mandag 22. oktober 2018

"Å leve, lever, har levd"

Et gammelt eiketre er et vakkert skue. Og jo eldre eika blir, mer krokete og hul, jo viktigere blir det for oss mennesker å ta godt vare på den. Ja, den gamle eika står der til og med som et tegn på visdom og klokskap.                                                    
Men hvorfor gjør den egentlig det?
Kan ei eik være vis? Klok?
Selvfølgelig ikke. Det er egenskaper vi mennesker har gitt eika, som et bilde på at de eldste av oss sitter på en kunnskap og livsvisdom vi andre bare kan misunne dem.

I boka «Å leve, lever, har levd: Et møte med alderdommen» undrer jeg meg litt over nettopp dette.. hvorfor vi ikke verner om de eldre menneskene rundt oss, på samme ivrige vis som vi verner om den gamle eika. Boka har jeg skrevet som en hyllest til den eldre generasjonen, og som en påminnelse for oss alle om hvor verdifulle ALLE mennesker er. 

Forfatter Anne B. Ragde uttalte følgende om boken: «Jeg leste «Å leve, lever, har levd» i ETT strekk, bare med små pauser, fra perm til perm. Aldeles nydelig, så ekte og nærværende og samtidig morsom! Viser så godt at en gruppe mennesker vi definerer utifra alder er like mangfoldige som alle de som står midt i livet, PLUSS at de har opplevd så mye mer. 
Denne skal mange få av meg til jul, både unge og gamle!» 

Boka fås kjøpt hos de fleste bokhandlere på nett og i butikk. 

Vennlig hilsen forfattaren sjølv,  Arne Schrøder Kvalvik 

https://www.haugenbok.no/Generell-litteratur/Kosthold-diett/%C3%85-leve,-lever,-har-levd/I9788248922339



søndag 14. oktober 2018

Kampen om sykepleiere!

Når nyutdannete sykepleiere kan få 80 000kr mer i året ved å arbeide i spesialisthelsetjenesten framfor å arbeide i kommunen. Hva velger de da? 

På sykehusavdelinger er hjelpen nær noe som også bidrar til å skape trygghet. Sykepleiere ute i kommune står ofte alene om ansvaret i alvorlige situasjoner. De kan ikke trykke på knappen for å få et akutt team til å dukke opp på 5 minutter. Hjelpen er ofte langt unna og spesielt gjelder dette for vårt langstrakte land med varierende avstander til legevakt og sykehus. 

En sykepleier som får 80 000kr mer i året trenger ikke å jobbe full stilling, for å nå opp til lønna med 100% stilling i kommunene! Flere sykepleiere ved en avdeling på et av landets sykehus fikk sin mastergrad i sykepleie godt tilrettelagt av arbeidsgiver. Sykepleiere i en kommune måtte ta seg fri uten lønn for å ta samme studiet! Hvordan skal kommunene som sliter med rekruttering av sykepleiere klare å skaffe nok sykepleiere?? 

Reformen leve livet snakker om å opprette flere plasser for eldre og pleietrengende. Hvem skal jobbe der? Hvilken kompetanse er nødvendig for å sikre forsvarlig og trygge pasientforløp? Er det mannen eller kvinnen på gata som ikke har kunnskaper, men som kun er på jakt etter en hvilken som helst jobb?? 

En ser i nyhetene at enkelte sykehus får belønning for å skrive ut pasienter fortest mulig ut til kommunene 
(feks. Stavanger sykehus). Det utøves en aktiv forskyvning av oppgaver fra sykehus og ut til kommunene. 

Hjemmesykepleien er ikke lengre slik det var før i tiden, hvor en kun smurte brødskiver, hjalp til med stell eller sårskift!! I dag foregår langt mere spesialiserte oppgaver ute i kommunene. Det er utdeling av Metadon og oppfølging av rus og psykiatri pasienter, dialyse, betjening av veneporter og sentralt venekateter, infusjoner, avansert kreftbehandling, palliativ og lindrende behandling, akuttfunksjonerOSV, OSV!!

Lærerne fikk 1,6 milliarder til videreutdanning over statsbudsjettet. Hva fikk sykepleierne? Jo, de fikk ingenting! Ikke et rødt øre er øremerket opprustning av dagens generalist utøvende sykepleier tjeneste ute i kommune Norge! Det nytter ikke å ha nye og flotte bygg hvis vi mangler den sykepleiefaglige kompetansen!! Når staten skyver oppgaver fra sykehus og ut til kommunene , må kommunene settes i stand til å følge opp de pasientene som blir utskrevet og til det trengs det penger!! 

Et eksempel skjedde her om dagen da en pasient fikk vite at hun hadde spredning av sin kreftsykdom til flere vitale organer mens hun satt og ventet på drosje, utskrevet og på tur hjem fra sykehus. Hun kom hjem samme dag, og hjemmesykepleier var der og tok i mot henne. Utskrivelsen hadde skjedd i hu og hast slik at det ikke ble gitt informasjon om denne alvorlige utviklingen til sykepleier ute i kommunen! Tilfeldigheten gjorde at det faktisk var sykepleier på jobb akkurat denne kveldsvakta. Som kunne gå igjennom medisinene. Ta bort det pasienten ikke skulle ha lengre, og legge i dosetter nye medisiner som var viktig for behandlingskontonuiteten! 

