Sykepleie utøves ikke av en person. Sykepleie, som altså skal sikre at det syke individet får riktig assistanse for den, og for den, slik at god helse, helbredelse, eller en fredfull død, er avhengig av flere sykepleiere, og andre faggruppepersoner, som samarbeider for samme mål, for å lykkes. For at pasienten skal få den beste hjelp for å fremme vedkommendes helse.
Det gode samarbeidet er et vesentlig moment i det å utøve god og kvalitativ sykepleie.
Samarbeid er en utfordrende og kompleks kunst. Samarbeid mellom mennesker, og mellom fagfolk, er dessuten fjernt fra å bety kvalitetssikring og sjekklister.
Samarbeid er dialog, respekt og kvalitet, nettopp ved at den faglige kompetansen, og den faglige kvaliteten øker i dialogen, ved felles forståelse og felles tiltak og mål, ved flere perspektiver, ved flere løsninger å velge mellom, ved å luke ut de løsningene som ikke er egnet, eller som er for svake.
I sykepleien er samarbeid et viktig og avgjørende aspekt fordi vi ikke alle er der til samme tid, og fordi pasienten i behov for sykepleie trenger denne assistansen i større grad enn en vanlig arbeidsdag kan ivareta. Samarbeidet er altså en nødvendighet for å dekke opp pasientens behov for hjelp, også når sykepleier Ola ikke er på jobb.
Men samarbeidet for å sikre at faget utøves med kvalitet er i tillegg nødvendig, for å sikre de kvalitativt beste faglige tiltakene for pasienten. I tillegg skal samarbeidet ikke bare inkludere sykepleiere, hjelpepleiere, helsefagarbeidere, aktivitører, vernepleiere, leger, fysioterapeut og andre faggrupper som jobber for pasienten i situasjonen. Samarbeidet skal også inkludere pasienten selv. Først da er du i stand til å yte sykepleie av akseptabel kvalitet.
Dette er et uendelig sentralt aspekt å få fram i dag. Et aspekt som altfor ofte mangler i redegjørelser av hva sykepleie er. For vi er mange faggrupper, rundt pasienten, som har ansvar for at pasienten skal kunne nå sitt helserelaterte mål. Når det snakkes om sykepleie som her, er dette samarbeidet tredelt.
1. Samarbeidet med pasienten. Dette er omtalt i del to her om temaet sykepleiens særegne funksjon. Sykepleie er personsentrert omsorg.
2. Samarbeidet med andre faggrupper, som legen, slik det ble beskrevet i del tre om temaet om sykepleiens særegne funksjon. Men samarbeidet med legen er bare en av faggruppene som sykepleien samarbeider med. Det tverrfaglige samarbeid er helt vesentlig i utøvelsen av sykepleie. Faggrupper som inkluderes i dette samarbeidet, foruten legen, er aktivitører, fysioterapeuter, ergoterapeuter, vernepleiere, sosionomer, psykologer, bioingeniører, tannlege og så videre, og så videre.
3. Samarbeidet innad i sykepleie-gruppen er det kanskje mest selvsagte samarbeidet, og det vi som sådant ofte overser betydningen av. Det er imidlertid minst like viktig som det tverrfaglige samarbeidet og bør få en mye mer tydelig plass i framtiden.
Jeg håper å få fram litt mer om dette her, for det er dette som er hovedtemaet her og nå. Dette samarbeidet innad i sykepleie-gruppen innebærer samarbeidet mellom sykepleierne i avdelingen, mellom sykepleierne og hjelpepleierne, helsefagarbeiderne og de ufaglærte pleieassistentene, i avdelingen. Men uten dette samarbeidet mellom oss som står pasientene nær, og som utøver pleien til pasientene sammen, så vil ikke pasienten få en god sykepleie. Sykepleie er ikke bare et utall gjøremål som kan krysses av som utført på en liste. Vi hjelper mennesker, vi hjelper individer, og vi må gjøre det sammen, om vi skal hjelpe pasienten og nå dennes mål om helse.
Så, hva er samarbeid? Hva er sykepleie som samarbeid?
Jo, vi har med oss fra grunnutdanningen i sykepleie at vi har et veiledningsansvar for hjelpepleiere. Hva er nå veiledning om ikke en form for samarbeid?
