Hvordan kan vi bli flere?

Har dere forslag til hvordan vi kan få enda flere til å bli med oss her på siden? Dere kan invitere venner eller dele innlegg, men andre ting?

Vi er snart 50 000 og det er en "makt" bare i å være så mange. Det signaliserer at vi ikke er fornøyde med slik våre eldre blir behandlet mange steder.

Vi må få de som bestemmer til å forstå at det må bevilges mer til eldreomsorgen i Norge. Det går nesten ikke en dag uten å høre om at det skal spares inn i en eller annen kommune, og veldig ofte går det utover våre hjelpetrengende eldre.

Det er nok nå. Vi vet at det mange steder er uforsvarlig liten bemanning, både på dag og natt og jeg får hjerteskjærende historier daglig på innboks. Både om for dårlig smertelindring, uverdighet og andre stygge avvik.

Pleiere er livredde for å si fra av frykt for å miste jobben sin. Skal vi trues til taushet når vi vet at vi ikke gjør en forsvarlig jobb? Hvordan skal dette da ende?

Vi tar opp mye her på siden, og vi har også denne bloggen.
Jeg har blitt spurt av Sykepleierforbundet om å sitte i en ressursgruppe for eldreomsorgen, som representant for "Verdig eldreomsorg". Noe jeg har takket ja til.
I september skal jeg også ha et innplegg på en konferanse i regi av Sykepleierforbundet. Der skal jeg snakke om siden vår "Verdig eldreomsorg".

Mange er utålmodige og sier vi må gjøre noe, men jeg tenker vi er i ferd med å bygge opp noe. Vi gjør noe på en eller annen måte hver dag, ved å synliggjøre, støtte andre som kjemper for det samme og ved å stadig bli flere.
Du kan lese mer om siden vår her.

Jeg forstår at de som styrer sjelden våger å kommentere her på siden, for her vil de virkelig få svar. Folk er lei av tomme løfter foran hvert valg. De vil virkelig se eldreomsorgen vår skinne. Det angår nemlig oss alle.
Neste valg er i 2017. "Verdig eldreomsorg" vi kjempe for en verdig eldreomsorg uansett hvilket parti som styrer.

Tilpasset mat til eldre

Min mor er allergiker (egg, laktose og gluten) og tilbudet til henne på sykehjemmet er dårlig. Hun blir tilbudt tørre kjeks eller brødskive med syltetøy når de andre får bløtkake eller andre kaker.

Derfor baker jeg selv kaker til henne som hun kan spise og samtidig tilbyr jeg de andre beboerne av den. Gjør ikke forskjell.

Det tok ca 10 uker og masse henvendelser fra hjemmet før det kommunale kjøkken lagde risgrøt og pannekaker til henne, slik at hun også skulle få det når det stod på menyen. Før dette var hun nødt til å spise kjøttsuppe hver lørdag og "Firstpricekarbonder " når pannekake og becon lukt fulte rommet.

Lagde derfor dette hjemme og bragte det opp til hjemmet sånn at de hadde å gi henne.

Men døgnprisen for henne er det samme som for de andre, selvom de ikke kunne lage tilpasset mat til henne. Hva med andre allergikere som bor hjemme som kommunen leverer mat til får de det de skal ha ? 

Hilsen Bjørn Magne Søbstad 

Kjære Trine og "Verdig eldreomsorg"

Nå skriver jeg igjen. Sitter på en stol i mammas kjøkken og tenker på at jeg skal reise hjem til Danmark i morgen.
Tenker på jeg aldri igjen skal komme til dette huset for å besøke henne.

Året som har gått har vært et tungt og vanskelig år for meg og min famile.
Kampen mot hjemmesykepleien i Oslo kommune, bydel Nordstrand har satt dype spor i meg.
Er det virkelig mulig å behandle eldre mennesker på den måten man har behandlet min mor?, er det virkelig mulig å behandle pårørende på den måten vi er blitt behandlet?
Jeg håper de leser dette og får veldig dårlig samvittighet, men det er nok ikke sikkert.

Bildet er delt med tillatelse. 

