torsdag 29. desember 2016

Dødsfallet i Sunndal en tragisk hendelse. Geriater Henning Økland betrakter ansvarsfordeling og forsvarlighet.


Hva mener kommunalsjef Andersson med at det ofte skjer falske alarmer? Trygghetsalarmen er for brukerens trygghet og dersom brukere opplever seg utrygge så skal vel alarmen brukes?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse/willy-71-utloeste-trygghetsalarmen-fire-ganger-neste-morgen-var-han-doed/a/23883749/ 


Dersom det er mange som utløser alarmen betyr vel at de bør få vedtak på økt omsorgstilbud. Dessuten er det en utbredt misforståelse blant mange parter særlig de som administrerer og utarbeider logistikk og tiltak for å spare det offentlige for utgifter ved bl.a å trenere tilbud om sykehjems plasser eller lignende 24 timers tilbud.


Diagnostikk og medisinske vurderinger kan IKKE gjøres via telefon eller kameraovervåking.


1.   Medisinske vurderinger må gjøres "hands-on".

2.  Kommunalsjefer eller andre administrativ personale kan ikke delegere eller pålegge verken ufaglærte eller hjemmesykepleien diagnostiske oppgaver.


3.   Det er en kjent sak at jo mindre erfaring, jo større arbeidsbelastning aksepteres. Jo vanskeligere arbeidstageren opplever arbeidssituasjonen, jo vanskeligere er det å sett grenser for arbeidsoppgaver som ligger utenfor eget kompetanseområde.


4.   Grunnet underbemanning og kostnadseffektive tiltak presses stadig flere sykere gamle til å bo hjemme, flere ufaglærte presses til å ta ansvar de ikke har kompetanse til og sykepleiere blir gitt diagnostiske oppgaver som ikke tilhører deres profesjon, det forventes gjort i en situasjon uten nødvendig utstyr til å gjøre en medisinskfaglig vurdering. Dette er systemsvikt på systemsvikt hvor helsefagarbeider og ufaglærte nok en gang skyves frem som syndebukker.


Personen ved alarmsentralen vil etter en slik opplevelse og hendelse sitte igjen med en svært traumatiserende opplevelse hvor ansvaret faller på det svakeste leddet. Dette er et klassisk eksempel på hvorledes systemutviklere, ledere og politikere ansvarlige for budsjetter nok en gang kan tie og toe sine hender. Helseministeren kan trekke på skuldrene over manglende ressurser til helsetjenesten, pasienten er død, de pårørende roer seg ned om noen uker og så får man en ny ansatt i sentralen dersom den ansatte ikke orker mer.

Henning Økland
Spesialrådgiver, 
Legespesialist i Indremedisin og Geriatri




onsdag 28. desember 2016

Syng meg liten

i mor sine armar.

Når eg er redd og sliten,

treng eg tonar som varmar.



Dans meg til fest

på ungdomshuset.

Ein gamal melodi er best.

Dans, eg kjenner blodet bruse.



Sjå på bileta mine.

Fortel og forklar.

Om eg treng, lat meg grine.

Eg saknar min mann og min far.



Lat oss gå ute ilag

i solskin, og i vind.

Eg vil ende min dag

med solbrende kinn.



Snart må du leie meg over.

Vegen er kanskje bratt.

Slik er lova over alle lover:

Dag vert uendeleg natt.



Anne Grethe Løset





tirsdag 20. desember 2016

Et liv verdt å leve

Her om dagen møtte jeg en dame. Vi snakket om hennes far som lever i sykehjem, et sted i Norge. Han lever med sin sykdom demens, en sykdom som kom snikende inn i hans liv for flere år siden. 

Damen opplevde det sårt når flere av mannens tidligere venner, og også familiemedlemmer ble borte fra hans liv og hverdag, fordi de følte det var så vanskelig å vite hvordan de skulle forholde seg til han om de besøkte han, og når de kunne si at «det er jo ikke noe liv verdig for Karl, dette her». 

Slike utsagn kan jeg nok høre jevnlig, som sykepleier i eldreomsorgen. Utsagn fra sønner og døtre, fra venner og naboer, fra kolleger, om damer og om herrer. Det som var så skjellsettende i denne samtalen her var datterens tilføyelse: «men det er nå dette livet her pappa lever nå». 

Utsagnet satte i gang et vel av tanker og refleksjoner i meg. Hvem er vi som kan bedømme hvilke liv som er verdt å leve? Hvem er vi som sier, og altså stiller oss til dommere, over andre sine liv og dets verdi? 

Hva er et liv verdt å leve?

Jeg tenkte tilbake på min hovedfagstudie. Jeg besøkte og intervjuet gamle, hjemmeboende, hjelpetrengende mennesker, for å utvikle kunnskap om deres opplevelse av sin livssituasjon. Dette var særdeles funksjonshemmede mennesker, som levde i det som fikk betegnelsen «et snevert livsrom» i min konklusjon. De kunne sitte hele dagen i en godstol i stua. Hjemmesykepleiere kom innom og hjalp dem opp om morgenen, fulgte dem på toalettet, satte fram mat og drikke til dem og la dem til natten. Besøkene fra hjemmesykepleiere var mange, men ellers satt de i samme stol gjennom hele dagen, som oftest uten flere besøk. Telefoner kunne det være, men dette her var deres livssfære. Var det et liv verdt å leve? Hadde de livskvalitet, slik de selv opplevde det?

Ja! 
Det var det de selv sa. 
Hvem er jeg, om jeg skulle betvile deres egne ord?
De var gamle, de visste at døden kunne komme hva tid som helst. Det aksepterte de. MEN de ønsket ikke å dø. Det hastet ikke å dø, for de hadde gode liv verdt å leve. De hadde et utrolig livsmot. De hadde så mye å leve for enda. 

Hva er et liv verdt å leve?

Må vi kunne være i farta, og effektiv og produserende for å være mennesker av verdi? Må vi kunne prate effektivt og målrettet henimot en eller annen type produksjon for å være mennesker av verdi? Skal vi være fjell-topp-vandrere og treningsfantomer for å være mennesker av verdi? Skal vi kunne bruke data og internett for å være mennesker av verdi? Skal vi spise grønnsaker og aldri sjokolade for å være mennesker å være mennesker av verdi? Og så videre, og så videre.

Hele vårt samfunn er bygget opp rundt dette. Se hva som får oppmerksomhet i eldreomsorgen for eksempel. Livsgledesertifisering. Riktig medisinering. Middag klokka 16. Kostkoffert og ernæring med stabil og ikke tapende vekt. Underholdning, musikk og dans. Dyr og barn. Altså en eller annen form for «normalitet» i henhold til vår felles uniformering av mennesket og dets verdi. 

Misforstå meg ikke nå. Underholdning, musikk, turer og fysisk aktivitet, ernæring og godt kosthold, dyr og barn, osv.; alt dette er selvsagt viktig og bra. MEN kan et liv som har verdi være noe mer? Noe annet? 

