onsdag 10. juni 2015

Vitnesbyrd fra eldreomsorgen

Hei

Jeg har lyst å komme med min erfaring, som en gang student og i praksis på et bo- og behandlingssenter, samt erfaring som pårørende.

For noen år siden (2005) var jeg i praksis på et bo- og behandlingssenter, som vernepleiestudent. Jeg reagerte på flere ting:

- de behandlet de fleste beboere med antidepressiva. Jeg spurte hvorfor, og svaret sjokkerte meg. Flere fikk antidepressiva fordi de ansatte ellers ikke holdt ut med dem, da de ble enten sinte, eller "umulig" å holde styr på.

- de plasserte beboere ned i stoler rundt om kring (utenom måltider), og fjernet rullatorene, slik at beboerene ikke fikk mulighet til å kunne reise seg og gå når/om de ville.

- I stell med 2 pleiere, snakket de sammen på sitt eget språk (på denne avdelingen jobbet det mest pleiere fra Filipinene), slik at pasientene ikke forsto noe av hva de skravlet om.

-  Det var mye interaksjoner med medisinering, flere svært alvorlige, hvor det sto i Felleskatalogen at interaksjon mellom flere av dem kunne føre til døden. Jeg konfererte legen, som kom en gang i uken, som var "svært overrasket" over hva jeg hadde funnet ut.

- Miljøarbeideren som var ansatt der, tok kun med seg pasienter som var klare i hodene sine med på aktiviteter. Jeg spurte hvorfor hun ikke tok med de med demens, og fikk nok et sjokkerende svar: "De husker ikke´no uansett", så det er bortkasta tid", var svaret.

-Gå-trening var "timebestilling". Dersom fysioterapeuten måtte noe annet, utgikk "timen". Jeg spurte hvorfor de ikke kunne få beboerene til å gå til og fra rommene sine når de skulle spise, i stedet for å bli trillet frem og tilbake i rullestol. Det var noe de ikke hadde tenkt på før.. Om de gjorde noe med dette videre, etter min praksisperiode, vet jeg ikke.

Det er nok mer jeg reagerte på, men det jeg har skrevet over her, har satt seg spesielt fast i minnet.


Så kommer min erfaring som pårørende:

Jeg har en grandbestemor på 94 år på et sykehjem i Oslo, som vi besøker ca hver 3-4 uke.

- vi finner piller svært ofte på gulvet eller i sengen. Pleierne vet at hun skjelver på hendene, samt ikke ser. Har de ikke plikt til å påse at hun får dem i munnen og svelger det?

- Hun tør ikke si i mot mannlig pleier, som beordrer henne opp når vi kommer. Noen ganger er hun sliten og ønsker å ligge, men sier så "det er best å følge ordre". Jeg sier etter hvert klart fra, at hun kan ligge hvis hun vil, og først da gir den mannlige pleieren seg (han spør ikke om hun vil opp, han sier "nå har du besøk, så nå skal du opp"). Hva gjør den samme mannlige pleieren når det ikke er familie tilstede?

- Hvorfor har de ikke ergonomisk tilpasset bestikk, glass og tallerkener? Slik hun skjelver (og ikke ser), havner mer utenfor enn i munnen hennes.

Hvor blir det av verdigheten?
Hvor er respekten for de som har kommet i livets siste fase?

Jeg opplever at mye av dette som skjer er pga tidspress, og mangel på respekt.
Jeg har tatt dette opp med hennes nærmeste pårørende, som sier hun tar det videre. Virker likevel ikke som det skjer noe.

Hilsen vernepleier og pårørende



tirsdag 2. juni 2015

Vitnesbyrd fra en sykepleier som valgte å slutte i jobben sin. Legger vi forsvarlighet til side?

De siste årene har jeg jobbet i hjemmesykepleien, og der er det krav om å løpe inn til hver enkelt bruker, lage mat, stelle sår osv på 10-15 min. 
Men det er vel så viktig å snakke med det menneske jeg kommer hjem til. De har kanskje andre plager, bekymringer, sosiale og eksistensielle behov de har behov for å prate om, som er vel så viktig som å bli dusjet i full fart. Men med stoppeklokke i lomma, er det helt umulig. 

Som sykepleier er det min plikt å observere hele menneske, og å ivareta alle behov hos et menneske. Og daglig så jeg at pasienten, som stort sett var eldre mennesker, har flere plager enn akkurat det jeg var satt til å gjøre på de ti min. jeg hadde til rådighet. Det er mye mer enn å stelle et leggsår hos en diabetiker, det er enormt mye mer som jeg må observere, kartlegge og snakke med pasienten om, og ikke minst følge opp. 

Når jeg nevnte dette for leder, fikk jeg alltid beskjed om at bestillerkontoret ikke ville innvilge økt tid, så daglig følte jeg at jeg bedrev uforsvarlig sykepleie. Jeg klarte ikke, av hensyn til pasientens sikkerhet og egen integritet og bryte de etiske retningslinjene vi har som sykepleier, så jeg endte opp med å måtte kutte ut lunsjen, dopauser, og kom på etterskudd hos alle de jeg hadde på lista utover dagen. Endte med overtid og aviksmeldinger, som ikke var særlig populært, og ble nærmest stemplet som " den trege". 

Jeg orket ikke å gå hjem hver dag å føle at jeg som sykepleier ikke var i nærheten av å gjøre en forsvarlig jobb, dårlig samvittighet og en angst for at alt det jeg ikke fikk tatt tak i skulle få fatale konsekvenser hos pasientene - som faktisk er mennesker!! Og helt avhengig av at sykepleier gjør en forsvarlig jobb. Dessverre orket jeg ikke å jobbe på den måten og sluttet. Og jeg vet at flere dyktige sykepleierne etterhvert har gjort det samme. Dette er en tragedie for de stakkars pasientene, som har krav på forsvarlig sykepleie. Lurer på om de noen gang lar oss få tid til å bedrive forsvarlig sykepleie...