onsdag 26. august 2015

Raymond Johansen, byrådslederkandidat Oslo Arbeiderparti. På tide å prioritere eldreomsorg


Jeg frykter at vi ikke har klart samfunnets viktigste oppgave godt nok til nå. Nemlig å gi eldre en verdig omsorg. Det at vi stadig blir flere eldre legger enda mer press på oss for å sørge for at alle får den hjelpen vi trenger. Jeg tror vi kan få til mye ved å organisere omsorgen smartere. Men jeg skal være helt ærlig på at det også trengs flere penger til flere ansatte, slik at det blir mer tid til omsorg, og en bedre arbeidshverdag for hjelperne.

Ansatte i eldreomsorgen har min dypeste respekt. Det er en selvfølge at vi hører på dem som er ute i felten hver eneste dag. Når de melder om et umulig tidspress, slik som her i Oslo (link http://www.dagsavisen.no/oslo/ansatte-ut-mot-tidspress-1.370405) skal vi lytte. Det er hjerteskjærende å høre som ansatte som sier slik som Atefeh Moradi til Dagsavisen: - Når du kommer inn etter endt dag, tenker du «i dag har jeg ikke gjort en god jobb». Slik skal det ikke være. Vi må bruke flere penger på flere årsverk. Det gir mer tid, til det beste for både de eldre og de ansatte.

Jeg har sagt at vi skal satse på eldreomsorgen. Det er en av våre viktigste saker i valgkampen. Men det er når vi tar over rådhuset at jobben virkelig begynner.  Vi vil ha 500 flere årsverk, en tillit- og tidsreform, kraftig utbygging av dagsentertilbudet for demente og en storstilt satsing på velferdsteknologi.  Vi må ha mer tid og større valgfrihet for de eldre, derfor vil jeg øremerke 1,25 milliarder kroner til framtidas eldreomsorg i Oslo. Finansieringen kommer fra en moderat eiendomsskatt.Dette er tiltakene vi skal innføre:

* 500 flere årsverk i hjemmetjenesten og hjemmesykepleien
Jeg vil styrke tjenesten med 260 sykepleiere og 240 helsefagarbeidere. Dette vil utgjøre en økning på ca. 25 prosent. Dette er sårt tiltrengte årsverk som burde vært på plass for lenge siden. Dersom stadig flere skal ha muligheten til å kunne bo i egen hjem og ha en verdig omsorg, må vi øke antallet ansatte.
* Tid og tillitsreform i hjemmetjenesten
Brukere og pleiere må i langt større grad få bestemme sammen hvordan tiden skal brukes. Både brukerens ønsker og pleierens faglige vurderinger skal legges mer vekt på. Jeg har tillit til at fagfolk og brukere har best kunnskap om egen situasjon.
Vi vil også innføre et brukerstyrt «tidskonto» etter modell fra København. Tidskontoen gir en halvtime ekstra hjelp i uka, som de eldre selv fritt kan disponere over. Denne halvtimen kan også spares opp. Kanskje er det en tur i parken, eller det å gå på kafe som blir muliggjort. Kun fantasien setter grenser.  Jeg har tro på at slike tiltak kan gi mer livskvalitet.
* Et mer variert aktivitetstilbud til demente
Vi vil gjennomføre en kraftig utbygning av kapasiteten og innholdet i dagsentertilbudet for demente som bor hjemme, slik at alle som ønsker det får plass. I dag er tilbudet i Oslo for lite variert, og har ikke nok kapasitet til alle som trenger det. Et dagsentertilbud er livsviktig for å bremse utviklingen av demens og gi livsglede også i en sårbar situasjon.
*Vi må ha en storstilt satsing på omsorgsteknologi
Vi vil gjennomføre et testprosjekt med velferdsteknologi, for å deretter innføre en ny standard for alle omsorgsboliger fra 2018. Muligheten til å mestre og føle seg trygg på å bo hjemme kan forlenges, og man kan få bedre oppfølging og behandling av kroniske sykdommer hjemmefra. Sporingsteknologi kan gi demente pasienter sikkerhet og frihet til å bevege seg utenfor hjemmet.