Jeg er den ”sterke” datteren, henne som altid tok kampen, henne som ble sint på mamma når hun ikke ville ta medisinen sin fordi jeg visste hvor vondt hun fikk det. Men jeg er også henne som laget små porsjoner grøt og middagsmat til fryseren så hun ikke skulle leve av loff med syltetøy som hun ikke greide å svelge men bare sugde av syltetøyet, ikke minst er jeg henne som ofte gråt meg i søvn fordi min elskede mamma skulle ligge med smerter hele natten, fordi jeg visste at også neste dag skulle by på kamper med hjemmesykepleien om smertestillende, glemte øyendråper og manglende daglig stell. Gråt fordi jeg ikke følte jeg strakk til hverken her hos mamma, på min jobb i Danmark eller hjemme hos min familie. Det siste året har jeg vært 14 dager i Norge og passet mamma og 14 dager i Danmark og passet jobb og familie. Kampene her med hjemmesykepleien tok alle mine krefter, og hjemme var det ofte 10 timers arbeidsdag for å nå tingene på jobb før jeg skulle tilbake til Norge.

Nå er alt dette slutt. Mammas liv er slutt.
Heldigvis nådde vi å skifte hjemmesykepleie før mamma døde. 14 dager før skiftet vi til Unicare, jeg skal si det var forandring.
For første gang har noen av de som kom i mammas hjem brydd seg om henne, for første gang har noen gitt henne omsorg og holdt henne i hånden istedenfor å dra henne ut av sengen. For første gang er vi som pårørende blitt møtt med annerkjennelse, respekt og omsorg.
Alle som kom, uten unntagellser, har vært omsorgsfulle, kompetente og veldig oppmærksomme på mammas behov.
Plutselig ble det tatt hånd om smerteproblematikken. Mamma ble tilknyttet lindrende avdeling på ullevål og fransiskushjelpen. Hun fikk smertepumpe og skulle ikke lengere tvinges til å svelge medisinen, en stor lettelse for alle, ikke minst mamma.
Vi opplevet at de som var omkring henne ville henne det beste. Alle samarbejdet med oss og henne. Alle var innstilt på at mamma skulle få lov til å dø hjemme.
Samarbeide mellom Unicare, fransiskushjelpen, legevakten og oss, var medvirkende til at mamma fikk en vakker og verdig død.

Hun sov stille og smertefri inn en tidelig søndag morgen, blikket hennes var fast rettet på bildene av hennes mamma og pappa som hang på veggen, vi var der og holdt henne i hånden mens unicare holdt seg stille og rolig i bakgrunnen. 
Det var så trygt og fint. Jeg er dypt takknemmelig for at Unicare gjorde dette mulig for oss, jeg er takknemmelig for familie og venner som har støttet meg når jeg nesten ga opp og jeg er takknemmelig for å ha en arbeidsgiver som har støttet meg med omsorgspermisjon med full lønn et helt år.

Jeg vil også takke deg Trine, for å være talerør for alle mine frustrasjoner, det hadde stor værdi for meg å lese mine egne tanker på din blogg. Det gjorde både godt og vondt å lese at så mange var i samme situasjon (trykk og les dette her)

Nå mobiliserer jeg krefter til en klage til fylkesmannen og overveier et langt brev til pressen.
Norge må vite hvordan de eldre bliver behandlet og hvor dårlig utnyttelse det er av de mange skattekroner dere betaler.

Mamma ble bisatt fra bekkelaget kirke på sin 94 års dag. Det var en fantastisk vakker sermoni med solosang og opplsning av digt. Presten holdt en veldig fin preken om mamma og det var en meget verdig slutt på et langt og rikt liv.
Nå skal hun hvile sammen med pappa og min store søster AnneChris.

Ønsker det Norske land lykke til med eldreomsorgen i fremtiden, kjemp videre Trine, det er det eneste som hjelper.

Ikke lett å bli gammel, er det vel?

Og ikke lett å være uten minne, språk og uttrykk...og med en kropp som ikke lenger har en velfungerende hjerne den kan lystre. 

