onsdag 25. februar 2015

Fortalt av en sykepleier

Fru Hansen har en alvorlig sykdom og blir dårligere dag for dag. I tillegg begynner hun å bli glemsk og trenger hjelp til personlig hygiene. Jeg har lagt merke til at hun spiser svært lite av det som blir satt inn til henne, og når vi spør henne sier hun at hun ikke orker. En dag jeg har god tid setter jeg meg ned hos henne under middagsmåltidet. Da oppdager jeg at hun faktisk spiser opp all maten, og samtidig skjønner jeg at hun også setter pris på litt selskap.
Jeg skriver dette i rapporten den dagen, og formidler det også videre i muntlig rapport.  Deretter har jeg fri noen dager.

Neste gang jeg kommer på jobb leser jeg fru Hansens rapport, hvor det står at hun spiser svært lite. Jeg spør om noen sitter sammen med henne, og får da til svar at det har vi slettes ikke tid til. Dessuten kan hun spise selv hvis hun vil…
Den dagen har vi fryktelig mye å gjøre, og da jeg igjen setter meg ned hos fru Hansen blir jeg ringt på flere ganger. Kollegaene er tydelig irriterte fordi jeg prioriterer å hjelpe fru Hansen. Det skal legges til at fru Hansen sjelden ringer på oss, og det hun får hjelp til er personlig hygiene. Hun har lite besøk, og ligger mye alene. Jeg skriver avvik på dette den kvelden.

 Jeg får beskjed om at avviket er mottatt, men det blir ikke satt inn mer personale. Det har vi ikke økonomi til. Denne beskjeden får jeg fra mellomleder.

Fru Hansen blir dårligere og dårligere og dør til slutt. Kunne hun ha levd lenger hvis vi hadde tatt oss tid til å hjelpe henne? Later vi som vi ikke ser hvordan det virkelig er? Er det ikke så nøye fordi hun skal dø snart uansett.
I ettertid tenker jeg at jeg burde satt ned foten og gått videre med det.

Har du opplevd lignende situasjoner? Jeg er helt sikker på at veldig mange har gjort det, men våger vi innrømme det?


tirsdag 24. februar 2015

Å være et medmenneske i rollen som sykepleier

Hva vil det si å være et medmenneske? Jeg tror det handler mye om å tenke at alle mennesker er like mye verdt, og å ha respekt for alle.
Det som kommer til meg nå er en juletur jeg hadde sammen med tante og mamma. Jeg var kanskje 9 eller 10 år. Vi skulle hjem med bussen og på holdeplassen satt det et par litt eldre menn. De var dårlig og tynt kledd og jeg tenkte de så ustelte ut. De sa noe til oss og da forsto jeg at de hadde drukket litt for mye, men tante svarte dem helt vanlig og vi satte oss på bussen hjem. "Det er uteliggere" sa de voksne til meg.
Denne hendelsen skrev jeg stil om etterpå for den satte spor i et barnesinn. Jeg tenkte på hvorfor de var havnet der på gata. Det jeg konkluderte med var at de kanskje ikke hadde hatt det så bra i livet sitt. Kanskje hadde de ikke hatt foreldre som brydde seg...
Det merkelige jeg husker var at de ikke var skremmende, jeg var ikke redd og jeg følte heller ingen form for avsky. Bare empati, og på en måte en stor respekt for disse mennene. Jeg tror jeg har tatt med meg den respekten gjennom livet, og jeg påstår at respekt er grunnleggende i all form for omsorg.


Som sykepleiere er vi også medmennesker.  Jeg mener vi må evne å legge oss selv litt til side, tåle at pasienten kjefter eller er sint på oss, sette oss ned og finne ut hvorfor. For som regel er det ikke oss de er sinte på. Redsel og usikkerhet fører ofte til sinne, og det er forståelignår man er i en sårbar situasjon. Derfor er trygghet, tillit og forutsigbarhet viktig, men det krever tilstedeværelse og omsorg fra pleierne. Slike ting kan være tidkrevende, men er en så utrolig viktig investering. Jeg våger å påstå at dette er noe av det viktigste vi gjør i møte med mennesker i en sårbar situasjon. Klarer vi å skape trygghet og tillit vil mange misforståelser unngås.
Jeg tror man må ha jobbet "ved senga" til pasientene for å forstå dette.