På TV2 tirsdag 25 august sa en politisk kommentator at det er ”ingen som går i fakkeltog
for en bedre eldreomsorg”. Jeg tror folkets engasjement undervurderes. Det viser også denne bloggen og den tilhørende facebooksiden Verdig Eldreomsorg (link https://www.facebook.com/trijaks?fref=ts. )
Nå har høyresiden styrt Oslo i 18 år. Jeg mener byen ikke har en god nok eldreomsorg. Jeg tror vi kan bedre i Oslo. Hva mener du?

søndag 23. august 2015

Audun Lysbakken fra SV og medlem av helse- og omsorgskomiteen. To ting som er viktig å diskutere i eldreomsorgen: bemanning og stoppeklokker.

Et oppgjør med stoppeklokkene
Det har bredt seg en stillhet over det politiske Norge, en stillhet jeg ikke kan huske å ha opplevd før. Eldreomsorgen har alltid vært en helt sentral del av politisk diskusjon, av det som skjer på Stortinget, i avisene og på TV. Alltid.
Men ikke denne gangen. Denne gangen er det stille. Et av partiene som har snakket aller mest om eldreomsorg driver kampanje mot at Norge skal ta imot flyktninger i stedet. Ikke fordi det er viktigere, men fordi de har latt være å gjøre jobben sin for de eldre. Det er selvsagt Fremskrittspartiet jeg snakker om.
Det er egentlig ikke det politiske spillet som er interessant her, men det er viktig fordi det er der det avgjøres om eldre skal få oppleve flere fagfolk på jobb, mer frihet og gode dager. Derfor er det alvorlig når eldreomsorg først kommer på bordet i valgkampens siste sving.

En fot i bakken
De siste årene har SV tatt ansvar for å få bygget over 60 000 barnehageplasser, et velferdsløft av historiske dimensjoner. Vi har styrket barnevernet. Vi har kjempet for miljøet. Vi hadde statsråder med ansvar for disse saksfeltene i den rødgrønne regjeringen, og er stolt av resultatene. Når det gjelder eldreomsorg mener jeg imidlertid at den rødgrønne regjeringen ikke leverte godt nok, selv om det ble en kraftig økning i antall ansatte i pleie og omsorg i årene vi styrte. Derfor har SV løftet eldreomsorg høyere på vår dagsorden, og ønsker å gjøre en forskjell i kommuner og på Stortinget i årene som kommer.
De siste årene har jeg sittet i Stortingets helse- og omsorgskomité. Jeg har reist rundt i norsk eldreomsorg, besøkt sykehjem og hjemmetjenester, og fått være med hjelpepleiere og sykepleiere på jobb for å få et bedre inntrykk av eldreomsorgen fra innsiden. Det gjøres en fantastisk innsats av flinke ansatte, men problemene er likevel mange. Det er for få mennesker på jobb, for knappe ressurser, en ineffektiv organisering og for mange penger forsvinner i profitt til kommersielle aktører.
SV vil ha en ny kurs. Vi skal ha nasjonal styring av hvordan bemanningen skal være på sykehjemmene, vi skal bruke vikarbudsjettene til å øke bemanningen slik at det blir bedre tid til de eldre. Vi skal stoppe stoppeklokkene som gir ufrihet for eldre, og vi vil gi ungdom en klar beskjed om at eldreomsorgen er en trygg arbeidsplass for framtiden.

