Saken i Agderposten om ekteparet Hovd Nilsen er rørende og krevende. Mange eldre opplever å miste sin livsledsager og kjæreste gjennom mange år. Noen ganger fordi den ene ektefellen dør, andre ganger fordi ektefellen blir pleietrengende og må bo på institusjon på slutten av livet.
Ensomhet og isolasjon som følge av slik adskillelse er en av vår tids store utfordringer. Mange stemmer i denne debatten krever dobbeltrom på sykehjem for ektepar hvor den ene trenger heldøgns pleie- og omsorg. Det er forståelig, fordi vi vet hvor viktig det er for oss å høre sammen. Når helsen svikter for den ene, og sykehjemsplass blir løsningen, blir adskillelsen tung å bære for hele familien.
Arendal kommune har ansvaret for å foreta de faglige vurderinger av pleiebehovet til sine innbyggere. Slik jeg erfarer gjennom medieomtalen har de funnet at det kun er den ene ektefellen som har et institusjonsbehov. Den vurderingen er det vanskelig å kritisere fra min posisjon. Samtidig har jeg stor respekt for at dette er vanskelig for hele familien. Siden jeg leser at dette er en sak som er klaget inn for Fylkesmannen, vil det der avklares om kommunen har foretatt riktige faglige vurderinger. Den klagen bør behandles raskt.
Kommunene jobber på spreng for å bygge nok sykehjemsplasser til de som trenger det.
Flere eldre og flere som rammes av demenssykdommer vil kreve betydelig flere plasser i årene fremover. Den største utfordringen i dag er at terskelen for å få heldøgns pleie varierer. Mellom kommuner og innad i kommuner. Det bidrar til å skape urettferdige forskjeller. Derfor har vi i Stortinget i år vedtatt at det skal innføres en lovfestet rett til heldøgns pleie- og omsorg. Det betyr sykehjemsplass eller plass i en omsorgsbolig med heldøgns pleiepersonale tilstede. Til grunn for en slik lovfestet rett må det ligge noen kriterier. Derfor må kommunene bestemme hva som skal være de kommunale kriteriene for å få plass. Dette er viktig fordi vi må ha åpenhet og rettferdighet i tildeling av sykehjemsplasser. De skrøpeligste og sykeste pasientene må sikres plass først.
Dersom vi skal klare å møte behovet til de sykeste eldre, er det nok dessverre slik at en ikke kan få plass på sykehjem av sosiale årsaker alene. Til tross for at vi vet at ensomhet innebærer helsetap for eldre. Isolasjon fører til passivitet og mindre evne til selvstendighet i hverdagen. Mangel på sosial kontakt og stimulans kan føre til raskere utvikling av kognitiv svikt.
Pårørende selv.
Jeg har erfaring med dette som pårørende selv. Da min far døde for fire år siden, markerte det slutten på et 63 år langt ekteskap for mine foreldre. Tilbake satt en ganske sprek mamma på 84 år, som måtte lære seg å leve livet sitt på nytt. - Det mangler en vegg i leiligheten, sa hun svært ofte. Det preget også de siste årene av livet hennes. Hun savnet pappa hver dag, og hun klarte aldri helt å leve videre. Vi barna og barnebarna forsøkte så godt vi kunne å kompensere for det hun hadde mistet. Tilbudene var også mange fra naboer og gjennom gode aktiviteter som SeniorDans, Gågruppe og Pensjonistforeningen. Det hjalp bare ikke, hun isolerte seg mer og mer – og ble til slutt svært ensom frem til hun døde i sommer. Kanskje hadde hun hatt godt av å bo på et sykehjem, men helsemessig var hun ikke syk nok til det. Jeg har sett på nært hold, gjennom henne, hvor vanskelig det er å sitte igjen alene. Derfor forstår jeg svært godt situasjonen til ekteparet Hovd Nilsen.
Allikevel tror jeg ikke løsningen er institusjonsplass til de som av medisinske årsaker ikke trenger det. Jeg tror på at vi må tenke nytt, brette opp ermene og skape nye muligheter for fellesrom, aktiviteter og mer individuell tilnærming til hver enkelt. Sammen må vi forsøke å finne bedre løsninger på disse utfordringene i årene fremover.
Møte Verdig eldreomsorg.
Over nyttår skal jeg møte Trine Jaksland Graff og Verdig Eldreomsorg og da ser jeg frem til en samtale om hvordan vi bedre kan skape en meningsfull og trygg alderdom, for den som er alene og bor hjemme – eller for den som har sin kjære på sykehjem på slutten av livet. Jeg tror også Pårørendealliansen og mange fler vil ha viktige innspill i en sak som denne.
Hva trenger vi?
Kanskje trenger vi å knytte frivilligheten nærmere til oss i pleie- og omsorgssektoren. Kanskje må vi gi pårørende en viktigere stemme. Kanskje må det være et større tilbud av tjenester og aktiviteter som kan hjelpe hjemmeboende eldre i en sårbar, ensom hverdag. Kanskje må vi planlegge flere boalternativer som gjør at eldre kan holde seg sosialt aktive lenger.
Kanskje bør sykehjem, som i saken i Arendal, legge mest mulig til rette for at ektefelle og pårørende kan være på besøk og delta i det sosiale livet på sykehjemmet. Det lar seg enkelt organisere at pårørende kan spise middag og måltider der, kanskje til og med overnatte innimellom. At det kan ordnes transport til og fra når det måtte passe enten via taxi eller frivilligsentralen. Helsepersonell må se hele mennesket og gå i nær dialog med ektepar som Hovd Nilsen, om hva som kan bøte på at de må bo fra hverandre på slutten av livet. Hvis en går glipp av gleden og tryggheten ved å være sammen med andre, kan helsetapet fort bli stort.
Det finnes ingen rask kur i kampen mot ensomhet eller sorgen over å bli adskilt på slutten av livet. Men åpenhet om problemet slik ekteparet og familien i Arendal har bidratt til, gjør det mulig for oss å diskutere disse spørsmålene mer åpent. Som sykepleier, helsepolitiker og med erfaring som nær pårørende er jeg opptatt av å bidra med min stemme. Jeg ønsker velkommen alle forslag og initiativ som kan bidra til å skape gode og meningsfulle hverdager for eldre. Vi må sørge for trygghet og huske at livet skal leves, hele livet ut.
Tone W. Trøen
helsepolitisk talsperson for Høyre
Stortingets helse- og omsorgskomite