Hvem taper kampen i rekrutteringen?? Jeg mener det må legges et press på den sittende regjering til å ta ansvar for oppgaveforskyvningene ut til kommunene, og da må vi ta på oss «boksehanskene»! 
Vise at VI er tilstede og VI MÅ bli hørt!! 

Vennlig hilsen Anne-Marie 

Sykepleier MNSc



søndag 29. april 2018

Landskonferansen for Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere i geriatri og demens 2018.

Verdig eldreomsorg holdt et innlegg på Landskonferansen for
Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere i geriatri og demens.

Temaet var: «Livets siste faser – god sykepleie, verdighet og medbestemmelse»

(NSF - FGD) er et forum for alle sykepleiere som har interesser av
eldreomsorg og demensomsorg. Et av deres formål er å bidra til utvikling, anvendelse og formidling av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. I tillegg ønsker de å skape møteplasser for fag- og kunnskapsutveksling.

Vi ble møtt av et vårlig og solfylt Bergen.

Det var en interessant og fin konferanse og mange kunnskapsrike mennesker med pasienterfaring, pårørendeerfaring og
fagkunnskap som holdt foredrag rundt temaet om livets siste fase.

Inger Johanne Knudsen og hennes innlegg "Aldringens utfordringer" inspirerte og berørte.
Inger Johanne er 88 år, leder av Eldrerådet i Bergen og veldig engasjert. Både politisk og samfunnspolitisk.

Vi intervjuet henne på kontoret til Eldrerådet. Der ble vi tatt imot av en sprudlende, vakker og åpen Inger Johanne. Vi følte oss velkommen med en gang, og gikk i gang med intervjuet.
Som du kan høre her:
https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1548593221905733&id=565711556860576

I 2003 ble hun leder  av Bergen Eldreråd, og hun har hatt og har fremdeles et brennende engasjement for eldre på alle plan i samfunnet.  Engasjementet har gjort henne vide kjent -ikke bare i Bergen, men i hele landet.

Jeg fortalte henne litt om Verdig eldreomsorg og at jeg er hjelpepleier, sykepleier, pårørende og selv pasient.

Så sa jeg litt om hvordan og hvorfor jeg startet bloggen, og senere siden for snart 4 år siden.Jeg ble selv satt ut, lit og litt av arbeidslivet, og til slutt ufør etter en mislykket hofteproteseoperasjon.

I dag teller Verdig eldreomsorg rundt 90 000 følgere.
Jeg har selv jobbet på en avdeling for pasienter med demenssykdom og også noen år på lindrende avdeling ved Bråset bo- og omsorgssenter i Røyken kommune.

Jeg fortalte om en av våre fagfolk geriater Henning Økland som blant annet har skrevet blogginnlegget "Ti still eller forsvinn" på bloggen vår. Det innlegget er nå lest av 250 000.

Henning er legespesialist i Indremedisin, Geratri og spesialrådgiver i Regional enhet for legemiddelinformasjon ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet. De tilbyr bla. helsepersonell gratis og produsentuavhengig legemiddelinformasjon.
RELIS mottar også bivirkningsmeldinger fra helsepersonell, vurderer hendelsesforløp og årsakssammenheng, og kommenterer i skriftlig tilbakemelding til melder. Bivirkningsrapportene registreres i en nasjonal bivirkningsdatabase, i nært samarbeid med Statens legemiddelverk.

Han har også jobbet ved Ullevål Universitetssykehus, Lovisenberg diakonale sykehus, Haugesund sykehus, Oslo Akutten legevakt og vært Foretagstillitsvalgt OUS for YLF/ Den norske legeforening.
De fire Regionale legemiddel sentrene i Norge har stor kompetanse på polyfarmasi og interaksjoner mellom legemidler. Dette er særlig aktuelt for mange gamle pasienter og temaet var også endel av de temaene som ble berørt i Bergen.

Siden Henning Økland var på konferansen i Bergen, kunne han holde noen innspill under mitt foredrag for Verdig eldreomsorg på konferansens siste dag.

Jeg startet med å fortelle litt om oss og vårt arbeid.
Vi ønsker å inspirere pårørende og helsepersonell til å stå sammen.
Vi er partipolitisk nøytrale men er samfunnspolitiske og helsepolitisk målbevisste.

Jeg sa noe om at vi gjene tar imot gjesteinnlegg og oppfordret deltagerne til å sende oss.
Innleggene våre blir lest av alt fra 5000 til 100.000.




Vårt innlegg var kalt «Slik er det bare» og tok for seg den stadig voksende konflikten mellom det som er god pleie, behandling og oppfølging og det systemets effektivitetstyranni fører til.