Bemanning
Kvaliteten i eldreomsorgen står og faller på bemanningen. Flere folk på jobb gir mer tid og bedre livskvalitet  til de eldre. SV jobber for nasjonale bemanningsnormer både i skoler og barnehager. Nå mener vi at det samme må på plass for våre eldre. Gjør vi ikke det kommer omsorgen til å bli taperen i budsjettkampene. Det er ikke SV villig til å akseptere. Det må nasjonal styring til, hvis ikke får vi ikke likeverdig velferd for alle innbyggere i landet vårt.
Vi hører mange vonde historier om eldre som får nye ansatte hjem til seg hele tiden. Det handler ikke om at de eldre er utakknemlige, eller at de ansatte gjør en dårlig jobb. Det handler om respekt og verdighet. Når livet endrer seg slik at du trenger hjelp til det mest grunnleggende, kan ikke kommunen løpe ned dørene med forskjellige ansatte hver dag.
Mange med hjemmetjenester får hjelp til intimhygiene og lignende som vi andre slipper å involvere fremmede mennesker i. Da kreves det en helt egen respekt fra de som organiserer tjenestene. Når vi hører om mennesker som på kort tid møter mange titalls forskjellige ansatte, da vet vi at organiseringen er for dårlig. Respekten har forsvunnet, systemet er blitt viktigere enn menneskene systemet er til for.
For å bedre situasjonen i sykehjem og eldreomsorgen har vi foreslått i Stortinget at det skal utarbeides statlige regler for bemanning. Til høsten skal forslaget stemmes over, til da håper vi de andre partiene tenker seg om, og etter hvert blir med. I mange kommuner er det mulig å øke bemanningen allerede nå. I eldreomsorgen er sykefraværet høyt og vikarbudsjettene store. Om kommunepolitikerne tør å flytte penger fra vikarbudsjettene, og heller ansette  flere i faste og fulle stillinger, kan vi øke bemanningen. Da får vi bedre livskvalitet  for de eldre, og bedre arbeidsforhold for de ansatte.

Stoppeklokkene
Ingen dager er like i menneskers liv. Slik er det når jeg står opp om morgenen, kler på unger og forbereder dem til barnehagen. Den ene dagen kan alt gli raskt unna, vi kan være ute av døren før vi vet ordet av det. Andre dager tar det tid, noen er kanskje trøttere enn vanlig, skoene er vanskelige å få på. Livet er forskjellig, fra dag til dag. Sånn er det når man er fem år, når man er 40 år og når man er 85 år.
I dag tar ikke systemet hensyn til sånt. I mange kommuner er hvert eneste minutt av hjemmesykepleiens tjenester planlagt på forhånd. Det er kanskje to minutter til øyedråper, to til støttestrømper og syv til sårstell. Men hvor er de ekstra minuttene til omsorg på en dårlig dag?
Vi ønsker å organisere hjemmetjenestene på en ny måte. Fra å styre minutt for minutt, ønsker vi å legge om til omsorgsbolker som er mer grovt tilmålt. Da kan vi dele opp i små, middels og store behov. Innenfor disse tidsinndelingene får den enkelte eldre, sammen med de ansatte, mulighet til å forme tjenestene selv på en helt annen måte enn i dag. Fordi folk og dager er forskjellige.
I tillegg har SV foreslått en ordning med klippekort. Der skal de som har størst hjelpebehov få en halvtime i uken fra hjemmetjenesten, til fri disposisjon. Tiden skal kunne samles opp over noen uker, hvis man ønsker det, og kan brukes til det som oppleves viktigst for den eldre selv. Om det er ekstra støvtørk, en tur i bassenget eller å stelle graven til noen man har kjær. Ideene har vi hentet fra København, hvor SVs søsterparti styrer eldreomsorgen og har gjennomført det de kaller en tillitsreform. Det har vært en stor suksess, og har gitt mer fornøyde eldre, pårørende og ansatte.
Det er dette som er fremtidens omsorg, at vi går fra at det helt grunnleggende så vidt er dekket til å forsøke å gi tilbake noe av den friheten man mister når helsen blir dårligere. Det er dette som kan gi virkelig valgfrihet.