Jeg minnes en gammel sengeliggende dame, fra den tiden jeg så vidt hadde begynt i sykepleien. Hun var sengeliggende, og dårlig sirkulert. Sa ingenting. En sommerdag gikk det mark i leggsårene hennes. En hjelpepleier var med meg en dag vi stelte henne sammen. Hun sa etterpå at hun hadde fått så uendelig respekt for meg gjennom dette stellet fordi jeg hele veien gjennom stellet informerte damen om hva vi skulle gjøre med henne til enhver tid. Selv om damen ikke kunne utvise at hun såg eller hørte eller forsto hva jeg hele tiden fortalte. 
Det skulle da bare mangle, tenkte jeg, og tenker jeg. Ja vel, damen levde et annerledes liv på den tiden jeg kjente henne, men hun levde et liv likevel. Det er alt jeg vet, og dermed er det ikke opp til meg å definere om livet har verdi for henne eller ikke. For meg lever hun, og hun har med det å leve en verdi. 

Det skal jeg som sykepleier, og som menneske, vise respekt for. 
Det er ikke min oppgave å fortelle om livet er verdt å leve. 

MIN OPPGAVE, og mitt ansvar, både som sykepleier og som medmenneske, se det er å vise respekt. For det er dette livet de lever. 

Derfor blir jeg så matt, og så frustrert over alle disse detaljreguleringer som kommer fra oven, omkring hva og hvordan vi skal utøve sykepleien i sykehjem, og i hjemmesykepleie, i kvalitetssikringen, og effektiviseringens navn. For veldig, veldig mange av menneskene som skal ha tjenestene våre i sykehjem, og i hjemmebaserte tjenester, passer ikke inn i den uniformeringen friske, effektive politikere og andre ser som verdig liv. 

Hovedproblemet i dagens eldreomsorg er overhodet ikke at middagen mange steder serveres klokka 13 og ikke klokka 16. Ei heller er det feil bruk av medisiner, eller at mange er underernærte. 

Problem er det imidlertid at ledelsen nekter å bruke fagfolk på jobb slik at tilsynsleger tvinges til å forordne psykofarmaka til mennesker for at medpasienter og få ansatte skal overleve dagene. Det er et kjempeproblem at mennesker med dårlig matlyst og depresjon skal spise brødskiver smurt med minst mulig, billig pålegg, flere timer før måltidet begynner, og uten at noen ansatte sitter sammen med dem, hjelper dem, og skaper hygge ved bordet. Problem er det også at sentrale storkjøkken vakuum-pakker mer og mindre appetittvekkende middagsmåltider, som et travelt pleiepersonale selv skal varme opp og anrette. Et stort problem er det også at effektivitetskravene gjør at stadig nye pleiere dukker opp og skal gjennomføre stell, bleieskift og måltider. Hva det betyr at pleierne har så uendelig mange oppgaver å gjennomføre på sine vakter, at de ikke har tid til å se og høre pasientene, men bare må avfeie disse menneskene i farta; ja, det er et kjempeproblem i dagens eldreomsorg. 

For meg er det så utrolig skjellsettende, i og med min hovedfagstudie fra år 2000, å se nettopp det som er hovedproblemet i dagens eldreomsorg. Det de menneskene jeg intervjuet fortalte meg, var nemlig det at de hadde rike liv å leve i dag, på tross av at jeg personlig, kunne oppleve dem som triste og vonde, der de satt i sin stol, dag ut og dag inn. Det som truet deres livsglede var ikke klokkeslettet maten ble servert på, langt mindre, at de ikke fikk gå på konserter, eller møte hunder mer. Det som truet deres livsglede var at personalet som kom og hjalp dem var ukjente stadig vekk, at de ikke visste dem respekt, eller at de ikke tok dem på alvor. 

Som fagperson vet jeg at kjemisk behandling, som medisiner nå engang er, skal brukes for å behandle og/eller lindre noe som plager et menneske. I dagens eldreomsorg brukes det altfor mye medisiner uten å ha pasientens beste som indikasjon, men færrest mulig ansatte og lavest mulig kostnad som indikasjon. 

Å bli påført smerte igjen og igjen, uten å finne noe som kan bidra til å komme ut av en vanskelig situasjon, vil bidra til utvikling av lært hjelpeløshet, slik Martin Seligman definerte det. Lært hjelpeløshet har ikke noe med at du har lært å få hjelp til å utføre, heller enn å gjøre selv. Lært hjelpeløshet er depresjon. I eldreomsorgen i dag er det stort forbruk av antidepressiva (også i eldreomsorgen). Mine informanter i hovedfagstudien min fortalte meg at det var smertefullt når nye pleiere kom og de selv måtte fortelle dem hvordan de skulle gjøre de tingene de skulle hjelpe dem med. De fortalte at det smertet når de som kom hadde det travelt og ikke formidlet ro i hjelpesituasjonen. Informantene fortalte at det smertet når det de sa ikke ble tatt på alvor, og når de ellers ikke ble møtt med respekt. 

Alt det disse menneskene i min studie fortalte som var det som smertet, er hovedpoenget og hovedproblemet i dagens eldreomsorg. 

Fordi det er effektivisert så enormt. Det er lite folk. Kompetansen er et problem for de som styrer, så de brennes ut. Stadig nye, og ukjente hjelpere. De som hjelper har så lite tid at de ikke har mulighet til å høre og se, og altså ta på alvor og vise respekt. 
Hvor mye av forbruket av antidepressiva, eller antallet depresjoner, i eldreomsorgen skyldes lav bemanning og manglende kompetanse? Se det er her hovedproblemene i eldreomsorgen i 2016 ligger. 


Hovedproblemet er at vi ikke liker å se at andre liv enn det vi lever som aktive, produktive og travle er verdifulle liv. 

Eller?

Hva er et liv verdt å leve??????

Anne Merethe Hage
Sykepleier og cand.san.




søndag 18. desember 2016

Til helsen skiller oss ad

Saken i Agderposten om ekteparet Hovd Nilsen er rørende og krevende. Mange eldre opplever å miste sin livsledsager og kjæreste gjennom mange år. Noen ganger fordi den ene ektefellen dør, andre ganger fordi ektefellen blir pleietrengende og må bo på institusjon på slutten av livet. 

Ensomhet og isolasjon som følge av slik adskillelse er en av vår tids store utfordringer.  Mange stemmer i denne debatten krever dobbeltrom på sykehjem for ektepar hvor den ene trenger heldøgns pleie- og omsorg. Det er forståelig, fordi vi vet hvor viktig det er for oss å høre sammen. Når helsen svikter for den ene, og sykehjemsplass blir løsningen, blir adskillelsen tung å bære for hele familien. 

