mandag 26. mars 2018

Hvorfor er det slik?

Hvorfor er helsetjenesten preget av underbemanning, hvor både pasienter, helsearbeidere og pårørende står i spagaten?

I sykehusene og på sykehjemmene har helsearbeiderne; leger, sykepleiere og helsefagarbeidere fått stadig flere ekstraoppgaver.

Sykepleiere er litt vaktmestere, litt renholdere, litt kokk osv., legene er blitt sekretærer (for disse er blitt effektivisert bort fra sykehusene i stort monn).

Legene sammen med de andre helsearbeiderne tar over stadig flere oppgaver som tidligere støttepersonell gjorde.

I tillegg er det økte dokumentasjonskrav og ofte utdaterte teknologiske løsninger (sykehjem og sykehus får ikke siste nytt av teknologi) fortsatt har man callingsystemer istedet for mobiltelefoner enkelte steder.

Videre er det også slik at man faktisk idag har kunnskap og løsninger innen for medisinen og sykepleien som gjør at man kan gjøre mer for den enkelte pasient.

Pasienter som før døde eller som man ikke kunne rehabilitere tidligere,
kan man idag gjøre noe for.

MEN det kreves ressurser for å kunne løse disse oppgavene nyvinningene i medisin og sykepleien har gitt oss.

Disse ekstra personalressurser har ikke helsepersonellet fått!

I stedet ser vi nå en nærmest religiøs tro, på at velferdsteknologi skal løse underbemanningsoroblemet og uforsvarlig arbeidsbelastning som truer pasient sikkerheten.

Historien har vist at teknologi utviklingen ikke har gitt oss mindre press på arbeidstagerne. De har bare fått andre oppgaver, som ikke nødvendigvis har frigitt mer tid til kjerneoppgavene som i sykehus og sykehjem er pasientbehandling og pleie.

Hvorfor er det slik at det nå er et overveldende flertall kvinnelige medisinstudenter? Hvorfor har vi så få menn som jobber med pleieoppgaver på sykehjem? Hva skulle vi gjort uten alle dem som ikke har norsk bakgrunn, som gjør svært mange viktige oppgaver.

Hvorfor er det slik?

Dessverre er det slik at de medmenneskelige verdiene i samfunnet står for fall.

Hver dag kommuniserer «lederne» (politikere, næringslivsledere og kjendiser) hva som er «viktig» gjennom det de uttaler, de valgene og prioriteringene de gjør og hvem de viser de synes er viktige.

Materialisme, penger og profitt er de viktigste kvalitetene den oppvoksende slekt får formidlet i dag.

Unge menn vil ikke studere i 6 år på universitet for deretter å gå i kortidsvikariater i 6 år mens de blir spesialister. De vi vil ikke ha utrygge stillingsforhold og en uforsvarlig arbeidsbelastning som vil vedvare ut yrkeslivet.

Hva vil skje når vi etterhvert vil få et flertall av kvinnelige leger i sykehusene?

Hva vil skje med bemanningen?

Vil de få beskjed om at dersom de vil jobbe i reduserte stillinger så passer de ikke inn, slik en av sjefene på Ullevål svarte da jeg som tillitsvalgt påpekte at sykehus må forberede seg på den endrede kjønnsfordelingen som vil komme blant leger.

Enten må man gjøre noe med arbeidsbelastningen, eller så må man forvente at flere vil ha deltidsstillinger.
Eller så kan man tvinge folk til å stå i jobber fordi de er avhengig av lønnen. Det er en svært dårlig motivasjon og et svært dårlig middel av arbeidsgivere for å beholde arbeidstagere.

Misfornøyde, utnyttede og dårlig behandlede arbeidstagere er ikke en god garanti for en god helsetjeneste, selv om de som arbeider i helsetjenesten gjennom sine lange utdannelser har vist at de har gjort veloverveide bevisste valg.

Sykepleiere ønsker ikke å stå i 100 % stillinger som tar knekken på deres helse og familieliv. Ingen ønsker slike arbeidsforhold.

Nei, men helsearbeiderne elsker sitt arbeide med mennesker derfor har de valgt det...
Problemet er at svært ofte får de ikke gjort sitt arbeide pga. andre pålagte oppgaver.

Velferdsteknologi er bra, men den vil ikke erstatte en hjemmesykepleier erfarne blikk og vurdering.
Velferdsteknologi eller all verdens medisinsk teknologi kan ikke erstatte en lege hands-on vurdering.
Velferdsteknologi løser muligens tjenesteleverandøren dokumentasjon på at visse tjenester er utført,
men syke mennesker agerer ikke alltid rasjonelt slik svært mye av teknologien fordrer.

Det synes som det er vanskeligere å forstå jo lenger borte fra pasientene disse grå eminensene står at det er fortsatt langt mellom liv og lære, teori og praksis.


Henning Økland
Spesialrådgiver, Legespesialist i 

Indremedisin og Geriatri.