Nei vi aksepterer ikke at «Slik er det bare.» Vi aksepterer ikke:

• at eldre mennesker blir liggende alene å dø fordi det ikke er prioritert å leie inn ekstravakt.
• at pårørende ikke får god informasjon når deres kjære er i livets siste fase.
• at eldre får diagnosen inkontinens fordi ingen har tid til å følge dem på toalettet
• at eldre får antidepressiva og sovemedisiner i stedet for omsorg og tilstedeværelse
• at mange eldre er på lukket avdeling fordi det ikke er nok personale til å være til stede.
• at mange eldre ikke spiser fordi ingen har tid til å hjelpe dem i spisesituasjonen, eller holde dem litt med selskap.

Vi i Verdig eldreomsorg oppfordrer fortsatt regjering og politikere til å sette inn et enkelt strakstiltak:
Ansett et menneske på hver avdeling til å ta seg av alt det vi gjør som ikke er pleie- eller omsorgsoppgaver. Som bestilling og plassering av varer, vasking av klær, bad og kjøkken, varme opp mat, ta inn og ut av oppvaskmaskin etc. etc.
Dette forslaget ble møtt med jubel blant konferansedeltagerne.

Vi sa også endel om det å stå sammen som helsepersonell.
Ikke bare godta at "sånn er det bare".

Verdig eldreomsorg;
Trine Jaksland Graff, Anne Trine Smidsrød og Henning Økland.

mandag 23. april 2018

Planlagt kommunal omsorgssvikt

Det er et uttalt mål i de fleste kommuner at vi skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Så lenge det er frivillig, og du veit hva du gjør er jo det bare bra.
Men det går ei grense.                                                                                         
Når du ikke klarer å spise sjøl, gå på do sjøl, lider av omfattende demens, kan du kort og godt ikke bo hjemme. Det vil være omsorgssvikt.

Problemet oppstår når satsinga på hjemmebasert omsorg blir et vikarierende motiv for å spare penger på kommunens driftsbudsjett.  Problemet forsterkes når satsinga på hjemmebasert omsorg  kombineres med nedbygging av sykehjemsplasser,  eller manglede utbygging av nye sykehjemsplasser når behovet øker.  
Da får denne «bo hjemme så lenge som mulig» strategien karakter av planlagt kommunal omsorgssvikt.
Hvor går grensa når antall hjemmebesøk i døgnet blir like dyrt som driftsutgiftene på en sykehjemsplass?  
Jeg har ei liste som viser hva hjemmetjenesten ikke får lov til å utføre når de er på jobb.                                                                                             
Ei slik liste er satt opp -for at de ansatte hjemmetjenesten skal rekke overflest mulig på sitt skift og på den måten spare kommunen driftsutgifter. De som mottar hjemmetjenester får ikke lov til å be hjemmetjenesten om hjelpe til å:
  • Ledsagertjeneste til lege, offentlig kontor
  • Bestilling av resept/medisiner
  • Betalingsformidling
  • Flytting av tunge møbler
  • Skifting av gardiner
Lista er på 20 punkt, som de ansvarlige for hjemmetjenesten har funnet det nødvendig å stette opp for at de ansatte skal rekke nødvendig antall besøk pr.skift.                                                                                                   
Det er ikke bare antall hjemmebesøk i døgnet som avgjør, men hvor lang tid hvert hjemmebesøk tar, det avgjør jo hvor mange som må være på jobb på hvert skift.
Er du enslig ligger du tynt an og har du ingen pårørende i nærheten ligger du enda dårligere an.  
Er du pårørende vil du snart skjønne hva som forventes av deg. Er du kvinne og pårørende vil du snart skjønne at det forventes mer omsorg fra deg en fra en mann.

Hva skjer når du har bodd hjemme så lenge som mulig?                              

Du ønsker å søke om sykehjemsplass og får kanskje hjelp til det, eller du frarådes om å bruke krefter på å søknad når det likevel ikke finnes nok plasser. 
Du blir i stedet sterkt anmodet til å gjøre om soverommet eller stua di til en sykehjemsplass.                                                                                                      
Er vi beredt til å gjøre om huset, leiligheten eller soverommet vårt til en sykehjemsplass der hjemmetjenesten må ha tilgang til alle døgnets tider? Kanskje ved et kort sykeleie, men i mange år?

Hvis du har fått hjelp til å bo hjemme så lenge som mulig, men du og dine pårørende har møtt veggen, da kan det ikke være noen løsning for deg å flytte til en omsorgsbolig, uansett om omsorgsboligen er tilrettelagt for heldøgns omsorg. 

Omsorgsboligen blir din nye privat bolig som du må betale for, du har ikke rettigheter som en pasient på sykehjem, du må søke om å få vedtak om tjenester.     

                                                                         
Omsorgsboliger kan ikke erstatte sykehjemsplasser.

Kommunalsjef Jon Ketil Vongraven i Levanger sa det slik i T-A rett før påske:

«I framtida vil ikke Norge ha råd til å gi velferd på samme nivå. I stedet for sykehusinnlegging kan det bety at de eldste og sykeste blir en kommunal oppgave, at kommunene må bistå at vi alle mestrer livet og døden hjemme. Kommunene får flere oppgaver, men ikke flere penger. Samfunnet er i ferd med å sortere etter lønnsomhetsprinsipper.»

