mandag 23. oktober 2017

Eit minne

Ho smilte
åt meg

huska ikkje
lenger kva
for eit navn
eg har

eller om
eg var systra,
mora hennar
eller kan hende
berre ei
som gjekk forbi
ute i gangen

Ho smilte
likavel,

andledet
mitt
kjende ho

frå ein stad
lang borte frå


(inger e solem)
https://www.livetoverseksti.com/




søndag 22. oktober 2017

Gult kort til pårørende

Så  har jeg fått det igjen. Gult kort. Raskt opp av sykepleierlomma nesten før jeg rekker å snakke ferdig. 
Far har falt ut av sengen på sykehjemmet. Ingen dramatikk forsåvidt, ingen alvorlige skader, heldigvis. Denne gangen gikk det bra. 

Far er av den egenrådige sorten. Tror selv at han mestrer det meste. Jeg vet ikke om han ba dem om ikke å ringe oss, eller om de bare ikke gjorde det fordi han ikke ble så veldig skadet. Jeg får ikke helt svar på det... Så når han forteller det på telefonen noen dager etter, setter jeg meg selvsagt i bilen, vil se med egne øyne om han har det bra. 

På veien inn til rommet hans går jeg forbi vaktrommet hvor det sitter en sykepleier og to helsefagarbeidere eller hva de nå er... Jeg stikker hodet inn og sier hei, hvordan går det? 
Jeg er som vanlig blid, blid er min almentilstand, også når far har falt. Hvordan går det med far, spør jeg. Fint, sier de. Han falt ut av sengen en natt, stemmer det?  Ja, vent litt så skal vi sjekke, svarer sykepleier. En titt i datasystemet og ja, han har falt. 

Har noen foreslått en sengehest, spør jeg. Da kommer det gule kortet. Rett opp av lomma, ingen nøling. Han vil ikke ha, vi kan ikke tvinge ham, HAN ER SAMTYKKEKOMPETENT. 

Hvor mange ganger har jeg ikke fått dette servert rett opp i ansiktet, innledningsvis, før så mye som en flik av en dialog har funnet sted. Fra vedtakskontor, fra hjemmesykepleie, fra midlertidige opphold, fra rullerende opphold, fra sykehjemmet hvor han bor. Det gule kortet er så beleilig for de ansatte. 

Vi har spurt og han sier nei. Har dere forsøkt å sitte litt hos ham, tatt dere tid til å forklare hvorfor det er en god ide med sengehest? Forklart hva som kan skje dersom han, med sine 92 år, 2 kunstige hofter og alvorlig kols( 15% lungekapasitet) brekker noe og blir liggende? Han har hatt flere fall, på badet, på rommet, så dette er ikke første gang... Har dere tatt dere den tiden det tar å få ham på smørsiden?
Alle tre nøler og ser i gulvet. Nå drar dere det gule kortet, sier jeg til dem, samtykkekortet, det er det enkleste for dere. Sykepleier blir lei seg og sier det til meg, at hun blir lei seg når jeg sier det på den måten.

Far er i godt humør når jeg kommer, han elsker hundene mine og forsøker å unngå å snakke om fallet. Trenger litt hjelp med laptopen.  Et stort sår på kinnet, noen småsår på albuen, ellers ok. Vi snakker om været. Vi går i restauranten sier han. 

Hva er det med denne samtykkekompetansen? Så mange ganger i fars alderdom har jeg opplevd at det gule kortet som jeg liker å kalle det, nærmest blir brukt mot meg. Det er blitt en sovepute for personalet, når den gamle ikke vil så er det så lett for dem å bare trekke på skuldrene og late som om de ikke har ansvar. Hver gang jeg har kommentarer og spørsmål så drar de det gule kortet. Det er som et varsku om at jeg ikke trenger å spørre mer, jeg er til bry, jeg blir avfeid før jeg har fått svarene jeg trenger for å senke skuldrende. Er han samtykkekompetent da, hvis han ikke forstår at en sengehest er lurt, spør jeg.
Hvem har ansvaret for å ta beslutningen om han er samtykkekompetent eller ikke? Det er så frustrerende, vi pårørende skal besøke, hjelpe til,støtte, men vi har likevel ikke noe vi skulle ha sagt. Jeg foretrekker å maile til sykehjemmet, vil ha ting skriftlig. De ber meg ringe, de ønsker ikke noe skriftlig, tenker jeg. 