Jeg spurte i dag på siden "Verdig eldreomsorg": "Hva legger du i ordet omsorg?"
Respekt, tillit, trygghet, være sammen med, ydmykhet, empati, ivaretakelse av hele mennesket, raushet, trøst. Dette er ord som ble nevnt.
Vi må se mennesket, høre på livshistorien og være oppriktig interessert. Sykdommene og det fysiske fysiske er bare en liten del av helheten. Jeg tenker på hvordan jeg selv ønsker å bli behandlet når jeg blir gammel...


Nasse gikk  til Brummm. og la poten sin på
poten til Brumm. "Hva er det?" spurte Brummm.
"Ikke noe", svarte Nasse.
" Jeg ville bare vise at jeg er her hvis du trenger meg"...

fredag 20. februar 2015

Gje meg meg handa di ven


Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.
La dei ljose og venlege tankar
fylgje oss inn i draumars land.
Lat varmen frå ein som er glad i deg                                     
tenne stjerner i myrkaste natt.
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

Varme tankar og hender som trøystar
er som sol over frosen jord.                                   
Kjenne varmen frå ein som er nær deg                     
gjev langt meire enn store ord!
Lat varmen frå ein som er glad i deg
tenne stjerner i mørkaste natt!
Gje meg handa di, ven, når det kveldar,
det blir mørkt og me treng ei hand.

Sondre Bratland




onsdag 18. februar 2015

Mot høgda


Det vandrar ei kvinne mot høgda.
Hennar hovud når opp mellom drivande sommarskyer
og hennar fot vassar naken gjennom kaldt vatn.

Det er eit gammalt menneske
som kjenner hastars hovtramp
og kyrs raut i sommarnatta.                             
Ho leitar etter sin ungdom
som ho miste her oppe,
og sine beste år
som ho glad strødde ut                                     
ved stølvatnet mellom tindane.

Som ein svevgangar stig ho opp
mellom dei tagale tindar,
det store kvite, kvite hår går i eit med skyene
og den mørke lekamen rører seg mellom sovande dyr.

Eit menneske vigt til liv
i randa mellom jord og himmel!
Nå vinkar hennar kvite hår
si avskilshelsing til menneskja
djupt der nede i dalen.

Marie Takvam


tirsdag 17. februar 2015

Det er den draumen

                                                                                                                     

Det er den draumen me ber på                        
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge, hentet fra "Dikt i samling", 1996.

         

onsdag 11. februar 2015

Hva ser du søster?

 
Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
skjelven på hånden og fjern i blikket,
litt skitt og litt rot der hun har sittet.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, er i dårlig humør.

Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Åpne dine øyne og se – det er mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem hun er,
den gamle damen som ligger her.

En pike på 10 i et lykkelig hjem,
med foreldre og søsken – jeg elsker dem!

En jente på 16 med et hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.

En brud på 20 med blussende kinn,
i mitt hjem eget går jeg lykkelig inn

En mor med små barn som bygger et hjem,
mot alt som er vondt, vil hun verne dem.
Og barna vokser med gråt og med latter,
så blir de store, og så er vi atter
to voksne som nyter freden,
som trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer,
som bringer uro og latter hver eneste sommer.

Hva ser du, søster? En tung, trett og senil gammel skrott?
– Nei, prøv en gang til, se bedre etter. Se om du kan finne
et barn, en brud, en mor – en kvinne!
Se meg som sitter der, innerst inne!
Det er MEG du må prøve å se – og finne!






Dette handler om pleierens grunnlag, nemlig respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Diktet beskriver med få ord hva som menes med "å se hele mennesket" og er verdifullt for alle som skal jobbe med eldre mennesker.
De som bestemmer, politikere, ledere som aldri har jobbet i pleien selv bør lese dette diktet. Kan de da forstå at omsorg vanskelig kan måles i tid? Ingen mennesker er like og alle krever ulik behandling og omsorg. Det er mennesker vi har med å gjøre, ikke ting. Det er en vesentlig forskjell!

 








mandag 9. februar 2015

Redd helsevesenet!

Helse står på agendaen for tiden. Sannheten om norsk helsesystem sett innenfra er endelig på vei frem i lyset. Politikerne bør ikke fortsette å ignorere signalene fra oss helseansatte. Det er dessverre ikke slik at Norge har verdens beste helsevesen.

