søndag 29. april 2018

Landskonferansen for Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere i geriatri og demens 2018.

Verdig eldreomsorg holdt et innlegg på Landskonferansen for
Sykepleierforbunds faggruppe for sykepleiere i geriatri og demens.

Temaet var: «Livets siste faser – god sykepleie, verdighet og medbestemmelse»

(NSF - FGD) er et forum for alle sykepleiere som har interesser av
eldreomsorg og demensomsorg. Et av deres formål er å bidra til utvikling, anvendelse og formidling av forsknings- og erfaringsbasert kunnskap. I tillegg ønsker de å skape møteplasser for fag- og kunnskapsutveksling.

Vi ble møtt av et vårlig og solfylt Bergen.

Det var en interessant og fin konferanse og mange kunnskapsrike mennesker med pasienterfaring, pårørendeerfaring og
fagkunnskap som holdt foredrag rundt temaet om livets siste fase.

Inger Johanne Knudsen og hennes innlegg "Aldringens utfordringer" inspirerte og berørte.
Inger Johanne er 88 år, leder av Eldrerådet i Bergen og veldig engasjert. Både politisk og samfunnspolitisk.

Vi intervjuet henne på kontoret til Eldrerådet. Der ble vi tatt imot av en sprudlende, vakker og åpen Inger Johanne. Vi følte oss velkommen med en gang, og gikk i gang med intervjuet.
Som du kan høre her:
https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1548593221905733&id=565711556860576

I 2003 ble hun leder  av Bergen Eldreråd, og hun har hatt og har fremdeles et brennende engasjement for eldre på alle plan i samfunnet.  Engasjementet har gjort henne vide kjent -ikke bare i Bergen, men i hele landet.

Jeg fortalte henne litt om Verdig eldreomsorg og at jeg er hjelpepleier, sykepleier, pårørende og selv pasient.

Så sa jeg litt om hvordan og hvorfor jeg startet bloggen, og senere siden for snart 4 år siden.Jeg ble selv satt ut, lit og litt av arbeidslivet, og til slutt ufør etter en mislykket hofteproteseoperasjon.

I dag teller Verdig eldreomsorg rundt 90 000 følgere.
Jeg har selv jobbet på en avdeling for pasienter med demenssykdom og også noen år på lindrende avdeling ved Bråset bo- og omsorgssenter i Røyken kommune.

Jeg fortalte om en av våre fagfolk geriater Henning Økland som blant annet har skrevet blogginnlegget "Ti still eller forsvinn" på bloggen vår. Det innlegget er nå lest av 250 000.

Henning er legespesialist i Indremedisin, Geratri og spesialrådgiver i Regional enhet for legemiddelinformasjon ved Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet. De tilbyr bla. helsepersonell gratis og produsentuavhengig legemiddelinformasjon.
RELIS mottar også bivirkningsmeldinger fra helsepersonell, vurderer hendelsesforløp og årsakssammenheng, og kommenterer i skriftlig tilbakemelding til melder. Bivirkningsrapportene registreres i en nasjonal bivirkningsdatabase, i nært samarbeid med Statens legemiddelverk.

Han har også jobbet ved Ullevål Universitetssykehus, Lovisenberg diakonale sykehus, Haugesund sykehus, Oslo Akutten legevakt og vært Foretagstillitsvalgt OUS for YLF/ Den norske legeforening.
De fire Regionale legemiddel sentrene i Norge har stor kompetanse på polyfarmasi og interaksjoner mellom legemidler. Dette er særlig aktuelt for mange gamle pasienter og temaet var også endel av de temaene som ble berørt i Bergen.

Siden Henning Økland var på konferansen i Bergen, kunne han holde noen innspill under mitt foredrag for Verdig eldreomsorg på konferansens siste dag.

Jeg startet med å fortelle litt om oss og vårt arbeid.
Vi ønsker å inspirere pårørende og helsepersonell til å stå sammen.
Vi er partipolitisk nøytrale men er samfunnspolitiske og helsepolitisk målbevisste.

Jeg sa noe om at vi gjene tar imot gjesteinnlegg og oppfordret deltagerne til å sende oss.
Innleggene våre blir lest av alt fra 5000 til 100.000.