Det er ei giftig myte at Norge ikke har råd til å sikre de eldre en verdig alderdom.  


Ingenting er gratis og det er klart det vil koste. 


Desto viktigere er det å ta kampen om prioriteringa av og fordelinga av de verdier vi skaper. 
Vi snakker om offentlig fattigdom og privat rikdom.
Skal vi sikre velferdsstaten og sikre fellesløsninger må vi gjøre flere ting samtidig.
Vi må ikke senke forventningene til offentlige løsninger.  

Vi må kreve så bra kvalitet at flertallet syns de er bra nok, hvis ikke vil stadig flere begynne å kjøpe private omsorgsplasser for sine.
Siden ingenting er gratis må vi utfordre dem som lover skattelette på hvem som da skal betale regninga. 

Vi eldre må bli flinkere til å fortelle de unge og middelaldrende at dårlige offentlige omsorgstjenesterlegger ansvaret over på dem, og det rammer kvinner mer enn menn.

Viktigere enn å bygge nye flotte monumentalbygg er å bygge nok kapasitet og ha råd til nok kvalifisert arbeidskraft.  

Hvis valget står mellom å kunne være trygg på at sykehjemsplassen er der når du trenger den med kvalifisert personell som har nok tid, eller bli stående på ei venteliste uten ventegaranti fordi kommunen ikke har prioritert kapasitet vil jeg heller være pasient i et eldre sykehjem enn navn på ei venteliste                                                                                                              

Hvor mange sykehjemsplasser trenger vi? Hvem skal vi spørre? 
I alle fall ikke alle politikere, har jeg mest lyst til å si. I alle fall ikke de politikerne som sier at vi har for mange sykehjemsplasser.  Det kan virke som mange politikere ikke trur de vil bli gamle noen gang.
Det bør være nok plasser og ikke slik at noen på sykehjemmet må dø for å gi plass til deg.

 De politikerne, som for 2 år sia hadde som målsetting  å komme like «langt» som nabo-kommunene mhp færrest mulig sykehjemsplasser, de møter naboene i svingdøra, når naboen nå må gjenåpne nedlagte sykehjemsavdelinger.





Rett til verdig eldreomsorg bør ikke være avhengig av postnummer eller pensjon eller rike pårørende, som kan kjøpe omsorgstjenestene privat.
Rett til sykehjemsplass bør være en lovfesta rettighet, ikke en rettighet som en avstemming i et kommunestyre fratar deg eller gir deg.

I stedet for over 400 ulike kommunale kriterier for rett til sykehjemsplass, må vi kreve like nasjonale kriterier.
Hvor mange demente er det i Norge?
Tidligere anslag var på 70.000, nå er anslaget økt til 77.000 og innen 2030, altså om 12 år, er anslaget 112.000, økende til nesten 200.000 i 2060. 

Omregna til Verdal ca.220 demente i dag og om lag 300 innen få år.
Men vi veit ikke hvor mange som har fått demensdiagnose i dag, og det er visst ikke så viktig å finne ut heller, for her tas det ikke utgangspunkt i behovet for sykehjemsplasser når vedtak skal fattes. Vi må spørre hvor mange skal få hjelp, er det greit at kommunens målsetting er at bare halvparten kan regne med å få hjelp på institusjon ved livets slutt  resten må klare seg hjemme med støtte av pårørende hvis de har det.

Er det ikke litt rart?
Vi bruker milliarder på milliarder av skattekroner på utbygging, vedlikehold og drift av veier for at folk og gods skal komme raskt og trygt fram, men kommunene som får ansvar for stadig flere samfunnsoppgaver får ikke nok penger til det nye ansvaret for eldreomsorgen.
Det pågår ei kampanje der formålet er å senke våre forventninger til framtid eldreomsorg.
Er det ikke litt feil at samfunnet prioritere sund livsstil, opplæring til sunde matvaner, fysisk aktivitet, men når resultatet blir at stadig flere lever lengre, blir dette et problem.                                       
For mange lever for lenge.
Hvor lenge skal vi finne oss i det?   
                                                             Verdig eldreomsorg kommer til å koste massepenger.  Vi må bare innse at krisa er her allerede og at det raskt kan bli verre. Det er allerede en kamp om ressursene. 

                                                                   

Vi ser økende offentlig fattigdom og økende privat rikdom.  Og når det gjelder privat rikdom blir forskjellene større. 
                                         
Dersom kvaliteten på de offentlige løsningene blir dårligere og kapasiteten for liten, slik at det blir lengre og lengre ventelister, at de som trenger hjelp må vente måned etter måned på plass, at stadig flere pårørende sliter seg ut, da har vi et stort problem.

Fagfolk som jobber innen eldreomsorgen ser dette, men svært mange tør ikke si fra. De er egentlig våre allierte for å sikre en verdig eldreomsorg, men de mangler ytringsfrihet i jobbsammenheng.  Hvis det er slik at de mener de har denne ytringsfriheten, må vi spørre hvorfor så få benytter seg av den.