Vi som jobber i helsesystemet blir ikke hørt. Enten tør vi ikke si fra fordi vi frykter represalier (lojalitetsplikten knebler) eller roper vi høyt og blir trykket ned med «det der er bare et engangstilfelle og uhyre sjeldent». Og vi blir sett på som vanskelige.

Politikerne våre er der fordi du og jeg har gitt dem vår tillit ved valg. De sitter ikke i maktposisjoner for å neglisjere tilbakemeldinger, bortforklare eller rosemale. De sitter der for å forvalte landet vårt på en god måte. Deres jobb innebærer også å legge til rette for en optimal helsetjeneste.

I NRKs Dagsnytt Atten den 5. februar ble det av leder og nestleder av Stortingets helse og omsorgskomite sagt at de ikke oppfattet situasjonen som så kritisk som Lise Askvik og oss 17 som har skrevet hvert vårt kapittel i boken Helsesviket- brev fra helsevesenet. Nei så klart ikke! De er jo ikke en del av dette systemet. Det er ikke Torgeir Michaelsen (Ap) eller Kari Kjønaas Kjos (Frp)
som må dokumentere seg halvt i hjel, som tvinges til å springe stadig fortere, som ikke kan stoppe og tilby nødvendig medmenneskelig kontakt fordi det ikke er tid til det. Det er ikke de som fratas retten å utøve sykepleie fordi der er så mange tilleggsoppgaver på toppen av faget; kjøkkenverten er sagt opp, vaktmestertjenesten er på anbud og bemanningen er minimal. Det er ikke de som ikke får operere mer enn 1/3 av tiden fordi papirarbeidet må prioriteres. Det er ikke de som får beskjed om og «produsere» mer, altså ha flere avtaler inn og ut av kontoret hver dag, fordi det generer mer penger.

For å vite hvor skoen trykker må de gjøre mer enn å prate med ja-mennesker. Helst bør de komme seg ut i helsenorge – en dag i uken! 
Det ville gitt en nødvendig realitetsorientering.

Jeg er luta lei av systemet som ikke setter pasienten først, som hindrer fagfolk i å ta de viktige pasientbeslutningene. Lei av at det har blitt normaltilstand å springe, ta snarveier, kutte hjørnene, alltid ligge to skritt etter. Lei av at det i hvert eneste budsjettår skal effektiviseres, omorganiseres og omstilles. Det er ikke dette helsevesenet skal handle om.
Hvis dette er fremtidens helsepremisser trenger vi en omgjøring av alle helseprofesjoner, fra helsefagarbeideren til legen; da må vi få inn i utdanningene at vi ikke skal gi en helhetlig omsorg. At vi ikke skal tenke langsiktig. At vi ikke skal bry oss om det psykiske, åndelige og sosiale, men kun se på pasientens aller mest nødvendige fysiske behov. For slik systemet er nå, er vi altfor mange som kun får gitt et minimum.

Jeg blir oppgitt når Michaelsen påstår at løsningen er å skolere lederne mer! Det nytter ikke å gi lederne spesialisering i et mangelfullt system. Det er systemet det er noe gale med, og lederne og lederkulturen er et produkt av systemet. Det er akkurat som når statsministeren gjentar, til det kjedsommelige, at vi må få flinkere lærere med mer utdanning. Lærerne er stort sett flinke, men de får ikke vist det fordi de har for store klasser, for mange skjemaer og for høye arbeidskrav. Dette gjelder i helsevesenet også. Mange fagfolk får ikke mulighet til å gjøre det de er utdannet til, fordi tilleggsoppgaver på toppen av faget tar bort tiden fra pasienten. Støttepersonellet må tilbake.

Jeg har vært aktiv i helsedebatten i Stavanger etter at jeg varslet i kommunehelsetjenesten. Varslere tas ikke alvorlig, blir ignorert, stemplet som vanskelige, mobbet. Jeg ble tilsnakket og fikk tydelig beskjed om at jeg ikke trengte å søke andre jobber i Stavanger kommune.

Som avdelingssykepleier i en stor demensavdeling fikk jeg ta del i en virkelighet som er under enhver kritikk sett fra et helhetlig, tverrfaglig ståsted. Demente blir hverken prioritert eller aktivisert, får sjelden eller aldri nødvendig fysioterapi eller stimuli. De oppbevares. Dagsenter er i en av Norges største kommuner mer sjeldent enn vanlig. 