Vårt innlegg var kalt «Slik er det bare» og tok for seg den stadig voksende konflikten mellom det som er god pleie, behandling og oppfølging og det systemets effektivitetstyranni fører til.


Nei vi aksepterer ikke at «Slik er det bare.» Vi aksepterer ikke:

• at eldre mennesker blir liggende alene å dø fordi det ikke er prioritert å leie inn ekstravakt.
• at pårørende ikke får god informasjon når deres kjære er i livets siste fase.
• at eldre får diagnosen inkontinens fordi ingen har tid til å følge dem på toalettet
• at eldre får antidepressiva og sovemedisiner i stedet for omsorg og tilstedeværelse
• at mange eldre er på lukket avdeling fordi det ikke er nok personale til å være til stede.
• at mange eldre ikke spiser fordi ingen har tid til å hjelpe dem i spisesituasjonen, eller holde dem litt med selskap.

Vi i Verdig eldreomsorg oppfordrer fortsatt regjering og politikere til å sette inn et enkelt strakstiltak:
Ansett et menneske på hver avdeling til å ta seg av alt det vi gjør som ikke er pleie- eller omsorgsoppgaver. Som bestilling og plassering av varer, vasking av klær, bad og kjøkken, varme opp mat, ta inn og ut av oppvaskmaskin etc. etc.
Dette forslaget ble møtt med jubel blant konferansedeltagerne.

Vi sa også endel om det å stå sammen som helsepersonell.
Ikke bare godta at "sånn er det bare".

Verdig eldreomsorg;
Trine Jaksland Graff, Anne Trine Smidsrød og Henning Økland.

mandag 23. april 2018

Planlagt kommunal omsorgssvikt

Det er et uttalt mål i de fleste kommuner at vi skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Så lenge det er frivillig, og du veit hva du gjør er jo det bare bra.
Men det går ei grense.                                                                                         
Når du ikke klarer å spise sjøl, gå på do sjøl, lider av omfattende demens, kan du kort og godt ikke bo hjemme. Det vil være omsorgssvikt.

Problemet oppstår når satsinga på hjemmebasert omsorg blir et vikarierende motiv for å spare penger på kommunens driftsbudsjett.  Problemet forsterkes når satsinga på hjemmebasert omsorg  kombineres med nedbygging av sykehjemsplasser,  eller manglede utbygging av nye sykehjemsplasser når behovet øker.  
Da får denne «bo hjemme så lenge som mulig» strategien karakter av planlagt kommunal omsorgssvikt.
Hvor går grensa når antall hjemmebesøk i døgnet blir like dyrt som driftsutgiftene på en sykehjemsplass?  
Jeg har ei liste som viser hva hjemmetjenesten ikke får lov til å utføre når de er på jobb.                                                                                             
Ei slik liste er satt opp -for at de ansatte hjemmetjenesten skal rekke overflest mulig på sitt skift og på den måten spare kommunen driftsutgifter. De som mottar hjemmetjenester får ikke lov til å be hjemmetjenesten om hjelpe til å:
  • Ledsagertjeneste til lege, offentlig kontor
  • Bestilling av resept/medisiner
  • Betalingsformidling
  • Flytting av tunge møbler
  • Skifting av gardiner
Lista er på 20 punkt, som de ansvarlige for hjemmetjenesten har funnet det nødvendig å stette opp for at de ansatte skal rekke nødvendig antall besøk pr.skift.                                                                                                   
Det er ikke bare antall hjemmebesøk i døgnet som avgjør, men hvor lang tid hvert hjemmebesøk tar, det avgjør jo hvor mange som må være på jobb på hvert skift.
Er du enslig ligger du tynt an og har du ingen pårørende i nærheten ligger du enda dårligere an.  
Er du pårørende vil du snart skjønne hva som forventes av deg. Er du kvinne og pårørende vil du snart skjønne at det forventes mer omsorg fra deg en fra en mann.

Hva skjer når du har bodd hjemme så lenge som mulig?                              

