onsdag 11. desember 2019

HJERTET MITT

Jeg bar alltid hjertet mitt nakent
utapå meg som ei lydende bjelle.
Men hjertet var ikke smidd
av jern og messingbrás
som bjella, derfor
rispet jeg så lett sund det
inni livets snatt og snar.
Barnåler
og måsabøss
og blar av ville drømmer
klisser i det størknete blodet.

Hans Børli







søndag 17. november 2019

Husker du?

Nå går årene baklengs.
Husker du da og da?
Husker du stevnemøter?
Husker du hva han sa?

Husker du gledens gullstøt?
Husker du smertens ild
dengang da øyeblikket
og intet annet var til?

Langsynt blir alderdommen.
Bra er vel også det.
Godt at vi har en fortid
som vi kan huske med!

Inger Hagerup



tirsdag 15. oktober 2019

Helsepersonell må stå sammen

Verdig eldreomsorg startet for ca. 5 år siden, og mye har skjedd på disse årene.
Det er mer fokus på eldreomsorg i media, men det som forundrer meg er at det ikke gjøres noe med bemanningen. Eller det nedbemannes! 
 
Mange steder blir det ikke leid inn ekstravakt til døende for eksempel  noe som var en selvfølge da jeg begynte i eldreomsorgen i 2005.
Derfor ligger det faktisk mennesker på norske sykehjem som dør helt alene.

Ikke alle har pårørende og noen vil kanskje dø alene, men det gjør meg vondt å tenke på at noen kanskje føler på angst og ensomhet før de forlater denne verden.
Selv jobbet jeg på lindrende avdeling og har sittet hos veldig mange døende.
Jeg erfarte og følte hvor viktig dette var, så da  Verdig eldreomsorg startet var
dette det første vi fokuserte på.

Vi har oppfordret helsepersonell til å stå frem og stå sammen, men svært få våger.. 
Derfor ble jeg positivt overrasket da jeg så siden Eldrebrølet.
Sykepleier Irene Vågen og helsefagarbeider Helene Thuen opprettet siden Eldrebrølet.

Emmeli Sturtzel, Sykepleier og
Hilde Lende Aune, Hjelpepleier har også startet en underskriftkampanje som jeg håper du vil skrive under på.


torsdag 10. oktober 2019

Verdensdagen for psykisk helse

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse.
Verdensdagen for psykisk helse ble opprettet i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte den 10.oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse over hele kloden.

Vi i Verdig eldreomsorg vil fokusere på hvor viktig det også er å gi tid til våre eldre.
Det skal ikke så mye til for å lyse opp dagen til noen som kanskje sitter mye alene.
Et besøk, en samtale, en tur og ikke minst at noen våger bry seg og stille de litt vanskelige spørsmålene.




Helsedirektoratet gir råd til kommunene, men hvorvidt disse følges varierer nok mye fra kommune til kommune.

Helsedirektoratet:

Kommunene bør tilrettelegge tiltak for å redusere risiko for psykisk lidelse hos eldre.

Kommunene bør tilrettelegge tiltak for å redusere risiko for psykisk lidelse hos eldre. Dette kan være tiltak som fysisk aktivitet, sosiale og kulturelle aktiviteter for å forebygge sosial isolasjon og inaktivitet i form av lavterskeltilbud med frivillige organisasjoner, private aktører og kommunale tjenester.

Det bør gjøres en vurdering av om det er behov for å:opprette frisklivssentraler
  • opprette avlastningstilbud
  • utvikle samarbeidet med frivillige organisasjoner
  • opprette tilpassede dagtilbud
  • opprette pårørendeskoler og samtalegrupper
  • ta i bruk ny velferdsteknologi

Fastlegen og annet helsepersonell bør spørre den eldre pasienten om fysisk og sosial aktivitet og gi råd om økt aktivitet hvis pasienten ikke er fysisk og/eller sosialt aktiv.

onsdag 9. oktober 2019

Vakker og god

Han satt der og så på henne
og tenkte så rare ord.
Så våga han til å seia:
"Du er så vakker du bestemor!"

