitt hjem, og det eneste besøket de får er travle hjemmesykepleiere. Og hadde enda disse vært få og faste, men det er nye hver dag og hele tiden. Hvem i himmelens navn blir trygg av sånt? Vi du ha en ukjent som skal ta seg av det mest intime, som for eksempel å få hjelp til dusj?
Det må du finne deg i hvis du blir hjelpetrengende og kommer over en viss alder. Da skal du bare være takknemlig for den hjelpen du får!

Det siste nå fra regjeringen er en ny reform:
"Leve hele livet" 
Den kommer til å omhandle de grunnleggende tingene som oftest svikter i tilbudet til eldre: Mat, aktivitet og felleskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Nå skal jeg fortelle den brutale sannheten her, og som jeg håper de politiske partiene vil ta inn:

Det må bevilges mer til våre eldre på statsbudsjettet og en del bør øremerkes
Det må settes inn strakstiltak, og økt grunnbemanning  er første bud. 

"Mat, aktivitet og felleskap, helsehjelp og sammenheng i tjenestene. Det er det som svikter." Det svikter fordi vi ikke har nok folk! Og kompetanse. 
Det bør også ansettes noe til å ta seg av vasking, bestilling av varer og alt som ikke har med pleie å gjøre. Dette er nå blitt like viktige oppgaver for helsepersonell som pleien til pasientene.

Les alle historier på siden vår Verdig eldreomsorg. Det er bare en brøkdel av alle jeg får. For de fleste vil være anonyme. De er engstelige. 

Helsepersonell er redde for å miste jobben sin hvis de sier fra, og pårørende er engstelige for at det blir verre for sine kjære. 

http://trijaks-graff.blogspot.no/2017/01/ti-still-eller-forsvinn.html?m=0

Fryktkultur styrer vårt helsevesen. Uverdig behandling av våre eldre skjer hver dag. Lover og forskrifter brytes daglig. 

Verdig eldreomsorg har nå snart 90 000 følgere.
Men inge liker å høre den virkelige sannheten. Den usminkede og rå sannheten om Norges eldreomsorg.

Den kjenner vi. Til informasjon var administrator på Sykepleierkongressen 2016 med dette.  Da reiste rundt 300 sykepleiere seg og klappet og aldri har jeg fått så mye anerkjennelse og gode tilbakemeldinger. Det sier litt om mye. Det sier at helsepersonell vet hva som foregår men de våger ikke si noe. 

Det ønsker vi å gjøre noe med. Vi ønsker å støtte de som går imot dette systemet. De som står opp for våre eldre, de som står opp for de aller mest sårbare. De uten pårørende til å stå på for seg. De som ikke sier noe, hverken mens de lever eller ingen får vite noe etter deres død. Vi vet at bak hver historie som kommer ut skjuler det seg minst hundre lignende tilfeller.
I tillegg har jeg som administrator erfaring både som sykepleier og pårørende.

Se på  sykehjemmene som er på Facebook. De viser kun godsiden. Og det er flott at gode ting skjer. Men vi vet at bak denne godsiden så finnes så mye uverdig.
Det hjelper ikke med livsgledetiltak for de som er så syke at de ikke kan delta. De som ikke får den pleien og omsorgen de har krav på, de som ikke får smertelindring ved livets slutt eller må ligge alene å dø.
Det hjelper ikke de som må bruke bleier/innlegg om natta fordi det er altfor få nattevakter. Eller de som bruker beroligende fordi ingen har tid til å lytte til dem og faktisk snakke med  dem. Mange hadde roet seg da.

Veldig mange får ikke den fysioterapien de har krav på. Det er visst ikke så nøye lenger når du når en viss alder...Slik kan det  faktisk virke.

Og for dette får de eldre lov å betale en stor del av pensjonen sin, uten å ha forbrukerrettigheter engang. Slå den! Vi andre kan klage på både varer og tjenester. Bør det ikke da være en selvfølge at våre eldre også skal kunne det? På en tjeneste de betaler så mye for. Jeg bare spør.  
Og vet dere: På mange sykehjem bor de på små rom uten eget toalett engang. Eller de blir tvangsplassert sammen med en fremmed på et rom. Slik som i Haugesund.

Pårørende blir utnyttet og tatt som en selvfølge og mange er så slitne at de blir syke selv.
Helst hadde vel de som styrer sett at hele eldreomsorgen ble frivillighetsarbeid.
De skjønner visst ikke at mange av de som i dag er på sykehjem eller hjemme hadde vært på sykehus før Samhandlingsreformen kom. Det er syke, hjelpetrengende mennesker vi snakker om.

Hva skjer når tildelingskontor i Oslo, i Voss og andre steder har mer makt enn leger og spesialister?
Når de sender hjelpetrengende, nesten blinde personer hjem mener jeg det er på grensen til kriminelt. 
Hvor mange har endt livet sitt slik? De har ikke fått plass på sykehjem og  deretter har det skjedd en ulykke hjemme. Dette bør det også snakkes om.