Menneske livet ut
Å få være et selvstendig og myndig menneske med verdighet livet ut, det er målet for den eldreomsorgen vi ønsker oss. I dag vet vi at det altfor ofte ikke er slik.
Vi får ikke en bedre eldreomsorg før store ord og rettigheter med liten betydning byttes ut
med flere folk på jobb, tillit til at eldre og fagfolk sammen finner de beste løsningene, og klare regler som sikrer at eldre får den hjelpen som skal til.
Hvis vi ikke skaper en god offentlig eldreomsorg vil kommersielle alternativer ta over. Da vil lommeboken til folk avgjøre hvor god omsorg vi får. Da vil det oppstå et nytt klasseskille i alderdommen. Det unngår vi bare hvis vi ruster opp fellesskapets omsorg i årene som kommer.
SVs politiske prosjekt er å ta kampen for et varmt samfunn. Derfor tar vi kampen for en eldreomsorg med økt bemanning og uten stoppeklokker.

fredag 21. august 2015

Tone Wilhelmsen Trøen og Bent Høie fra Høyre. Om fremtidens omsorgstjeneste


Brukerens helsetjeneste
Høyres aller viktigste politiske visjon for eldreomsorgen er å skape pasientens og brukeres helse- og omsorgstjeneste.  Det er knapt noen som opplever så lite valgfrihet som eldre pleietrengende. Valgfrihet må handle om en reell mulighet til å få påvirke og skreddersy den hjelpen man trenger.  Vi mener derfor at en verdig eldreomsorg er en pleie- og omsorgstjeneste som setter den enkelte i sentrum. Målet er at kommunene skal kunne møte den enkelte pleietrengende på en bedre måte. Slik at det er mulig å klare seg mest mulig selv – så lenge som mulig – til tross for at man har behov for hjelp og pleie.
Vi mener at alle brukere skal kunne si at «ingen beslutninger skal tas om meg, uten at dette skjer sammen med meg». Dette gjelder beslutninger som tas på systemnivå, men særlig også beslutninger som gjelder for den enkelte bruker.

Fremtidens utfordringer
I 2030 vil vi ha 250. 000 flere eldre over 75 år enn i dag.  Det betyr at befolkningens alderssammensetning endres og kompleksiteten i oppgaveløsningen øker. Samtidig er det kraftig vekst i mottakere av omsorgstjenester som er under 67 år, som trenger hjelp og bistand fordi de har langvarige og kroniske sykdommer, funksjonsnedsettelse og psykiske og sosiale problemer. Fordi vi vet at den nye generasjonen eldre vil leve lenger vil likevel den største veksten i fremtidige mottakere av omsorgstjenester være blant eldre. Spesielt eldre med demens, sammensatte, kroniske lidelser og komplekse behov.  Når vi samtidig vet at den nye generasjonen eldre møter alderdommen med bedre økonomi og bedre helse enn noen annen generasjon før, tilsier det at fremtidens eldre har andre forventninger og krav til pleie- og omsorgstjenesten enn tidligere generasjoner.

Realistiske mål i dag
Regjeringen tar dagens utfordringer på alvor. Omsorg for eldre og pleietrengende foregår i kommunene og regjeringen har gitt kommunene et historisk godt utgangspunkt for å løse oppgavene med økte bevilgninger i 2015. På helsebudsjettet for 2015 økte bevilgningene til flere institusjonsplasser. Staten betaler nå halve regningen når kommunene bygger nye plasser. For 2015 fikk kommunene tilskudd til 2500 heldøgns omsorgsplasser. Et historisk høyt byggenivå.
Like viktig som trygghet for plass, er det at pasienten møter en faglig sterk og robust tjeneste. I dag er omtrent 35.000 av de som jobber med pleietrengende i kommunene uten helsefaglig utdanning. Det er en utfordring vi må møte bedre. Vi vet at all forskning og sunn fornuft viser at kvalitet fordrer kompetanse. Derfor satser vi sterkt på kompetanseutvikling i den kommunale omsorgen. Vi er godt i gang med et lærerløft i skolen. Nå trenger vi et sykepleieløft i omsorgen. Kompliserte lidelser krever kompetent helsehjelp. Det er bakgrunnen for at vi nå både setter fart i utdanningen av klinisk avanserte sykepleiere som vil ha kommunehelsetjenesten som sin arbeidsplass.
I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste som regjeringen la frem i vår, er
derfor økt kompetanse og ledelse i kommunen et høyt prioritert område.