"Å nei", svara bestemor
med ein sukk.!
"Du kan ikkje seia
at eg er vakker,
som er berre skrukk-i-skrukk!"

Da såg han ho inn i augo
og tagde still
Men tenkte med seg:
"Det finst ingen annan,
som er så snill".

Sidan møtte han livet --
Det både gret og lo.
Møtte med varme og kulde,
som smeikte han, eller slo.
Det gav han ei visse:
At vakker,
er berre den
som er god.

Jan Magnus Bruheim


tirsdag 1. oktober 2019

Hjemmesykepleien



I dag vil jeg skrive litt om hjemmesykepleien, og hvordan jeg opplevde det da mamma trengte hjelp.

Mamma var en selvstendig og nydelig dame på alle måter. Hun fikk en vaskulær demens, etter gjentatte ganger å ha besvimt før hun til slutt fikk pacemaker.

Jeg forstod hun trengte hjemmesykepleie da hun rotet med medisinene sine, og en lang stund hadde hun bare hjelp til dette og til å ta på og av støttestrømper.

Mange eldre er redde for å være til bry, og slik var mammas også. Så jeg måtte forsikre henne gjentatte ganger om at dette faktisk var jobben til de som kom til henne.

Hun var fornøyd med dette, men synes det var altfor mange forskjellige mennesker å forholde seg til. Hun klagde sjelden men ble veldig utrygg når nye pleiere virket usikre. Da ringte hun meg og jeg måtte berolige henne med at alt var i orden.
Jeg ga også beskjed om  at de skulle kontakte meg hvis de lurte på noe. Dette var selvfølgelig mamma sitt ønske.

Jeg forstår at helsepersonell spør pasienten, men dette kan gjøre, særlig personer med demens utrygge. Det er et etisk dilemma, og dagen er det viktig å ta det opp med pårørende tenker jeg.
Jeg hadde også god kontakt med en demens koordinator, og ting ble tilrettelagt. Som pårørende er det viktig å sette seg inn i hvor og hvordan man kan få å hjelp.

Det var trygt for mamma å ha en primærkontakt, en som kjente henne godt og som hun hadde tillit til.
Det er noe av det viktigste mener jeg i hjemmesykepleien, at personer med demens har så få som mulig å forholde seg til. Skal jeg klage på noe må det være dette. Det ble altfor mange å forholde seg til, særlig da mamma ble verre.

Ellers har jeg mye positivt å si om hjemmesykepleien, som fulgte opp og så mammas behov etter hvert. De samarbeidet godt også med oss pårørende.

For mamma var det å få en demenssykdom litt skambelagt dessverre, og hun klarte aldri å forsone seg med sykdommen sin.
Det har heldigvis blitt mer åpenhet om dette, men fortsatt er det litt vanskelig for mange.

Mitt råd er å ta tak i det så fort man får mistanke. Det finnes medisiner som kan bremse sykdommen og det er mulig å tilrettelegge veldig mye hjemme.

Dilemmaet er ofte når vi som pårørende mistenker noe men ikke vil såre vår far eller mor. Vi forstår at noe er galt men dekker litt over det, forsøker å finne en naturlig forklaring.
Jeg har ingen god fasit på hvordan man skal forholde seg, men det er bedre å se realiteten i øynene enn å fortrenge den. Mye verdifull tid kan gå tapt.

Jeg mener det beste er å snakke åpent, si hva du ser og forklare at det finnes hjelp.
Det går an å skrive et brev til fastlegen og forklare. Vi som pårørende ser mye mer enn legen ser på 15 minutter.

Legg gjerne igjen kommentar på Facebook siden eller del fra egen opplevelse. Vi kan lære mye av å dele med hverandre. 