Har vært i Narvik og sett til mamma som i år blir åtti, men tror hun er åtte, vår varme og godhjerta mamma, alltid med et smil på lur. Hun lå i senga da jeg kom i går og det samme i dag, ikke lett for henne å protestere på å ligge slik time etter time, døgn etter døgn, uke etter uke, hun har jo knapt ord og om hun hadde det, ville det neppe falt henne inn å klage, det ligger ikke for henne. Bare at de skulle jo straks spise og da pleier de å få sitte oppe, de andre beboerne var jo allerede på plass i oppholdsrommet. Ikke det at de har det så rasende festlig der, de sitter tause og delvis på skeiva i hver sin rullestol, umulig å ane om de er i denne verden eller langt borte et sted, jeg pleier iallfall å hilse vennlig eller smile til dem i tilfelle det skulle gjøre dem godt. Å bli tatt opp av senga er dog et avbrudd i en endeløs døsende og ubarmhjertig ensom tilværelse, at noen rører ved deg, snakker til deg, ser du er der, bryr seg. Og mamma er der, hun smiler jo til alle som kommer i nærheten av henne, sist i går sa en av de ansatte at hun utstrålte slik godhet. 

Det gleder meg slik når jeg iblant kommer og de har tatt på henne en ren bluse, ei tynn jakke og et tørkle i halsen, gjerne et smykke, at de har vist henne den verdighet hun fortjener, hun så da alltid stelt og fin ut den gang hun klarte seg selv, vår mamma. Kommer jeg uanmeldt en fredag kan hun sitte eller ligge der i en flekkete t-skjorte, lørdag ser hun bedre ut og søndag er håret vasket og hun er nær pyntet til fest, alt for den pårørende. Alt for mamma, skulle det heller være, til enhver tid,  hun betaler for dette oppholdet med egen pensjon, hun har jobbet et helt liv og betalt sin skatt, hun har aldri før vært syk eller vært til byrde for noen og fortjener å bli tatt godt vare på nå som hun trenger det så sårt. Som under en julekonsert nylig, jeg kom på besøk dagen før og gledet meg over at mamma skulle få høre julemusikk neste dag, hun elsker jul og sang selv i kor i mange år. Da jeg kom til konserten neste dag var dagligstuen full av beboere, bare ikke mamma. Hun lå fremdeles ustelt i senga si og jeg skjønte at de slett ikke hadde tenkt å ta henne opp, de regnet nok med at pårørende uteble. Ironisk nok var hun den eneste som trommet takten og uttrykte entusiasme av alle de som hørte på, om enn hun gikk glipp av de første sangene. 

Man vil jo ikke kritisere de ansatte, mulig de gjør det beste de evner, de virker iallfall imøtekommende nok når man kommer på besøk. Bare at man ønsker sin mor det aller beste, hun var alltid der for oss, hun var alltid hjelpsom og snill mot nær og fjern. Hun fortjener å bli tatt opp av den sengen, at noen vasker og grer håret hennes, kler på henne de fine klærne som henger i skapet, kanskje noen kunne rekke å stryke henne over kinnet eller bare si noe hyggelig til henne, hva det enn måtte være, bare så hun klarer å huske noen ord ennå en stund. Det er jo hennes glede de senere år, å lage en liksom-dialog i mangel av at noen snakker med henne...bare at hun blir stadig fattigere på ord og trenger stimuli. 

Og klart nok skulle vi pårørende vært der titt og ofte, vi prøver, men ikke så lett alltid, det er jobb og reisetid og andre hensyn. Det er også en stille sorg å holde ei mor i hånden som ikke aner hvem du er, men det er en annen sak. Mitt budskap er at så lenge mamma lever, ja, så hjelp oss å ta vare på henne, hver eneste dag, det er det minste hun er verdt.

Med vennlig hilsen Gry Moe.

Kan sykehjem være en helsefremmende arbeidsplass?

Gunn Kristin Langseth er virksomhetsleder på Blaker sykehjem. I høst spurte jeg henne om hun ville skrive et gjesteinnlegg til bloggen vår og det ligger her. Innlegget ble lest av veldig mange, og nå før påske spurte jeg Gunn Kristin om et nytt innlegg.  Etter å ha sett avisoppslag i Romerikes blad.

Man snakker mye om sykefravær i helse og omsorgstjenesten, det settes i gang prosjekter og det iverksettes tiltak. Likevel ser vi at sykefraværet blant ansatte i kommunal helse og omsorgstjeneste er stabilt høyt. I Akershus har sykefraværet ligget mellom 11,54 – 12,25 % i årene 2007 t.o.m 2014Arbeidsmiljølovens § 1-1 slår fast at arbeidsmiljøet skal være helsefremmende: "Lovens formål er å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfull arbeidssituasjon."

