torsdag 23. februar 2017

Hvordan er kommunale hjemmetjenester

Med over 20 års erfaring som bruker av kommunale hjemmetjenester og et brennende samfunnsengasjement vil jeg rope et rungende varsku om hvor vi er på vei i denne sektoren. 

Jeg har engasjert meg i ei åpen facegruppe som heter "Pårørende for eldre med omsorgsbehov i Stange kommune". 
Situasjonen i hjemmbasert omsorg er mye verre enn folk flest er klar over. Vi er ikke noen ensartet gruppe som lett kommer til orde i dagens mediabilde! Og når det skjæres ned i kommunene er det som regel oss det går ut over.

Jeg har nøye fulgt samfunnsutviklinga hvor privat rikdom og stadig større offentlig fattigdom er trenden. De som er friske og "ute i livet" og i samfunnet vil ikke merke det. Jeg er ute etter å komme i kontakt med mennesker som er i stand til å skrive og våger å offentliggjøre meninger. Jeg har masse synspunkter på hvordan hjemmetjenester bør organiseres osv. Jeg vil si det så sterkt at det finnes overhode ikke noe som heter omsorg lenger i disse tjenestene! Det går på å holde folk i live. I hvert fall er det slik her i kommunen. Jeg regner med at det ikke er HELT enestående. 

Min brukererfaring bør lyttes til både av politikere og beslutningstagere. Her i kommunen er  det dessuten akkurat vært et presseoppslag om et tilsyn m.h.p. ernæring og medisinering. Når man har så inngående kjennskap til hvor dårlig tid man har til rapportering og hver enkelt bruker vil det være nesten umulig å følge opp hver pasient nøye over tid. Her i kommunen har man heller ikke fast hjemmehjelp og da vil jeg si det så sterkt at man ikke lenger har OMSORG i disse tjenestene. Man får ikke foutsigbarhet og trygghet. Dette går ut over den psykiska helsa og man står i fare for å bli allment sykere. Hvis man i tillegg heller ikke har aktive pårørende eller et godt sosialt nettverk så er man temmelig utsatt.


Man bagatelliserer tilsyns rapporter og kommunen overprøver både legers, fylkeslegers og pasientombuders anbefalinger! Er ikke det alvorlig så vet ike jeg

Myndighene er mer opptatt av å dekke til og omformulere. omorganisere og sette fine ord på papiret slik at det skal se ut som situasjonene er mye bedre enn den egentlig er! Jeg er alvorlig ME-syk og har derfor ikke evne til å konsentrer meg lenge nok av gangen til å skrive korte og konsise innlegg i avisa.f.eks. Ta gjerne kontakt!

Mona Nysveen

lørdag 11. februar 2017

Hvorfor ikke begynne i rette ende for en gangs skyld?

Jeg er så lei av at man alltid begynner i feil ende. Kjernen i problemet er underbemanning på sykehjemmene. Det hjelper ikke at det sitter diverse konsulenter rundt på kontorer og lager mer eller mindre kreative løsninger på problemet med underernæring når det er for dårlig bemanning til å følge opp dette. 

Økte krav må gi økt bemanning. I stedet blir det tredd nedover ørene på oss at vi må skrive "flotte" ernæringsplaner som ser fine ut på papiret. Tiden vi bruker på dette går på bekostning av tiden vi har til å være sammen med pasientene. Kanskje på tide at politikerne tenker på dette i stedet. 

Det jeg trenger å vite for å bedre ernæringsstatusen til en gammel pasient på sykehjem, er hva denne pasienten liker å spise. Noe mer trenger ikke jeg å vite. For i den alderen bør de få det de liker, punktum. Og når de etterhvert ikke vil ta til seg mat mer, så er det som oftest fordi de begynner å bli forsynt av livet, og indre organer begynner å svikte og matlysten vil naturlig nok gå ned. Og da er det også en menneskerett å få lov å slippe. Og det de da trenger er pleiere som har tid. Det er det i alle faser på et sykehjemsopphold. Det hjelper ikke at ting ser flott ut på papiret dersom pleierne ikke har tid til å sitte sammen med pasientene når de spiser. 

For å ha det trivelig og sosialt under et måltid, er mye mer verdt enn all verdens ernæringsplaner og annet fjas som politikerne mener vi skal bruke tid på fremfor tid sammen med pasientene våre.... Og en annen ting, å kreve at vi skal veie pasientene månedlig for å gjøre politikerne fornøyd er også helt forkastelig. For noen av pasientene er det faktisk et overgrep etter min mening. Tynne, stive, slitne, gamle kropper som skal heises opp i seilheisvekt, for å tilfredsstille hvem? Hvertfall ikke pasientene....

Karianne Forsberg
Sykepleier i eldreomsorg



onsdag 8. februar 2017

Tilegna Charles og Gunvor

Så unge dei var,
satte bo,
møtte livet og dagane -
kjærleik og glede,
tårar og sorg,

kverdag og fest.
Dag etter dag,
år etter år.

Det hende at
dei ikkje var sams
om alt,
at døra kunne smelle igjen,
men dei vart venar att

ein klem, 
eit kyss
kaffien og brødet,

og åra gjekk videre.

Dei vart gamle.
Helsa svikta.

Dei ville vera saman,
slik dei alltid hadde møtt kver dag.

Slik ville dei møte
dei siste dagane -
saman.

Nokon sa nei,
Nokon bak ei dør,
utan andlet,
dei sa nei.

"Ikkje nu meir",
sa dei.

Nu er dei dagane over,
nu skal ikkje han og ho
halde kverandres hand
dei siste timane....

Sa dei,
utan andlet,
bak ei dør

(inger e. solem)