søndag 17. april 2016

Oppsummering og tid for handling.

Jeg har drevet siden "Verdig eldreomsorg"  siden februar 2015, og mange har etterlyst konkrete handlinger. Vi har vært med på å påvirke en del ting, vi hadde en vellykket lysaksjon da siden var et år og jeg sitter nå som ressursperson for eldreomsorgen sammen med flere andre i Norsk Sykepleierforbund.
Jeg blogger også på vegne av siden og meg selv i Sykepleien.no https://m.facebook.com/Sykepleien/, og i september skall jeg ha et innlegg om "Verdig eldreomsorg" på Sykepleierkongressen 2016.


11. april var jeg på møte i Oslo med Ivar Bunæs og Rikke Soligard fra Eldrekonvensjonen, Synne Bernhardt fra Helsetjenesteaksjonen, Anita  Vatland fra Pårørendeaksjonen . 
Vi bestemte der at vi skal holde en temahelg/konferanse i september om hvordan eldreomsorgen skal komme opp på et anstendig nivå. Slik det er nå kan det ikke fortsette.


I løpet av helgen/konferansen skal vi bli enige om fem hovedpunkter/krav som vi skal presenetere for politikerne. Målet er å påvirke før Stortingsvalget 2017

Derfor inviterer jeg dere til å komme med forslag slik at vi sammen kan få en bedre eldreomsorg, Hva tenker dere er det viktigste?  Send meg gjerne forslag innboks på siden eller på mail: trijaks11@gmail.com 
Jeg ønsker at dere som følger siden også skal stå bak disse kravene/hovedpunktene. 

Fra møtet vi hadde 11. april. 

Planen er også å organisere fakkeltog /vardebrenning i hele Norge samtidig til høsten. Det krever planlegging og organisering. Ta gjerne kontakt hvis du ønsker å bidra. Vi ønsker at alle store norske byer skal delta og da behøver vi selvfølgelig hjelp. Vi forsøker å organisere i de store byene med deres hjelp, men vi håper alle kommuner og småsteder også er med.
Skriv mail til meg trijaks11@gmail.com. Kanskje er dere en organisasjon eller forening som ønsker å være ansvarlig i deres by? 


 
Det er på tide at vi synliggjør og står opp for våre eldre. Det er på tide at eldreomsorgen blir prioritert av våre politiske partier. Ikke bare på papiret i forkant av hvert valg, men i handling.  Vårt mål er at eldreomsorgen skal være god, og ikke minst forsvarlig uansett hvem som styrer landet vårt.
Les også Ivar Bunæs (Eldrekonvensjonen) sitt innlegg på siden i dag.
Inviter gjerne flere du tenker kan være interessert.

torsdag 7. april 2016

I morgen forsvinner jeg litt til


Hvordan er det å leve uten hukommelse? Hvordan er det å miste sin egen historie? Hvordan er det å ikke kjenne igjen sitt eget barn?  Etter å ha jobbet flere år på sykehjem, og etter å ha møtt mange flotte mennesker med demens, var dette noen av spørsmålene jeg stilte meg selv.  Og det ble også utgangspunktet for å skrive romanen ” I morgen forsvinner jeg litt til ”. Den kom ut i 2014 på Forlaget Oktober.  Gjennom romanen prøver jeg å undersøke hvordan det er å leve utenfor hukommelsen, hvordan det er å leve uten innflytelse på eget liv.  Boken handler om 80 år gamle Signe som bor på sykehjem og som bare husker brokker av sin egen historie. Hun leter etter sin egen mor, og kjenner ikke igjen sin egen datter. Signes fortid har blitt hennes nåtid. Alt har blitt fremmed for henne. Men det er også en bok med humor og håp. Signe møter en pleier som også ser det friske og vitale i henne. I arbeid med demente er begrepet hjerteøye brukt. Det å se med hjertet. Denne pleieren bruker sitt hjerteøye når Signe leter, famler og prøver å finne sin egen historie.

Romanen har fått mange gode anmeldelser. Blant annet : ” En vond og vakker roman om hvordan en dement kvinne opplever dager og netter på sykehjemmet” ANNE SCHÆFFER, BERGENS TIDENDE ” Denne vakre romanen til Laila Sognnæs Østhagen får frem minnene om både min mor og andre demente jeg har møtt i eldreomsorgen … Østhagen har klart det geniale i å se verden og hverdagen fra den dementes posisjon … Østhagens evne til å leve seg inn i Signes verden er skremmende god.»KARL-HENRIK NYGAARD, SYKEPLEIEN #5 2014. 
Boken sto på listen over fjorårets beste norske bøker i følge biblioteket i 2015.