Når eldreomsorgen svikter vises ikke det på TV og i aviser bilder med blålys, ambulanser, helikopter i lufta og mange uniformerte mennesker og en eller to knuste biler.                                                                                                           
Sviktende eldreomsorg rammer i de stille, etter hvert, sakte men sikkert mange pårørende trur ikke det er sant,  før de utslitt opplever det sjøl.                                                 
Vi må si fra mens vi har krefter til det.
Vi må tru at det nytter til slutt.

Stein Aamdal
Leder Pensjonistforeningen Aker Verdal

søndag 22. april 2018

Folkemøte på Arken, Verdal, 12. april kl 11.00

- Hvordan sikre en verdig eldreomsorg?
En historie om eldreomsorg og kvinners rolle:
Åse Lyng – pårørende og forfatter av boka « Den blå time»

- Hvordan sikre kvalitet og kompetanse i eldreomsorgen:

Sølvi Sæther – Fylkesleder NSF Nord- Trøndelag

- Hva er «godt nok» omsorgsnivå i kommunene?

Stein Aamdal – leder Pensjonistforeningen Aker Verdal

Arr: Verdal Pensjonistlag, Utdanningsforbundet Verdal Pensjonistlag, Fagforbundet Verdal Pensjonistgruppe og Pensjonistforeningen Aker Verdal/ Kværner Verdal




1) Åse Lyng: en historie om eldreomsorg og pårørendes rolle:


Lyng leste to kapitler fra boka «Den blå time» hvor hun belyste det enerverende systemet med stadig nye søknader om midlertidig opphold, mangelfull oppfølging fra tilsynslege, informasjonssvikt mellom sykeheim – sykehus , som resulterte i  fare for feilmedisinering  evt manglende medisinering, lang ventetid på adekvat  behandling, uverdig  transport av syke mennesker fra A til Å ( Lenes bussreiser),  en travel hverdag på sykehjem hvor ansatte ikke hadde noen mulighet til å følge opp  spesialsykepleiernes anbefaling om å ivareta pasientens behov for daglige gåturer ute med følge , og  at gamle mennesker lett fryser på seg urinveisinfeksjoner og lungebetennelse når de kommer på sykehjem/sykehus.

Som pårørende setter Lyng søkelys på flere problematiske sider ved vår eldreomsorg og stiller spørsmål ved hva som forventes av pårørende og ikke minst hva som kan skje med de som ikke har pårørende til å passe på.



2) Sølvi Sæther: Fylkesleder for Norsk sykepleieforbund i Nord-Trøndelag : 


Sæther ga uttrykk for at hun kjente seg godt igjen i Lyngs beskrivelser fra den perioden da hun selv var pårørende for gamle foreldre. 
Sæther tok så for seg flg problemstillinger i sitt innlegg:
- Sykepleiemangel
- Mangel på å vite hva vi trenger
- For mange deltidsansatte
Hvordan få kommunene til å forstå at de må gi sykepleiestudentene så gode kår at de vil vende tilbake. 
Det skjer en stadig overføring av flere oppgaver til kommunene grunnet kortere liggetid på sykehus, økt bruk av poliklinikk og dagbehandling. Det blir færre sykehjem og mer hjemmetjeneste, vi har en større andel eldre i befolkningen enn før, samtidig som det er stor sykepleiemangel.
Konsekvensene for sykepleietjenesten: Brukerne av sykehjem blir stadig eldre, vi trenger flere sykehjemsplasser, ikke færre.
Konkurranse mellom sykehus og kommuner. Kommunene må lyse ut hele stillinger og ta vare på sine ansatte. Vi ønsker oss gode tjenester når vi trenger det.


3) Stein Aamdal – leder Pensjonistforeningen Aker Verdal:


Hva er godt nok omsorgsnivå i kommunene?
Aamdal pekte på at målet for kommunen er at man skal bo hjemme så lenge som mulig, mens det faktum at demente og hjelpes løse mennesker  må bo hjemme, er  planlagt kommunal omsorgssvikt.
Og hvor går skjæringspunktet mellom kostnadene ved et stort antall besøk av hjemmetjeneste og en sykehjemsplass? Når blir hjemmetjenesten like dyr som en kommunal sykehjemsplass?

Aamdal viste til 20 punkter på ei liste  satt opp for hjemmesykepleien hvor det gikk fram hva hjemmetjenesten ikke kunne bistå med. Tida for hvert besøk er svært begrenset.

Det forventes derfor omsorg fra pårørende, mer fra kvinne enn fra mann.
Det forventes at man gjør om stua si til sykehjemsplass!
Det er ingen løsning å flytte til privat omsorgsleilighet når pårørende møter veggen!
Det er en myte at Norge ikke har råd til å sikre en verdig alderdom!

Vi må ikke senke forventningene til offentlige løsninger. For da må den enkelte kjøpe private sykehjemsplasser.

Vi må ikke bygge flotte monumentalbygg på bekostning av sykehjemsplasser!

