Det er et uttalt mål i de fleste kommuner at vi skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Så lenge det er frivillig, og du veit hva du gjør er jo det bare bra.
Men det går ei grense.
Når du ikke klarer å spise sjøl, gå på do sjøl, lider av omfattende demens, kan du kort og godt ikke bo hjemme. Det vil være omsorgssvikt.
Problemet oppstår når satsinga på hjemmebasert omsorg blir et vikarierende motiv for å spare penger på kommunens driftsbudsjett. Problemet forsterkes når satsinga på hjemmebasert omsorg kombineres med nedbygging av sykehjemsplasser, eller manglede utbygging av nye sykehjemsplasser når behovet øker.
Da får denne «bo hjemme så lenge som mulig» strategien karakter av planlagt kommunal omsorgssvikt.
Hvor går grensa når antall hjemmebesøk i døgnet blir like dyrt som driftsutgiftene på en sykehjemsplass?
Jeg har ei liste som viser hva hjemmetjenesten ikke får lov til å utføre når de er på jobb.
Ei slik liste er satt opp -for at de ansatte hjemmetjenesten skal rekke overflest mulig på sitt skift og på den måten spare kommunen driftsutgifter. De som mottar hjemmetjenester får ikke lov til å be hjemmetjenesten om hjelpe til å:
- Ledsagertjeneste til lege, offentlig kontor
- Bestilling av resept/medisiner
- Betalingsformidling
- Flytting av tunge møbler
- Skifting av gardiner
Lista er på 20 punkt, som de ansvarlige for hjemmetjenesten har funnet det nødvendig å stette opp for at de ansatte skal rekke nødvendig antall besøk pr.skift.
Det er ikke bare antall hjemmebesøk i døgnet som avgjør, men hvor lang tid hvert hjemmebesøk tar, det avgjør jo hvor mange som må være på jobb på hvert skift.
Er du enslig ligger du tynt an og har du ingen pårørende i nærheten ligger du enda dårligere an.
Er du pårørende vil du snart skjønne hva som forventes av deg. Er du kvinne og pårørende vil du snart skjønne at det forventes mer omsorg fra deg en fra en mann.
Hva skjer når du har bodd hjemme så lenge som mulig?
Du blir i stedet sterkt anmodet til å gjøre om soverommet eller stua di til en sykehjemsplass.
Er vi beredt til å gjøre om huset, leiligheten eller soverommet vårt til en sykehjemsplass der hjemmetjenesten må ha tilgang til alle døgnets tider? Kanskje ved et kort sykeleie, men i mange år?
Hvis du har fått hjelp til å bo hjemme så lenge som mulig, men du og dine pårørende har møtt veggen, da kan det ikke være noen løsning for deg å flytte til en omsorgsbolig, uansett om omsorgsboligen er tilrettelagt for heldøgns omsorg.
Omsorgsboligen blir din nye privat bolig som du må betale for, du har ikke rettigheter som en pasient på sykehjem, du må søke om å få vedtak om tjenester.
Kommunalsjef Jon Ketil Vongraven i Levanger sa det slik i T-A rett før påske:
«I framtida vil ikke Norge ha råd til å gi velferd på samme nivå. I stedet for sykehusinnlegging kan det bety at de eldste og sykeste blir en kommunal oppgave, at kommunene må bistå at vi alle mestrer livet og døden hjemme. Kommunene får flere oppgaver, men ikke flere penger. Samfunnet er i ferd med å sortere etter lønnsomhetsprinsipper.»
Det er ei giftig myte at Norge ikke har råd til å sikre de eldre en verdig alderdom.
Ingenting er gratis og det er klart det vil koste.
Desto viktigere er det å ta kampen om prioriteringa av og fordelinga av de verdier vi skaper.
Vi snakker om offentlig fattigdom og privat rikdom.
Skal vi sikre velferdsstaten og sikre fellesløsninger må vi gjøre flere ting samtidig.
Vi må ikke senke forventningene til offentlige løsninger.
Vi må kreve så bra kvalitet at flertallet syns de er bra nok, hvis ikke vil stadig flere begynne å kjøpe private omsorgsplasser for sine.
Siden ingenting er gratis må vi utfordre dem som lover skattelette på hvem som da skal betale regninga.
Vi eldre må bli flinkere til å fortelle de unge og middelaldrende at dårlige offentlige omsorgstjenesterlegger ansvaret over på dem, og det rammer kvinner mer enn menn.