Uavhengig av om de kalles hjelpepleiere eller helsefagarbeidere, så er de som besitter tittelen mennesker. De er dessuten fagfolk som utvikler seg faglig i det de jobber med. De utvikler seg og vokser av erfaringene de tilegner seg gjennom arbeidslivet. De har ulike bakgrunner og menneskelige erfaringer med seg den dagen de begynner å arbeide som de fagfolkene de nå skal representere. Enten de er hjelpepleiere eller helsefagarbeidere er de ikke en tabula rasa, som stumt tar i mot ordrer fra sykepleiere og gjør uten refleksjon og kunnskap. Ja, vi skal veilede hjelpepleiere og helsefagarbeidere, fordi vi som sykepleiere har tre år utdanning minst etter videregående skole og altså mer fagkunnskap enn hjelpepleieren. Men vi skal mer enn å veilede i de spesifikke sykepleiefaglige detaljer, vi skal også samarbeide med disse fagfolkene, og veilede dem i faglig-/etisk refleksjon og vi skal veilede dem i samarbeid.
Samarbeide, og veiledning, og faglig utvikling; - hvor starter dette? Jo med å lytte.
Å kunne samarbeid er en viktig egenskap ved den dyktige og kyndige sykepleieren.
Så hva er da samarbeid?
Samarbeid i sykepleien er selvsagt samarbeid i helt konkrete gjøremål, som for eksempel å re en seng, eller å stelle en pasient i seng. Samarbeid er også å gå med en pasient med svært svekket gangfunksjon, i prekestol, og ved hjelp av to pleiere.
Samtidig så er samarbeid så uendelig mye mer.
Sykepleie som skal fremme den best mulige pleie for pasienten er å diskutere, og reflektere sammen om hva ulike funksjonssvikter, og hjelpebehov kommer av, og hvordan de best kan hjelpes.
Samarbeide inkluderer å si hva man mener og hva man tenker og reflekterer over, og så utføre. Men samarbeid er kanskje mer enn noe avhengig ev egenskapen å kunne lytte til andre, forstå alle perspektiver som kommer fram, si og spørre, og så utføre.
Kanskje er det noe med hjelpepleier Kari som gjør at det var nettopp denne personen pasienten åpnet opp for og fortalte til, diverse aspekter av sin person og sin funksjonssvikt og sykdom. Uansett kan hjelpepleier Kari nettopp derfor fortelle noe om hvorfor det først tiltenkte hjelpetiltak for pasienten ikke har noen mulighet til å lykkes. Om Kari vet hva vi da må gjøre, eller om det er sykepleier Ola, eller helsefagarbeider Bjørn, eller spesialsykepleier Marta som har det best egnede tiltak å fremme, se det vet vi ikke før vi har fått tatt diskusjonen om det, først blant oss, og så med pasienten.
Samarbeid betyr selvsagt at flere sier, og forteller om kunnskaper og erfaringer. Dette er vesentlig i et samarbeid som har kvalitet som mål. Det som imidlertid er første bud i et kvalitativt og konstruktivt samarbeid er evne til å lytte. Evne til å kunne forstå hva de andre sier. Begrepet hjerte, som eksempel, betyr kanskje ikke det samme for to personer, og dette er det viktig å få avklart i dialogen.
For meg er det en kjensgjerning at med dagens snakk, innen effektivisering og New Public Management tankegang om at vi «aldri er bedre enn det svakeste ledd», så er det ikke slik at det svakeste ledd er den eller den faglig svake personen.
Nei, det er ikke det. Definitivt ikke.
Det svakeste ledd, i dagens effektivisering og New Public Management, er nemlig den manglende mulighet til kommunikasjon og samarbeid, i det daglige arbeidet og den daglige fagutøvelsen. Manglende muligheter til daglig faglig og etisk refleksjon. Manglende muligheter til å lytte til hverandre, og til å forstå hverandre, og til å arbeide for et felles mål for pasienten.
Jeg har nok selv opplevd at det svakeste ledd, utover den nevnte, manglende mulighet til kommunikasjon, kan være nettopp den faglig dyktigste person/sykepleier i avdelingen. Når denne sykepleieren, hjelpepleieren eller hvem det nå er, er så opphengt i sin egen fortreffelighet, og overlegenhet, at vedkommende overhører alle andre sine perspektiver, og hevder at dennes svar skal adlydes blindt og uten diskusjon, så kan nettopp denne pleieren bli pasientens verste fiende med tanke på å nå et mål om helse og livskvalitet for pasienten.
Samarbeidet rundt pasienten, kommunikasjonen rundt pasientenes funksjonssvikter, hjelpebehov, tiltak og mål, er alfa og omega i en god sykepleie.
Nettopp dette skal jeg derfor vie mer tid til også i min neste blogg. Hva er samarbeid? Hvordan fremmer vi kompetanseutvikling og kvalitet ved dialog?
