Her kommer det :
Uansett alder, uansett sted og tid. Det vi trenger mest er omsorg, nærhet og kjærlighet. Det vesle barnet, nyfødt, er avhengig av alt dette for å utvikle seg og gro i livet. Ungdommen som skal finne sin vei i livet, den unge voksne, alle ønsker vi å bli sett og bekreftet. Disse behovene mine venner, forsvinner ikke når vi blir eldre. Kanskje blir de bare så vanskelig å formidle at mor eller far trenger et stryk over kinnet, ei hånd og holde i, en varm klem.
Alderdommen –for mange en epoke hvor de blir alene, livspartneren dør, den som hadde vært kilden til hverdagens små kjærlighetspåfyll, ble borte. Hvem skal nå være der. Ikke alt kan legges på barn og familie, ikke alle har slike nære relasjoner heller. På sykehjemmene rundt omkring har vi disse enhetene, Pleie- og omsorg. Det ligger så fint i navnet, Omsorg skal være med. Disse som er ansatt, de er ikke bare der for å pleie, de skal ha tid til denne livsviktige delen. Omsorg. Og de som ikke lenger husker så godt, de som ikke helt vet hvem disse hvite menneskene er, de som springer så fort, de som snart er her, snart er der. De trenger så ekstra mye av denne sakte omsorgen, denne tiden vi ikke lenger har, vi som haster mellom dagene. Vi som kanskje kommer til å sitte der en dag og lure på hvor hjemmet er og hva barna het. For timeklokka går, og det vi ønsker for oss selv, det skal vi også ønska for alle de rundt oss i dag.
Timeklokka
Når timeklokka tikker seg mot kvelden
vet jeg at stjernene tennes ute i det fjerne.
Vi skal snart strekke oss etter dem,
og ingen skal være for små eller for store
til å delta i sjelens lenke
når den evige natt sender oss inn i søvnen.
(inger e. solem)