De somatiske pasientene i langtidsavdelingene har det på samme vis. De må vente på tur så de fem pleierne på 17 pasienter skal rekke å heise dem opp fra sengen og over i rullestol, før en ansatt gjør sitt beste for å mate to av dem samtidig. I demensavdelingen springer en av to pleiere etter åtte urolige sjeler og prøver få dem til å forstå hvorfor de i det hele tatt trenger å spise.

Verdighet. Omsorg. Medmenneskelighet.
Å gråte sammen. Å le. Å holde hånden til bestefaren som var bankdirektør i hele sitt yrkesaktive liv. Å se ansatte som mykt synger for søsteren din som har demens og som ikke lenger kan synge med. Å se tårene i øyene på den aldrende broren din når han ser luciatoget fra barnehagen komme syngende inn i adventstiden. Og rolig gå etter den sinte, forvirrede damen som venter på «neste buss», sette seg ned og se på gamle bilder, gjenfortelle for henne noe av det som skjedde i gamle dager og bli så glad når hun etter hvert klarer å fylle i setningene, fordi hun har fått tid og ro til å få det til!
Å ha tid til å følge med de store og små ting i hverdagen, ernæringsmessig, psykisk, følelsesmessig. Hverdagen som avdelingssykepleier, sykepleier, vernepleier eller hjelpepleier i demensavdeling skal være full av dette. Hver dag

I dag er hverdagen oppgaver som overgår all sunn fornuft fordi det ikke er nok mennesker til å utføre dem.

Det er et helseopprør på gang, en redningsaksjon. Vi er mange som nekter å se våre folkevalgte ødelegge helsevesenet med et system som aldri burde vært innført. Øk bevilgningene og øk grunnbemanningen hvis menneskerettighetene også gjelder i Norge. La fagfolk være med å utvikle ny organisering og nye metoder for å kunne sette pasientene i fokus. Fjern NPM for godt.

Linda Susanne Krüger
Sykepleier/ stipendiat og f.d avdelingssykepleier
Listekandidat Stavanger Ap


søndag 8. februar 2015

Prioriteringer - på bekostning av omsorg

Å prioritere er å forsømme i riktig rekkefølge.                                                                                 Sunniva Gylver

Jeg vil med enkle ord beskrive hva det gjorde med meg som sykepleier og medmenneske, når jeg hver dag måtte prioritere hvilke behov som var viktigst i den daglige omsorgen for eldre.
Vi hører og erfarer at grunnbemanningen flere steder er for lav. Det betyr at det på en rolig dag går helt fint, men så fort noe uforutsett skjer er det noe som må prioriteres bort. Ofte det som går på det mellommenneskelige. Det som ikke synes så godt, men som bare oppleves trist både for pasienter og og pleiere.


Det er viktig å ta seg av den døende pasienten som trenger mer morfin på grunn av store smerter, men det er ikke riktig å måtte forlate "fru Hansen" midt i en vanskelig samtale om livets slutt. Når jeg kommer tilbake er det ikke bare å fortsette, fordi da er "øyeblikket" som regel borte. Mennesker er ikke roboter. Som sykepleier har jeg ikke noe valg, fordi jeg kanskje er eneste sykepleier på vakt den kvelden. Jeg må prioritere bort "fru Hansen", og det vil heller ikke være synlig for noen. Men det gjør noe med meg selv som sykepleier...og ikke minst som medmenneske.
Det jeg mener å si er at når vi skal prioritere er det selvfølgelig de fysiske behov som først blir ivaretatt. Og det vi har lært om at helhetlig sykepleie er å dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov blir bare en vits, eller en drøm...
Det er trist når det blir på denne måten, og gnisten jeg hadde som nyutdannede sykepleiere forsvinner sakte men sikkert. 

