Nå skriver jeg igjen. Sitter på en stol i mammas kjøkken og tenker på at jeg skal reise hjem til Danmark i morgen.
Tenker på jeg aldri igjen skal komme til dette huset for å besøke henne.
Året som har gått har vært et tungt og vanskelig år for meg og min famile.
Kampen mot hjemmesykepleien i Oslo kommune, bydel Nordstrand har satt dype spor i meg.
Er det virkelig mulig å behandle eldre mennesker på den måten man har behandlet min mor?, er det virkelig mulig å behandle pårørende på den måten vi er blitt behandlet?
Jeg håper de leser dette og får veldig dårlig samvittighet, men det er nok ikke sikkert.
 |
| Bildet er delt med tillatelse. |
Jeg er den ”sterke” datteren, henne som altid tok kampen, henne som ble sint på mamma når hun ikke ville ta medisinen sin fordi jeg visste hvor vondt hun fikk det. Men jeg er også henne som laget små porsjoner grøt og middagsmat til fryseren så hun ikke skulle leve av loff med syltetøy som hun ikke greide å svelge men bare sugde av syltetøyet, ikke minst er jeg henne som ofte gråt meg i søvn fordi min elskede mamma skulle ligge med smerter hele natten, fordi jeg visste at også neste dag skulle by på kamper med hjemmesykepleien om smertestillende, glemte øyendråper og manglende daglig stell. Gråt fordi jeg ikke følte jeg strakk til hverken her hos mamma, på min jobb i Danmark eller hjemme hos min familie. Det siste året har jeg vært 14 dager i Norge og passet mamma og 14 dager i Danmark og passet jobb og familie. Kampene her med hjemmesykepleien tok alle mine krefter, og hjemme var det ofte 10 timers arbeidsdag for å nå tingene på jobb før jeg skulle tilbake til Norge.
Nå er alt dette slutt. Mammas liv er slutt.
Heldigvis nådde vi å skifte hjemmesykepleie før mamma døde. 14 dager før skiftet vi til Unicare, jeg skal si det var forandring.
For første gang har noen av de som kom i mammas hjem brydd seg om henne, for første gang har noen gitt henne omsorg og holdt henne i hånden istedenfor å dra henne ut av sengen. For første gang er vi som pårørende blitt møtt med annerkjennelse, respekt og omsorg.
Alle som kom, uten unntagellser, har vært omsorgsfulle, kompetente og veldig oppmærksomme på mammas behov.
Plutselig ble det tatt hånd om smerteproblematikken. Mamma ble tilknyttet lindrende avdeling på ullevål og fransiskushjelpen. Hun fikk smertepumpe og skulle ikke lengere tvinges til å svelge medisinen, en stor lettelse for alle, ikke minst mamma.
Vi opplevet at de som var omkring henne ville henne det beste. Alle samarbejdet med oss og henne. Alle var innstilt på at mamma skulle få lov til å dø hjemme.
Samarbeide mellom Unicare, fransiskushjelpen, legevakten og oss, var medvirkende til at mamma fikk en vakker og verdig død.
Hun sov stille og smertefri inn en tidelig søndag morgen, blikket hennes var fast rettet på bildene av hennes mamma og pappa som hang på veggen, vi var der og holdt henne i hånden mens unicare holdt seg stille og rolig i bakgrunnen.
Det var så trygt og fint. Jeg er dypt takknemmelig for at Unicare gjorde dette mulig for oss, jeg er takknemmelig for familie og venner som har støttet meg når jeg nesten ga opp og jeg er takknemmelig for å ha en arbeidsgiver som har støttet meg med omsorgspermisjon med full lønn et helt år.
Jeg vil også takke deg Trine, for å være talerør for alle mine frustrasjoner, det hadde stor værdi for meg å lese mine egne tanker på din blogg. Det gjorde både godt og vondt å lese at så mange var i samme situasjon (trykk og les dette her)
Nå mobiliserer jeg krefter til en klage til fylkesmannen og overveier et langt brev til pressen.
Norge må vite hvordan de eldre bliver behandlet og hvor dårlig utnyttelse det er av de mange skattekroner dere betaler.
Mamma ble bisatt fra bekkelaget kirke på sin 94 års dag. Det var en fantastisk vakker sermoni med solosang og opplsning av digt. Presten holdt en veldig fin preken om mamma og det var en meget verdig slutt på et langt og rikt liv.
Nå skal hun hvile sammen med pappa og min store søster AnneChris.
Ønsker det Norske land lykke til med eldreomsorgen i fremtiden, kjemp videre Trine, det er det eneste som hjelper.
