Inger E. Solem - gjesteinnlegg

Jeg ble kjent med Inger på sosiale medier, og jeg ble fort veldig glad i hennes små dikt og hennes små, kloke statuser. Vil du lese flere dikt, besøk bloggen hennes. Det kan jeg anbefale. Jeg spurte om Inger ville skrive et gjesteinnlegg på bloggen, fordi hun har skrevet flere av diktene jeg har brukt på siden vår "Verdig eldreomsorg". 
Her kommer det :

Uansett alder, uansett sted og tid. Det vi trenger mest er omsorg, nærhet og kjærlighet. Det vesle barnet, nyfødt, er avhengig av alt dette for å utvikle seg og gro i livet. Ungdommen som skal finne sin vei i livet,  den unge voksne, alle ønsker vi å bli sett og bekreftet. Disse behovene mine venner, forsvinner ikke når vi blir eldre. Kanskje blir de bare så vanskelig å formidle at mor eller far trenger et stryk over kinnet, ei hånd og holde i, en varm klem.
Alderdommen –for mange en epoke hvor de blir alene, livspartneren dør, den som hadde vært kilden til hverdagens små kjærlighetspåfyll, ble borte. Hvem skal nå være der. Ikke alt kan legges på barn og familie, ikke alle har slike nære relasjoner heller. På sykehjemmene rundt omkring har vi disse enhetene, Pleie- og omsorg. Det ligger så fint i navnet, Omsorg skal være med. Disse som er ansatt, de er ikke bare der for å pleie, de skal ha tid til denne livsviktige delen. Omsorg. Og de som ikke lenger husker så godt, de som ikke helt vet hvem disse hvite menneskene er, de som springer så fort, de som snart er her, snart er der. De trenger så ekstra mye av denne sakte omsorgen, denne tiden vi ikke lenger har, vi som haster mellom dagene. Vi som kanskje kommer til å sitte der en dag og lure på hvor hjemmet er og hva barna het. For timeklokka går, og det vi ønsker for oss selv, det skal vi også ønska for alle de rundt oss i dag.

Timeklokka

Når timeklokka tikker seg mot kvelden
vet jeg at stjernene tennes ute i det fjerne.
Vi skal snart strekke oss etter dem,
og ingen skal være for små eller for store
 til å delta i sjelens lenke
når den evige natt sender oss inn i søvnen.

(inger e. solem)

Gjesteinnlegg fra en som har skrevet dikt for oss.

Hei, eg heiter Rune Olstad.

Trine har spurt meg om å skrive eit gjesteinnlegg i bloggen. Eg ser på det som ei ære. Som så mange andre, synes eg at engasjementet bak «Verdig eldreomsorg» er heilt fantastisk. Du burde vore lønna av staten Trine, på linje med diverse diktarar, musikarar m.m. ..
Eg er vel ikkje akkurat ein gamal mann, men eg nærmar meg 50 med stormskritt. Eg brukar av og til å seie til son min, som snart er 10: «Pappa byrjar no å bli gamal». Han svara meg ein gong følgjande «Om du blir 100, har du ikkje levd halve livet enno». Ja, så det er vel ein viss fare for at også eg kan kome i kategorien eldre ein gong.
Eg kan ikkje så mykje det å vere eldre. Det tenkjer eg må følast på kroppen først. Ja, eg merkar jo at eg ikkje er 20 lenger, men likevel.
Men, eg veit mykje om å føle seg tilsidesett, til overs, ja rett og slett føle seg som ein tapar. Eg har vore ute av arbeidslivet nokre år no. Eg har slite, og slit med angst. Eg får litt trygd frå staten, slik at eg skal kunne betale alle avgiftene dei pålegg meg.
Vert du sjuk, så har du 1 år på deg til å kome deg tilbake til arbeid, elles … Så plutseleg sat eg der med 10 000,- mindre utbetalt pr.mnd. Det er jo litt dramatisk det då. Det første som rauk var huset. Økonomien vert berre verre og verre, og det er svært lite hjelp å få. Alle skal ha sitt. Eg vil påstå at eg unner meg svært lite, og likevel sit eg igjen med ingenting. Kvifor kunne vi ikkje fått t.d. 3 år på oss.
Eg føler at eg absolutt ikkje vert behandla med verdigheit. Difor, føler eg at eg kan samanlikne meg litt med dei eldre. Nokre av dei, har ikkje ein gong ei hand å halde i når livet er i ferd med å ebbe ut. Trist synes eg, og ikkje minst uverdig.