Arendal kommune har ansvaret for å foreta de faglige vurderinger av pleiebehovet til sine innbyggere. Slik jeg erfarer gjennom medieomtalen har de funnet at det kun er den ene ektefellen som har et institusjonsbehov.  Den vurderingen er det vanskelig å kritisere fra min posisjon. Samtidig har jeg stor respekt for at dette er vanskelig for hele familien. Siden jeg leser at dette er en sak som er klaget inn for Fylkesmannen, vil det der avklares om kommunen har foretatt riktige faglige vurderinger. Den klagen bør behandles raskt.

Kommunene jobber på spreng for å bygge nok sykehjemsplasser til de som trenger det. 
Flere eldre og flere som rammes av demenssykdommer vil kreve betydelig flere plasser i årene fremover.  Den største utfordringen i dag er at terskelen for å få heldøgns pleie varierer. Mellom kommuner og innad i kommuner. Det bidrar til å skape urettferdige forskjeller. Derfor har vi i Stortinget i år vedtatt at det skal innføres en lovfestet rett til heldøgns pleie- og omsorg. Det betyr sykehjemsplass eller plass i en omsorgsbolig med heldøgns pleiepersonale tilstede. Til grunn for en slik lovfestet rett må det ligge noen kriterier. Derfor må kommunene bestemme hva som skal være de kommunale kriteriene for å få plass. Dette er viktig fordi vi må ha åpenhet og rettferdighet i tildeling av sykehjemsplasser. De skrøpeligste og sykeste pasientene må sikres plass først.  

Dersom vi skal klare å møte behovet til de sykeste eldre, er det nok dessverre slik at en ikke kan få plass på sykehjem av sosiale årsaker alene. Til tross for at vi vet at ensomhet innebærer helsetap for eldre. Isolasjon fører til passivitet og mindre evne til selvstendighet i hverdagen. Mangel på sosial kontakt og stimulans kan føre til raskere utvikling av kognitiv svikt. 

Pårørende selv.
Jeg har erfaring med dette som pårørende selv. Da min far døde for fire år siden, markerte det slutten på et 63 år langt ekteskap for mine foreldre. Tilbake satt en ganske sprek mamma på 84 år, som måtte lære seg å leve livet sitt på nytt. - Det mangler en vegg i leiligheten, sa hun svært ofte. Det preget også de siste årene av livet hennes. Hun savnet pappa hver dag, og hun klarte aldri helt å leve videre.  Vi barna og barnebarna forsøkte så godt vi kunne å kompensere for det hun hadde mistet. Tilbudene var også mange fra naboer og gjennom gode aktiviteter som SeniorDans, Gågruppe og Pensjonistforeningen. Det hjalp bare ikke, hun isolerte seg mer og mer – og ble til slutt svært ensom frem til hun døde i sommer. Kanskje hadde hun hatt godt av å bo på et sykehjem, men helsemessig var hun ikke syk nok til det.  Jeg har sett på nært hold, gjennom henne, hvor vanskelig det er å sitte igjen alene. Derfor forstår jeg svært godt situasjonen til ekteparet Hovd Nilsen. 


Allikevel tror jeg ikke løsningen er institusjonsplass til de som av medisinske årsaker ikke trenger det. Jeg tror på at vi må tenke nytt, brette opp ermene og skape nye muligheter for fellesrom, aktiviteter og mer individuell tilnærming til hver enkelt. Sammen må vi forsøke å finne bedre løsninger på disse utfordringene i årene fremover. 

Møte Verdig eldreomsorg.
Over nyttår skal jeg møte Trine Jaksland Graff og Verdig Eldreomsorg og da ser jeg frem til en samtale om hvordan vi bedre kan skape en meningsfull og trygg alderdom, for den som er alene og bor hjemme – eller for den som har sin kjære på sykehjem på slutten av livet. Jeg tror også Pårørendealliansen og mange fler vil ha viktige innspill i en sak som denne. 

Hva trenger vi?
Kanskje trenger vi å knytte frivilligheten nærmere til oss i pleie- og omsorgssektoren. Kanskje må vi gi pårørende en viktigere stemme. Kanskje må det være et større tilbud av tjenester og aktiviteter som kan hjelpe hjemmeboende eldre i en sårbar, ensom hverdag. Kanskje må vi planlegge flere boalternativer som gjør at eldre kan holde seg sosialt aktive lenger. 

Kanskje bør sykehjem, som i saken i Arendal,  legge mest mulig til rette for at ektefelle og pårørende kan være på besøk og delta i det sosiale livet på sykehjemmet. Det lar seg enkelt organisere at  pårørende kan spise middag og måltider der, kanskje til og med overnatte innimellom. At det kan ordnes transport til og fra når det måtte passe enten via taxi eller frivilligsentralen. Helsepersonell må se hele mennesket og gå i nær dialog med ektepar som Hovd Nilsen, om hva som kan bøte på at de må bo fra hverandre på slutten av livet. Hvis en går glipp av gleden og tryggheten ved å være sammen med andre, kan helsetapet fort bli stort. 

Det finnes ingen rask kur i kampen mot ensomhet eller sorgen over å bli adskilt på slutten av livet. Men åpenhet om problemet slik ekteparet og familien i Arendal har bidratt til, gjør det mulig for oss å diskutere disse spørsmålene mer åpent. Som sykepleier, helsepolitiker og med erfaring som nær pårørende er jeg opptatt av å bidra med min stemme. Jeg ønsker velkommen alle forslag og initiativ som kan bidra til å skape gode og meningsfulle hverdager for eldre. Vi må sørge for trygghet og huske at livet skal leves, hele livet ut.  

Tone W. Trøen
helsepolitisk talsperson for Høyre 
Stortingets helse- og omsorgskomite

fredag 16. desember 2016

Brudd på menneskerettighetene?

Jeg er sint og når jeg er sint handler det ofte om ting jeg mener er urettferdig. I går kunne vi lese i Agderposten at Arendal kommune ikke vil la Charles (94) og Gunvor (95) få bo sammen på sykehjem, etter 67 års samliv.

Vi vil derfor dere skal vite at vi på siden Verdig eldreomsorg er villige til å synliggjøre slike ting for hele  Norge. Vi vil at dere som pårørende skal vite at vi ønsker å være med på å kjempe mot denne uverdigheten som foregår. Mye er veldig bra men det kan faktisk ikke lenger dekke over for alt som ikke er det. Hele systemet er feil, tankegangen og mangelen på medmenneskelighet.

For oss i Verdig eldreomsorg er det uakseptabelt at ektepar som ønsker å bo sammen blir tvangsskilt. Like mye er det uakseptabelt at et eldre mennesker, mot sin vilje blir puttet på tomannsrom sammen med en fremmed den siste tiden av sitt liv.

Dette handler om økonomi,  mangel på vilje og mangel på empati. Jeg vil nesten våge å påstå at det er brudd på våre menneskerettigheter. Det er i alle fall å krenke våre eldre i livets siste fase.

