mandag 26. mars 2018

Hvorfor er det slik?

Hvorfor er helsetjenesten preget av underbemanning, hvor både pasienter, helsearbeidere og pårørende står i spagaten?

I sykehusene og på sykehjemmene har helsearbeiderne; leger, sykepleiere og helsefagarbeidere fått stadig flere ekstraoppgaver.

Sykepleiere er litt vaktmestere, litt renholdere, litt kokk osv., legene er blitt sekretærer (for disse er blitt effektivisert bort fra sykehusene i stort monn).

Legene sammen med de andre helsearbeiderne tar over stadig flere oppgaver som tidligere støttepersonell gjorde.

I tillegg er det økte dokumentasjonskrav og ofte utdaterte teknologiske løsninger (sykehjem og sykehus får ikke siste nytt av teknologi) fortsatt har man callingsystemer istedet for mobiltelefoner enkelte steder.

Videre er det også slik at man faktisk idag har kunnskap og løsninger innen for medisinen og sykepleien som gjør at man kan gjøre mer for den enkelte pasient.

Pasienter som før døde eller som man ikke kunne rehabilitere tidligere,
kan man idag gjøre noe for.

MEN det kreves ressurser for å kunne løse disse oppgavene nyvinningene i medisin og sykepleien har gitt oss.

Disse ekstra personalressurser har ikke helsepersonellet fått!

I stedet ser vi nå en nærmest religiøs tro, på at velferdsteknologi skal løse underbemanningsoroblemet og uforsvarlig arbeidsbelastning som truer pasient sikkerheten.

Historien har vist at teknologi utviklingen ikke har gitt oss mindre press på arbeidstagerne. De har bare fått andre oppgaver, som ikke nødvendigvis har frigitt mer tid til kjerneoppgavene som i sykehus og sykehjem er pasientbehandling og pleie.

Hvorfor er det slik at det nå er et overveldende flertall kvinnelige medisinstudenter? Hvorfor har vi så få menn som jobber med pleieoppgaver på sykehjem? Hva skulle vi gjort uten alle dem som ikke har norsk bakgrunn, som gjør svært mange viktige oppgaver.

Hvorfor er det slik?

Dessverre er det slik at de medmenneskelige verdiene i samfunnet står for fall.

Hver dag kommuniserer «lederne» (politikere, næringslivsledere og kjendiser) hva som er «viktig» gjennom det de uttaler, de valgene og prioriteringene de gjør og hvem de viser de synes er viktige.

Materialisme, penger og profitt er de viktigste kvalitetene den oppvoksende slekt får formidlet i dag.

Unge menn vil ikke studere i 6 år på universitet for deretter å gå i kortidsvikariater i 6 år mens de blir spesialister. De vi vil ikke ha utrygge stillingsforhold og en uforsvarlig arbeidsbelastning som vil vedvare ut yrkeslivet.

Hva vil skje når vi etterhvert vil få et flertall av kvinnelige leger i sykehusene?

Hva vil skje med bemanningen?

Vil de få beskjed om at dersom de vil jobbe i reduserte stillinger så passer de ikke inn, slik en av sjefene på Ullevål svarte da jeg som tillitsvalgt påpekte at sykehus må forberede seg på den endrede kjønnsfordelingen som vil komme blant leger.

Enten må man gjøre noe med arbeidsbelastningen, eller så må man forvente at flere vil ha deltidsstillinger.
Eller så kan man tvinge folk til å stå i jobber fordi de er avhengig av lønnen. Det er en svært dårlig motivasjon og et svært dårlig middel av arbeidsgivere for å beholde arbeidstagere.

Misfornøyde, utnyttede og dårlig behandlede arbeidstagere er ikke en god garanti for en god helsetjeneste, selv om de som arbeider i helsetjenesten gjennom sine lange utdannelser har vist at de har gjort veloverveide bevisste valg.

Sykepleiere ønsker ikke å stå i 100 % stillinger som tar knekken på deres helse og familieliv. Ingen ønsker slike arbeidsforhold.

Nei, men helsearbeiderne elsker sitt arbeide med mennesker derfor har de valgt det...
Problemet er at svært ofte får de ikke gjort sitt arbeide pga. andre pålagte oppgaver.