Du ønsker å søke om sykehjemsplass og får kanskje hjelp til det, eller du frarådes om å bruke krefter på å søknad når det likevel ikke finnes nok plasser. 
Du blir i stedet sterkt anmodet til å gjøre om soverommet eller stua di til en sykehjemsplass.                                                                                                      
Er vi beredt til å gjøre om huset, leiligheten eller soverommet vårt til en sykehjemsplass der hjemmetjenesten må ha tilgang til alle døgnets tider? Kanskje ved et kort sykeleie, men i mange år?

Hvis du har fått hjelp til å bo hjemme så lenge som mulig, men du og dine pårørende har møtt veggen, da kan det ikke være noen løsning for deg å flytte til en omsorgsbolig, uansett om omsorgsboligen er tilrettelagt for heldøgns omsorg. 

Omsorgsboligen blir din nye privat bolig som du må betale for, du har ikke rettigheter som en pasient på sykehjem, du må søke om å få vedtak om tjenester.     

                                                                         
Omsorgsboliger kan ikke erstatte sykehjemsplasser.

Kommunalsjef Jon Ketil Vongraven i Levanger sa det slik i T-A rett før påske:

«I framtida vil ikke Norge ha råd til å gi velferd på samme nivå. I stedet for sykehusinnlegging kan det bety at de eldste og sykeste blir en kommunal oppgave, at kommunene må bistå at vi alle mestrer livet og døden hjemme. Kommunene får flere oppgaver, men ikke flere penger. Samfunnet er i ferd med å sortere etter lønnsomhetsprinsipper.»

Det er ei giftig myte at Norge ikke har råd til å sikre de eldre en verdig alderdom.  


Ingenting er gratis og det er klart det vil koste. 


Desto viktigere er det å ta kampen om prioriteringa av og fordelinga av de verdier vi skaper. 
Vi snakker om offentlig fattigdom og privat rikdom.
Skal vi sikre velferdsstaten og sikre fellesløsninger må vi gjøre flere ting samtidig.
Vi må ikke senke forventningene til offentlige løsninger.  

Vi må kreve så bra kvalitet at flertallet syns de er bra nok, hvis ikke vil stadig flere begynne å kjøpe private omsorgsplasser for sine.
Siden ingenting er gratis må vi utfordre dem som lover skattelette på hvem som da skal betale regninga. 

Vi eldre må bli flinkere til å fortelle de unge og middelaldrende at dårlige offentlige omsorgstjenesterlegger ansvaret over på dem, og det rammer kvinner mer enn menn.

Viktigere enn å bygge nye flotte monumentalbygg er å bygge nok kapasitet og ha råd til nok kvalifisert arbeidskraft.  

Hvis valget står mellom å kunne være trygg på at sykehjemsplassen er der når du trenger den med kvalifisert personell som har nok tid, eller bli stående på ei venteliste uten ventegaranti fordi kommunen ikke har prioritert kapasitet vil jeg heller være pasient i et eldre sykehjem enn navn på ei venteliste                                                                                                              

Hvor mange sykehjemsplasser trenger vi? Hvem skal vi spørre? 
I alle fall ikke alle politikere, har jeg mest lyst til å si. I alle fall ikke de politikerne som sier at vi har for mange sykehjemsplasser.  Det kan virke som mange politikere ikke trur de vil bli gamle noen gang.
Det bør være nok plasser og ikke slik at noen på sykehjemmet må dø for å gi plass til deg.

 De politikerne, som for 2 år sia hadde som målsetting  å komme like «langt» som nabo-kommunene mhp færrest mulig sykehjemsplasser, de møter naboene i svingdøra, når naboen nå må gjenåpne nedlagte sykehjemsavdelinger.





Rett til verdig eldreomsorg bør ikke være avhengig av postnummer eller pensjon eller rike pårørende, som kan kjøpe omsorgstjenestene privat.
Rett til sykehjemsplass bør være en lovfesta rettighet, ikke en rettighet som en avstemming i et kommunestyre fratar deg eller gir deg.