Charles (94) sier lengselen etter kona forverrer helsa. Han vil være hos henne. Hvor vanskelig er det? En seng til, og litt mer ressurser.

Arendal kommune: - Vi opererer ikke med dobbeltrom på langtidsplasser ved sykehjemmene.

Det koster litt ekstra og det er der skoen trykker. I Norge er det dessverre blitt slik at de som vokter og utgjør dagens helsesystem har mistet lojaliteten til befolkningen og lar i altfor stor grad økonomien bli målet.  Ikke middelet.

Verdig eldreomsorg teller snart 72 000 og noen kaller oss nå til og med en folkebevegelse. 


Dette bør være en menneskerett:

1. Retten til enerom
2. Forbud mot at ektepar som ønsker å bo sammen på sykehjem skal tvangsskilles. 

Vi mener begge deler er nedfelt i disse forskriftene:
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1988-11-14-932


Eller er forskrifter bare tull?

Hva med Verdighetsgarantien?

https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-11-12-1426

Ingen som ikke vil skal dele rom med en fremmed på sykehjem, og ektepar skal ikke tvangsskilles.

Hjelp oss ved at du sier fra når slike ting forekommer slik at hele Norge får se. Vår mailadresse er verdeldreomsorg@gmail.com. Enten du er pårørende eller pleier, vil være anonym eller ikke. 

Det er nok nå. Dette er to konkrete ting vi faktisk må kunne forvente fra kommunene. 

Så håper jeg Arendal kommune tar til fornuft og gir Charles og Gunvor en verdig avslutning på livet.


Trine Jaksland Graff 
Sykepleier og administrator på siden Verdig eldreomsorg 



tirsdag 13. desember 2016

Stopp!

Du hastar forbi
ser på meg, smiler

Eit slikt
"Å - eg skulle så gjerne
ha stoppa"-smil

Visst forstår eg
eg som sit her

ventar

ikkje akkurat
på jula

Eg ventar
på noko som
ingen anar kva er

Eg kan ikkje
laste deg
du har så mange ...

Og, presangene
som dei snart
kjem med no ...

Kva om dei hadde
gitt meg litt meir
av si eiga tid?

Eg veit
av erfaring
at når eg er borte
seier dei

"Vi skulle ha spurt
henne om dette
ho hadde nok visst"

Så STOPP
før der er

for seint.

Rune Olstad


søndag 11. desember 2016

Adventstanka fra en gammel mann

Han sitter og minnes
den tida som var –
Ei tid som forsvant
Hvor ble den vel av

Ei kone, små barn 
og en heim
Der sleit de så smått,
 men det gikk,
og den lønna de fikk
var  små barn som voks tel, 
 dem skikka seg vel
   *
Og de to sto sammen,
I smått og i stort
Og sendte en
takk til Vårherre
for alt de fikk gjort
 
    *
Nu sitt han aleine -
Ho reiste jo først,
Og minnes ei jul,
      *
Han nikka til «søstra»
som legg han til sengs,
Så kneppe han hender`n
Og ber…..
Han ber om at ungan og alle de små
Skal leve og ha det så godt –
Og alle som streve i krig
på vår jord,
Mått` de finn et ly , om aldri så smått
La vi som har alt, bli litt
flenkar å del, og lær oss å se
Det som skjer –
  *
Slik ber han,
Og sovna,
Og venta på jul
Den gamle fra tida som var…..

(inger e. solem)


mandag 5. desember 2016

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.


Alt du kan løfte av børa til bror din,
Må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!


Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!


Halldis Moren Vesaas



tirsdag 29. november 2016

Songen til deg

du som sit åleine
med skrukkete hender
kvilande i ditt fang

Dei har gjort sitt no
du har innsett det
og det gjer
langt i frå godt

Tårer renn
på vegar
skapt av visdom

Skammen er der
som den alltid har vore

aldri kjende du deg
god nok
alltid var det noko
som kunne ...

Så sit du der
på kanten
av ditt eige liv

liten, redd og åleine

om nokon
berre kunne ...

Rune Olstad


mandag 28. november 2016

Vakker og god

Han satt der og så på henne
og tenkte så rare ord.
Så våga han til å seia:
"Du er så vakker du bestemor!"

"Å nei", svara bestemor
med ein sukk.!
"Du kan ikkje seia
at eg er vakker,
som er berre skrukk-i-skrukk!"

Da såg han ho inn i augo
og tagde still
Men tenkte med seg:
"Det finst ingen annan,
som er så snill".

Sidan møtte han livet --
Det både gret og lo.
Møtte med varme og kulde,
som smeikte han, eller slo.
Det gav han ei visse:
At vakker,
er berre den
som er god.

Jan Magnus Bruheim




søndag 27. november 2016

1. søndag i advent

Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm.

Halldis Moren Vesaas 

søndag 20. november 2016

SYKEPLEIENS SÆREGNE FUNKSJON OG TEAMET,– DEL 4 SYKEPLEIE SOM SAMARBEID

"Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje"

Sykepleie utøves ikke av en person. Sykepleie, som altså skal sikre at det syke individet får riktig assistanse for den, og for den, slik at god helse, helbredelse, eller en fredfull død, er avhengig av flere sykepleiere, og andre faggruppepersoner, som samarbeider for samme mål, for å lykkes. For at pasienten skal få den beste hjelp for å fremme vedkommendes helse.

Det gode samarbeidet er et vesentlig moment i det å utøve god og kvalitativ sykepleie. 

Samarbeid er en utfordrende og kompleks kunst. Samarbeid mellom mennesker, og mellom fagfolk, er dessuten fjernt fra å bety kvalitetssikring og sjekklister. 

Samarbeid er dialog, respekt og kvalitet, nettopp ved at den faglige kompetansen, og den faglige kvaliteten øker i dialogen, ved felles forståelse og felles tiltak og mål, ved flere perspektiver, ved flere løsninger å velge mellom, ved å luke ut de løsningene som ikke er egnet, eller som er for svake. 

I sykepleien er samarbeid et viktig og avgjørende aspekt fordi vi ikke alle er der til samme tid, og fordi pasienten i behov for sykepleie trenger denne assistansen i større grad enn en vanlig arbeidsdag kan ivareta. Samarbeidet er altså en nødvendighet for å dekke opp pasientens behov for hjelp, også når sykepleier Ola ikke er på jobb. 

Men samarbeidet for å sikre at faget utøves med kvalitet er i tillegg nødvendig, for å sikre de kvalitativt beste faglige tiltakene for pasienten. I tillegg skal samarbeidet ikke bare inkludere sykepleiere, hjelpepleiere, helsefagarbeidere, aktivitører, vernepleiere, leger, fysioterapeut og andre faggrupper som jobber for pasienten i situasjonen. Samarbeidet skal også inkludere pasienten selv. Først da er du i stand til å yte sykepleie av akseptabel kvalitet. 