Nå må vi begynne å kalle en spade for en spade. Folk begynner å forstå. Verdig eldreomsorg synliggjør  sannheten og ingenting kan stoppe oss.

Trine Jaksland Graff
Sykepleier og administrator for siden 
Veldig eldreomsorg




søndag 2. april 2017

DET ER MANGE SOM VENTAR

Alt er som vanleg. Rommet på sjukeheimen er fylt med stemmer frå fjernsynet når ho kjem inn, og bestefaren sit i øyrelappstolen og ser ut vindauget. 
Han snur seg og smiler til henne. Brillene hans ligg på bordet, ved sida av ein kaffikopp. 
- Kosar du deg med kaffi, besten? spør ho medan ho dempar lyden frå fjernsynet. 
Ho bøyer seg ned og kjenner seg så stor når dei klemmer kvarandre. Er den store besten blitt mindre og litt tunnare? Kanskje. Men kinnet hans er no det kinnet ho alltid har kjent.  Så seier han at koppen er tom. Bestefaren strekker seg etter koppen på bordet og vil til å reise seg opp, men kjenner at hoftebrot ikkje er til å spøke med. 
- Eg kan ordne med meir kaffi til deg, eg. Ho tek koppen og går ut på gangen. 

Ein labyrint av blå linoleumsgolv og mintgrøne dører svingar seg gjennom sjukeheimsbygget. Ingen pleiar ho kan spørje etter kaffi er å sjå, og utanfor nokre av dørene blinkar små raude lys. 

Volumet frå fjernsynsstemmene. Sterkare og sterkare etterkvart som ho nærmar seg stova. Kiker inn, men ingen pleiar. Ho ser ein mann sitje ved bordet og stire ut i lufta. To damer med blomstrete blusar og kvit permanentkrøll sit lutrygga i kvar sin rullestol. Men ingen ser  fjernsyn. 
- Hei! ropar ho og spør om nokon har sett ein pleiar. Ho får ikkje svar.

Passerer dører med ovale treskilt. Heimelaga, med blomster og blide steintroll på. Tenkjer på barneromma heime då ho var mindre: "Bente" . " Her bur Bodil."
"Kjøken". Døra står på gløtt, og i døropninga møter ho endeleg ein kvitkledd pleiar med hestehale, og eit brett med mat. 
- Om eg kan få kaffi i koppen til bestefar?
- Ja, sjølvsagt. Berre forsyn deg, og ta deg ein kopp sjølv og. 
Pleiaren smiler, tørkar den sveitte panna med handbaken og forsvinn inn på rommet til "Selma ".  Kaffikanna på kjøkenet er tom, men ho fyller friskt vatn og ny kaffi på traktaren før ho går tilbake til bestefaren. Fleire lamper blinkar utanfor dørene.

- Du må nok vente litt til på kaffien, prøver ho seg.
- Det tek si tid, svarer bestefaren. Han sit med to små, sølvfarga vekter og løfter armane opp og ned når ho kjem inn.
 - Eg greier verkeleg ti om gangen. Ikkje lenge før eg er på beina att heller, viss nokon har tid til å hjelpe meg å trene dei.       
- Men, eg må på do. 

Ho greier ikkje hjelpe bestefaren åleine, så ho dreg i snora over senga. Det kjem ingen. Ho prøver igjen. Ingen kjem. Bestefar må på do, men ingen kjem og hjelper. 
Ho må ho berre finne ein pleiar som kan hjelpe, så bestefar får gå på do. 

Den blå linoleumen, dei mintgrøne dørene, dei raude blinkande lysa utanfor romma til alle som ventar. Det er det ho ser.

Stemmene frå fjernsynet fyller enno stova, dei lutrygga gamle sit enno ved sidan av kvarandre utan å snakke. Mannen som stirde tomt ut i lufta stirer enno tomt ut i lufta. Kvar er pleiaren? 

På kjøkenet ser ho at kaffikanna alt er tom. Berre eit lite oransje lys viser at ho bør skru av traktaren. I det ho går ut frå kjøkenet, utan kaffi til bestefaren, møter ho pleiaren. Framleis sveitt i panna, men ho smiler.
- Eg berre skrudde av traktaren, for kanna var tom igjen.
- Tusen takk, svarer pleiaren. 
- Og så lurer eg på om du kan hjelpe meg. Bestefar må på toalettet. Eg greier ikkje hjelpe han åleine.   

- Eg kjem, men det er mange som ventar, seier pleiaren og forsvinn inn på eit rom.  

Tilbake, mot bestefaren sitt rom. Ho passerer stova der dei to damene og mennene sit. Dørene med heimelaga skilt. Eit lite steintroll smiler til henne, men ho smiler ikkje tilbake.

Inne på rommet sit bestefaren i øyrelappstolen  og ser ut vindauget. Det er mørkt ute. 
- Kaffikanna var tom, men pleiaren kjem snart, seier ho. 
 - Eg har pissa i bleia, seier bestefaren. 

live