Viktigere enn å bygge nye flotte monumentalbygg er å bygge nok kapasitet og ha råd til nok kvalifisert arbeidskraft.
Hvis valget står mellom å kunne være trygg på at sykehjemsplassen er der når du trenger den med kvalifisert personell som har nok tid, eller bli stående på ei venteliste uten ventegaranti fordi kommunen ikke har prioritert kapasitet vil jeg heller være pasient i et eldre sykehjem enn navn på ei venteliste
Hvor mange sykehjemsplasser trenger vi? Hvem skal vi spørre?
I alle fall ikke alle politikere, har jeg mest lyst til å si. I alle fall ikke de politikerne som sier at vi har for mange sykehjemsplasser. Det kan virke som mange politikere ikke trur de vil bli gamle noen gang.
Det bør være nok plasser og ikke slik at noen på sykehjemmet må dø for å gi plass til deg.
De politikerne, som for 2 år sia hadde som målsetting å komme like «langt» som nabo-kommunene mhp færrest mulig sykehjemsplasser, de møter naboene i svingdøra, når naboen nå må gjenåpne nedlagte sykehjemsavdelinger.
Rett til verdig eldreomsorg bør ikke være avhengig av postnummer eller pensjon eller rike pårørende, som kan kjøpe omsorgstjenestene privat.
Rett til sykehjemsplass bør være en lovfesta rettighet, ikke en rettighet som en avstemming i et kommunestyre fratar deg eller gir deg.
I stedet for over 400 ulike kommunale kriterier for rett til sykehjemsplass, må vi kreve like nasjonale kriterier.
Hvor mange demente er det i Norge?
Tidligere anslag var på 70.000, nå er anslaget økt til 77.000 og innen 2030, altså om 12 år, er anslaget 112.000, økende til nesten 200.000 i 2060.
Omregna til Verdal ca.220 demente i dag og om lag 300 innen få år.
Men vi veit ikke hvor mange som har fått demensdiagnose i dag, og det er visst ikke så viktig å finne ut heller, for her tas det ikke utgangspunkt i behovet for sykehjemsplasser når vedtak skal fattes. Vi må spørre hvor mange skal få hjelp, er det greit at kommunens målsetting er at bare halvparten kan regne med å få hjelp på institusjon ved livets slutt resten må klare seg hjemme med støtte av pårørende hvis de har det.
Er det ikke litt rart?
Vi bruker milliarder på milliarder av skattekroner på utbygging, vedlikehold og drift av veier for at folk og gods skal komme raskt og trygt fram, men kommunene som får ansvar for stadig flere samfunnsoppgaver får ikke nok penger til det nye ansvaret for eldreomsorgen.
Det pågår ei kampanje der formålet er å senke våre forventninger til framtid eldreomsorg.
Er det ikke litt feil at samfunnet prioritere sund livsstil, opplæring til sunde matvaner, fysisk aktivitet, men når resultatet blir at stadig flere lever lengre, blir dette et problem.
For mange lever for lenge.
Hvor lenge skal vi finne oss i det?
Vi ser økende offentlig fattigdom og økende privat rikdom. Og når det gjelder privat rikdom blir forskjellene større.
Vi ser økende offentlig fattigdom og økende privat rikdom. Og når det gjelder privat rikdom blir forskjellene større.
Dersom kvaliteten på de offentlige løsningene blir dårligere og kapasiteten for liten, slik at det blir lengre og lengre ventelister, at de som trenger hjelp må vente måned etter måned på plass, at stadig flere pårørende sliter seg ut, da har vi et stort problem.
Fagfolk som jobber innen eldreomsorgen ser dette, men svært mange tør ikke si fra. De er egentlig våre allierte for å sikre en verdig eldreomsorg, men de mangler ytringsfrihet i jobbsammenheng. Hvis det er slik at de mener de har denne ytringsfriheten, må vi spørre hvorfor så få benytter seg av den.
Når eldreomsorgen svikter vises ikke det på TV og i aviser bilder med blålys, ambulanser, helikopter i lufta og mange uniformerte mennesker og en eller to knuste biler.
Sviktende eldreomsorg rammer i de stille, etter hvert, sakte men sikkert mange pårørende trur ikke det er sant, før de utslitt opplever det sjøl.
Vi må si fra mens vi har krefter til det.
Vi må tru at det nytter til slutt.
Stein Aamdal
Leder Pensjonistforeningen Aker Verdal