Hilsen Trine i Verdig eldreomsorg. 


lørdag 28. september 2019

Tenk om tusenvis også kunne stå frem for våre eldre

Jeg så på Skavlan i går og Greta Thunberg, og det hun snakker om er så gjenkjennbart. 

Foruten sammenligning, men den frustrasjon hun sier hun føler har jeg kjent på mer enn en gang i kampen for en verdig eldreomsorg.  
Veldig mange er enige i at noe må gjøres men ingen gjør noe med det som virkelig er problemet. 

Nemlig at vi trenger flere som er på jobb!



Det hjelper lite med dyre reformer og flotte ord hvis ingen får gjennomført det. Slike nye ting koster bare masse penger, og mye kan kun gjennomføres med flere ansatte.

Ta det med mat for eksempel og middagstider. God mat er viktig men det viktigste er faktisk at de eldre får i seg maten. 

Noen trenger hjelp, noen trenger selskap. Ja, det er ikke noe hyggelig å ligge alene på et rom å spise. Eller ha en som hjelper deg til å spise som må fly til og fra. 
Da føler en seg lett til bry og det øker vel ikke akkurat lysten på mat... Eller lysten til å leve.

Vi har sagt det før og vi sier det igjen:
Sett inn et personale på hver avdeling som kan ta seg av alt som ikke er direkte pasientrettet! 

Det behøver IKKE være helsepersonell. Det vil frigi masse tid sykepleiere og helsefagarbeidere kan bruke med og hos våre eldre pasienter.

Kan ikke regjeringen bevilge en pott kun til dette?
Noe så enkelt ville gjort en stor forskjell de fleste steder.

Vi har sagt det snart i 5 år, vi har vært på Stortinget og vi har holdt taler. Men dessverre ser vi at det de fleste som jobber med eldre klager på er at de har for liten tid. 
De er frustrerte, slitne og føler de ikke gjør en helhetlig jobb.



I jobben som helsepersnell skal vi dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Det står det i læreboka men det er blitt som en vits.

Jeg vet ikke om noen andre fagarbeidere som må gjøre så mye i tillegg til faget sitt enn helsepersonell.

Vi er kokker, servitører, vaktmestere og renholdere. Vi vasker tøy, bestiller og henter varer og medisiner,  fyller ut masse skjemaer og dokumenter unødvendig mye. Noen ganger er vi dataeksperter også for de systemene vi har er ikke akkurat de aller beste eller enkleste.

Og det er altfor få fysioterauter, så vi gjør slike oppgaver også. Eller det blir prioritert vekk fordi ingen har tid.

Mye fint skjer flere steder og det er bra for de som er mest oppegående. 

Men det hjelper lite å skinne utad på Facebook sider hvis de sykeste på sykehjemmene deres bare ligger der, og til og med dør alene!


Her er et eksempel:

Tilsette meiner demente pasientar på Luranetunet lir på grunn av underbemanning



Disse jentene har også laget en side på Facebook hvor de står frem. "Eldrebrølet" 

De oppfordrer andre til også å stå frem.
Det har vi gjort flere ganger, og noen  har delt med oss. Men dessverre et de fleste redde for å stå frem. De blir på en måte tvunget til taushet fordi de har sett hva som skjer med de som har gjort det...


Men jeg tror det er eneste måten. Vi må stå frem SAMMEN.
Det er på tide å stå frem, nekte å godta denne utviklingen, være våre eldre sine forsvarere. De behøver oss NÅ.





Hva er deres tanker?  Legg gjerne igjen en kommentar på Facebook. 

Trine Jaksland Graff, 
Sykepleier og administrator for Verdig eldreomsorg





Bilde

Vi snur oss å vinker 
Og du vinker tilbake 
Huden din, så tynnhudet 
og mager som en svanefot
Du er visst i ferd med 
å gli over i skyggeriket 
der du står i vinduet 
på gamlehjemmet og vinker

Slik stod du som barn 
i vinduet på barneværelset 
og så etter de voksne 
på vei ut i natten og festen

Vi vinker, du vinker
Ditt ansikt er en av de 
siste blanke sidene 
i en nesten utskrevet bok

Plutselig er du borte 
Solen går ned, tømmer himmelen 
for lys. Et sug av natt 
i vinduet, viser hvor du sto

Stein Mehren



torsdag 26. september 2019

Når mor eller far trenger hjemmesykepleie eller andre helsetjenester i hjemmet

Helsetjenester i hjemmet inkluderer hjemmesykepleie og andre former for helsehjelp som gis hjemme hos pasienten.