Jeg har tidligere bedt om møte med personalet, de går til far og spør om det er greit med et møte og han sier nei. Gult kort. Da blir det ikke noe møte. Enkelt og greit. For dem. Hva når han faller ut av sengen neste gang. Eller, hvor mange ganger må han falle ut av sengen, og evt. skade seg stygt, før de tar ansvar? Jeg er så bombesikker på at hvis han faller ut av sengen en gang til, så vil deres svar være : det er sånn som skjer, det kunne ha skjedd nårsomhelst. Det har de sikkert rett i.  Må jeg virkelig begynne å føre logg på datoer, samtaler, hvem som sa hva, hvem som dro det gule kortet? 

Det var godt å gå skrevet ned så sparer jeg kanskje en ansatt på sykehjemmet  for å få et rødt kort av meg...

Hilsen pårørende.







lørdag 14. oktober 2017


Vi treng

alle litt
omsorg

både ung og gamal

politikarane
trur dette er noko
som går over

med alderen

Nei, behovet
for omsorg
veks vi ikkje av oss

Kva kostar eit
lite smil
eit nikk
eit venleg ord

Vi gøymer oss
bak ein travel kvardag

men om litt
er det kanskje du
som ser andre

gå forbi.


søndag 8. oktober 2017

Åpent brev til helse og omsorgsminister Bent Høie.

Jeg liker det du prøver og gjøre i helseNorge, og du har gode intensjoner og mange ord. Men jeg tror ikke du eller noen andre er i stand til og snu utdanning, betalt skatt i en årrekke. Dette til tross for at hun fikk tuberkulose som 15 åring og var syk i 7 år. Uten medikamenter- fordi staten skulle spare på den medisinske behandlingen. Selv om hun hadde foreldre som satt godt i det økonomisk og var villige til å betale for behandlingen. Paradoksalt nok har vi nå privatisering av tjenester- og vi trenger mer av det. Eller greier du og rydde opp? Slik  at de offentlige tjenestetilbyderene gjør jobben sin ? 

Jeg tror tiden er inne til og bli høylydte. Protestere på mangelfull faglig forsvarlighet og manglende omsorg for våre foreldre som må bo på sykehjem. Kalle en spade for en spade. 
 Jeg skriver - fordi ingen må tro- selv om man paradoksalt nok- må kjempe seg til plass- ønsker og bo der. Selvsagt finnes det unntak- det finnes gode sykehjem med fokus på kvalitet-fokus og trygghet for være gamle foreldre-men de tror jeg er et unntak.                                                                        
Min mor måtte på sykehjem etter lang tids økende invalidisering- over natta- brått og brutalt. Som på alle andre sykehjem så sliter de med bemanning og innhold for de eldre.

Min mors hverdag er 23 timer i seng. Min fantastiske mor. Hun er blitt et levende skjelett fordi hun har  for lavt ernæringsinntak i forhold til behov. Hun har fått innvilget en spesialrullestol til 49 0000 kroner som hun ikke kan bruke fordi hjelpemiddelsentralen ikke klarer og tilpasse den til henne. Pågående klaging til avdelingen har ikke hjulpet. Slakk ledelse. Hvorfor skjer det ingenting ? Min mor. Ved inntak- Hun måtte fylle ut et 4 siders langt skjema om hvem hun var, hva hun likte og spise og interesser. Hun er interessert i kultur, musikk, ut i naturen, bøker og håndarbeid. Hva blir hun tilbudt ? Bingo. Filmstunder. Komedier. 