I stedet for over 400 ulike kommunale kriterier for rett til sykehjemsplass, må vi kreve like nasjonale kriterier.
Hvor mange demente er det i Norge?
Tidligere anslag var på 70.000, nå er anslaget økt til 77.000 og innen 2030, altså om 12 år, er anslaget 112.000, økende til nesten 200.000 i 2060. 

Omregna til Verdal ca.220 demente i dag og om lag 300 innen få år.
Men vi veit ikke hvor mange som har fått demensdiagnose i dag, og det er visst ikke så viktig å finne ut heller, for her tas det ikke utgangspunkt i behovet for sykehjemsplasser når vedtak skal fattes. Vi må spørre hvor mange skal få hjelp, er det greit at kommunens målsetting er at bare halvparten kan regne med å få hjelp på institusjon ved livets slutt  resten må klare seg hjemme med støtte av pårørende hvis de har det.

Er det ikke litt rart?
Vi bruker milliarder på milliarder av skattekroner på utbygging, vedlikehold og drift av veier for at folk og gods skal komme raskt og trygt fram, men kommunene som får ansvar for stadig flere samfunnsoppgaver får ikke nok penger til det nye ansvaret for eldreomsorgen.
Det pågår ei kampanje der formålet er å senke våre forventninger til framtid eldreomsorg.
Er det ikke litt feil at samfunnet prioritere sund livsstil, opplæring til sunde matvaner, fysisk aktivitet, men når resultatet blir at stadig flere lever lengre, blir dette et problem.                                       
For mange lever for lenge.
Hvor lenge skal vi finne oss i det?   
                                                             Verdig eldreomsorg kommer til å koste massepenger.  Vi må bare innse at krisa er her allerede og at det raskt kan bli verre. Det er allerede en kamp om ressursene. 

                                                                   

Vi ser økende offentlig fattigdom og økende privat rikdom.  Og når det gjelder privat rikdom blir forskjellene større. 
                                         
Dersom kvaliteten på de offentlige løsningene blir dårligere og kapasiteten for liten, slik at det blir lengre og lengre ventelister, at de som trenger hjelp må vente måned etter måned på plass, at stadig flere pårørende sliter seg ut, da har vi et stort problem.

Fagfolk som jobber innen eldreomsorgen ser dette, men svært mange tør ikke si fra. De er egentlig våre allierte for å sikre en verdig eldreomsorg, men de mangler ytringsfrihet i jobbsammenheng.  Hvis det er slik at de mener de har denne ytringsfriheten, må vi spørre hvorfor så få benytter seg av den.

Når eldreomsorgen svikter vises ikke det på TV og i aviser bilder med blålys, ambulanser, helikopter i lufta og mange uniformerte mennesker og en eller to knuste biler.                                                                                                           
Sviktende eldreomsorg rammer i de stille, etter hvert, sakte men sikkert mange pårørende trur ikke det er sant,  før de utslitt opplever det sjøl.                                                 
Vi må si fra mens vi har krefter til det.
Vi må tru at det nytter til slutt.

Stein Aamdal
Leder Pensjonistforeningen Aker Verdal

søndag 22. april 2018

Folkemøte på Arken, Verdal, 12. april kl 11.00

- Hvordan sikre en verdig eldreomsorg?
En historie om eldreomsorg og kvinners rolle:
Åse Lyng – pårørende og forfatter av boka « Den blå time»

- Hvordan sikre kvalitet og kompetanse i eldreomsorgen:

Sølvi Sæther – Fylkesleder NSF Nord- Trøndelag

- Hva er «godt nok» omsorgsnivå i kommunene?

Stein Aamdal – leder Pensjonistforeningen Aker Verdal

Arr: Verdal Pensjonistlag, Utdanningsforbundet Verdal Pensjonistlag, Fagforbundet Verdal Pensjonistgruppe og Pensjonistforeningen Aker Verdal/ Kværner Verdal




1) Åse Lyng: en historie om eldreomsorg og pårørendes rolle:


Lyng leste to kapitler fra boka «Den blå time» hvor hun belyste det enerverende systemet med stadig nye søknader om midlertidig opphold, mangelfull oppfølging fra tilsynslege, informasjonssvikt mellom sykeheim – sykehus , som resulterte i  fare for feilmedisinering  evt manglende medisinering, lang ventetid på adekvat  behandling, uverdig  transport av syke mennesker fra A til Å ( Lenes bussreiser),  en travel hverdag på sykehjem hvor ansatte ikke hadde noen mulighet til å følge opp  spesialsykepleiernes anbefaling om å ivareta pasientens behov for daglige gåturer ute med følge , og  at gamle mennesker lett fryser på seg urinveisinfeksjoner og lungebetennelse når de kommer på sykehjem/sykehus.