På bakgrunn av en artikkel publisert i Romerikes blad 7.mars, er jeg blitt spurt om å skrive noen ord om hvordan vi på Blaker har jobbet med nærvær de siste årene. De siste 25 måneder har snittet på nærvær vært på over 96 %.Jeg velger å ikke vektlegge alle positive effekter høyt nærvær gir for beboerne, men beskriver mer konkret om hvilke tiltak vi iverksatte for å få et høyere nærvær ved virksomheten.

Blaker aldersheim ligger idyllisk til ved Glomma i Sørum kommune. Grunnbemanningen er lav (0,59 % i pleiefaktor), bygget er gammelt, slitt og ergonomisk uegnet til sykehjemsdrift. Til tross for dette har huset «sjel» og de ansatte viser arbeidsglede. Vår visjon er: «Med fokus på livskvalitet i et miljø preget av trivsel, trygghet og tillit».
I første tertial 2012 lå sykefraværet ved virksomheten på 19,3 %. Ansatte har i ettertid fortalt at de kunne grue seg til å gå på jobb fordi det til enhver tid var høyt sykefravær. Å arbeide i pleien oppleves som både fysisk og psykisk krevende. Innenfor trange budsjetter skal mange forventninger innfris, og til tider er forventningene både fra beboere, pårørende og innbyggere generelt, urealistiske.

De nødvendige samtalene 
Arbeidet med å bli en helsefremmende arbeidsplass, med fokus på nærvær i stedet for sykefravær, startet sommeren 2012. Den første perioden var tøff for oss alle. De vanskelige samtalene måtte gjennomføres, mønster i fravær måtte brytes opp og det ble bl.a. gitt varsel om at man kunne miste retten til å benytte egenmelding. Disse samtalene var vonde både for ansatte og leder, men de var nødvendige.

Oppfølging ved sykefravær
Vi følger Sørum kommunes retningslinjer i forhold til sykefravær. I et tidligere arbeidsforhold var det et stort fokus på å øke nærværet til gravide medarbeidere. Det ble bl. a sendt ut et hyggelig brev til jordmor og/eller til behandlende lege om mulighetene arbeidsgiver har for tilrettelegging. Dette startet vi også med på Blaker. Etter hvert fikk også «Nærværsprosjektet» midler til å bruke jordmortjenester slik at trekantsamtaler kunne iverksettes. Vi utarbeidet også et brev som blir sendt sykmelder ved andre sykemeldinger. Vi orienterer om våre muligheter for tilrettelegging, og ber om funksjonsvurdering av den sykemeldte. Dette gjøres også ved de korte sykemeldingene. Vi ønsker våre ansatte tilbake i jobb så fort som mulig, og selv om arbeidskapasiteten er redusert for en periode, så er det viktig å kunne få bruke de ressursene man faktisk har. Jobben betyr mye for oss, og jo lenger man er borte fra jobb, jo vanskeligere blir det å komme tilbake. Tilretteleggingen skal oppleves som meningsfull, og slik sett er vi som jobber med eldre heldige. Vi produserer tjenester, og tilrettelegging kan bl.a. være sosiale aktiviteter med pasientene. En vinn-vinn situasjon både for arbeidsgiver, beboere og den som har behov for tilrettelegging. Vi opplever også at NAV er til god hjelp både når det gjelder å gi tilsagn om tilretteleggingstilskudd, og også i dialogmøter med den sykemeldte.

