Damen opplevde det sårt når flere av mannens tidligere venner, og også familiemedlemmer ble borte fra hans liv og hverdag, fordi de følte det var så vanskelig å vite hvordan de skulle forholde seg til han om de besøkte han, og når de kunne si at «det er jo ikke noe liv verdig for Karl, dette her».
Slike utsagn kan jeg nok høre jevnlig, som sykepleier i eldreomsorgen. Utsagn fra sønner og døtre, fra venner og naboer, fra kolleger, om damer og om herrer. Det som var så skjellsettende i denne samtalen her var datterens tilføyelse: «men det er nå dette livet her pappa lever nå».
Utsagnet satte i gang et vel av tanker og refleksjoner i meg. Hvem er vi som kan bedømme hvilke liv som er verdt å leve? Hvem er vi som sier, og altså stiller oss til dommere, over andre sine liv og dets verdi?
Hva er et liv verdt å leve?
Jeg tenkte tilbake på min hovedfagstudie. Jeg besøkte og intervjuet gamle, hjemmeboende, hjelpetrengende mennesker, for å utvikle kunnskap om deres opplevelse av sin livssituasjon. Dette var særdeles funksjonshemmede mennesker, som levde i det som fikk betegnelsen «et snevert livsrom» i min konklusjon. De kunne sitte hele dagen i en godstol i stua. Hjemmesykepleiere kom innom og hjalp dem opp om morgenen, fulgte dem på toalettet, satte fram mat og drikke til dem og la dem til natten. Besøkene fra hjemmesykepleiere var mange, men ellers satt de i samme stol gjennom hele dagen, som oftest uten flere besøk. Telefoner kunne det være, men dette her var deres livssfære. Var det et liv verdt å leve? Hadde de livskvalitet, slik de selv opplevde det?
Ja!
Det var det de selv sa.
Hvem er jeg, om jeg skulle betvile deres egne ord?
De var gamle, de visste at døden kunne komme hva tid som helst. Det aksepterte de. MEN de ønsket ikke å dø. Det hastet ikke å dø, for de hadde gode liv verdt å leve. De hadde et utrolig livsmot. De hadde så mye å leve for enda.
Hva er et liv verdt å leve?
Må vi kunne være i farta, og effektiv og produserende for å være mennesker av verdi? Må vi kunne prate effektivt og målrettet henimot en eller annen type produksjon for å være mennesker av verdi? Skal vi være fjell-topp-vandrere og treningsfantomer for å være mennesker av verdi? Skal vi kunne bruke data og internett for å være mennesker av verdi? Skal vi spise grønnsaker og aldri sjokolade for å være mennesker å være mennesker av verdi? Og så videre, og så videre.
Hele vårt samfunn er bygget opp rundt dette. Se hva som får oppmerksomhet i eldreomsorgen for eksempel. Livsgledesertifisering. Riktig medisinering. Middag klokka 16. Kostkoffert og ernæring med stabil og ikke tapende vekt. Underholdning, musikk og dans. Dyr og barn. Altså en eller annen form for «normalitet» i henhold til vår felles uniformering av mennesket og dets verdi.
Misforstå meg ikke nå. Underholdning, musikk, turer og fysisk aktivitet, ernæring og godt kosthold, dyr og barn, osv.; alt dette er selvsagt viktig og bra. MEN kan et liv som har verdi være noe mer? Noe annet?
Jeg minnes en gammel sengeliggende dame, fra den tiden jeg så vidt hadde begynt i sykepleien. Hun var sengeliggende, og dårlig sirkulert. Sa ingenting. En sommerdag gikk det mark i leggsårene hennes. En hjelpepleier var med meg en dag vi stelte henne sammen. Hun sa etterpå at hun hadde fått så uendelig respekt for meg gjennom dette stellet fordi jeg hele veien gjennom stellet informerte damen om hva vi skulle gjøre med henne til enhver tid. Selv om damen ikke kunne utvise at hun såg eller hørte eller forsto hva jeg hele tiden fortalte.
Det skulle da bare mangle, tenkte jeg, og tenker jeg. Ja vel, damen levde et annerledes liv på den tiden jeg kjente henne, men hun levde et liv likevel. Det er alt jeg vet, og dermed er det ikke opp til meg å definere om livet har verdi for henne eller ikke. For meg lever hun, og hun har med det å leve en verdi.
Det skal jeg som sykepleier, og som menneske, vise respekt for.
Det er ikke min oppgave å fortelle om livet er verdt å leve.
MIN OPPGAVE, og mitt ansvar, både som sykepleier og som medmenneske, se det er å vise respekt. For det er dette livet de lever.