Oldemor på skype
Den teknologiske utviklingen går raskt, men velferdsteknologi er i for liten grad innført i kommunene i dag. Norske kommuner bruker en minimal andel av sine årlige budsjetter til IKT-anskaffelser i helsetjenesten.  Derfor skårer også offentlig sektor i Norge lavere enn de øvrige nordiske landene når det gjelder innovasjon for å møte fremtidens helsetjenesteutfordringer. Bruk av velferdsteknologi kan gi flere mulighet til å mestre eget liv og helse, bidra til at flere kan bo lenger i eget hjem til tross for nedsatt funksjonsevne, og bidra til å forebygge eller utsette institusjonsinnleggelse.
De fleste av oss lever med nettbrett og smarttelefoner, mens dialogen med helsetjenesten stort sett fortsatt foregår svært analogt. Mange eldre «skyper» med familie som bor langt unna, men kan ikke kommunisere med hjemmetjenesten på samme måte. Tenk hvor trygt det ville være om hjemmetjenesten var et klikk unna på skjermen. Vi ønsker derfor en økt satsning på bruk av teknologi i omsorgssektoren. Teknologi skal ikke erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet, men den kan bidra til å forsterke sosiale nettverk og mobilisere til økt samspill med tjenestene, familie og frivillige. Den kan også frigjøre ressurser i omsorgstjenesten som i større grad kan brukes til direkte brukerrettet arbeid. Det kan også bidra til å øke brukernes og pårørendes trygghet, og avlaste pårørende for bekymring.

Kultur for kvalitet
Å sikre kvalitet i tjenestene er ikke bare lederens eller politikerens ansvar. Vi må stimulere til en kulturendring i omsorgstjenesten som gjør at hver enkelt helsearbeider tar aktivt eierskap for kvalitet. Det innebærer også at pårørende og brukere må involveres mer, og at de aktivt trekkes inn som en stemme og ressurs i utformingen av tjenestene til den enkelte bruker. Høyre vil at det skal opprettes bruker- og pårørendeutvalg i kommunene. Vi mener samfunnet går glipp av enorme ressurser ved ikke å involvere bruker og pårørende på riktig måte. Om familieomsorgen fortsatt skal opprettholdes på dagens nivå, krever det en ny pårørendepolitikk som gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg, som anerkjenner og verdsetter pårørendes kompetanse og innsats, og som støttes faglig gjennom opplæring og veiledning.

En ny innretning av helse- og omsorgstjenestene
Nytt innhold, nye krav og nye faglige tilnærminger vil også kreve at kommunene må vurdere innretning og organisering av tjenestene sine. Det må tenkes nye måter å organisere og arbeide på som flytter dagens etablerte grenser, både mellom profesjonene og mellom virksomhetsområdene i kommunene.
Endringer i tjenesteinnhold, arbeidsformer og faglige tilnærminger vil kreve et tettere samarbeid mellom alle deler av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er behov for at de kommunale tjenestene integreres bedre i hverandre for å oppnå mer flerfaglighet, mer kompetent oppfølging av brukere, samt bedre utnyttelse av personell og kompetanse i tjenestene. Frem til i dag har tjenestene i for stor grad vært organisert adskilt fra hverandre innenfor kommunene, noe som har vært med på å gjøre tjenestene lite koordinerte og
samkjørte. Det setter heller ikke brukeren i sentrum, men gjør at brukeren og pårørende ofte
må bruke mye tid på å finne frem og få hjelp i «systemet». Det er derfor i primærhelsemeldingen foreslått tiltak for mer samlokalisering av tjenester, og flere flerfaglige team i kommunene.