Å se viktigheten av eget og andres arbeid.
Høsten 2012 ble Blaker, som en av ti virksomheter, med i «nærværsprosjektet» i kommunen. Det ble opprettet en arbeidsgruppe bestående av enhetsleder, tillitsvalgt og verneombud. Disse arbeidet aktivt med tiltak for å få et høyere nærvær. Parallelt startet vi jobben med å finne en felles forståelse for kommunens verdier og styrende prinsipper.  Dette var vårt fokusområde i 2013. Målet for arbeidet i 2013 var å skape lojalitet til hverandre og arbeidsplassen. Å skape lojalitet blant medarbeidere i turnus og deltidsstillinger er mer krevende enn å skape lojalitet for ansatte i dagstilling. Dette er min egen påstand, men jeg er sikker på at det finnes forskning som understøtter dette. Det ble derfor viktig å ta med alle som jobbet ved virksomheten, uansett profesjon og stillingsstørrelse.
 Det er jo slik at mange av oss ønsker endringer på arbeidsplassen, bare vi slipper å endre oss selv eller vår måte å jobbe på. Vi skulle endre en hel del. Ansatte ga uttrykk for at medbestemmelse er en forutsetning når endringsprosesser skal oppleves som gode. Det ble derfor gitt mye informasjon, både om en omorganisering som var gjennomført, en metode å jobbe etter (vi valgte LØFT) og økonomi. Ansatte jobbet i grupper og arbeidet sammen om hvordan vi kunne etterleve kommunens verdier på Blaker. Å skulle gjøre en verdi til sin egen, krever at vi reflekterer over, og kanskje endrer, vår egen adferd.

Organisering
En ny turnus ble utarbeidet. Både fordi vi ønsket å frigjøre tid til aktiviteter, men også fordi vi hadde behov for å ha fagutdannede på alle vakter. I tillegg ble en del vakter kortet ned på fra 8 timer ned til 7 og 7,5 timer. Det ble også opprettet nye, kortere vakter. Dette er selvfølgelig ikke bare positivt. Ansatte i deltidsstillinger fikk flere vakter over en 6 ukers turnus, og dette bidro til at det ble flere på vakt både dag og kveld.
En gruppe ansatte fikk i oppgave å lage nye arbeidslister som var mer hensiktsmessige i forhold til arbeidsoppgaver som skulle utføres. Ansatte fikk også definerte ansvarsområder. Det var små og store ansvarsområder, men ingen fikk ansvarsområder de ikke kunne mestre. Virksomheten har i løpet av disse årene fått en stor andel av faglærte og flere utvikler nå sin kompetanse. En ansatt fikk f. eks. velferdsteknologi som ansvarsområde. Hun har nå tatt videreutdanning innen dette, og sier selv at hun syns området er spennende. Vi er heldige og kan nå dra nytte av at vi har mange ressurspersoner innen mange områder på Blaker. Det er min oppfatning at dette bidrar til at den enkelte føler at de har en viktig funksjon ved virksomheten.

Trivsel på arbeidsplassen
På Blaker sitter latteren løst, og vi har det morsomt sammen. Vi tar ikke oss selv høytidelig, men vi tar jobben vår seriøst. En trivselsgruppe sørger for at vi gjør noe sosialt sammen på fritiden. Vi legger til rette for at vi kan reise bort på seminarer o.l. Da har vi mulighet til å bli bedre kjent med hverandre og således bygger vi lojalitet til hverandre.Vi gir en påskjønnelse til en som ikke har hatt fravær i løpet av en måned. Nærværsbuketten settes stor pris på, og det er av betydning at vi «ser» de som er på jobb, og ikke tar nærværet for gitt. Å arbeide med å redusere sykefravær er en prosess som tar tid, og nærvær er ferskvare.

«Livskvalitet»
I 2014 og 2015 var fokusområdet vårt «Livskvalitet», og i løpet av disse to årene har vi igangsatt mange nye aktiviteter for beboerne, vi har fått inn flere frivillige og vi har mer samarbeid med pårørende. På disse to årene har vi forsøkt å se beboerne på en ny måte. De er ikke bare beboere. Det er en mor, en bestefar, en kollega, en ektefelle. De har alle forskjellige diagnoser, men de er ikke sine diagnoser. På Blaker skal vi aldri være så opptatt av diagnoser at vi glemmer at det er folk vi har med å gjøre.Fokusområdet har gitt oss mange positive tilbakemeldinger, og flere ansatte gir tilbakemelding om at arbeidsdagen er mer meningsfull enn tidligere. Vi mener dette bidrar til økt stolthet over eget arbeid og arbeidsplassen.  Denne fellesskapsfølelsen av stolthet bidrar igjen til økt arbeidsglede, og det fine med arbeidsglede er at det er smittsomt!