Jeg jobber i dag som miljøterapeut i akuttpsykiatrien ved siden av å være forfatter. Besøk gjerne facebooksiden min: I morgen forsvinner jeg litt, eller gå inn på forlagets side www.oktober.nowww.oktober.no for å lese mer om boken. Boken kan bestilles der eller på nettsidene til de ulike bokhandlerne.

Laila Sognnæs Østhagen. Forfatter og miljøterapeut, bosatt i Oslo


Laila Sognnæs Østhagen og boka hennes.

onsdag 6. april 2016

Er vi mer nøye med bilene våre enn vi er med våre eldre?

Dette kan jo ikke sammenlignes tenker du kanskje. Nei selvfølgelig ikke, men...

Som administrator på siden "Verdig eldreomsorg" får jeg ukentlig  mailer og kommentarer fra dere som følger siden.
Fra pårørende som bærer på sorg, fortvilelse, sinne eller frustrasjonen, veldig ofte en blanding av disse. De har opplevd eller opplever at mor eller far ikke har det bra, og at de ikke får den hjelpen de behøver på sykehjemmet eller i hjemmesykepleien.

Jeg kan råde dem til å klage på eventuelle avslag, be om samtale osv., men det som er felles for de fleste er at de ikke har god tid. I livets siste fase har en ikke god tid, og det er forferdelig trist å se på at sin egen mor eller far ikke har det bra. Tankene mine går da også automatisk til de som ikke har pårørende, de som ikke har noen som står opp for seg eller hjelper seg. De det går enda mer utover i dette effektiviseringshysteriet,  hvor nedbemanninger og innsparinger har blitt en dagligdags ting. 
Jeg får også mailer fra fortvilte pleiere, som føler de ikke får gjort jobben sin og vurderer å begynne i et annet yrke. De våger ikke si fra at de jobber uforsvarlig, at de ser at pasientene ikke har det bra. Det er skremmende! 

Nå må dere som styrer få opp øynene, be om mer ressurser til eldreomsorgen i kommunen deres. Dette er mennesker som har stått på og kanskje bodd i kommunen deres i alle år. De fortjener kun det beste. Dere kan spare i byråkratiet tenker jeg. Vi behøver ikke en hel haug med mennesker som sitter og bestemmer hvordan de få som virkelig jobber MED OG HOS pasientene skal jobbe. Det er de som jobber "på gulvet" som har kompetansen, det er disse som vet, det er disse dere må samarbeide med, høre på og respektere. Er det så vanskelig å forstå? 

La meg si det slik. Dere skal reparere bilen deres. Hvem vil dere skal gjøre det? Daglig leder, mellomleder eller bilmekanikeren? Svaret er enkelt. Selvfølgelig bilmekanikeren. Men daglig leder har bestemt at bilmekanikeren bare får gjøre halve jobben sin. Han gjør det motvillig, fordi han forstår at denne bilen kommer snart tilbake igjen, kunden vil klage. Men der og da har han ikke noe valg, fordi han har ti andre biler han MÅ bli ferdig med denne dagen.
Hva skjer så? Jo kunden kommer tilbake, klager og anbefaler ingen dette verkstedet. Bilmekanikeren forsøker å si fra men blir ikke hørt. Han finner seg til slutt en annen jobb.

Men noen verksteder har forstått at det lønner seg å reparere bilen ordentlig. I det lange løp sparer de faktisk på dette. De får ingen klager, bilmekanikerene er fornøyde fordi de får gjort jobben sin slik de har lært og ikke minst er kundene fornøyde. Plutselig forstår de også at de ikke behøver denne mellomlederen. De kan i stedet ansette to dyktige bilmekanikere. Det som da skjer er at dette verkstedet reparerer like mange biler som de andre, de får ingen klager men har en mellomleder mindre.

Er det forståelig? Pleiere som kan fager sitt behøver ikke flere ledere over seg. De behøver en leder som jobber sammen med seg. En som ser og forstår. En som kjenner og respekterer medarbeiderne sine, kjenner pasientene og deres pårørende.

Den dagen dere som er politikere og ledere forstår dette, ja da har dere kommet langt. Dere må spare der det ikke går utover pasientene.

Jeg har ikke for vane å sammenligne biler og mennesker, men jeg lurer på om dette er det eneste språket som blir forstått...

Vi ønsker det beste for våre eldre og jeg vet det er mulig.