Vandre til min mamma på 94 år som ligger i sin seng i hjemmet sitt i Oslo.
Hjerte mitt gråter, ikke fordi hun snart skal dø, men fordi hun skal dø i et land og en by som ikke har respekt for eldre mennesker og som ikke gir dem den pleje og omsorg de har bruk for.
Mammas historie statet for alvor for noen år tilbake, hun var ellers en frisk dame som jobbet som daglig leder på et eldresenter til hun var 75. Hun har reist jorden rundt og vært i over 45 land, hun har klart seg selv siden faren min døde i 1978, og hun har klart seg godt.
I en alder av 85 år fikk hun demens og ble fort ganske påvirket av dette. Bare året før døde min storesøster og dette var en stor sorg for mamma. Tror demensen ble utløst av det. Lenge før hadde hun fått kostatert ostoporose. Ostoporosen var aggressiv og hun ble fort dårlig til å gå. Hun bevarte sitt gode humør og sin jernvilje til å kunne selv.
Vi, min søster og jeg hadde lovet henne hun aldrig skulle på sykehjem. Det skulle vise seg ikke å bli så lett.
Jeg bor i Danmark hvor jeg er leder for 2 små sykehjem og et område med hjemmesykepleie og praktisk bistand. Jeg er selv utdannet sykepleier.
Den første tid med hjemmesykepleien (som sjeldent var sykepleier) gikk bra, men da mamma ble dårlig ble kvaliteten dårlig. Mamma skulle ha hjelp til medspisning, hun skulle veies, måle blodtrykk og andre ting.
Mamma ble tynnere og tynnere og vi besluttet at hun skulle på dagsenter så noen sørget for henne. Det gikk fint på dagsenteret, men hjemmesykepleien klarte sjeldent å komme så de kunne hjelpe henne og gi henne medisin før hun skulle av gårde. Mamma skulle ha smertestillende 2 ganger i døgnet for skellett smerter. Ofte fikk hun ikke om morgen og fikk først ved 16 tiden når hun kom hjem. Så fikk hun klokken 20. Det vil si at hun var dobbelt medisinert i 8 timer.
For 4 år siden fikk mamma konstatert leukemi.
Til slutt ble tingene så dårlige at vi sendte klage til distriktet. Flere ganger. Ingen reaksjon fra dem. Så mistet vi tålmodigheten og kontaktet en lokal politiker. Da skjedde det noe, men desværre kun for en stund.
Nå er mamma ikke lengere i dagsenteret, det siste året har hun stort sett ligget i sengen. Siden april 2015 har jeg hatt omsorgspermisjon på deltid fra mitt jobb i Danmark. Hver 14 dag pakker jeg kufferten og reiser til barndomshjemmet for å være sammen med mamma. Min søster besøker henne 3-4 ganger i uken når jeg ikke er der.
Men tingene er bare blitt værre og værre.
I starten hadde vi godt samarbeide med fastlegen, men dette skulle stå sin prøve. Mamma har mange smerter. Før tok hun seg en drink når hun hadde for vondt å så gikk det. Nå greier hun ikke selv det.
Mamma har fått en del morfin, først som plaster, men det husket hjemmesykepleien ikke å skifte. Senere som tabeletter. Hun ble mere og mere trett og sov lange perioder av dagen. Hvorfor forsto vi ikke. Det ble til mange konfrontasjoner med hjemmesykepleien som leverte dårlig stell og pleie. Jeg var som sykepleier selvfølgelig kritisk, hvilket medførte dårlig samarbeide med noen av de som kom. For 4 måneder siden sa en sykepleier til meg:
”morra di har det mye bedre når dere ikke er her”. Dumt sagt synes jeg, og forholdet mellom oss ble ikke bedre.
Plutselig begynte noen å sende bekymringsmail til fastlegen. Hun kom og vi skulle bevise at vores demente mamma hadde vondt. Selvom overlegen på avdelingen for ostoporose hadde sagt at hun ikke burde kunne stå eller gå. Legen konstaterte heldigvis at hun hadde mange smerter og fortsatte med behandligen. Mamma hadde store smerter i perioder, hjemmesykepleien ville ikke samarbeide og det ble kamp hver gang mamma hadde vondt. Mamma ble tynnere og tynner og vi hadde møter som bar preg av samarbeidsproblemer mellom oss og hjemmesykepleien. For 2 månder siden ringte mammas fastlege til meg da jeg var kommet hjem til Danmark. Husker egentlig ikke hva hun ville men jeg sa vi måtte snakke om smertestillende fordi hjemmesykepleien ikke ville gi henne det hun måtte få ved behov. Legen sa at hun ikke ville risikere at hjemmesykepleien ville innberette henne til fylkesmannen, så da må moren din heller ha det vondt, sa hun.
Jeg satt i Danmark og var helt i sjokk. Et sjokk som ble avløst av raseri og avmagt.
Jeg skrev deretter en mail til legen, og fikke det svar hun ikke ville ha flere mail fra oss.
