I dag vil jeg skrive litt om hjemmesykepleien, og hvordan jeg opplevde det da mamma trengte hjelp.
Mamma var en selvstendig og nydelig dame på alle måter. Hun fikk en vaskulær demens, etter gjentatte ganger å ha besvimt før hun til slutt fikk pacemaker.
Jeg forstod hun trengte hjemmesykepleie da hun rotet med medisinene sine, og en lang stund hadde hun bare hjelp til dette og til å ta på og av støttestrømper.
Mange eldre er redde for å være til bry, og slik var mammas også. Så jeg måtte forsikre henne gjentatte ganger om at dette faktisk var jobben til de som kom til henne.
Hun var fornøyd med dette, men synes det var altfor mange forskjellige mennesker å forholde seg til. Hun klagde sjelden men ble veldig utrygg når nye pleiere virket usikre. Da ringte hun meg og jeg måtte berolige henne med at alt var i orden.
Jeg ga også beskjed om at de skulle kontakte meg hvis de lurte på noe. Dette var selvfølgelig mamma sitt ønske.
Jeg forstår at helsepersonell spør pasienten, men dette kan gjøre, særlig personer med demens utrygge. Det er et etisk dilemma, og dagen er det viktig å ta det opp med pårørende tenker jeg.
Jeg hadde også god kontakt med en demens koordinator, og ting ble tilrettelagt. Som pårørende er det viktig å sette seg inn i hvor og hvordan man kan få å hjelp.
Det var trygt for mamma å ha en primærkontakt, en som kjente henne godt og som hun hadde tillit til.
Det er noe av det viktigste mener jeg i hjemmesykepleien, at personer med demens har så få som mulig å forholde seg til. Skal jeg klage på noe må det være dette. Det ble altfor mange å forholde seg til, særlig da mamma ble verre.
Ellers har jeg mye positivt å si om hjemmesykepleien, som fulgte opp og så mammas behov etter hvert. De samarbeidet godt også med oss pårørende.
For mamma var det å få en demenssykdom litt skambelagt dessverre, og hun klarte aldri å forsone seg med sykdommen sin.
Det har heldigvis blitt mer åpenhet om dette, men fortsatt er det litt vanskelig for mange.
Mitt råd er å ta tak i det så fort man får mistanke. Det finnes medisiner som kan bremse sykdommen og det er mulig å tilrettelegge veldig mye hjemme.
Dilemmaet er ofte når vi som pårørende mistenker noe men ikke vil såre vår far eller mor. Vi forstår at noe er galt men dekker litt over det, forsøker å finne en naturlig forklaring.
Jeg har ingen god fasit på hvordan man skal forholde seg, men det er bedre å se realiteten i øynene enn å fortrenge den. Mye verdifull tid kan gå tapt.
Jeg mener det beste er å snakke åpent, si hva du ser og forklare at det finnes hjelp.
Det går an å skrive et brev til fastlegen og forklare. Vi som pårørende ser mye mer enn legen ser på 15 minutter.
Legg gjerne igjen kommentar på Facebook siden eller del fra egen opplevelse. Vi kan lære mye av å dele med hverandre.
Hilsen Trine i Verdig eldreomsorg.