Blaker aldersheim. Fra v bak: Heidi M. Vestengen, Monika Gram, Maria Fossum, Sylke Witt, Kathrine Sandnes, Marit Samuelsen, Win Wut Hmon og Anne Grethe Thoreid. Foran Gunn Kristin Langseth (Foto: Lisbeth Andresen)

Rop fra pårørende i Oslo

I disse dager pakkes svigermors liv bort (av fremmede), hun skal sendes som en pakke på midlertidig opphold ved nytt sykehjem (hun er innvilget langtidsplass og har bodd fast i flere år) og kanskje nytt hjem deretter med mulig "samboer" på rommet!!! Svigermor er snart 88 år, engstelig og redd, mangler mange ord etter hjerneblødning og sitter i rullestol. 
Bakteppet her er et lynkjapt vedtak etter en røykutvikling i kjelleren på sykehjemmet hun bor. Hun ble transportert ut for 4 dager siden (sitter i samme klærne ennå) og ønsker bare å få komme hjem snart.
Hastevedtaket bestemte at ALLE plassene på hennes sykehjem nå skal være for kortidspasienter. NÅ.
Det var ikke mulig å vente på "naturlig avgang" av de 30 beboerne. Derfor pakkes nå svigermors ting (bilder, klær, postkort og truser) bort av fremmede folk og settes på lager på ubestemt tid. 
Man kan jo grine av mindre. 
Hun sitter nå i fremmed rullestol og venter på å komme inn på sykehjem i den andre enden av byen for tre måneders opphold og så deretter å flyttes igjen. Underveis må hun sannsynlig få ny "samboer" også. Håper hun rekker å få ny fast plass som kan møbleres med hennes ting før det er for sent. 
Verdens rikeste land? har ikke plass til gamle foreldre og besteforeldre. 
Er dette virkelig mulig å tilby de eldste, svakeste og pleietrengende sykehjemsbeboere i 2016???!!! 

Gruer meg virkelig til det blir vår tur; vi er maaange fler. 
Ved siste stortingsvalg skrøt de av alle nye senger i sykehjem. Hjelper jo veldig lite når det ikke bygges nye hjem, bare dytter fler senger på samme rom. 

Sitter her og blir helt andpusten av opprør. Vi skriver 2016!!!

"Student og pensjonist, under samme kvist"

Jeg kommer fra en gruppe studenter ved Norges Tekniske-Naturvitenskapelige Universitet i Trondheim. Etter at jeg postet på facebooksiden (12. februar) om prosjektet vårt så ble jeg invitert til å skrive et blogginnlegg. Fra da jeg skrev innlegget til nå så har idéen vår utviklet seg noe mer, men noe vil høres kjent ut hvis du leste innlegget.

Vi er del av et prosjekt med tittelen ”aktiv pensjonisttilværelse” der aktiv behandles som et mangfoldig begrep. Gruppen som jeg er med på har vært opptatt av å skape et tilbud der pensjonister opplever personlig mestring og nytteverdi. Vi mener at dette kan realiseres ved å ta stilling til en annen gruppe i samfunnet: studenter. Et stort praktisk og økonomisk problem for studenter er å finne tak over hodet når man skal finne sted å bo. Prosjektet har som hensikt å komme med løsninger for en ”aktiv pensjonisttilværelse”. Så hva har studenter uten tak over hodet med pensjonister å gjøre? Jo, det skal jeg nå dele! Hva om studenter kunne leie et rom hos en pensjonist med ledig rom i en periode?

 I formuleringen av idéen vår så har vi fundert over hvilke problemstillinger og behov som er sentrale for pensjonister og som kan løses med idéen vår:
- Økonomi: pensjon er ikke alltid til å leve (bra) av
o Løsning: en leieinntekt kan komme godt med!
- Praktiske gjøremål: ofte vanskeligere å utføre
o Løsning: hva om studenten kan få redusert leie med forbehold at student hjelper med noen praktiske gjøremål?
- Nytteverdi: opplevelsen av at andre trenger deg og at det ikke bare er du som trenger dem.
o Løsning: når man desperat trenger en plass å bo, er vel alt bedre enn gata. Og bor man med en som har bodd i byen i titalls år så har man en suveren kilde til byens hemmeligheter!