Ensomhetens utfordringer
De aller fleste ønsker å bo hjemme i eget hjem så lenge som mulig. Da er gode hjemmebaserte tjenester og tilpasset hverdagsrehabilitering viktig. Men en kompetent hjemmetjeneste løser ikke alt.
Kvalitet i hverdagen handler ikke bare om å motta kompetent pleie. Livsglede er like viktig. Mange får sin livskvalitet truet når mulighetene for sosial omgang og tilknytning til fellesskapet svekkes ved sykdom. Det er mye kvalitet i å få bo hjemme så lenge som mulig, men medaljen har en bakside. Mange eldre pleietrengende føler seg ensomme. Derfor må vi forstå bedre hvordan vi kan forebygge ensomhet og hvordan ensomhet påvirker den psykiske helsen til pleietrengende. Kanskje en løsning er å bygge flere seniorlandsbyer? Ikke bare de flotte demensladsbyene, men å bygge bofellesskap – der det kan være trygt å gå hjemmefra med rullatoren året rundt og spise måltider i selskap  med andre beboere. Og kanskje er en del av løsningen å invitere frivillige eldre inn i helsetjenesten som en ressurs. Det er mange eldre som ønsker å være der for andre, gjøre en forskjell og stille opp som frivillige. Denne uken la Helse- og omsorgsdepartementet sammen med Frivillighet Norge og KS frem en ny strategi for frivillig arbeid i helse- og omsorgssektoren. Målet med strategien er å redusere ensomhet og styrke den enkeltes sosiale nettverk.

Økt kvalitet og valgfrihet
Våre visjoner for eldreomsorgen er bare første steg på veien mot fremtidens omsorgstjeneste. Jobben må først og fremst gjøres ute i kommunene. Nytenkning krever faglighet, det krever ledere som leder sine ansatte og er endringsagenter. Våre tydelige mål og visjoner for eldreomsorgen fremover handler om økt kvalitet og mer valgfrihet. Vår jobb er å legge til rette for at kommunene der ute skal klare å skape de gode meningsfulle hverdagene for våre eldre i fremtiden.

tirsdag 18. august 2015

Kari Kjønaas Kjos. Stortingsrepresentant for FrP og leder av Helse- og omsorgskomiteen. Tanker om eldreomsorg

I 2013 var forventet levealder 83,6 år for kvinner og 79,9 år for menn. Eldre er generelt mer friske enn tidligere, mer funksjonsdyktige, og har bedre hukommelse enn tidligere. Selv om vi får flere friske eldre, betyr flere eldre generelt, et økt antall eldre med sykdom og skader. Og nær 70 000 personer har demens.

Det er ikke gitt for alle å få en trygg og god alderdom uten sykdom og med familie og nettverk rundt seg. Eldre er like forskjellige som folk flest og trenger forskjellige tiltak og pleie. Da er det viktig å innrette tilbudet på en slik måte at overgangen for den enkelte blir best mulig og ikke minst, at man selv har innflytelse og medbestemmelse på tiltak og fremdrift. FrP har alltid vært opptatt av at kommunene skal ha oppsøkende tjeneste ovenfor sine eldre, og det skal de få nå. Det at man kommer hjem til deg og ser hvordan du bor og får et innblikk i helsetilstanden og funksjonsnivået handler om to ting. For det første for å tidlig komme inn med enkle hjelpemidler og for det andre, for å skape trygghet for at man har blitt sett og vet at kommunen vil stille opp etter hvert som behovene måtte melde seg.
De aller fleste håper og drømmer faktisk om å få bo hjemme livet ut, og mange får sitt ønske oppfylt. For noen skjer dette uten bistand, for noen handler det om litt tilrettelegging og for andre igjen, handler det om tett og daglig pleie og oppfølging. For noen vil velferdsteknologi være riktig. Rett og slett fordi man ikke ønsker fremmede mennesker som stadig kommer innom. Andre igjen trenger praktisk bistand og hjemmesykepleien. Og andre igjen, trenger dagtilbud. Det siste gjelder særlig for mennesker med demens. Derfor har vi nå vedtatt å lovfeste at kommunene er pliktig til å ha et slikt dagtilbud.

