Han sitter og minnes
den tida som var –
Ei tid som forsvant
Hvor ble den vel av
Ei kone, små barn
og en heim
Der sleit de så smått,
men det gikk,
og den lønna de fikk
var små barn som voks tel,
dem skikka seg vel
*
Og de to sto sammen,
I smått og i stort
Og sendte en
takk til Vårherre
for alt de fikk gjort
*
Nu sitt han aleine -
Ho reiste jo først,
Og minnes ei jul,
*
Han nikka til «søstra»
som legg han til sengs,
Så kneppe han hender`n
Og ber…..
Han ber om at ungan og alle de små
Skal leve og ha det så godt –
Og alle som streve i krig
på vår jord,
Mått` de finn et ly , om aldri så smått
La vi som har alt, bli litt
flenkar å del, og lær oss å se
Det som skjer –
*
Slik ber han,
Og sovna,
Og venta på jul
Den gamle fra tida som var…..
(inger e. solem)