Derfor blir jeg så matt, og så frustrert over alle disse detaljreguleringer som kommer fra oven, omkring hva og hvordan vi skal utøve sykepleien i sykehjem, og i hjemmesykepleie, i kvalitetssikringen, og effektiviseringens navn. For veldig, veldig mange av menneskene som skal ha tjenestene våre i sykehjem, og i hjemmebaserte tjenester, passer ikke inn i den uniformeringen friske, effektive politikere og andre ser som verdig liv.
Hovedproblemet i dagens eldreomsorg er overhodet ikke at middagen mange steder serveres klokka 13 og ikke klokka 16. Ei heller er det feil bruk av medisiner, eller at mange er underernærte.
Problem er det imidlertid at ledelsen nekter å bruke fagfolk på jobb slik at tilsynsleger tvinges til å forordne psykofarmaka til mennesker for at medpasienter og få ansatte skal overleve dagene. Det er et kjempeproblem at mennesker med dårlig matlyst og depresjon skal spise brødskiver smurt med minst mulig, billig pålegg, flere timer før måltidet begynner, og uten at noen ansatte sitter sammen med dem, hjelper dem, og skaper hygge ved bordet. Problem er det også at sentrale storkjøkken vakuum-pakker mer og mindre appetittvekkende middagsmåltider, som et travelt pleiepersonale selv skal varme opp og anrette. Et stort problem er det også at effektivitetskravene gjør at stadig nye pleiere dukker opp og skal gjennomføre stell, bleieskift og måltider. Hva det betyr at pleierne har så uendelig mange oppgaver å gjennomføre på sine vakter, at de ikke har tid til å se og høre pasientene, men bare må avfeie disse menneskene i farta; ja, det er et kjempeproblem i dagens eldreomsorg.
For meg er det så utrolig skjellsettende, i og med min hovedfagstudie fra år 2000, å se nettopp det som er hovedproblemet i dagens eldreomsorg. Det de menneskene jeg intervjuet fortalte meg, var nemlig det at de hadde rike liv å leve i dag, på tross av at jeg personlig, kunne oppleve dem som triste og vonde, der de satt i sin stol, dag ut og dag inn. Det som truet deres livsglede var ikke klokkeslettet maten ble servert på, langt mindre, at de ikke fikk gå på konserter, eller møte hunder mer. Det som truet deres livsglede var at personalet som kom og hjalp dem var ukjente stadig vekk, at de ikke visste dem respekt, eller at de ikke tok dem på alvor.
Som fagperson vet jeg at kjemisk behandling, som medisiner nå engang er, skal brukes for å behandle og/eller lindre noe som plager et menneske. I dagens eldreomsorg brukes det altfor mye medisiner uten å ha pasientens beste som indikasjon, men færrest mulig ansatte og lavest mulig kostnad som indikasjon.
Å bli påført smerte igjen og igjen, uten å finne noe som kan bidra til å komme ut av en vanskelig situasjon, vil bidra til utvikling av lært hjelpeløshet, slik Martin Seligman definerte det. Lært hjelpeløshet har ikke noe med at du har lært å få hjelp til å utføre, heller enn å gjøre selv. Lært hjelpeløshet er depresjon. I eldreomsorgen i dag er det stort forbruk av antidepressiva (også i eldreomsorgen). Mine informanter i hovedfagstudien min fortalte meg at det var smertefullt når nye pleiere kom og de selv måtte fortelle dem hvordan de skulle gjøre de tingene de skulle hjelpe dem med. De fortalte at det smertet når de som kom hadde det travelt og ikke formidlet ro i hjelpesituasjonen. Informantene fortalte at det smertet når det de sa ikke ble tatt på alvor, og når de ellers ikke ble møtt med respekt.
Alt det disse menneskene i min studie fortalte som var det som smertet, er hovedpoenget og hovedproblemet i dagens eldreomsorg.
Fordi det er effektivisert så enormt. Det er lite folk. Kompetansen er et problem for de som styrer, så de brennes ut. Stadig nye, og ukjente hjelpere. De som hjelper har så lite tid at de ikke har mulighet til å høre og se, og altså ta på alvor og vise respekt.
Hvor mye av forbruket av antidepressiva, eller antallet depresjoner, i eldreomsorgen skyldes lav bemanning og manglende kompetanse? Se det er her hovedproblemene i eldreomsorgen i 2016 ligger.
Hovedproblemet er at vi ikke liker å se at andre liv enn det vi lever som aktive, produktive og travle er verdifulle liv.
Eller?
Hva er et liv verdt å leve??????
Anne Merethe Hage
Sykepleier og cand.san.
