søndag 27. desember 2015

- Har byråkratiet fått for stor makt?


 Av Tom Rodell Marthinsen.

Jeg er så utrolig lei av lese saker i media, som forteller om manglende omsorg og tilbud, til enkeltmennesket. Det være seg gamle fru Hansen, som ikke har annen diagnose enn ”gammel”, men som blir nektet sykehjemsplass fordi hun er ”for frisk” – eller ”40 år gamle Ola”, som har fått en alvorlig sykdom og skal dø fra barna sine.

Forstå meg rett: Jeg synes det er bra at media griper fatt i sakene som kommer etter tips fra ildsjeler, men jeg hater det faktum at ildsjelene må ty til media, før samfunnet våkner og engasjerer seg. Hvordan er det mulig at ”ingen” i systemet, ser behovene til gamle fru Hansen, eller Ola ? Hvorfor må vi få media på banen, før sakene løser seg ? Vi skal være glad for at fornuften seirer, gjennom media, - men det burde vært unødvendig å kjempe for en sak som ”alle er for”....




Politikerne får ofte skylden, når dårlig, eller manglende, omsorg dukker opp i nyhetene. Men er det egentlig bare politikernes feil, at gamle fru Hansen ikke får et tilbud som er tilpasset henne?  Hva med de menneskene som jobber i administrasjonen, og skal presentere forslag til vedtak ? Får politikerne fullt innsyn og oversikt over hva som er følgende av vedtakene ?, eller blir ordene pent pakket inn, slik at politikerne ikke helt får forutsetningen til å forstå hva hvert enkelt vedtak vil få som følger ?

Under saken om den foreslåtte nedleggelsen av en tredjedel av sengeplassene ved Lindrende enhet i Oslo, opplevde jeg hvilken makt byråkratene egentlig innehar, og hvilke følger det kan få for enkeltmennesket, at administrasjonen ikke jobber for det beste til pasienten – men til det beste for ”sitt eget system”.... Dette var en sak som administrasjonen i Oslo Kommune skulle ”kjøre gjennom i det stille”. Personalet på Lindrende enhet fikk beskjed om at ”sånn kommer det til å bli, og det var lite eller ingenting personalet kunne gjøre, for å opprettholde sengeplasser for de døende”. Nå skulle 1/3 av sengene bli omgjort til langtidspasienter, med bakgrunn i at etterspørselen etter sengeplasser for døende var for liten. 

Fredag den 13.november fikk jeg tips om denne saken, og som webansvarlig for Hospiceforum Norge, valgte vi som organisasjon å offentliggjøre administrasjonens planer, og kjempe med nebb og klør mot dette ”vedtaket” som forelå i Sykehjemsetaten i Oslo Kommune. Med god hjelp av blant annet siden ”Verdig eldreomsorg”, ble innleggene vi skrev om denne saken videreformidlet til over 150 000 mennesker, på sosiale medier. Jeg skal gjøre denne historien kort: Vi sendte mail til alle bystyrets medlemmer i Oslo, og informerte samtlige om saken som administrasjonen hadde jobbet med. 




INGEN av de politikerne som svarte tilbake, var klar over at administrasjonen jobbet med å kutte tilbudet på Lindrende enhet. Ingen av politikerne ønsket å nedlegge denne avdelingen med x antall sengeplasser. De så helt klart behovet for en slik avdelingen i hovedstaden. Hospiceforum Norge ble invitert til et møte med byråden i Oslo, Inga Marte Thorkildsen. Vi hadde et klart mål for dette møtet: Å stoppe administrasjonens forslag til nedleggelse av sengeplasser for døende. I dette møtet la vi frem vår oppfatning om hvorfor etterspørselen etter sengeplasser har vært ”for lav”. De opplysningene vi ga byråden, var helt ukjent for politikerne, og byråden var ganske sjokkert over de opplysningene vi kom med. Hun ønsket å sjekke opp disse opplysningene, for å se om det kunne stemme. Vi visste selvsagt at de stemte, og ga byråden noen dager for å sjekke opp alle opplysningene. 

Resultatet ble, som alle vet, at byråden gikk inn og instruerte administrasjonen om å stoppe alle planer om nedleggelse, samt å tilbaketrekke de oppsigelsene av stillinger som allerede var sendt ut fra administrasjonen.

Gjennom arbeidet med nevnte sak, møtte vi ikke på en eneste politiker i Oslo, som var enig med administrasjonens forslag til vedtak. Det kom overraskende på samtlige politikere at man skulle redusere plassene på Lindrende enhet. Vi ga enkelte politikere i Oslo en mer dyptgående informasjon om saken, noe som igjen førte til at disse politikerne kom med konstruktive forslag i politiske møter, til hvordan man kunne øke etterspørselen etter sengeplassene. Vi visste at vi hadde en god sak, og en ærlig sak, og hadde hele tiden en god magefølelse på at denne kampen kom vi til å vinne.