Eksempel på helsetjenester i hjemmet er:
  • Hjemmesykepleie som hjelp med medisiner og medikamenthåndtering. 
  • Hjelp til personlig hygiene og stell
  • Sårstell og helsefaglige observasjoner
  • Fysioterapi
  • Ergoterapi, blant annet tilrettelegging i hjemmet
  • Psykisk helsehjelp, f.eks. samtaler
  • Habiliterings- og rehabiliteringsforløp, der ulike tjenester inngår
Det er ikke et krav at tjenesten tilbys innendørs. Hvis det er hensiktsmessig, kan tjenestene også gis utenfor hjemmet. For eksempel kan tjenester som inngår i et rehabiliteringsforløp gjennomføres helt eller delvis utendørs med utgangspunkt i hjemmet.
For hjemmesykepleie, ergoterapi og samtaler med for eksempel psykiatrisk sykepleier, er det ingen egenbetaling. For fysioterapi betales en egenandel.


Hvem kan få helsetjenester i hjemmet? 

Har den eldre behov for tjenester som nevnt over kan man søke om å få tildelt helsetjenester i hjemmet.
Kommunen vurderer bistandsbehovet til den enkelte, og skal i samarbeid med pasienten avgjøre om det skal tilbys tjenester i form av helsetjenester i hjemmet. ​
Hvis du som pårørende kan være til stede i denne prosessen er det som regel en stor fordel. Men mor eller far må selvfølgelig godkjenne dette.


Hvordan søke om helsetjenester i hjemmet? 

Den som har behov for helsetjenester i hjemmet, kan søke kommunen  om det. Det finnes informasjon om hvordan man søker på kommunens hjemmeside eller ved å henvende seg til kommunen.
Eldre kan ofte trenge hjelp til dette.
Kommunen plikt til å gi en skriftlig avgjørelse (enkeltvedtak), enten søknaden blir innvilget eller ikke. I vedtaket skal det stå hvilke tjenester den eldre har fått, hvor omfattende de er og hvordan de organiseres.
Avslsg på søknaden  skal  også begrunnes i et enkeltvedtak.  Samtidig får man informasjon om hvordan man klager og klagefrist.

Klage

Hvis du ikke er fornøyd med vedtaket du har fått, kan du klage. Dette gjelder både dersom du er uenig i omfanget av helsetjenestene du har fått tildelt eller du har fått avslag på søknaden din.
Da skal kommunen gi veiledning i hvordan du kan klage.
Klagen skal sendes til kommunen, som skal vurdere saken på nytt. Dersom kommunen ikke tar klagen til følge, blir saken sendt videre til fylkesmannen for endelig avgjørelse.
Det finnes pasient- og brukerombud i alle fylker. Der kan du henvende deg dersom du har behov for råd, veiledning og informasjon om rettigheter som bruker eller pårørende.

Vi vet at ikke alle klager på avslag og mange eldre får ikke den hjelpen de egentlig trenger. Ikke alle forstår selv at de trenger hjelp selvom  pårørende  ser og mener det. Dette tar vi opp i neste innlegg.

Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven)

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven)



Informasjon er hentet fra Helsedirektoratet. Sist oppdatert: 24.06.2019





Visste du også at personer som bor på institusjon eller mottar hjemmesykepleie i mer enn tre måneder, får gratis behandling av den offentlige tannhelsetjenesten.




mandag 23. september 2019

Nytt dikt fra Rune Olstad


Alle har vi vel
mista nokon

mista trua

mista fotfestet

mista hovudet

Ja, nokre gonger
kjennest det som at
ein har mista seg sjølv

Sjølv om du ikkje
har så lyst å tenkje på det

ein dag
mister nokon
deg også.







søndag 22. september 2019

Dikt fra mammas hånd


På Facebook har jeg funnet igjen en nabo jeg hadde for mange år siden. Hun heter Elin og er nå en  dame på 80 år som er veldig aktiv på Facebook, og  hun administrerer en offentlig gruppe som heter "Mine dikt".

Her legger hun blant annet ut dikt som er skrevet av hennes egen mor. Vakre dikt jeg leser med glede og ettertanke.
Hun sier at hun i ettertid forstår at det å skrive dikt var en terapi for hennes mamma.
I dag deler jeg dette lille diktet som Asta har skrevet, og takk til Elin som deler med oss.


Moren Asta Solum Midtdal var født i Oslo, mistet sin mor i en togulykke bare 6 år gammel. 4 søsken ble da satt bort på gårder i Trøgstad. Hun fant sin store kjærlighet i Østerdalen og ble "småbrukerkjerring". Der ble også Elin født.



      DE MINSTE TING

Da døren står på klem


finner vi frem i tankene til dem


som satte i sving, og her slo ring


om de minste ting



Uten dato A.S.M.  Tilsendt av pappa 19.11 1997  








Her kan du lese flere dikt:

http://trijaks-graff.blogspot.com/2016/09/du-som-hastar-forbi.html?m=0



http://trijaks-graff.blogspot.com/2015/12/foreldre-de-to-som-ga-meg-den-strste.html?m=0


http://trijaks-graff.blogspot.com/2018/01/grater-i-dag.html?m=0

fredag 20. september 2019

Hei alle følgere i Verdig eldreomsorg.

Jeg som administrator har vært litt fraværende det siste året.
Det var utfordrende og tøfft å følge min egen mamma den siste tiden, og jeg trengte et pusterom.

Mamma fikk ingen veldig god avslutning, men hun hadde ihvertfall sine pårørende tilstede hele tiden.




Det var vondt å oppleve alt det jeg selv har delt og skrevet om.
Oppsummert kort var det mangel på tilstedeværelse og omsorg. Mamma var to måneder på sykehjem og jeg unner ingen å oppleve det hun gjorde den siste tiden.

Hun var engstelig og redd når vi ikke var til stede, hun ble feilmedisinert flere ganger og jeg måtte kjempe for å få en fastvakt når hun sårt trengte det.
Måten jeg ble møtt på av enkelte var heller ikke god. Jeg følte meg usikker og engstelig som pårørende.

Det skal sies at de fleste gjør så godt de kan, men veldig mange steder er det for liten bemanning og for dårlig kompetanse.
Jeg mener vi som helsepersonell må melde avvik, gå sammen og si fra når vi ser at vi ikke gjør en forsvarlig jobb. Og forsvarlighet er også å trygge, være tilstede og ikke lukke øynene for det vi faktisk vet og ser.

Mamma trengte så mye mer enn det hun fikk. Av tilstedeværelse og daglig aktivitet. Hun ble satt på en stue og der satt hun og var urolig. På rommet sitt kunne hun ikke være for det var ikke nok folk til å passe på. Derfor ble alle samlet på stua så personalet hadde nogenlunde oversikt 

Mamma har alltid vært veldig aktiv og ikke så veldig sosial, så det å bli sittende slik var ikke noe liv for henne. Mulig de gikk litt med henne, men det var så langt i fra nok.
Hun var urolig, engstelig og trist.
Vi besøkte henne hver dag, tok henne med ut og gjorde så godt vi kunne.



Nå et år etter er jeg klar for å føre Verdig eldreomsorg videre.
Jeg har tenkt, vurdert å legge ned siden men har kommet frem til at uansett er vi synlige og vi kan dele for andre. Og vi når ut til mange.