Kanskje er det bedre å være pasient på et eldre sykehjem enn navn på ei venteliste?

Må man vente på at noen skal dø for å få plass?
Retten til en sykehjemsplass bør være en lovfestet rettighet, ikke noe som en avstemning i kommunestyret gir deg.

Det er ca 220 demente i Verdal kommune i dag og det forventes  bortimot 300 om få år. Er det greit at bare halvparten får hjelp og at resten må greie seg selv?


Det foregår en kampanje for å senke våre forventninger om å få en sykehjemsplass!

Ja, verdig eldreomsorg koster penger!

Vi ser en økende offentlig fattigdom og en økende privat rikdom.

Stadig flere pårørende sliter seg ut.
*


Det var flere som tok ordet etter de tre hovedinnlederne.


Åse Lyng, forfatter
Referent



mandag 26. mars 2018

Hvorfor er det slik?

Hvorfor er helsetjenesten preget av underbemanning, hvor både pasienter, helsearbeidere og pårørende står i spagaten?

I sykehusene og på sykehjemmene har helsearbeiderne; leger, sykepleiere og helsefagarbeidere fått stadig flere ekstraoppgaver.

Sykepleiere er litt vaktmestere, litt renholdere, litt kokk osv., legene er blitt sekretærer (for disse er blitt effektivisert bort fra sykehusene i stort monn).

Legene sammen med de andre helsearbeiderne tar over stadig flere oppgaver som tidligere støttepersonell gjorde.

I tillegg er det økte dokumentasjonskrav og ofte utdaterte teknologiske løsninger (sykehjem og sykehus får ikke siste nytt av teknologi) fortsatt har man callingsystemer istedet for mobiltelefoner enkelte steder.

Videre er det også slik at man faktisk idag har kunnskap og løsninger innen for medisinen og sykepleien som gjør at man kan gjøre mer for den enkelte pasient.

Pasienter som før døde eller som man ikke kunne rehabilitere tidligere,
kan man idag gjøre noe for.

MEN det kreves ressurser for å kunne løse disse oppgavene nyvinningene i medisin og sykepleien har gitt oss.

Disse ekstra personalressurser har ikke helsepersonellet fått!

I stedet ser vi nå en nærmest religiøs tro, på at velferdsteknologi skal løse underbemanningsoroblemet og uforsvarlig arbeidsbelastning som truer pasient sikkerheten.

Historien har vist at teknologi utviklingen ikke har gitt oss mindre press på arbeidstagerne. De har bare fått andre oppgaver, som ikke nødvendigvis har frigitt mer tid til kjerneoppgavene som i sykehus og sykehjem er pasientbehandling og pleie.

Hvorfor er det slik at det nå er et overveldende flertall kvinnelige medisinstudenter? Hvorfor har vi så få menn som jobber med pleieoppgaver på sykehjem? Hva skulle vi gjort uten alle dem som ikke har norsk bakgrunn, som gjør svært mange viktige oppgaver.

Hvorfor er det slik?

Dessverre er det slik at de medmenneskelige verdiene i samfunnet står for fall.

Hver dag kommuniserer «lederne» (politikere, næringslivsledere og kjendiser) hva som er «viktig» gjennom det de uttaler, de valgene og prioriteringene de gjør og hvem de viser de synes er viktige.

Materialisme, penger og profitt er de viktigste kvalitetene den oppvoksende slekt får formidlet i dag.

Unge menn vil ikke studere i 6 år på universitet for deretter å gå i kortidsvikariater i 6 år mens de blir spesialister. De vi vil ikke ha utrygge stillingsforhold og en uforsvarlig arbeidsbelastning som vil vedvare ut yrkeslivet.

Hva vil skje når vi etterhvert vil få et flertall av kvinnelige leger i sykehusene?

Hva vil skje med bemanningen?

Vil de få beskjed om at dersom de vil jobbe i reduserte stillinger så passer de ikke inn, slik en av sjefene på Ullevål svarte da jeg som tillitsvalgt påpekte at sykehus må forberede seg på den endrede kjønnsfordelingen som vil komme blant leger.

Enten må man gjøre noe med arbeidsbelastningen, eller så må man forvente at flere vil ha deltidsstillinger.
Eller så kan man tvinge folk til å stå i jobber fordi de er avhengig av lønnen. Det er en svært dårlig motivasjon og et svært dårlig middel av arbeidsgivere for å beholde arbeidstagere.

Misfornøyde, utnyttede og dårlig behandlede arbeidstagere er ikke en god garanti for en god helsetjeneste, selv om de som arbeider i helsetjenesten gjennom sine lange utdannelser har vist at de har gjort veloverveide bevisste valg.

Sykepleiere ønsker ikke å stå i 100 % stillinger som tar knekken på deres helse og familieliv. Ingen ønsker slike arbeidsforhold.

Nei, men helsearbeiderne elsker sitt arbeide med mennesker derfor har de valgt det...
Problemet er at svært ofte får de ikke gjort sitt arbeide pga. andre pålagte oppgaver.