Dette er et uendelig sentralt aspekt å få fram i dag. Et aspekt som altfor ofte mangler i redegjørelser av hva sykepleie er. For vi er mange faggrupper, rundt pasienten, som har ansvar for at pasienten skal kunne nå sitt helserelaterte mål. Når det snakkes om sykepleie som her, er dette samarbeidet tredelt. 
1. Samarbeidet med pasienten. Dette er omtalt i del to her om temaet sykepleiens særegne funksjon. Sykepleie er personsentrert omsorg. 
2. Samarbeidet med andre faggrupper, som legen, slik det ble beskrevet i del tre om temaet om sykepleiens særegne funksjon. Men samarbeidet med legen er bare en av faggruppene som sykepleien samarbeider med. Det tverrfaglige samarbeid er helt vesentlig i utøvelsen av sykepleie. Faggrupper som inkluderes i dette samarbeidet, foruten legen, er aktivitører, fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere, sosionomer, psykologer, bioingeniører, tannlege og så videre, og så videre. 
3. Samarbeidet innad i sykepleie-gruppen er det kanskje mest selvsagte samarbeidet, og det vi som sådant ofte overser betydningen av. Det er imidlertid minst like viktig som det tverrfaglige samarbeidet og bør få en mye mer tydelig plass i framtiden. 
Jeg håper å få fram litt mer om dette her, for det er dette som er hovedtemaet her og nå. Dette samarbeidet innad i sykepleie-gruppen innebærer samarbeidet mellom sykepleierne i avdelingen, mellom sykepleierne og hjelpepleierne, helsefagarbeiderne og de ufaglærte pleieassistentene, i avdelingen. Men uten dette samarbeidet mellom oss som står pasientene nær, og som utøver pleien til pasientene sammen, så vil ikke pasienten få en god sykepleie. Sykepleie er ikke bare et utall gjøremål som kan krysses av som utført på en liste. Vi hjelper mennesker, vi hjelper individer, og vi må gjøre det sammen, om vi skal hjelpe pasienten og nå dennes mål om helse.

Så, hva er samarbeid? Hva er sykepleie som samarbeid?

Jo, vi har med oss fra grunnutdanningen i sykepleie at vi har et veiledningsansvar for hjelpepleiere. Hva er nå veiledning om ikke en form for samarbeid? 
Uavhengig av om de kalles hjelpepleiere eller helsefagarbeidere, så er de som besitter tittelen mennesker. De er dessuten fagfolk som utvikler seg faglig i det de jobber med. De utvikler seg og vokser av erfaringene de tilegner seg gjennom arbeidslivet. De har ulike bakgrunner og menneskelige erfaringer med seg den dagen de begynner å arbeide som de fagfolkene de nå skal representere. Enten de er hjelpepleiere eller helsefagarbeidere er de ikke en tabula rasa, som stumt tar i mot ordrer fra sykepleiere og gjør uten refleksjon og kunnskap. Ja, vi skal veilede hjelpepleiere og helsefagarbeidere, fordi vi som sykepleiere har tre år utdanning minst etter videregående skole og altså mer fagkunnskap enn hjelpepleieren. Men vi skal mer enn å veilede i de spesifikke sykepleiefaglige detaljer, vi skal også samarbeide med disse fagfolkene, og veilede dem i faglig-/etisk refleksjon og vi skal veilede dem i samarbeid. 

Samarbeide, og veiledning, og faglig utvikling; - hvor starter dette? Jo med å lytte. 
Å kunne samarbeid er en viktig egenskap ved den dyktige og kyndige sykepleieren. 

Så hva er da samarbeid?
Samarbeid i sykepleien er selvsagt samarbeid i helt konkrete gjøremål, som for eksempel å re en seng, eller å stelle en pasient i seng. Samarbeid er også å gå med en pasient med svært svekket gangfunksjon, i prekestol, og ved hjelp av to pleiere. 

Samtidig så er samarbeid så uendelig mye mer. 
Sykepleie som skal fremme den best mulige pleie for pasienten er å diskutere, og reflektere sammen om hva ulike funksjonssvikter, og hjelpebehov kommer av, og hvordan de best kan hjelpes. 

Samarbeide inkluderer å si hva man mener og hva man tenker og reflekterer over, og så utføre. Men samarbeid er kanskje mer enn noe avhengig ev egenskapen å kunne lytte til andre, forstå alle perspektiver som kommer fram, si og spørre, og så utføre. 

Kanskje er det noe med hjelpepleier Kari som gjør at det var nettopp denne personen pasienten åpnet opp for og fortalte til, diverse aspekter av sin person og sin funksjonssvikt og sykdom. Uansett kan hjelpepleier Kari nettopp derfor fortelle noe om hvorfor det først tiltenkte hjelpetiltak for pasienten ikke har noen mulighet til å lykkes. Om Kari vet hva vi da må gjøre, eller om det er sykepleier Ola, eller helsefagarbeider Bjørn, eller spesialsykepleier Marta som har det best egnede tiltak å fremme, se det vet vi ikke før vi har fått tatt diskusjonen om det, først blant oss, og så med pasienten. 

Samarbeid betyr selvsagt at flere sier, og forteller om kunnskaper og erfaringer. Dette er vesentlig i et samarbeid som har kvalitet som mål. Det som imidlertid er første bud i et kvalitativt og konstruktivt samarbeid er evne til å lytte. Evne til å kunne forstå hva de andre sier. Begrepet hjerte, som eksempel, betyr kanskje ikke det samme for to personer, og dette er det viktig å få avklart i dialogen.

For meg er det en kjensgjerning at med dagens snakk, innen effektivisering og New Public Management tankegang om at vi «aldri er bedre enn det svakeste ledd», så er det ikke slik at det svakeste ledd er den eller den faglig svake personen. 
Nei, det er ikke det. Definitivt ikke.

Det svakeste ledd, i dagens effektivisering og New Public Management, er nemlig den manglende mulighet til kommunikasjon og samarbeid, i det daglige arbeidet og den daglige fagutøvelsen. Manglende muligheter til daglig faglig og etisk refleksjon. Manglende muligheter til å lytte til hverandre, og til å forstå hverandre, og til å arbeide for et felles mål for pasienten.

Jeg har nok selv opplevd at det svakeste ledd, utover den nevnte, manglende mulighet til kommunikasjon, kan være nettopp den faglig dyktigste person/sykepleier i avdelingen. Når denne sykepleieren, hjelpepleieren eller hvem det nå er, er så opphengt i sin egen fortreffelighet, og overlegenhet, at vedkommende overhører alle andre sine perspektiver, og hevder at dennes svar skal adlydes blindt og uten diskusjon, så kan nettopp denne pleieren bli pasientens verste fiende med tanke på å nå et mål om helse og livskvalitet for pasienten. 