Dette innlegget er faktisk lest av 250 000 og er skrevet av geriater Henning Økland som er med oss i Verdig eldreomsorg. 

Vår plan er å lage et nettsted hvor dere som pårørende kan få informasjon. Et sted hvor vi også kan dele med hverandre. Det er tungt å stå alene når far eller mor trenger hjelp, mange lover, skjemaer å fylle ut etc. etc. Og ikke minst hvordan skal vi snakke med en far eller mor som ikke selv ser at han/hun trenger hjelp. Dette er noen tanker om fremtiden for Verdig eldreomsorg. Håper du fortsatt vil være med oss. 

Mvh. Trine Jaksland Graff

søndag 13. januar 2019

Veien videre for "Verdig eldreomsorg"

Det er lenge siden vi har kommet med en oppdatering her på siden.
I året som gikk hadde administrator selv oppgave som pårørende til en demenssyk mor, noe som selvsagt har preget Verdig eldreomsorg litt.
Siden ble startet for nå snart 4 år siden, og vi nærmer oss 90 000 følgere.

Nå er vi tre som er med og driver siden.
For fire år siden måtte vi lete etter historier om eldre. Det var lite å finne i media.

Vi ønsket å synliggjøre det vi dessverre visste fantes, men som ingen snakket så høyt om.

I dag er situasjonen endret, vi ser ofte historier om de eldres situasjon, og det blir snakket om eldreomsorg nesten hver dag i media.


Mye er bra, men dessverre ser vi en utvikling der helsepersonell og deres kompetanse ikke blir verdsatt, pårørende er utslitte, færre ressurser og helsepersonell velger ikke å jobbe på sykehjem eller i hjemmesykepleien. Eller de søker seg vekk fordi de ikke lenger orker å stå i jobbene sine.

Om ting er blitt bedre på disse fire årene er en annen sak, men det er nå mye mer synlig.
Politikerne snakker ikke lenger bare om eldreomsorg foran valg, men har forstått at folk flest er opptatt av verdigheten til våre eldre hele året!

Mange nye sider er opprettet med fokus på eldreomsorg og det er gledelig. Men vi tror det er viktig at vi alle står sammen og ikke konkurrerer oss imellom.

Det er hverken penger eller berømmelse som driver oss i "Verdig eldreomsorg", men et oppriktig ønske om å kunne
påvirke i positiv retning.

Det siste halve året har vi vært litt i tenkeboksen.

Hvordan kan vi fortsette siden på best mulig måte? "Etappen" synliggjøring er på en måte utført. Vi fortsetter gjerne å dele historier fra virkeligheten, men vi ønsker også å ta et steg videre.

Verdig eldreomsorg ønsker ikke å sette sårbare grupper opp mot hverandre. Det har vi vært klare på siden starten.
Noen har valgt ikke å følge oss lenger når de forstår det.

Vi tror ikke eldre får det bedre ved at vi er med på å skape splid og hat.
Vi tror på å møte alle mennesker med kjærlighet.

To av oss som administrerer Verdig eldreomsorg driver også nettverket "Medmennesker."

Medmennesker fremmer kunst og kultur, på kryss og tvers av religioner, folkegrupper og aldersgrupper, med fokus på likeverd og menneskerettigheter.


Dersom vi i Norge skal kunne ivareta behovet for økt bemanning innen eldreomsorgen og andre velferdsbehov, beholde et samfunn som er inkluderende for alle mennesker uavhengig av alder, kjønn, farge eller tro, fortsette å leve i et trygt samfunn må vi fortsette å holde prinsippet om ethvert menneskes rett til er verdig liv høyt.


Våre nye landsmenn gir et stort bidrag til å kunne opprettholde bemanningen innenfor flere funksjoner innen helsetjenesten i Norge.

Det er vi takknemlige for.


Vi er også takknemlig for alle som velger å følge oss videre i kampen for et inkluderende og verdig samfunn for alle.