Ser du ikkje
at eg er redd
ser du ikkje
at eg strekkjer meg
etter handa di

Ser du ikkje
dei halvtørre
tårene mine
kor dei renn og renn

Ser du meg ikkje?

Jau visst ser eg
at du ser meg

Eg ser kor
fortvila du er
der du snur deg bort

Så tørkar vi tårer i kor vi to.

Elles så skriv eg ein del, og det er god hjelp. Mest dikt. Det har eg drive med i mange år. Til og med utgitt 6 diktsamlingar. Dei to siste er dei beste. Dei har eg liggjande fleire av. Eg har skrive dikt under pseudonym. Ikkje fordi at eg har noko å skjule, men for at det rett og slett vart slik.
Elles har eg prøvd meg på ein kortroman òg. Eg har ikkje tolmodigheit til slikt kjenner eg, så det vert nok mest dikt heretter.
Det er sjølvsagt mulig å få kjøpt ei bok, om du er interessert.
Personleg trur eg at politikarar, familie, naboar m.fl. må få opp augene for at det er tid som er nøkkelen. Tid, og det å bli sett. Vi må ta oss tid til kvarandre, og kanskje spesielt til dei som er på veg ut av tida. Kva har dei ikkje gitt oss? Mange av dei krev ikkje noko som helst. Dei ser seg sjølv som ei belastning for samfunnet. Vi må prøve å snu dette. Kva kan vel ikkje dei eldre lære oss, om vi berre tok oss tid til å lytte. Dei har noko, som ikkje kjem med vinden, eller som du finn på facebook. Dei har visdom.

Eg vil avslutte med eit dikt av Jan Erik Vold:

TA VARE
på vennene ta VARE
på vennligheten, vis gjerne
litt selv om du kan, dagen er blå
og dagen er grønn,
dagen er hvit - det er ikke annet
enn livet det her, vi er alle borte - nå
eller om litt, take it easy menneske
but take it, det er ikke
annet enn virkelighet
vet du, snart er 101 inne snart
er 101 ute - jeg sier:
vennlighet varer lenger, ta VARE
på vennligheten, ta VARE
på vennene - HEI HEI! ta nå
vare på hverandre.

Fortvilet rop fra en pårørende

Sitter i min sofa i Danmark og lar tankene vandre.
Vandre til min mamma på 94 år som ligger i sin seng i hjemmet sitt i Oslo.
Hjerte mitt gråter, ikke fordi hun snart skal dø, men fordi hun skal dø i et land og en by som ikke har respekt for eldre mennesker og som ikke gir dem den pleje og omsorg de har bruk for.

Mammas historie statet for alvor for noen år tilbake, hun var ellers en frisk dame som jobbet som daglig leder på et eldresenter til hun var 75. Hun har reist jorden rundt og vært i over 45 land, hun har klart seg selv siden faren min døde i 1978, og hun har klart seg godt.
I en alder av 85 år fikk hun demens og ble fort ganske påvirket av dette.  Bare året før døde min storesøster og dette var en stor sorg for mamma. Tror demensen ble utløst av det. Lenge før hadde hun fått kostatert ostoporose. Ostoporosen var aggressiv og hun ble fort dårlig til å gå. Hun bevarte sitt gode humør og sin jernvilje til å kunne selv.
Vi, min søster og jeg hadde lovet henne hun aldrig skulle på sykehjem. Det skulle vise seg ikke å bli så lett.

