Vi er del av et prosjekt med tittelen ”aktiv pensjonisttilværelse” der aktiv behandles som et mangfoldig begrep. Gruppen som jeg er med på har vært opptatt av å skape et tilbud der pensjonister opplever personlig mestring og nytteverdi. Vi mener at dette kan realiseres ved å ta stilling til en annen gruppe i samfunnet: studenter. Et stort praktisk og økonomisk problem for studenter er å finne tak over hodet når man skal finne sted å bo. Prosjektet har som hensikt å komme med løsninger for en ”aktiv pensjonisttilværelse”. Så hva har studenter uten tak over hodet med pensjonister å gjøre? Jo, det skal jeg nå dele! Hva om studenter kunne leie et rom hos en pensjonist med ledig rom i en periode?
I formuleringen av idéen vår så har vi fundert over hvilke problemstillinger og behov som er sentrale for pensjonister og som kan løses med idéen vår:
- Økonomi: pensjon er ikke alltid til å leve (bra) av
o Løsning: en leieinntekt kan komme godt med!
- Praktiske gjøremål: ofte vanskeligere å utføre
o Løsning: hva om studenten kan få redusert leie med forbehold at student hjelper med noen praktiske gjøremål?
- Nytteverdi: opplevelsen av at andre trenger deg og at det ikke bare er du som trenger dem.
o Løsning: når man desperat trenger en plass å bo, er vel alt bedre enn gata. Og bor man med en som har bodd i byen i titalls år så har man en suveren kilde til byens hemmeligheter!
Mer konkretisert, så vil vi skape en boligformidlingstjeneste på nett (men i en eventuell realisering så vil vi satse på å ha en analog markedsføring i tillegg) der man kan som pensjonist legge ut en annonse for at man har et/flere ledig(e) rom, samt hva leieforholdet skal inngå (f.eks hvilke praktiske gjøremål studenten må utføre) og litt om en selv og at studenter kan legge ut annonser med beskrivelse av seg selv slik at pensjonister kan selv velge hvem de mener kan passe bra hos seg.
Vi er opptatt av at relasjonen i seg selv ikke er begrenset til det profesjonelle. For hva om studenter og pensjonister kunne fått en fin relasjon som ellers er forbeholdt til slektskap? For å forklare dette så er det bedre å fortelle historien som inspirerte idéen vår. En jente, la oss kalle henne Line, har flyttet til ny by og skal begynne å studere. Hun trenger plass å bo. Hun legger ut en annonse i adressa og håper på svar så raskt som mulig. En eldre mann, la oss kalle ham Ole, er litt ensom i et stort hus helt alene og ønsker litt selskap. Han tenker at han kan jo ta imot en student eller noe? Ole ser i avisa og oppdager annonsen til Line. Han tar kontakt. Line flytter inn hos Ole, bor der en liten periode til hun finner et studentkollektiv. Line og Ole fikk en flott relasjon som vedvarer den dag i dag. De spiser grøt sammen hver lørdag, kjøper hverandre julegaver, går skiturer i lag, og generelt sett er svært takknemlig for at de har fått en slags adoptiv-bestefar og adoptiv-barnebarn.
Vi er altså også opptatt av at vår praktiske idé kan, som i inspirasjonshistorien vår, bli et slags ”kompenserende familieforhold” for studenten som har forlatt alt nært og kjært og for pensjonisten som har fraflyttet familie og tapte venner. Sosiale relasjoner er verdifulle for alle i samfunnet, og med det tapet av nettverk som eldre ofte gjennomgår er ensomhet en trist men sedvanlig konsekvens. Som student så oppleves høye krav og mye press som en studentboble man helst vil få et avbrekk fra i ny og ne. Aldri før har psykiske lidelser preget vår generasjon som den dag i dag – kanskje en
Trondheimsbestefar- eller mor, kunne vært en tryggende og livserfaren person som minner deg om at livet er mer enn bare skole og treningssentre?
Vi ser på pensjonister som en ressurs: rent praktisk med hensyn til å ha ledige rom, men også som verdifulle og kunnskapsrike mennesker som har mye å bidra med i en relasjon.
Kort sagt, så har vi troen på at man kan få til dette med en “aktiv pensjonisttilværelse” ved å ta for seg to grupper i samfunnet og bygge en gjensidig relasjon ved å legge tilrette (gjennom nettsida) for et bofellesskap. Forblir denne relasjonen profesjonell eller til et slags vennskap? Det sistnevnte skal vi ikke presse på noen med løsningen vår, men vi synes at det er en fantastisk tanke og noe som vi vil i det minste gjøre mer realiserbar og tilgjengelig (det er ikke akkurat så vanlig å bare bli venn med en some er 50 år eldre/yngre enn en selv). It is what you make of it, tenker nå vi. I det minste så får studenten tak over hodet og pensjonisten noen ekstra kroner i banken og noen til å klippe plenen.
Hva tenker du? Høres dette spennende og realiserbart?
Eller kanskje vet du om en historie som ligner den om Ole og Line? Skriv gjerne i kommentarfeltet eller ta kontakt med meg på mail:
nora.svihus@gmail.com