Hva kan vi lære av denne saken ?
En ting er at det beviser at det nytter å kjempe. En annen ting vi kan lære ut av en slik sak, er at de ansatte, organisasjoner og interessesider på Facebook, kan komme langt i saker, om de kjører en ærlig agenda.

Politikerne får den informasjon som administrasjonen synes er nødvendig, for å komme frem til et ”ønsket vedtak” fra administrasjonens side. Måten administrasjonen presenterer forslaget til politikerne, trenger ikke alltid vise hele sannheten, og der har vi som ildsjeler en jobb å gjøre. Har man gode argumenter, så er politikerne villige til å høre. Det krever selvfølgelig at vi som ildsjeler setter oss godt inn i saken, og ønsker å samarbeide med politikerne for å komme frem til en best mulig løsning. Vi kan ikke alltid forbanne oss over manglende vilje hos politikerne, hvis vi ikke vet hvilke informasjon politikerne får fra sin egen administrasjon. 

Helsebyråkratene har en oppgave: Å fullføre de planer som politikerne vedtar. Det er ikke slik at politikerne må si halleluja til alt som kommer fra byråkratisk hold. Hadde ikke politikerne i Oslo fått de opplysninger som vi gav de i saken om Lindrende enhet, så hadde denne avdelingen hatt færre sengeplasser når nyttårsfeiringen var over. I denne saken, så hadde administrasjonen, med omhu, valgt å gi de opplysninger til politikerne, som passet deres sak best. Den personen som i utgangspunktet skal takkes i denne saken, er personen som tipset Hospiceforum Norge om saken.

Hvis en politiker får informasjon fra administrativt hold, om at pasienter ikke ønsker plass ved lindrende enhet, og at flere sengeplasser står tomme nettopp av denne grunn, så kan man ikke forvente annet enn at politikerne legger ned ”de tomme” sengeplassene. Det er alvorlig at politikerne ikke får den fulle og hele sannhet om bakgrunnshistorien til ”de tomme” sengeplassene. Da har administrasjonen sviktet både de syke, de døende, alle politikerne -og resten av befolkningen i kommunen.

Hva kan vi gjøre?
Når saker om dårlig, eller manglende, omsorg dukker opp i media, er min anbefaling å sjekke ut med administrasjonen som står bak vedtakene som gjøres, fremfor alltid å skyte på politikerne. Helsebyråkratene i Norge sitter på altfor mye makt, i forhold til hva stillingsinstruksene tilsier. Det er riv ruskende galt at byråkrater skal få lov til å bestemme hvorvidt en kommune skal ha et tilbud om Lindrende enhet, eller ikke. Slike bestemmelser må løftes opp til politikerne, og jeg skal like å se den politikeren som sier at man vil redusere sengeplasser for døende mennesker mellom 18 og 100 år. .

Vi må aldri godta at det byråkratiske Norge skal få lov til å tilpasse pasienten til systemet. Dette systemet skal være til for pasientene, og ikke være et system som er tilrettelagt mer for ord som ”produktivitet”, ”etterspørsel” og ”lønnsomhet”.

Vi som privatpersoner, og ildsjeler har en oppgave å gjøre: Å vise byråkratene og politikerne at vi bryr oss. Byråkratene har også en oppgave: Å fortelle politikerne den virkelige sannhet, som ligger bak forslag til vedtak. Politikerne har som oppgave å sette seg inn i alle saker som blir fremlagt fra administrasjonen, men da forutsetter jeg at administrasjonen forteller den hele og fulle sannhet i saken, - noe som vi dessverre ser innimellom at ikke blir gjort.

Administrasjonen i en kommune forlanger ærlighet og lojalitet av sine ansatte. Da må det gå an å forvente at ærligheten og lojaliteten også går motsatt vei. Administrasjonen skal iverksette politikernes ønsker, og sørge for at innbyggerne får en god og verdig omsorg – enten man ”bare” er gammel, eller er døende.

torsdag 24. desember 2015

Foreldre


De to som

ga meg den
største gaven,
de to som ga meg
sjølve livet,
de finnes ikke
her meir.

Ei anna tid,
sleit de i,
streva for
at vi skulle
voksa opp.
Far min, mor mi,
de tok de
tyngste takan,
vi høsta fruktan.
Velsigna være dem.

Slekta -
som følger
slekters gang
 står e
i skyld tel.
De tok børa
av krig, de tok
tak og krumma
ryggen da de bygde
hus og fostra unger,
landet bei rikt,

vi trudde det berre
va vår skyld
at vi bei rike.

så feil vi tok,
det va de som
sleit for at vi
skulle få skole
og "bi tel nå",
De e ikke her meir.

Takk...
og velsigne dem.