Samarbeidet rundt pasienten, kommunikasjonen rundt pasientenes funksjonssvikter,  hjelpebehov, tiltak og mål, er alfa og omega i en god sykepleie. 
Nettopp dette skal jeg derfor vie mer tid til også i min neste blogg. Hva er samarbeid? Hvordan fremmer vi kompetanseutvikling og kvalitet ved dialog? 







søndag 13. november 2016

SYKEPLEIENS SÆREGNE FUNKSJON RELATERT TIL MEDISIN – DEL 3

http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/10/tanker-om-sykepleie-2016-hva-det-er-og.html?m=0

http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/10/sykepleiens-sregne-funksjon-del-1.html?m=0

http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/10/sykepleiens-sregne-funksjon-del-2.html?m=0

Del 3."Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje"

Sykepleiens særegne funksjon er knyttet til å hjelpe individet når det er sykt. 
Å bidra til god helse eller helbredelse, eller til en fredfull død, vil da også kreve å ha mye kunnskaper relatert til sykdom og til behandling av sykdom, eventuelt til behandling av sykdommens symptomer, behandlingens effekter og symptomer. Sykepleieren må slik ha god kunnskap i kroppen og dens funksjoner, til psyken og dens funksjoner. Sykepleien må også ha kunnskap til behandling og behandlingens innflytelse på kropp og på psyke. 

Sykepleie fordrer kunnskap om kroppens normale anatomi og fysiologi, og om de ulike sykdommer som kroppen kan få. Sykepleieren skal ha kunnskap om hva som er ønsket effekt av ulike behandlinger, men også potensielle tilleggseffekter av de ulike behandlinger, og hva som skal gjøres med denne type følger. Sykepleiefaget er dog ikke medisin. Sykepleiefaget samarbeider med medisinfaget. Sykepleien vet når pasienten trenger hjelp fra medisinen og hjelper pasienten med dette, fordi pasienten selv mangler tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og/eller vilje til å innhente hjelp fra medisinfagets utøvere. Sykepleien vet ikke bare at pasienten får tablettene A, B og C til bestemte tider gjennom døgnet. Sykepleien skal også vite om effekter og potensielle bivirkninger av de samme medisinene. Imidlertid skal sykepleien også ha pasientens meninger og ønsker i behandlingen i mente. Sykepleien skal dessuten utføre denne behandlingen og sikre pasientens medbestemmelse og egen vilje i forståelsen av behandlingen. I tillegg skal sykepleien bistå, veilede og/eller assistere pasienten i de hjelpebehov som pasienten måtte få i løpet av behandlingen. Eksempel på dette er å mestre kvalme, oppkast, redusert matlyst og lignende, gjennom behandling med cytostatika. Et annet eksempel er å fjerne den vanndrivende tabletten den ene morgenen når pasienten samtidig skal i konfirmasjon til sitt barnebarn, og store vannlatingsmengder midt i kirketiden kan hindre pasienten fra å delta i denne, for pasient og barnebarn, viktige seremoni. 

Sykepleien skal også kunne gi medisiner som skal gies på andre vis enn som tabletter. Dette betyr at sykepleieren skal kunne en god del medisintekniske prosedyrer, som å sette sprøyter, gi medisiner i venekanyler og så videre og så videre. Sykepleieren skal da også kunne hva som kan skje ved å sette sprøyter, utover det å perforere huden, og håndtere dette slik at prosedyren sikrer pasientens helsetilstand så godt som overhodet mulig. 

Når det gjelder medikamenter, også i tablettform, skal sykepleieren vite hvordan for eksempel vanndrivende virker på kroppen i løpet av de nærmeste timer etter inntak, og være observant, og handlingsdyktig i forhold til dette. Men sykepleieren skal også kjenne til de mer langsiktige effekter av medisinen, og kunne være handlingsdyktig for å hjelpe pasienten i forhold til dette. 
Sykepleiefagets utøver har altså et stort faglig ansvar knyttet til dette med å assistere pasienten ved bruk av medisiner, selv om sykepleie ikke forordner medisiner eller overhodet går inn på legens fagområde. Sykepleie og medisin er samarbeidende, komplementære fagfelt. Dog er ikke sykepleie det samme som fire år på medisinstudiet. 

I sykehjem har, for eksempel, sykepleieren ansvar for pasientene, inklusive det at de får ivaretatt sine behov for legesjekk. Sykepleier der har også ansvar for å vurdere, og revurdere, enhver medisin pasienten bruker jevnlig. Pasienten har brukt dette medikamentet nå så lenge. Pasienten har nå en sånn og sånn helsetilstand, og da er spørsmålet om dette medikamentet fortsatt er nødvendig? Har pasienten ønskede og/eller uønskede virkninger av dette? Pasienten har den seneste tid forandret seg slik eller slik, kan dette ha sammenheng med noen av de mange medisiner han/hun bruker? For eksempel med dette medikamentet her han/hun får hver morgen, kombinert med…, og så videre, og så videre.

Selvsagt har tilsynslege også et ansvar for slike vurderinger. Imidlertid er det sykepleieren som kontinuerlig er nær pasienten, og som først vil se og reagere på ulike sider ved pasientens funksjoner. Sykepleier i sykehjem har et selvstendig ansvar for å sikre at pasientens helsetilstand, og dermed også ulike medisinske behandlinger, kontinuerlig blir evaluert. Selv om legen står medisinsk ansvarlig, så er det den som står nærmest pasienten, og som har fagkunnskap for å kjenne både normale kroppsfunksjoner og patologiske funksjoner, som har et ansvar for å formidle til tilsynslege. Dette er altså et selvstendig sykepleieansvar, selv om det bare er legen som kan forordne eller seponere medisiner. 

Sykepleien har også ansvar for å ta opp med lege behov for undersøkelser og konsekvenser for undersøkelser og så videre. Det er sykepleier som er nær pasienten, som ser, tolker og forstår symptomene og plagene pasienten har, mye hyppigere enn legen. Legen er avhengig av tilbakemeldinger fra sykepleiefaget, og likedan et godt samarbeid med sykepleiefagets utøvere. Legene har ikke på sin knappe tid i sykehjem mulighet til å kunne se alle aspekter av pasientenes plager, og styrker. Medisin og sykepleie er komplementære. Vårt ansvar innen hvert vårt fag er selvstendig.  Har pasienten symptomer for eksempel fra mage-/tarmsystemet, i tillegg til mange andre sykdommer og behandlinger. Hva vil da være mulige undersøkelser for å finne ut av plagene? Hva vil et sånt eller slikt resultat av undersøkelsen medføre for pasienten? En diagnose vedkommende kan behandles for? Eller en diagnose vedkommende ikke har kapasitet til å behandles for? Skal, og vil da pasienten velge, og skal og vil legen velge alle plager med undersøkelser? Dette er dilemmaer som vi må kjenne og ta opp i vurderinger der alle involverte er med i sluttbeslutningen. 