Mer konkretisert, så vil vi skape en boligformidlingstjeneste på nett (men i en eventuell realisering så vil vi satse på å ha en analog markedsføring i tillegg) der man kan som pensjonist legge ut en annonse for at man har et/flere ledig(e) rom, samt hva leieforholdet skal inngå (f.eks hvilke praktiske gjøremål studenten må utføre) og litt om en selv og at studenter kan legge ut annonser med beskrivelse av seg selv slik at pensjonister kan selv velge hvem de mener kan passe bra hos seg.

Vi er opptatt av at relasjonen i seg selv ikke er begrenset til det profesjonelle. For hva om studenter og pensjonister kunne fått en fin relasjon som ellers er forbeholdt til slektskap? For å forklare dette så er det bedre å fortelle historien som inspirerte idéen vår. En jente, la oss kalle henne Line, har flyttet til ny by og skal begynne å studere. Hun trenger plass å bo. Hun legger ut en annonse i adressa og håper på svar så raskt som mulig. En eldre mann, la oss kalle ham Ole, er litt ensom i et stort hus helt alene og ønsker litt selskap. Han tenker at han kan jo ta imot en student eller noe? Ole ser i avisa og oppdager annonsen til Line. Han tar kontakt. Line flytter inn hos Ole, bor der en liten periode til hun finner et studentkollektiv. Line og Ole fikk en flott relasjon som vedvarer den dag i dag. De spiser grøt sammen hver lørdag, kjøper hverandre julegaver, går skiturer i lag, og generelt sett er svært takknemlig for at de har fått en slags adoptiv-bestefar og adoptiv-barnebarn.

Vi er altså også opptatt av at vår praktiske idé kan, som i inspirasjonshistorien vår, bli et slags ”kompenserende familieforhold” for studenten som har forlatt alt nært og kjært og for pensjonisten som har fraflyttet familie og tapte venner. Sosiale relasjoner er verdifulle for alle i samfunnet, og med det tapet av nettverk som eldre ofte gjennomgår er ensomhet en trist men sedvanlig konsekvens. Som student så oppleves høye krav og mye press som en studentboble man helst vil få et avbrekk fra i ny og ne. Aldri før har psykiske lidelser preget vår generasjon som den dag i dag – kanskje en 
Trondheimsbestefar- eller mor, kunne vært en tryggende og livserfaren person som minner deg om at livet er mer enn bare skole og treningssentre? 

Vi ser på pensjonister som en ressurs: rent praktisk med hensyn til å ha ledige rom, men også som verdifulle og kunnskapsrike mennesker som har mye å bidra med i en relasjon.
Kort sagt, så har vi troen på at man kan få til dette med en “aktiv pensjonisttilværelse” ved å ta for seg to grupper i samfunnet og bygge en gjensidig relasjon ved å legge tilrette (gjennom nettsida) for et bofellesskap. Forblir denne relasjonen profesjonell eller til et slags vennskap? Det sistnevnte skal vi ikke presse på noen med løsningen vår, men vi synes at det er en fantastisk tanke og noe som vi vil i det minste gjøre mer realiserbar og tilgjengelig (det er ikke akkurat så vanlig å bare bli venn med en some er 50 år eldre/yngre enn en selv). It is what you make of it, tenker nå vi. I det minste så får studenten tak over hodet og pensjonisten noen ekstra kroner i banken og noen til å klippe plenen.

Hva tenker du? Høres dette spennende og realiserbart?
Eller kanskje vet du om en historie som ligner den om Ole og Line? Skriv gjerne i kommentarfeltet eller ta kontakt med meg på mail: 
nora.svihus@gmail.com

Matglede i Sunndal kommune (matglede for hjelpetrengende gamle, i sykehjem)

Det er så mye fokus på dette med riktig ernæring, også i eldreomsorgen. Fokuset er ofte på næringsstoffer, lettprodukter, timer mellom måltider, undervekt og overvekt, når måltidene serveres og alle slike målbare detaljer. 
Mange kommuner har valgt å flytte kjøkkenet bort fra sykehjemmene. De har storkjøkken som lager vakuumpakket mat, av mer og mindre variabel kvalitet. 