(inger e solem)


onsdag 23. desember 2015

Til Flakstad kommune

Hei.

Siden Verdig eldreomsorg  https://www.facebook.com/trijaks/?ref=bookmarks reager på det som skjer med Lilly Johnsen og hennes ektemann. Vi er nå snart 33 000 som engasjerer oss, og dette må vel være toppen av uverdig behandling. Hva med å vise litt fleksibilitet? Litt medmenneskelighet i jula? Oppfordrer dere til å gå inn på siden for å se folks reaksjoner.
Til assisterende rådmann Ole Bakkejord vil jeg si: Gå litt inn i deg selv, tenk deg at det var dine egne foreldre. Dette handler om å sette inn litt flere ressurser, litt vilje og medmenneskelighet. Da er jeg sikker på du kommer til å revurdere denne avgjørelsen.
Vi i "Verdig eldreomsorg" håper og tror dere tar til fornuft, og ønsker dere en riktig god jul SAMMEN med deres kjære. Dette er viktig for oss  ALLE.

Vennlig hilsen Trine Jaksland Graff
På vegne av Verdig eldreomsorg. 

lørdag 19. desember 2015

Eldreomsorg krever fagkompetanse.

Innspill til gruppen «Verdig eldreomsorg»

I Sunndal kommune er det en lang politisk tradisjon å satse på eldreomsorg, og vi har derfor hatt mulighet til å sette fag og kvalitet i førersetet.  Til tross for dette har vi ikke klart å rekruttere nok sykepleiere, og stillinger har stått ledige. For å klare forsvarlig drift måtte vi ty til kortsiktige og dyre løsninger som vikarbyrå.
Vi utførte en enkel undersøkelse blant våre ansatte, det viste seg at flere var interesserte i deltidsutdanning i sykepleie. Dette forutsatte at det lå til rette for lokal gjennomføring og støtte fra arbeidsgiver.
Sunndal kommune ved rådmann og ordfører inviterte høgskoler til et samarbeid for å skape et slikt studietilbud. Høgskolen i Molde viste raskt sin interesse, og vi hadde vårt første møte mai 2015.
Høgskolen i Molde har nå besluttet oppstart av desentralisert deltidsutdanning i sykepleie fra høsten 2016 med 40 studieplasser i samarbeid med Sunndal kommune. Det er åpent for alle å søke, ikke bare ansatte i Sunndal kommune. Det er høgskolen i Moldes regler for opptak som gjelder: http://kvalitet.himolde.no/KS_TJI513
Studiet holder like høy kvalitet som er ordinært studieløp, og man kan søke lån og stipend fra Lånekassen på likeverdig grunnlag. Det er ikke kursavgift.
Det er opprettet egen facebookgruppe: «Desentralisert sykepleieutdanning i Sunndal», hvor det legges ut informasjon fortløpende.
Vi er i full sving med utarbeidelse av studieprogram, informasjonsmateriell, pedagogisk opplegg. Den lokale forankringen er viktig; mest mulig praksis og aktivitet skal foregå i kommunen.
Sunndal kommune mener det er viktig å satse på kompetanse for å utvikle trygge tjenester som pasienter og brukere opplever som gode.

Britt Iren Bæverfjord 
Sykepleier og rådgiver 



torsdag 17. desember 2015

I hopes

"Høll rundt mæj
- gi mæj en klæm
Læ mæj kvile huggu mitt innått bringa di
- dæ æ det nærmeste je kjæm

Å stå åleine æ tongt
- en blir så slitin ta slikt
- kjæm nesten itte tæll hækten att
En næva som høll
- to øuer som glåmer
Je fløtt itte blikket mitt je da
- å itte slæpp je take i nævan din hæll
- før je treng varmen din
- å du treng varmen min

Læ mæj kvile huggu mitt innått bringa di
- dæ æ det nærmeste je kjæm ❤️"

Heidi Anita Dahlén



søndag 13. desember 2015

Ingen har tid

Dei gjer nok
så godt dei kan
dei som jobbar her

Du sit og gret
på venterommet
til det ingen veit
noko om

Det er nok
ikkje lenge no
tenkjer du

Du er redd
skulle så gjerne hatt

Ja, om ikkje anna
enn ei hand
å halde i

Dei smiler til deg
eit fortvila
"Eg skulle så gjerne"-smil
i det dei hastar vidare.

Når dagen er omme
er det kanskje

ikkje berre du som gret.


Rune Olstad



mandag 7. desember 2015

Sykepleier og medmenneske.

Det jeg nå vil fortelle om skjedde for noen år siden på avdelingen der jeg jobbet. Det er så mye snakk om effektivisering, pleiere blir pålagt flere og flere oppgaver som ikke er pasientrettet og jeg lurer på hva de som bestemmer egentlig forstår, eller ønsker å forstå.