Har pasienten smerter, så kan ikke sykepleieren starte med smertelindring uten at lege forordner smertelindring. Men det er sykepleieren som kontakter lege og tar opp behov for smertelindring, og som gjerne også kjenner gode behandlingsmuligheter, både generelt og pasientrelatert. Legen finner bedre riktig behandling i god kommunikasjon med sykepleier. 

Det er så sykepleiens ansvar å følge opp, og observere virkninger og bivirkninger hos pasienten, for så å kunne rapportere og drøfte disse videre med legen. Sykepleier har i slike tilfeller også ansvar for å sørge for at samtlige fagfolk som jobber nærme pasienten i slike situasjoner, følger opp og observerer og rapporterer effekter. Sykepleier har også et selvstendig ansvar for å sikre at samarbeid med pasient og pårørende opprettholdes gjennom hele behandlingen. Inkludert i dette siste er også å sikre pasientens medbestemmelsesrett. 





onsdag 2. november 2016

Seniorsaken og Larvik kommune.

Seniorsaken Vestfold hadde på sin FB side i september et åpent brev til Larvik kommune angående varm mat til beboerne på senteret på lørdager. Vi fikk veldig mye oppmerksomhet rundt dette og folk engasjerte seg. Saken ble delt flere ganger og diskusjonen gikk høyt.
Vi tok tak i politikerne i Larvik og fortalte om forholdet og ba dem om å rette på dette. 
Vi har blitt lovet at de vil rette dette og at de eldre skal få varm mat på lørdager også. Så det hjelper å si i fra. 
Mens vi hadde denne saken gående fikk vi også melding om dårlig tilsyn på eldresenteret. En mann hadde ligget død i seks dager og ingen savnet han. Ny runde med politikerne i Larvik. Denne gangen ble reaksjonen voldsom. Da kom både aviser og TV på banen. Politikerne gikk i media , men det var Seniorsaken Vestfold som hadde varslet. Hovedsaken er at det blir gjort noe med det og at slike ting blir rettet opp i. Saken slo ut på vår FB side igjen. Mange delte og kommentarene var mange. Det er viktig å være å være på banen og følge opp når noe skjer. Oppfordrer dere til å gå inn på vår FB side. Seniorsaken Vestfold. Der kan dere lese alt som har skjedd i Larvik.

Solveig Bagås 
Seniorsaken Vestfold 

Link til saken da vi tok opp det med varm mat:
http://trijaks-graff.blogspot.no/2016/10/min-mor-bor-pa-dette-hjemmet-som-bestar.html?m=0









søndag 30. oktober 2016

SYKEPLEIENS SÆREGNE FUNKSJON; - DEL 2

Avslutningsvis, i forrige kapittel, skrev jeg dette: «Et sentralt poeng på morgendagens etappe blir knyttet til dette som står i definisjonen, om at det er individet sykepleien hjelper, og at hjelpen ytes slik vedkommende selv ville gjort, om hun/han hadde hatt krefter, kunnskaper og vilje.»
"Sykepleierens særegne funksjon er å hjelpe individet sykt eller friskt å utføre de gjøremål som bidrar til god helse eller helbredelse (eller en fredelig død), noe han ville gjort uten hjelp om han hadde hatt tilstrekkelige krefter, kunnskaper og vilje"

Ja, det er ikke identiske menneskekropper, uavhengig av det øvrige mennesket, sykepleieren skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til. Det er enkeltindividene, sykepleien skal hjelpe, assistere, behandle og yte omsorg til.
Og ikke bare det, vi «skal yte den hjelp vedkommende selv ville gjort uten hjelp, om vedkommende bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje.» Dette siste betyr faktisk at vi som sykepleiere skal yte hjelpen slik vedkommende selv ville gjort det, bare krefter, kunnskaper og vilje hadde vært tilstrekkelig.
Dette betyr at vi ikke skal yte hjelpen etter en generalisert mal, ala PPS (praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten), eller kommunal rutine/reglement for hvordan det skal gjøres. Jo da, vi skal overholde de medisinske, hygieniske og lignende prinsipper, fra PPS; - MEN VI SKAL OGSÅ GJØRE DETTE SLIK MENNESKET/INDIVIDET SELV VILLE GJORT DET. Dette kan i utgangspunktet aldri bli helt likt for alle og enhver.

I senere år, særlig med en fagmann jeg har større tillit til og tro på kunnskapen til enn noen, har dette med personsentrert omsorg kommet på banen, og blitt tydeliggjort. Tom Kitwood sitt arbeid for å tydeliggjøre behovene til menneskeindivider med demenssykdom er av uvurderlig betydning og verdi. Mer enn noe annet har nettopp han og hans kunnskap bidratt til å sette fokuset på dette her, med betydningen av å se mennesket før sykdom, fått en poengtert plass i helsevesenet, og i all behandling.

Det er likevel viktig for meg å si at dette også bare er grunnleggende sykepleie det. Fundamentet i sykepleien, slik det har vært fra tidenes begynnelse. I alle fall siden Henderson kom med sin definisjon.
Nå i dag misbrukes begrepet, for å forringe betydningen av sykepleie og heller få penger til noe som gir generaliserte, og ikke individuelle tiltak og behandling.
Ordene fanger oss, og vi lar oss lure, gang etter gang. New Public Management er fantastisk dyktig med sine uendelig mange byråkrater, til å vri og vrenge på ordene fra våre fagkunnskaper.

Men hva betyr det egentlig altså? At omsorgen er personsentrert? At sykepleien skal utøves som hjelp til individet, OG slik at det representerer det individet selv ville gjort, om det bare hadde hatt tilstrekkelig med krefter, kunnskaper og vilje?

Det er nettopp i dette her, tror jeg, at sykepleien blir noe vesentlig annet enn å vaske romper. At sykepleien blir noe fundamentalt forskjellig fra det hvermansen kan gå inn og gjøre. Kari, 83 år, ligger på sykehuset, etter et svært hjerteinfarkt. Hun skal ha hjelp til stell, for å forebygge overbelastning på hjertet. Hvordan ville Kari selv ha utført dette stellet, om hun hadde hatt krefter til det?
Ola har en langt kommet demenssykdom. Han bor på sykehjemmet, og har gjort dette de siste fire år. Han er en person som har satt selvstendighet særdeles høyt. Han har vært opptatt av å vise respekt for alle mennesker. Han har aldri hevet seg over noen, men sagt klart og tydelig fra når noen har vist manglende respekt for sårbare individer. Nå ser han ikke at han selv trenger hjelp. Siste måned har han i tiltagende grad blitt sengeliggende. Kroppens krefter, og sjelens mot, til å stå opp svikter mer og mer. Inkontinensen tiltar. Det er nødvendig å begynne å hjelpe han å få stelt seg, blant annet for å forebygge sårhet og ytterligere lidelser i det som kommer. Dette er en uhyre vanskelig situasjon for pleierne å gå inn i. For Ola begriper ikke at han ikke selv lenger mestrer å ivareta sine mest grunnleggende behov. Og han kjenner bare sin individualitet, med sterk reflektorisk protest mot å ta i mot hjelp til slike enkle og hverdagslige gjøremål. Hvordan da gå inn, og få hjulpet Ola, få vasket og forebygd sår på kroppen til Ola, uten å krenke individet Ola?