Velferdsteknologi er bra, men den vil ikke erstatte en hjemmesykepleier erfarne blikk og vurdering.
Velferdsteknologi eller all verdens medisinsk teknologi kan ikke erstatte en lege hands-on vurdering.
Velferdsteknologi løser muligens tjenesteleverandøren dokumentasjon på at visse tjenester er utført,
men syke mennesker agerer ikke alltid rasjonelt slik svært mye av teknologien fordrer.

Det synes som det er vanskeligere å forstå jo lenger borte fra pasientene disse grå eminensene står at det er fortsatt langt mellom liv og lære, teori og praksis.


Henning Økland
Spesialrådgiver, Legespesialist i 

Indremedisin og Geriatri.



søndag 4. mars 2018

Gamle og hjelpetrengende er store utfordringer for vår behagelige flukt inn i egoismens selvforherligende rus

Inni husene  våre er det varmt og godt. Det er stille og ingen kan komme utenfra og skape ufred.

Vi bor i et land hvor vi ikke risikerer å bli plutselig hjemsøkt av terrorister, regjeringssoldater eller bander som robber hus og folk.

Vi liker den tryggheten og reagerer negativt på krig, terror, overgrep fra såvel statsmakter som gangstere. 
Vi har aldri opplevd noe slik, og vi vet ikke hvordan vi hadde blitt om vi ble utsatt for slikt.
Ville vi blitt nervøse, ville vi blitt aggressive?

Eller om vi visste og kjente personlig til slike overgrep og bodde her i Norge. Hvordan ville vi reagert?

Ville vi bli provosert av de som satt i sine fredelige stuer, de som brydde seg mer om sine potteplanter enn sine medmennesker som ble jagd, terrorisert og mishandlet?

Ville vi blitt apatiske og skuffet over våre norske medsøstre og brødre, eller ville vi blitt irriterte, aggressive og provoserte?

Vanskelig å si når vi ikke har hatt opplevelsen av å bli jagd på flukt, diskriminert for vår kulturelle og etniske bakgrunn.

Det er mange typer flyktninger.
Det er flyktninger som stikker hodet i sanden og ikke vil ta ansvar for viktige oppgaver i samfunnet. Den type mennesker som flykter fra sitt medmenneskelige ansvar finnes det for mange av i dag i dagens samfunn både blant politikere og andre
Så er det de menneskene som flykter fra krig og sult. Det er flyktninger som er mer fattigslige, lettere å angripe, trykke ned eller se ned på og mistenkeliggjøre

Vi har møtt mange flyktninger, av mange slag.

Noen mennesker er så svake at de ikke greier å flykte. Det kan være gamle som ikke har pårørende som kan hjelpe seg inn i verdige omsorgsforhold. Eller barn, voksne og gamle i områder av verden hvor de er fanget i elendighet.

La oss støtte alle gamle til verdige liv!
For å gi de gamle bedre alderdom trenger vi ikke forverre helsearbeideres arbeidsvilkår slik det kan virke som eldreministeren planlegger.
Vi trenger heller ikke finne «syndebukker» blant de som trenger trygghet og sikkerhet. Og har det mer enn vanskelig nok fra før.

I våre fredelige stuer,  i våre hus, i  våre  hager liker vi ikke at folk er høylytte og bruker ord som fuck, helvete eller for den saks skyld «hettemåke», «lykkejeger» som omskriving for flyktning. Vi liker heller ikke Listhaugs utrykk som «godhetstyranner» og heller ikke hennes trusler mot biskop Byfuglien om å redusere statsstøtten til kirken dersom den involverte seg inn i samfunnet som aktiv forkjemper for med-menneskelighet.

Det er mange aspekter man skal tenke på og det er mange fokus man kan velge.
Folk, klær, språk og manerer, men for oss blir alt det uvesentlig dersom for eksempel fine ord bare er tildekket likegyldighet.

Språk kan misbrukes og mistolkes, men det kan også tolkes riktig der språket kanskje ikke passet helt bra inn i våre fredelige stuer. Dersom vi greier å strekke vår bevissthet utenfor vårt eget stuebord.

For aller verst stilt er det med dem som har flyktet inn i sin egen egoisme, hvor det ikke er rom for empati med de medmenneskene som lider.
Ensomheten og tomheten som etterhvert uthuler slike mennesker kan ikke fylles av all verdens rikdom.

Verdig eldreomsorg ønsker ikke å sette sårbare grupper opp mot hverandre. Vi arbeider for medmenneskelighet. På kryss og tvers av kulturer, religioner, folkegrupper og aldersgrupper.


Trine Jaksland Graff og Henning Økland



torsdag 22. februar 2018

Til vår eldreminister Åse Michaelsen

Det virker som om vår nye 
eldreminister ikke forstår at vi trenger høyere bemanning og økt kompetanse i eldreomsorgen.