Neste tur til Norge var dagen før vi skulle ha møte med lege og hjemmesykepleie.
Jeg var fortsatt sint, og nå også irritert. Var kommet kvelden før, og luktet med det samme jeg kom inn at mamma hadde blærekatar. Dette sa jeg til sykepleieren som kom om kvelden men det skulle ta 2 døgn før hjemmesykepleien fikk stikset urinen og tilkalt legevakten. Mamma fikk behandling. Samtidig begynte hun å få mye slim i halsen, ville ikke spise eller drikke. Hun ble veldig dårlig. Om kvelden kommer den samme sykepleieren som jeg tidligere har hatt konflikter med. Jeg forteller rolig at mamma er veldig svak, hverken spiser eller drikker på 4 døgn.
Deretter går jeg i stuen så hun kan hjelpe mamma med det hun skal. Da jeg kommer tilbake sier hun at mamma er så dårlig fordi hun er dopa. Mamma har på dette tidspunktet ikke fått medisin de siste 8 timene.
Jeg bliver veldig sint og kjefter fælt på henne. Hun går og jeg sier hun ikke behøver å komme tilbake i kveld. Deretter ringer jeg legevakten og forteller hva som er skjedd. Mest fordi jeg frykter hun vil komme tilbake og ikke vil gi mamma sin smertestillende. Hun kommer heldigvis ikke og jeg steller og legger mamma. Natten går bra, men hun er veldig svak.
Jeg skrier en mail til lederen neste dag. Klokken 9 kommer det en hjemmesykepleier som sier hun synes legen skal se på mamma. Hun ringer legen som ikke vil komme. Vi kan ringe legevakten hvis hun får det værre sier hun.
Om kvelden kommer en av de som kjenner mamma godt og hun sier jeg skal ringe legevakten. De kommer og konstaterer at mamma har halsbetennelse og mye slim, hun får pencillin.
Nå har jeg fått nok, og skriver igjen til lederen. Ikke noe svar. Jeg ringer flere ganger. Ingen kontakt. Så får jeg en mail om at de har holdt møte med bydelsoverlegen og fastlegen om min oppførsel. Nå er jeg igjen i sjokk. Mamma har mange smerter, får ikke smertestillende og bliver beskyldt for å være dopa. Hva skjer det i dette landet. Kan man bare behandle gamle mennesker som søppel? Hva er de redd for? At hun skal dø? Hun skal dø!!
Jeg har i denne perioden gått fra å være stolt og glad for at kunne være hos mamma den siste tiden, nå er jeg usikker og redd for hun skal dø mens jeg er der. Men det er jo derfor jeg er der!! Jeg føler alle mine og mammas grenser er overskredet, føler meg maktesløs i forhold til alle de smertene mamma har som ingen vil gjøre noe med. Føler meg sint på systemet og føler meg veldig heldig som skal bli gammel i Danmark og ikke i Norge.
De store forskjellene på systemene i Norge og Danmark for de eldre.
I Danmark har vi høy faglighet og kompetencer i hjemmesykepleien. Det er tillit mellem borger, pårørende, lege og hjemmesykepleie. Vi ser de pårørende som nettværk og ikke motspillere.
Vi har profesjonelle fagpersoner ansat, som palliasjonssykepleier, ikke bare til kreftramte men til alle som har det vanskelig med smerter.
Vi har demessykepleier som har profesjonell tilgang til eldre mennesker med demens. Men ikke minst er det tydelig å merke at man i Danmark brenner for kjerneoppgaven, det eldre menneske. Vi utvikler, etterutdanner og oppgrader vore sykepleier, assistenter og hjelpepleiere. Det er tydlig stolthet blandt de som jobber der. Oppgavene er spennende og mer utfordrene enn noen sinde og det er ettertraktet å være hjemmesykepleierske.
De har gode arbeidsforhold og arbeidsmiljø er noe som er på dagsorden til alle møter på alle nivåer i organisasjonen. Vi har sår sykepleier og et elektronisk nettværk til rapportering av så. Vi har en utviklingssykepleier som sørger for relevant etterutdanning og opdatering av siste nytt for hjemmesykepleiere. Vi har alle slags oppgaver, fra insulin til anleggelse av drop. Hjemmesykepleien er kjempe attraktivt sted å jobbe. Vi jobber sammen med borgeren og dennes pårørende for det er dem der er vår kjeneoppgave. Vi har fokus på god dokumentasjon og ville ikke drømme om å snakke til pårørende eller borgere på den måten man gjør i Norge. Jeg elsker Norge, mitt fedreland, men er glad for jeg skal bli gammel i Danmark.
Vi har 3 utdannelses nivåer
Sosial og sundhetshjelper 14 måneder
Sosial og sundhets assiatent 22 måneder
Sykepleier 3 år og 10 måneder
I hjemmesykepleien ansettes ikke noen uten utdannelse på minimum 14 måneder, heller ikke i praktisk bistand.
Hilsen fortvilet pårørende
