de lange korridorene
de milelange korridorene
lyset fra et vindu
en svak lukt av urin
tristhetens ansikt har tatt rom i min sjel
min seng har blitt mitt fengsel
jeg gråter i dag!
Ute skinner solen
barnelatter
de første knoppene
lysets vakre nyanser
luktene, de vakre luktene av vår
men
jeg gråter i dag,
minnene er der heldigvis ennå!
Jeg får mat, jeg har vel ikke grunn til å klage,
selv om jeg ikke kommer ut lenger!
Jeg har stort sett hatt et godt liv, har alltid jobbet og slitt
vært med på å bygge opp landet vårt, jeg er stolt av det
men
jeg gråter i dag
min seng har blitt mitt fengsel
korridorene, de milelange korridorene de er så triste,
så uendelig triste! Opplevelsene har blitt røsket vekk
fra mitt liv!
Smertene i pleierens ansikt, det vakre empatiske
men slitne ansiktet preget av lengsel, lengsel etter tid,
tid til å lede meg på en verdig måte inn i en ny vår,
tid til å høre om mine drømmer og lengsler!
Gi meg den nærheten og varmen, som jeg trenger!
Ta del i min fortid og hold min hand inn i min usikre fremtid!
Jeg er redd!
Bleiene med avføring har kvelt min verdighet. Jeg må da få lov til å gå på do?
Hvor har mine venner tatt vegen?
Bare stumme skrik igjen
ensomhetens tomme men stumme skrik!
Hvem har rett til å ta fra meg min vår, mine drømmer, mine lengsler?
Kanskje den siste våren jeg har igjen,
jeg er tross alt 85 år!
Mitt ønske er sterkt om å se blomstene springe ut på ny,
se barnets lek og latter, på ny få oppleve de gode luktene
og de gode opplevelsene!
Har jeg ingen stemme lenger?
Har jeg ingen verdi, er jeg ikke et menneske?
Min seng har blitt mitt fengsel!
Jeg gråter i dag!
Korridorene har bare blitt lengre,
veggene kommer stadig nærmere,
hvor har min verdighet tatt vegen?
Kongens fortjenestemedalje i gull ligger godt gjemt i min skuff i mitt hjerte!
De kalte meg en helt, en av de som sloss for vårt fedreland og vår frihet!
Min seng har blitt mitt fengsel,
Vi gråter sammen med deg i dag!
Skrevet av Morten Løvig