Det gjør noe med meg:
  • når jeg må forlate fra Hansen som i eksempelet over
  • når jeg må dokumentere, og vet at mannen på rom 202 nettopp har kommet fra sykehuset og egentlig trenger min tilstedeværelse og trygghet
  • når jeg ikke har tid til å sitte ned på rommet til en pasient som trenger hjelp i spisesituasjon. Jeg må haste ut og inn av rommet fordi det er noe  jeg må "prioritere" som er viktigere. For eksempel noen som trenger hjelp på et annet rom og ringer på meg.
  • når det forventes at jeg skal lage mat, dekke bordet, sette inn i og ta ut av oppvaskmaskin, vaske pasientenes tøy, kaste søppel, desinfisere kjøkken og gjerne moppe gulvet hvis det er skittent. Jeg skal dokumentere prosedyrer, skrive innkomstjournaler, tiltaksplaner, rapporter, lage skjemaer etc. Helst vil jeg utføre sykepleie og være nær pasientene jeg vet trenger meg. Eller ha en samtale med pårørende som er i sorg.
  • når jeg gir en beroligende pille, og egentlig vet at pasienten ville roet seg hvis jeg kunne sittet hos han.
  • når jeg ser pasienter som aldri er ute i frisk luft fordi de ikke har pårørende som tar dem med.
  • når lederen ber meg om å prioritere det viktigste først,  og jeg synes så mye er like viktig. Dessuten ser ikke lederen noe for han er fraværende hele tiden. Opptatt av alt annet enn pasientene og deres pårørende.
  • når jeg ikke kan reflektere eller får veiledning når jeg har stått i en vanskelig situasjon. Hvordan kan ting bli bedre da? Et godt arbeidsmiljø må skapes sammen.
  • når jeg hver dag går hjem med følelsen av å ha forsømt noen. Ikke nødvendigvis  fordi noen som har bedt om noe, men jeg vet at mange ikke uttrykker sine behov. De ser hvor travelt vi har det og synes synd på oss.



Jeg har et spørsmål jeg gjerne stilte mine pasienter, og som jeg mener betyr mye: "Føler du deg trygg her hos oss? " Jeg mener jeg også klarer å tolke hva de da sier, ved å "spinne" litt videre på dette.

Jeg synes det er fint at mange gjerne vil trekke frem positive ting ved jobben sin, og selvfølgelig er det mye positivt. Men jeg mener vi må stå sammen for å få det bedre. Leser nå boka "Helsesviket" og det bare forsterker denne troen. 
New Public Management er ubrukelig i helsevesenet mener jeg. Slik det er nå blir helsevesenet sammenlignet med en bedrift. Økonomer, som aldri har jobbet hos pasienten har altfor stor makt og påvirker politikerne.
Det er et stort gap mellom hva de beregner at pasienten behøver av tid,  og den tiden vi faktisk bruker. Alt som virkelig teller kan ikke telles. Omsorg, tilstedeværelse, samtaler, trygghetskapende tiltak ( i stedet for å gi beroligende) etc.etc.

Du er en god sykepleier selvom du sier at nok er nok. Du må ikke la lojaliteten til systemet og arbeidsgiver bli sterkere enn lojaliteten til pasientene. Da mener jeg du svikter som sykepleier. 

fredag 6. februar 2015

'"Livsgledeprosjektet"- gjensidig glede

Heidi J. Kvernmo om  livsgledeprosjektet:

Mulig ting er organisert annerledes og mer byråkratisk andre steder, men slik er det ikke her. Det er heller ikke ungdomsskoleelever som har valgfag som er deltakere i prosjektet. Min datter går helsefag på videregående og var utplassert to hele dager i uka på Helsetun i høstsemesteret.

Elevene gikk utenpå eksisterende bemanning og organiserte aktivitetene for de eldre selv. De skrev logg etter hver arbeidsdag som ble grunnlag for en rapport etterpå. Jeg antar at hun brukte rundt 150 timer eller mer i perioden hun var der på å skape livsglede. Livsgleden var alt fra bowling, quiz, samtaler, bretting av klær og andre ting som tydelig ble satt pris på av beboerne.

I tillegg har prosjektet en annen viktig ringvirkning: min datter lærte å sette pris på våre eldre og det de kan bidra med, historier fra gamle dager og godfølelsen ved å gjøre en forskjell i hverdagen. Hun fikk oppleve eldreomsorg i praksis, både gledene, utfordringene og sorgene. Det fikk henne til å tenke.

At de yngre som er i utdannelse innen helsefag ser verdien og gleden av å jobbe med eldre er viktig i forhold til rekruttering til yrket. Livsglede-prosjektet går dermed to veier - til de eldre og til de yngre, med stor verdi for begge parter.

Om de med fagkompetanse på helsetunet følte elevene var til byrde og byråkratisering vet jeg ikke, de måtte jo svare på spørsmål underveis og sikkert forklare noe, men at de eldre satt pris på det er sikkert.

Da min datter og jeg besøkte en vi er pårørende til på samme helsetun rundt juletider strålte de eldre i stua opp da de så henne og strakte armene frem. Smilet i den gamle damens ansikt som fikk en klem var et ørlite øyeblikk av lykke.