Hun bør  starte med å få innvilget mer penger til eldreomsorgen i kommunene. Deretter må hun pålegge kommunene å ansette folk til å ta seg av alt som ikke er pasientrettet, oppgaver som helsepersonell må utføre ved siden av pleien. For eksempel:


• vaske pasienttøy
• vaske håndklær etc. til avdelingen
• stryke tøy
• lage og varme mat
• bestille varer
• bestille matvarer
• fylle lager
• sette inn og ta ut av oppvaskmaskin
• bære ut søppel
• stryke klær
• moppe gulv
• dekke og ta av bord
• fryse av kjøleskap og fryser
• desinfisering av kjøkken
• rydde rom
• re senger
• diverse "vaktmesteroppgaver"

Dette er oppgaver man ikke behøver å være fagutdannet for å gjøre.


Politikerne kommer til stadighet med ulne utsagn om sykefravær i arbeidslivet i Norge. Helsepersonell er allerede en arbeidsgruppe med svært store belastninger.
Det virker som om eldreministeren ikke skjønner sammenhengen mellom høy arbeisbelastning og senere skader/sykdom i alderdommen.
Eller det faktum at mange søker seg vekk fra å jobbe i eldreomsorgen.

Dersom hun vil bedre forholdene for de gamle hjelper det lite å legge ekstra byrde til en allerede svært belastet arbeidsgruppe.

Mantra fra politikerne om å stadig øke belastningen på arbeidstakerne virker ikke bare unyansert men rett og slett naivt.

Vi behøver høyere bemanning og tiltak som skaper trivsel på arbeidsplassen.

Vi som helsepersonell ønsker også å prate med og bli ordentlig kjent med våre pasienter. Da må vi ha tid til mer enn å dekke deres fysiske behov. Det er faktisk helt nødvendig for å ivareta helhetlig omsorg.

Vi skal jobbe forsvarlig.

Avvik og ulykker skjer som regel ikke på grunn av dårlige pleiere, men på grunn av udugelige og uforsvarlige arbeidsforhold.

La helsepersonell få utføre de oppgaver som er rettet mot pasientene, og ansett folk til å ta alle de andre oppgavene.
På denne måten frigjøres tid, slik at helsepersonell kan konsentrere seg om jobben sin.

Eldreministeren bør fremme tiltak som vil gjøre det attraktivt å jobbe med eldre, ikke skremme helsepersonell vekk.

Reformen «leve hele livet» som kommer i form av en stortingsmelding til våren er vel og bra.

Men dere kan ikke lukke øymene for at vi sårt behøver høyere bemanning! Og da mener vi at dette er måten å gjøre det på. Dette kan gjøres raskt med økte bevilgninger.

Hilsen oss i Verdig eldreomsorg.






søndag 28. januar 2018

Gråter i dag

De vite veggene kommer stadig nærmere,
de lange korridorene
de milelange korridorene
lyset fra et vindu
en svak lukt av urin
tristhetens ansikt har tatt rom i min sjel
min seng har blitt mitt fengsel
jeg gråter i dag!

Ute skinner solen
barnelatter
de første knoppene
lysets vakre nyanser
luktene, de vakre luktene av vår
men
jeg gråter i dag,
minnene er der heldigvis ennå!

Jeg får mat, jeg har vel ikke grunn til å klage,
selv om jeg ikke kommer ut lenger!
Jeg har stort sett hatt et godt liv, har alltid jobbet og slitt
vært med på å bygge opp landet vårt, jeg er stolt av det
men
jeg gråter i dag
min seng har blitt mitt fengsel
korridorene, de milelange korridorene de er så triste,
så uendelig triste! Opplevelsene har blitt røsket vekk
fra mitt liv!

Smertene i pleierens ansikt, det vakre empatiske
men slitne ansiktet preget av lengsel, lengsel etter tid,
tid til å lede meg på en verdig måte inn i en ny vår,
tid til å høre om mine drømmer og lengsler!
Gi meg den nærheten og varmen, som jeg trenger!
Ta del i min fortid og hold min hand inn i min usikre fremtid!
Jeg er redd!

Bleiene med avføring har kvelt min verdighet. Jeg må da få lov til å gå på do?
Hvor har mine venner tatt vegen?
Bare stumme skrik igjen
ensomhetens tomme men stumme skrik!

Hvem har rett til å ta fra meg min vår, mine drømmer, mine lengsler?
Kanskje den siste våren jeg har igjen,
jeg er tross alt 85 år!

Mitt ønske er sterkt om å se blomstene springe ut på ny,
se barnets lek og latter, på ny få oppleve de gode luktene
og de gode opplevelsene!
Har jeg ingen stemme lenger?
Har jeg ingen verdi, er jeg ikke et menneske?
Min seng har blitt mitt fengsel!

Jeg gråter i dag!

Korridorene har bare blitt lengre,
veggene kommer stadig nærmere,
hvor har min verdighet tatt vegen?

Kongens fortjenestemedalje i gull ligger godt gjemt i min skuff i mitt hjerte!
De kalte meg en helt, en av de som sloss for vårt fedreland og vår frihet!
Min seng har blitt mitt fengsel,

Vi gråter sammen med deg i dag!

Skrevet av Morten Løvig