Har vært i Narvik og sett til mamma som i år blir åtti, men tror hun er åtte, vår varme og godhjerta mamma, alltid med et smil på lur. Hun lå i senga da jeg kom i går og det samme i dag, ikke lett for henne å protestere på å ligge slik time etter time, døgn etter døgn, uke etter uke, hun har jo knapt ord og om hun hadde det, ville det neppe falt henne inn å klage, det ligger ikke for henne. Bare at de skulle jo straks spise og da pleier de å få sitte oppe, de andre beboerne var jo allerede på plass i oppholdsrommet. Ikke det at de har det så rasende festlig der, de sitter tause og delvis på skeiva i hver sin rullestol, umulig å ane om de er i denne verden eller langt borte et sted, jeg pleier iallfall å hilse vennlig eller smile til dem i tilfelle det skulle gjøre dem godt. Å bli tatt opp av senga er dog et avbrudd i en endeløs døsende og ubarmhjertig ensom tilværelse, at noen rører ved deg, snakker til deg, ser du er der, bryr seg. Og mamma er der, hun smiler jo til alle som kommer i nærheten av henne, sist i går sa en av de ansatte at hun utstrålte slik godhet.
Det gleder meg slik når jeg iblant kommer og de har tatt på henne en ren bluse, ei tynn jakke og et tørkle i halsen, gjerne et smykke, at de har vist henne den verdighet hun fortjener, hun så da alltid stelt og fin ut den gang hun klarte seg selv, vår mamma. Kommer jeg uanmeldt en fredag kan hun sitte eller ligge der i en flekkete t-skjorte, lørdag ser hun bedre ut og søndag er håret vasket og hun er nær pyntet til fest, alt for den pårørende. Alt for mamma, skulle det heller være, til enhver tid, hun betaler for dette oppholdet med egen pensjon, hun har jobbet et helt liv og betalt sin skatt, hun har aldri før vært syk eller vært til byrde for noen og fortjener å bli tatt godt vare på nå som hun trenger det så sårt. Som under en julekonsert nylig, jeg kom på besøk dagen før og gledet meg over at mamma skulle få høre julemusikk neste dag, hun elsker jul og sang selv i kor i mange år. Da jeg kom til konserten neste dag var dagligstuen full av beboere, bare ikke mamma. Hun lå fremdeles ustelt i senga si og jeg skjønte at de slett ikke hadde tenkt å ta henne opp, de regnet nok med at pårørende uteble. Ironisk nok var hun den eneste som trommet takten og uttrykte entusiasme av alle de som hørte på, om enn hun gikk glipp av de første sangene.
Man vil jo ikke kritisere de ansatte, mulig de gjør det beste de evner, de virker iallfall imøtekommende nok når man kommer på besøk. Bare at man ønsker sin mor det aller beste, hun var alltid der for oss, hun var alltid hjelpsom og snill mot nær og fjern. Hun fortjener å bli tatt opp av den sengen, at noen vasker og grer håret hennes, kler på henne de fine klærne som henger i skapet, kanskje noen kunne rekke å stryke henne over kinnet eller bare si noe hyggelig til henne, hva det enn måtte være, bare så hun klarer å huske noen ord ennå en stund. Det er jo hennes glede de senere år, å lage en liksom-dialog i mangel av at noen snakker med henne...bare at hun blir stadig fattigere på ord og trenger stimuli.
Og klart nok skulle vi pårørende vært der titt og ofte, vi prøver, men ikke så lett alltid, det er jobb og reisetid og andre hensyn. Det er også en stille sorg å holde ei mor i hånden som ikke aner hvem du er, men det er en annen sak. Mitt budskap er at så lenge mamma lever, ja, så hjelp oss å ta vare på henne, hver eneste dag, det er det minste hun er verdt.
Med vennlig hilsen Gry Moe.