Som pårørende setter Lyng søkelys på flere problematiske sider ved vår eldreomsorg og stiller spørsmål ved hva som forventes av pårørende og ikke minst hva som kan skje med de som ikke har pårørende til å passe på.



2) Sølvi Sæther: Fylkesleder for Norsk sykepleieforbund i Nord-Trøndelag : 


Sæther ga uttrykk for at hun kjente seg godt igjen i Lyngs beskrivelser fra den perioden da hun selv var pårørende for gamle foreldre. 
Sæther tok så for seg flg problemstillinger i sitt innlegg:
- Sykepleiemangel
- Mangel på å vite hva vi trenger
- For mange deltidsansatte
Hvordan få kommunene til å forstå at de må gi sykepleiestudentene så gode kår at de vil vende tilbake. 
Det skjer en stadig overføring av flere oppgaver til kommunene grunnet kortere liggetid på sykehus, økt bruk av poliklinikk og dagbehandling. Det blir færre sykehjem og mer hjemmetjeneste, vi har en større andel eldre i befolkningen enn før, samtidig som det er stor sykepleiemangel.
Konsekvensene for sykepleietjenesten: Brukerne av sykehjem blir stadig eldre, vi trenger flere sykehjemsplasser, ikke færre.
Konkurranse mellom sykehus og kommuner. Kommunene må lyse ut hele stillinger og ta vare på sine ansatte. Vi ønsker oss gode tjenester når vi trenger det.


3) Stein Aamdal – leder Pensjonistforeningen Aker Verdal:


Hva er godt nok omsorgsnivå i kommunene?
Aamdal pekte på at målet for kommunen er at man skal bo hjemme så lenge som mulig, mens det faktum at demente og hjelpes løse mennesker  må bo hjemme, er  planlagt kommunal omsorgssvikt.
Og hvor går skjæringspunktet mellom kostnadene ved et stort antall besøk av hjemmetjeneste og en sykehjemsplass? Når blir hjemmetjenesten like dyr som en kommunal sykehjemsplass?

Aamdal viste til 20 punkter på ei liste  satt opp for hjemmesykepleien hvor det gikk fram hva hjemmetjenesten ikke kunne bistå med. Tida for hvert besøk er svært begrenset.

Det forventes derfor omsorg fra pårørende, mer fra kvinne enn fra mann.
Det forventes at man gjør om stua si til sykehjemsplass!
Det er ingen løsning å flytte til privat omsorgsleilighet når pårørende møter veggen!
Det er en myte at Norge ikke har råd til å sikre en verdig alderdom!

Vi må ikke senke forventningene til offentlige løsninger. For da må den enkelte kjøpe private sykehjemsplasser.

Vi må ikke bygge flotte monumentalbygg på bekostning av sykehjemsplasser!

Kanskje er det bedre å være pasient på et eldre sykehjem enn navn på ei venteliste?

Må man vente på at noen skal dø for å få plass?
Retten til en sykehjemsplass bør være en lovfestet rettighet, ikke noe som en avstemning i kommunestyret gir deg.

Det er ca 220 demente i Verdal kommune i dag og det forventes  bortimot 300 om få år. Er det greit at bare halvparten får hjelp og at resten må greie seg selv?


Det foregår en kampanje for å senke våre forventninger om å få en sykehjemsplass!

Ja, verdig eldreomsorg koster penger!

Vi ser en økende offentlig fattigdom og en økende privat rikdom.

Stadig flere pårørende sliter seg ut.
*


Det var flere som tok ordet etter de tre hovedinnlederne.


Åse Lyng, forfatter
Referent