Jo, da trenger du først og fremst kjennskap til individet Ola, og respekten for Ola. For dette her er ikke enkelt, ikke for enhver å utføre. Men det er mulig. Med kompetanse, pasientkjennskap og respekt for mennesket. Men denne beskrivelsen kan du aldri finne i en prosedyreperm, eller prosedyreblogg.

Og så kompleks er faktisk sykepleien.

Trondheim kommune sertifiserer sine sykehjem, på lik linje med mange andre kommuner i Norge, som livsgledesykehjem. De som driver med sertifiseringen, snakker med fine ord om at de sikrer personsentrert omsorg. Samtidig så har Trondheim kommune kun 12 – 16 plasser for mennesker med demenssykdom i sin tjeneste. For å få plass der må det dokumenteres at tillitsskapende tiltak er prøvd ut uten effekt.
80 prosent av alle sykehjemspasienter har en demenssykdom. Å leie inn ekstra bemanning ved utrygghet og mere til, i demenssykdommens farvann, se det er helt uakseptabelt, på grunn av pengenød i kommunen. Bemanningen rullerer rundt over store enheter i effektiviseringens navn. Bemanningen er uhyre lav. Og fagfolk lager mat, vasker klær, vasker gulv, bestiller lagervarer og fyller opp rundt omkring, etc etc. Sertifisering som livsgledesykehjem innebærer et fravær av personsentrert omsorg, fordi kommunen misbruker dette for å gi skinn av faglighet og god kvalitet. Men dette er ikke sykepleie. Og uten sykepleie, med kontinuitet og personsentrert omsorg er det egentlig en umulighet å få testet ut tillitskapende tiltak.

Sykepleie er individualisert hjelp, assistanse, behandling og omsorg, på alle områder pasienten har behov for hjelp til å opprettholde eller gjenvinne helse. Helse er livskvalitet. Livskvalitet er mestring. Livsglede? Er det mulig uten livskvalitet?

Sykepleie er personsentrert omsorg.
Sykepleie er det Kitwood også foreskriver som det viktigste i behandling ved demenssykdom.
Jeg kjenner best sykepleie til eldre mennesker. Men jeg er overbevist om at personsentrert omsorg også er viktig i barnesykepleie, gastrosykepleie, psykiatrisk sykepleie, kreftsykepleie, palliativ sykepleie, etc etc? Eller kan noen fortelle meg at ikke det stemmer?

Jeg tror dette får holde i denne omgang. Håper jeg har klart å få fram noe mer om hva sykepleiens særegne funksjon er, og at flere etter å ha lest dette, også forstår at sykepleie ER personsentrert omsorg og behandling.




tirsdag 25. oktober 2016

En verdig død -

så viktig, så rett
at alle får
gå ut av dette livet
uten å miste
sin menneskelighet -

Et verdig liv -
et liv fullt av mening
for enkeltmennesket,

et liv med plass
til ro, til å kjenne
nærhet og varme,

til å kunne velge,
til å ha menneskeverdet

også om kroppen
trenger pleie
og minnet ikke
er til å  stole på.

En verdig død -
et verdig liv.....

Det er hva jeg ønsker meg,
en gang.
og hva jeg ønsker for dere,
mine medmennesker.

(inger e. solem)




søndag 23. oktober 2016

Er det så lett å jobbe på sykehjem?

Hva er det som gjør at regnskapsførere, ingeniører, blomsterdekoratører og frisører kan komme å jobbe hos oss på sykehjem? Misforstå meg rett, vi inkluderer og vi trenger helt klart flere hender, men hadde jeg som sykepleier fått jobb i et regnskapsbyrå eller i en frisørsalong hvis det ble dårlige tider i helsevesenet?


Er det så lett å jobbe på sykehjem at hvem som helst kan jobbe der?

Jeg tenker på fru Hansen med en  demenssykdom, redd og som skal stelles av noen som ikke vet hva Lewy body er, og at en må være litt obs her siden hun både kan slå og spytte 
Eller herr Olsen som får sterke smerter ved mobilisering pga et tidligere fall 
hvordan blir forflytningen her uten kunnskap?

Vi er jo et fag, vi har lært oss dette med å se sammenheng mellom teori og praksis, vi er eksperter på faget vårt. 
Nå er det jo heldigvis mange som brenner for eldreomsorgen og som gjør en fantastisk jobb uten utdanning, men det er ikke de jeg tenker på, men de som jobber på sykehjem akkurat fordi det er lett å få jobb uten riktige kvalifikasjoner eller interesse for faget. 

Vi er mange som kjenner på hvor tungt det er å jobbe med kolleger som dette.

Vi kjenner det både i rygg og sjel, det sliter.
Vi tar de tyngste løftene, de tøffe samtalene og de sykeste fordi han/hun aldri har jobbet med mennesker før, klart vi gjør
men det sliter.
Å jobbe på sykehjem er ikke alltid lett, det er tøft, det er utfordrende, men det er også fantastisk givende hvis en bare ser hele bildet og hele mennesket. Men det krever kunnskap og et minstekrav bør være interesse.
Det handler tross alt om verdig eldreomsorg.

Hilsen
priviligert sykepleier


onsdag 19. oktober 2016

Kvifor

Kvifor
solar så mange seg
i glansen av andre
si ulykke?

Kvifor
kan vi ikkje tåle
at andre
får det til?

Kvifor
går vi ikkje inn
dører som står
meir enn på gløtt?

Kvifor
let vi dei gamle
berre sitte der
å vente på og døy?

Kvifor
kan vi ikkje
ta oss litt meir
av kvarandre
du og eg?

Kan det
rett og slett vere
at vår eigen
store skugge

står i vegen for alt!


Rune Olstad





tirsdag 18. oktober 2016

Ta handa mi

Ta handa mi når dagen kommer,
så bi e ikkje aleina,
så bi du ikkje aleina,
så møter vi dagen i lag,
sterke

(Inger e. Solem)


mandag 17. oktober 2016

Liv

Har ein ikkje
rett til eit liv
så lenge
hjarta slår?

Ingen burde
sitte åleine 
heile tida

anten ein er
ung eller gamal

Tenk om dei
slo seg i lag 
desse to

Kva har vel
ikkje den gamle
av visdom

og den unge
av livsmot

For eit team ...

Rune Olstad