Hun er i stort behov av fysioterapi fordi nakken hennes har stivnet. Hun kan ikke bevege den til høyre eller venstre. Siste bestilling ble gjort for 3 uker siden. Det het seg. "Nå skal din mor få fysioterapi man- ons og fredag. Hun ble så glad.  Hun venter enda.
                                                                                        Min mor har ventet på at en ergoterapuet fra hjelpemiddelsentralen skal regulere hennes flotte stol slik at målet om og sitte opp kan bli oppfylt. Målet er at hun skal kunne sitte oppe ved måltider og totalt 1 time. Av døgnets 24 timer hadde det vært fint. Når har det gått 6 måneder og min mor venter fremdeles. Så fint det hadde vært og kunne sitte oppe ti minutter ved middagsbordet uten smerter i en stol som kostet 49 000 kroner.                                                    
Ubrukelig.

Helt siden hun ble sykehjemspasient har hennes fysiske, psykiske helse blitt redusert. Også hennes livsvilje,det åndelige er svekket. Hun har en BMI langt under det forsvarlige. Det heter seg, "hun får det hun ønsker". Så fint, hva ønsker hun da ? De får middag levert fra storkjøkken. Den kommer i store innpakkede vakumplastbeholder som ser ut som grisemat. Potetene er hermetiske. Kan min mor få alternativ kost ? Ønskekost. Det heter seg da, det er umulig for kjøkkenet og levere annen mat enn det vi får. Hun avmagres og sultes ihjel. Jeg grøsser, og tankene vandrer, hva med de som har glutenallergi ???? Bare som et eksempel. Magesekken krymper og matlysten forsvinner. Hun er mett etter 5 spiseskjeer suppe. 

Det heter seg det blir kompensert med at personalet kan lage mat på enhetens kjøkken. Så fint. Vi bestilte spagetti med kjøttsaus. Nei, det var vanskelig, det hadde de ikke tid til og noen måtte handle inn maten. Så foreslo en sykepleier, " hva om du handler inn fjordlandsmiddager" ? 

Hva mener du Bent Høie ? Var dette et godt forslag ?  

Til lunch, rundt halv ettiden, kommer personalet inn. De tar med seg en suppetallerken eller nudler. Det høres fint ut, med suppe. Så fant jeg ut, suppen de tilbyr er suppeposer man blander ut i varmt vann, trekk og vips ferdig. De tilsetter fløte og proteinpulver for å øke næringsverdien. Blir ca 50 kcal med 1.5 dl suppe og fløte. De har to sorter. Blomkål suppe eller tomatsuppe. Hun får egg oppi tomatsuppen. 

Min mor ligger bakover i sengen, halvhøyt hjertebrett. De setter det forann henne, gir henne et glass varm saft som står på sidebordet. Så går de. Hvem spiser slik ? Dette syntes personalet er helt greit og blir uforstående når jeg , datteren sier hallo stopp litt her. Min mor må hjelpes opp i sengen, slik at hun i det minste sitter. Hjertet mitt gråter. Jeg er rasende, men kan ikke vise det. Mest av alt er jeg rystet. Min mor klager ikke. ikke på dette. Hun vil ikke ha mat. Hun er ikke sulten. Og personalet gjemmer seg bak " hun får det hun vil ha ". Løgn, bortforklaringer, fraskrivelse av ansvar.         
DE GIDDER IKKE: DE SER IKKE. Personalet er også et offer for en ubrukelig system som rammer de eldre. Dette hadde ikke vært godtatt i noen annen næring. Hvorfor har vi ikke protestert før og stilt krav ?
                                                                                                       
Jeg er datteren, jeg bor 55 mil unna, og får ikke fulgt opp det daglige. Så gjerne jeg skulle sittet der hver dag- og motivert henne til å spise.                                                  
Nå har jeg fått nok - og nå er jeg høylydt.   
             
Jeg tror ikke dette sykehjemmet er det eneste som ikke klarer, er i stand til og yte faglig forsvralig helsehjelp. Systemet er ikke tilrettelagt for at sykehjemsbeboere skal kunne ha et liv med innhold. Det blir ikke bevilget ressurser. 


 Min mor kommer til å dø av underernæring- ikke alder. Og jeg godtar det ikke. Men det er kanskje ikke så farlig.

Kristin Eide