Ekstra sårbare blir den som mister sin livsledsager og de uten nære slektninger. Alt må være med i de vurderinger kommunen gjør, og dette må og skal gjøres i samarbeid med den enkelte eller hennes/hans pårørende. Den dagen man må erkjenne at man ikke lenger klarer seg i egen bolig, er ofte en svært tung stund for den enkelte. Flytte fra alle minnene og alt man har kjært utløser ofte en sorgreaksjon som vi må forstå og ta på alvor.
Ved juletider ble jeg minnet på nettopp dette. Jeg var med på et julearrangement på et sykehjem og jeg spurte min borddame om hvor lenge hun hadde bodd der og om hun trivdes. Hun kunne fortelle at hun hadde bodd der i bare tre måneder og at hun egentlig ikke trivdes. «Og det er ikke fordi det ikke er bra her», sa hun. «Her er det fint og trygt, med god mat, hyggelige ansatte og aktiviteter å være med på. Men jeg savner huset mitt og jeg savner det livet jeg hadde der. Men jeg har rett og slett ikke noe valg. Jeg vet at jeg ikke kan bo der lenger, men jeg klarer ikke å slutte å savne det». Jeg har tenkt veldig mye på dette etter denne samtalen. Vi må aldri glemme at folk flest faktisk ikke drømmer om å flytte til et sykehjem. Derfor er det ekstra viktig at sykehjemmet har en hjemmekoselig atmosfære, at maten er innbydende og næringsrik, og at det skjer aktiviteter som gjør at man ikke blir sittende for mye å gruble, savne og henfalle til depresjoner og isolering. Det å bryte opp fra alt en har kjær, for så å bli plassert på et lite rom som man kanskje må dele med en fremmed, er rett og slett uakseptabelt. At flere kommuner fortsatt har det slik er for meg en gåte.

Vi vet mye om hvor viktig ernæring, fysisk aktivitet og opplevelser er for å holde seg friskest mulig, lengst mulig. Bemanning, kompetanse og ledelse vil derfor gjøre enorme utslag på om en sykehjemsplass er et sted å være eller et sted å leve.
Vi vet også at det foregår overmedisineringer, undermedisinering og feilmedisinering ved våre sykehjem. Feil bruk av medisiner gjør folk sykere og i verste fall kan de dø av det. Derfor har vi nå i regjering fremmet et forslag hvor vi pålegger kommunene å gjennomføre en medisingjennomgang av sine sykehjemsbeboere.

Fremskrittspartiet har i alle år stått alene om å ville ha en statlig finansiering av eldreomsorgen, hvor det skal være behovet som styrer tilbudet og ikke lokalpolitikeres prioriteringer. Jeg er overbevist om at de andre partiene ikke har ønsket dette, fordi de vet at det blir dyrt. Selvfølgelig vil det koste mye penger. Rett og slett fordi vi vet at de eldre pleietrengende i dag ikke får et godt nok tilbud alle steder i vårt land. Men nå har H/FrP-regjeringen bestemt at noen kommuner skal få prøve ut en modell med statlig finansiering av sin eldreomsorg, styrt av behov. Og det legges mye penger i potten, faktisk det som trengs, fordi vi vet det er nødvendig.

Jeg hører ofte politikere snakke om trygghet og verdighet. For meg handler trygghet og verdighet om at man vet at man vil bli tatt vare på den dagen det er nødvendig, først med de små og enkle tingene, men etter hvert, de større. Det handler også om å delta i disse prosessene med egne ønsker og valg. Valgfrihet står sentralt for oss i Fremskrittspartiet, og når det gjelder eldreomsorg står vi milevis unna å kunne si at det finnes valgfrihet. Alt for mange av partiene mener at eldre ikke er i stand til å gjøre egne valg, derfor er det få kommuner som tilbyr dette. Hvorfor umyndiggjør vi eldre mennesker bare fordi de trenger pleie og bistand? Enkelte partier går til og med til valg på å fjerne den lille valgfriheten som finnes. Økt valgfrihet gir høyere kvalitet og økt mangfold, hvor kvalitet i høyeste grad handler om bemanning, kompetanse og ledelse. Dette er også temaer som løftes høyt i Primærhelsemeldingen «Nærhet og helhet» som regjeringen fremmet rett før sommeren. Det betyr at Stortinget forhåpentligvis i løpet av høsten vil vedta en rekke forbedringer innen eldreomsorgen som kommunene vil bli pålagt å følge opp.