Her er glimt fra Nyttårsballet på helsetunet, som livsglede- elevene arrangerte.


Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte av børa til bror din,
Må du ta på deg.
                                 Det er mange ikring deg som frys,                                   
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!

Forfatter: Halldis Moren Vesaas




                                       

mandag 2. februar 2015

Pasientene blir redusert til tall.

Å kunne hjelpe mennesker med sykdommer, lidelse og hjelpebehov er det helsearbeidere ønsker å bruke sin kompetanse på. Jeg tror vi nå er vitne til et byråkrati som presser leger og sykepleierne på en måte som krenker deres faglige integritet.  Helseøkonomer og såkalte prioriteringsutvalg er med sine tiltak og  retorikk med på å kvele dette. Pasienten og menneskeverdet blir redusert til et tall!

Vi kan ikke godta at noen blir prioritert bort eller satt opp mot hverandre".
Som sykepleier ved sykehjem har jeg gjennom ... år sett en utvikling jeg ikke kan la være å protestere mot. Det som var vanlig før, å leie inn ekstrapersonale når en pasient var døende, er ikke lenger en selvfølge. Etter sigende fordi «sykehjemmet ikke har råd» til å kalle inn den ekstrapleieren døden krever. Flere dør nå alene, uten tilstrekkelig smertelindring og uten en hånd å holde i.
Alle har rett til en verdig død. Da tenker jeg  også på de som ikke er på lindrende avdeling. De som er på en vanlig sykehus- eller sykehjemsavdeling har også rett på god smertelindring, omsorgsfull pleie og tilstedeværende personale. Det er nødvendig med økt kompetanse, bedre bemanning og hyppigere legetilsyn ved disse avdelingene! Mange har unødvendig mye smerter på slutten, ligger mye alene og noen dør til og med alene. I de yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere står det: «Sykepleieren har ansvar for å lindre lidelse, og bidrar til en naturlig og verdig død» Det er så lite verdig å ligge med større smerter enn man behøver og det er lite verdig å måtte dø alene fordi institusjonen skal spare penger!



I FNs erklæring om den døendes rettigheter står det: «Jeg har rett til å slippe å dø alene. Jeg har rett til smertelindring». Det er uverdig når sykehus, sykehjem og kommuner sparer penger på de minst ressurssterke blant de dødende! De mest ensomme pasientene, som dør alene eller ikke har pårørende, vil naturlig nok ikke klage i etterkant, så hvis ikke vi pleierne står opp for dem –hvem vil gjøre det? I alle fall ikke de som skal prioritere! Mange av disse har ikke klaget mye da de levde heller, fordi de var redde for «å være til bry». Helt frem til dødsleiet strekker den frykten seg. Sånn kan det ikke være.

Følger vi de etiske retningslinjer når vi må lukke øynene for det vi egentlig vet er rett, bare fordi vi skal oppfylle avdelingens krav til effektivitet? Skjønner ikke politikerne at det er mennesker vi har med å gjøre, at de har menneskeverd som skal ivaretas? Å respektere det enkelte mennesket og dets iboende verdighet vil si å se ham eller henne slik de er nå, men også slik de engang var. Å respektere er å vise tillit og å gjøre seg tilliten verdig. God omsorg krever noe av deg som pleier!
En av de viktigste sykepleieoppgavene er også å "fange opp" de pasientene som ikke ber om hjelp, de som ikke ringer på fordi de er engstelige for å bry oss, men som ligger der og er utrygge fordi de er redde eller ikke skjønner hva som skjer eller skal skje.  Har noen prøvd å se disse pasientene, satt seg ned hos dem, forsikret seg om at alt er i orden og at de er trygge? Jeg er redd de aldri kommer til å bli sett heller hvis dette fortsetter. Leger og sykepleiere som blir tvunget til å prioritere på en slik umenneskelig måte blir utbrent, og klarer til slutt ikke stå i jobben sin mer.

Politikerne må forstå at de må lytte til de som faktisk jobber ved senga til pasienten. Det er vi som vet, det er vi som skal jobbe forsvarlig og følge etiske retningslinjer. Vi kan ikke lukke øynene og late som vi ikke ser den pasienten som ikke sier noe selv...Vi har også en plikt til å varsle hvis vi ikke jobber forsvarlig, men mange blir i stedet skremt til å tie.