Da jeg utdannet meg, først til hjelpepleier og så til sykepleier var helhetlig pleie noe det ble lagt stor vekt på. Vi skulle ikke bare se sykdommen men mennesket bak sykdommen. 
Nettopp her følte jeg at noe av min egnethet som pleier lå, jeg skaper lett tillit og folk stoler på meg. Det er et godt utgangspunk. 
Med dette innlegget ønsker jeg å formidle hvorfor omsorg tar tid, viktigheten av omsorg og hvorfor stoppeklokkesystemet og effektiviseringshysteriet bør være bannlyst i norsk helsevesen. 

Damen som kom til avdelingen vår hadde langtkommen lungekreft og det var ingenting mer de kunne gjøre for henne. Hun skulle kun ha lindrende behandling. Hun var gift og hadde to voksne sønner.

Jeg leste godt alt av opplysninger fra sykehuset før jeg gikk inn til henne. Hun var alene. 
"De forstår ikke at jeg skal dø" var noe av det første Agnes sa til meg. Når jeg får en slik betroelser kan jeg ikke haste videre. Jeg satte meg ned hos henne og tok meg tid. 
Jeg fortalte hvem jeg var og spurte om jeg kunne gjøre noe for henne. Hun ville gjerne jeg skulle snakke med sønnene og mannen. "Det er slitsomt å late som om jeg tror jeg skal bli bra når jeg vet jeg snart skal dø" sa hun. Der og da forsto jeg at jeg hadde fått en utrolig viktig oppgave. 

Jeg har ofte opplevd at pasienten og deres pårørende vil skåne hverandre. Ingen nevner ordet døden, og det ligger en slags falsk stemning mellom dem. Mitt arbeid blir da og få de ned på "samme plan". Da først kan de møte døden sammen på best mulig måte, tenker jeg.

Agnes ville ikke selv være med i dette møte, så jeg traff familien hennes sammen med legen på avdelingen. Han informerte dem om hennes situasjon.
Det kom frem at de forsto at hun skulle dø men de ville ikke la henne skjønne det. Jeg fortalte deretter at Agnes hadde bedt meg fortelle dem at hun visste hun skulle dø. Tre menn så på meg med store øyne. "Ja, hun synes det er vanskelig å late som om hun tror hun skal bli bedre når hun vet og føler at døden nærmer seg", sa jeg.
"Hva gjør vi nå?" spurte den ene sønnen. Jeg ble spurt og da svarte jeg det jeg trodde. Jeg sa at de bare skulle være der for henne. Ofte blir ting mye lettere når alle forstår og vet. 

Slike møter gjør noe med meg som pleier og medmenneske, og det jeg håper er at alle kan forstå hvor viktig det er å bruke tid på dette.

Agnes og familien kom nærmere hverandre etter dette. Barnebarn og familie kom på besøk og Agnes tødde faktisk litt opp i en kort periode. En dag ville hun snakke med meg om noe viktig igjen. Den dagen hadde jeg dårlig tid så jeg spurte om vi kunne prate dagen etter, og slik ble det.

Den dagen ble jeg bedt om å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Hun sa hun har fått stor tillit til meg og hun følte at jeg virkelig brydde meg. Ikke bare som pleier men som medmenneske. Så spurte hun om jeg kunne skrive to brev for henne. Brev som skulle åpnes når hun var død. Et hvor hun beskrev hvordan hun ville ha sin begravelse, og et var en tale hun ville presten skulle holde i begravelsen.
Selvfølgelig svarte jeg ja. 





Det som nå skjedde mellom oss får meg fortsatt til å felle tårer. Agnes dikterte og jeg skrev. Hvilke sanger, farger på blomster og hvordan begravelsen skulle være. Deretter var det talen. Hun gråt og jeg gråt, og det var så naturlig og også så godt. "Nå kan jeg endelig hvile", sa hun.
Ja, jeg er sykepleier men jeg er også et medmenneske. Jeg kan aldri bli en "fjernstyrt robot" som ikke ser mennesket som ligger eller sitter der, som går etter klokka og aldri har tid. Jeg er stolt av yrket mitt nettopp fordi jeg ser hvor viktig det er både for pasientene og pårørende at jeg virkelig ser dem.
Det å forstå også det som ikke blir sagt er en av våre viktigste oppgaver som pleiere.

Jeg håper mange leser dette og kanskje forstår litt bedre. Kanskje ser at avdelinger ikke bør nedbemannes men heller styrkes, både med hensyn til kompetanse, faglighet og hjertelighet. Ansett noen til å gjøre oppgaver som ikke er pasientrettede, avskaff noe av den unødvendige dobbeltdokumentasjon og la oss pleiere heller få gjøre det vi er gode på. Nemlig å gi helhetlig pleie til pasientene.

(Alt er anonymisert) 


Trine Jaksland Graff 
(sykepleier og administrator for "Verdig eldreomsorg")