Eldreomsorg handler om veldig mange ting. I dette innlegget har jeg forsøkt å få deg til å gå inn i enkeltmenneskers sårbare situasjon og forskjellighet. Jeg håper du med dette vil bli flinkere til å se på eldre mennesker som enkeltpersoner som hele livet har gjort egne valg, levd selvstendig og klart seg selv. Vi kan lette overgangen til den nye livssituasjonen mye hvis vi bare er villig til å se, lytte og akseptere. Deretter bygger vi tjenesten rundt dette, i samarbeid med den enkelte. Det er slettes ikke vanskelig, men det betyr at vi må tenke nytt.
Jeg håper Fremskrittspartiets kamp for en mangfoldig og valgfri eldreomsorg er på vei inn i de norske kommuner. Som regjeringsparti har vi allerede hjulpet kommunene ved å bevilge økt tilskudd til bygging av sykehjemsplasser og til dagtilbud for demente. Vi har bevilget penger til kompetanseheving, til velferdsteknologi og til å integrere sang og musikk som en del av pleien, for å nevne noe. Jobben må gjøres ute i kommunene og det betyr at vi trenger lokalpolitikere som engasjerer seg. La oss håpe vi får det ved dette valget.

Kari Kjønaas Kjos, Stortingsrepresentant for FrP og leder av Helse- og omsorgskomiteen

onsdag 5. august 2015

Det finnes bedre måte å spare penger på enn å ta fra de eldre det de har behov for...

Angående brukere av hjemmetjenesten som får hjelp til bade/dusje men ikke rulle/føne håret. Øvre Eiker kommune i Buskerud har nylig vært trukket fram i media, med bakgrunn i dette temaet.
Flere kommuner sier nei, begrunnet med at det ikke er lovpålagt. Det tar tid og tid er penger – det skal spares! Jeg bor selv i Øvre Eiker, og har fått en rekke henvendelser fra berørte om denne saken.
Er dette verdig eldreomsorg? Jeg mener nei til det! Jeg har flere år bak meg som politiker og vet at det ikke finnes penger til «alt», men det finnes løsninger.
Jeg mener også det er en naturlig del av hårvask og få rullet eller fønet det. Vi har samme behov hele livet til å føle oss vel. Det å føle seg vel med et nystelt hår forsvinner ikke når vi blir eldre. I tillegg lever vi et samfunn der det brukes mye tid og penger på velvære, det føles ekstra sterkt da for de som er avhengig av hjelp ikke lengre å kunne få det!
Jeg tror ikke det er noen penger å spare på dette tiltaket, tvert om! Hva tror du konsekvensene blir for de som føler seg ustelt? Vi vet at trivsel og livslyst hegner sammen. Trivsel hjelper til med å holde seg i gang i eget hjem lenger, noe som jo er et mål. Om trivselen synker øker hjelpebehovet og «belastningen» på kommunen.
Hårrulling og lignende kan sees på som en del av det forebyggende arbeid, som må tilbys til de som ikke kan klare det selv. Jeg mener det er viktig ikke å ta funksjonsevnen fra noen ved å tilby mer tjenester enn behov, men det er det ikke spørsmål om i denne saken!
Min oppfordring til deg som har noen form for hårstell på eget hår og som synes det er et bra forslag å droppe hårstellet hos de eldre. Neste gang du vasker håret ikke gjør noe med det, la det tørke uten stell, gå med det som det er! Får du lyst til å vise deg fram da?
Jeg har ikke tenkt å slippe tak i saken. Løsning må komme som et resultat av innsats fra alle oss som mener noe om dette og som ikke legger saken død.

Hilsen Bjørg Woldstad, godt voksen men fortsatt engasjert dame