Velferdsteknologi er bra, men den vil ikke erstatte en hjemmesykepleier erfarne blikk og vurdering.
Velferdsteknologi eller all verdens medisinsk teknologi kan ikke erstatte en lege hands-on vurdering.
Velferdsteknologi løser muligens tjenesteleverandøren dokumentasjon på at visse tjenester er utført,
men syke mennesker agerer ikke alltid rasjonelt slik svært mye av teknologien fordrer.

Det synes som det er vanskeligere å forstå jo lenger borte fra pasientene disse grå eminensene står at det er fortsatt langt mellom liv og lære, teori og praksis.


Henning Økland
Spesialrådgiver, Legespesialist i 

Indremedisin og Geriatri.



søndag 4. mars 2018

Gamle og hjelpetrengende er store utfordringer for vår behagelige flukt inn i egoismens selvforherligende rus

Inni husene  våre er det varmt og godt. Det er stille og ingen kan komme utenfra og skape ufred.

Vi bor i et land hvor vi ikke risikerer å bli plutselig hjemsøkt av terrorister, regjeringssoldater eller bander som robber hus og folk.

Vi liker den tryggheten og reagerer negativt på krig, terror, overgrep fra såvel statsmakter som gangstere. 
Vi har aldri opplevd noe slik, og vi vet ikke hvordan vi hadde blitt om vi ble utsatt for slikt.
Ville vi blitt nervøse, ville vi blitt aggressive?

Eller om vi visste og kjente personlig til slike overgrep og bodde her i Norge. Hvordan ville vi reagert?

Ville vi bli provosert av de som satt i sine fredelige stuer, de som brydde seg mer om sine potteplanter enn sine medmennesker som ble jagd, terrorisert og mishandlet?

Ville vi blitt apatiske og skuffet over våre norske medsøstre og brødre, eller ville vi blitt irriterte, aggressive og provoserte?

Vanskelig å si når vi ikke har hatt opplevelsen av å bli jagd på flukt, diskriminert for vår kulturelle og etniske bakgrunn.

Det er mange typer flyktninger.
Det er flyktninger som stikker hodet i sanden og ikke vil ta ansvar for viktige oppgaver i samfunnet. Den type mennesker som flykter fra sitt medmenneskelige ansvar finnes det for mange av i dag i dagens samfunn både blant politikere og andre
Så er det de menneskene som flykter fra krig og sult. Det er flyktninger som er mer fattigslige, lettere å angripe, trykke ned eller se ned på og mistenkeliggjøre

Vi har møtt mange flyktninger, av mange slag.

Noen mennesker er så svake at de ikke greier å flykte. Det kan være gamle som ikke har pårørende som kan hjelpe seg inn i verdige omsorgsforhold. Eller barn, voksne og gamle i områder av verden hvor de er fanget i elendighet.

La oss støtte alle gamle til verdige liv!
For å gi de gamle bedre alderdom trenger vi ikke forverre helsearbeideres arbeidsvilkår slik det kan virke som eldreministeren planlegger.
Vi trenger heller ikke finne «syndebukker» blant de som trenger trygghet og sikkerhet. Og har det mer enn vanskelig nok fra før.

I våre fredelige stuer,  i våre hus, i  våre  hager liker vi ikke at folk er høylytte og bruker ord som fuck, helvete eller for den saks skyld «hettemåke», «lykkejeger» som omskriving for flyktning. Vi liker heller ikke Listhaugs utrykk som «godhetstyranner» og heller ikke hennes trusler mot biskop Byfuglien om å redusere statsstøtten til kirken dersom den involverte seg inn i samfunnet som aktiv forkjemper for med-menneskelighet.

Det er mange aspekter man skal tenke på og det er mange fokus man kan velge.
Folk, klær, språk og manerer, men for oss blir alt det uvesentlig dersom for eksempel fine ord bare er tildekket likegyldighet.

Språk kan misbrukes og mistolkes, men det kan også tolkes riktig der språket kanskje ikke passet helt bra inn i våre fredelige stuer. Dersom vi greier å strekke vår bevissthet utenfor vårt eget stuebord.

For aller verst stilt er det med dem som har flyktet inn i sin egen egoisme, hvor det ikke er rom for empati med de medmenneskene som lider.
Ensomheten og tomheten som etterhvert uthuler slike mennesker kan ikke fylles av all verdens rikdom.

Verdig eldreomsorg ønsker ikke å sette sårbare grupper opp mot hverandre. Vi arbeider for medmenneskelighet. På kryss og tvers av kulturer, religioner, folkegrupper og aldersgrupper.


Trine Jaksland Graff og Henning Økland