Det er en kjensgjerning at det i kongeriket Norge er dokumentert mye feilernæring og underernæring i våre sykehjem, der mange gamle, hjelpetrengende mennesker bor. 
Det er en tragedie, og en skam, for velferdsstaten Norge, når vi ikke makter å sikre gamle, syke mennesker tilfredsstillende ernæring. 

Men er mat bare et utall ernæringsstoffer? Er mat bare et vist antall måltider, jevnlig fordelt gjennom døgnet? Hva er mat? Hva er en god og tilfredsstillende ernæringsstatus?

Fokuset på ernæringssvikt blant eldre, og i sykehjem, gir dette fokus på målbare enheter, som kan tilpasses og dokumenteres i et effektiviseringssystem. For lønn er en farlig kostnad. Og personale nok og kvalifisert betyr jo nettopp lønn.  

Ved å sentralisere og gjøre stort, og måle det målbare, tror man at man kan bedre ernæring uten merkostnad. 

Men er det så enkelt?

I Sunndal kommune har man beholdt kjøkkenet ved sykehjemmet. Sykehjemmet har 98 plasser for langtidspasienter og for korttidspasienter. 
Kjøkkenet lager variert og kjent mat til de det gjelder, og den kommer i traller til avdelingene, hver dag. Varm og forlokkende. Med gode og kjente lukter, som frister.
Kjøkkenet lager mat til institusjonspasientene, men også til mange hjemmeboende eldre i kommunen. Hjemmebaserte tjenester kjører daglig ut middag fra kjøkkenet og til mange eldre i eget hjem. 

Meg har det ofte slått, når jeg har gått gjennom sykehjemmet, at her ser det ut som om pasientene heller har vektoppgang enn vektnedgang, etter at de har flyttet hit.

Kjøkkenet ved sykehjemmet, som har utrolig dyktige og dedikerte fagpersoner, gir også et tilbud til pasientene i sykehjemmet, som går utover den sedvanlige, daglige middag. 
To ganger i året får avdelingene mulighet til en «Matglededag». 

I forbindelse med «Matglededagen» får avdelingen selv bestemme hvilken dag de ønsker dette tilbudet. Maten som skal serveres bestemmes i avdelingen. Dette gir avdelingene mulighet til å ønske seg mat som pasientene setter særlig høyt. Lokal kost. Lokale festmiddager, eller annet. Tanken er at avdelingene skal velge mat i samarbeid med pasienter og evt etter råd fra pårørende, om de individuelle matvaner og matpreferanser. Hva slags mat er det pasientene setter ekstra høyt? I tillegg til at kjøkkenpersonalet gir sine tips og råd.

Når dagen kommer, så dekker personalet ved avdelingen et festbord og samler pasientene fra flere grupper (vanligvis to). Kjøkkenpersonalet kommer til avdelingen og står for serveringen av maten, til både pasienter og personalet. Personalet sitter denne dagen i ro, uten serveringsansvar, sammen med pasientene. Det skapes en feststemning og en ro i matsituasjonen. Pasienter og personale hygger seg sammen rundt bordet, med maten.

3. mars hadde avdeling C en slik «Matglededag». 
Forretten var eksotiske vårruller. 
Hovedretten var lokalt sosakjøtt. 
Dessert var Panacotta. 

Matinntaket blir ekstra stort en slik dag, som regel. Det smaker mye bedre med mat i en slik setting, med festdekte, pene bord, ro fra personalet, som også sitter sammen med pasientene i fred til forskjell fra hverdagene. Det blir gode stemninger, latter, smil og prat. 

Mat er mye mer enn bare næringsstoffer. 

At fagpersonalet ved kjøkkenet også bidrar til en slik satsing for å fremme god ernæring hos pasientene er et tydelig bevis på at å tilrettelegge for faglig kvalitet og fleksibilitet på dette vis virkelig tjener de som er avhengig av tjenestene. Alle setter pris på disse stundene her. 

Det er en fryd å få se og oppleve det, når ernæringstilstand får bli noe mer enn vitaminer, kalorier og annet målbart. Dette er godt. 

TAKK TIL KJØKKENET VED SUNNDAL HELSETUN. 
Dere bidrar sterkt til riktig ernæringssituasjon hos våre pasienter.