Jeg bor i Danmark hvor jeg er leder for 2 små sykehjem og et område med hjemmesykepleie og praktisk bistand. Jeg er selv utdannet sykepleier.
Den første tid med hjemmesykepleien (som sjeldent var sykepleier) gikk bra, men da mamma ble dårlig ble kvaliteten dårlig. Mamma skulle ha hjelp til medspisning, hun skulle veies, måle blodtrykk og andre ting.
Mamma ble tynnere og tynnere og vi besluttet at hun skulle på dagsenter så noen sørget for henne. Det gikk fint på dagsenteret, men hjemmesykepleien klarte sjeldent å komme så de kunne hjelpe henne og gi henne medisin før hun skulle av gårde. Mamma skulle ha smertestillende 2 ganger i døgnet for skellett smerter. Ofte fikk hun ikke om morgen og fikk først ved 16 tiden når hun kom hjem. Så fikk hun klokken 20. Det vil si at hun var dobbelt medisinert i 8 timer.

For 4 år siden fikk mamma konstatert leukemi.
Til slutt ble tingene så dårlige at vi sendte klage til distriktet. Flere ganger. Ingen reaksjon fra dem. Så mistet vi tålmodigheten og kontaktet en lokal politiker. Da skjedde det noe, men desværre kun for en stund.
Nå er mamma ikke lengere i dagsenteret, det siste året har hun stort sett ligget i sengen. Siden april 2015 har jeg hatt omsorgspermisjon på deltid fra mitt jobb i Danmark. Hver 14 dag pakker jeg kufferten og reiser til barndomshjemmet for å være sammen med mamma. Min søster besøker henne 3-4 ganger i uken når jeg ikke er der.

Men tingene er bare blitt værre og værre. 
I starten hadde vi godt samarbeide med fastlegen, men dette skulle stå sin prøve. Mamma har mange smerter. Før tok hun seg en drink når hun hadde for vondt å så gikk det. Nå greier hun ikke selv det.
Mamma har fått en del morfin, først som plaster, men det husket hjemmesykepleien ikke å skifte. Senere som tabeletter. Hun ble mere og mere trett og sov lange perioder av dagen. Hvorfor forsto vi ikke. Det ble til mange konfrontasjoner med hjemmesykepleien som leverte dårlig stell og pleie. Jeg var som sykepleier selvfølgelig kritisk, hvilket medførte dårlig samarbeide med noen av de som kom. For 4 måneder siden sa en sykepleier til meg:
”morra di har det mye bedre når dere ikke er her”.  Dumt sagt synes jeg, og forholdet mellom oss ble ikke bedre. 

Plutselig begynte noen å sende bekymringsmail til fastlegen. Hun kom og vi skulle bevise at vores demente mamma hadde vondt. Selvom overlegen på avdelingen for ostoporose hadde sagt at hun ikke burde kunne stå eller gå. Legen konstaterte heldigvis at hun hadde mange smerter og fortsatte med behandligen. Mamma hadde store smerter i perioder, hjemmesykepleien ville ikke samarbeide og det ble kamp hver gang mamma hadde vondt. Mamma ble tynnere og tynner og vi hadde møter som bar preg av samarbeidsproblemer mellom oss og hjemmesykepleien. For 2 månder siden ringte mammas fastlege til meg da jeg var kommet hjem til Danmark. Husker egentlig ikke hva hun ville men jeg sa vi måtte snakke om smertestillende fordi hjemmesykepleien ikke ville gi henne det hun måtte få ved behov. Legen sa at hun ikke ville risikere at hjemmesykepleien ville innberette henne til fylkesmannen, så da må moren din heller ha det vondt, sa hun.

Jeg satt i Danmark og var helt i sjokk. Et sjokk som ble avløst av raseri og avmagt.
Jeg skrev deretter en mail til legen, og fikke det svar hun ikke ville ha flere mail fra oss.
Neste tur til Norge var dagen før vi skulle ha møte med lege og hjemmesykepleie.

Jeg var fortsatt sint, og nå også irritert. Var kommet kvelden før, og luktet med det samme jeg kom inn at mamma hadde blærekatar. Dette sa jeg til sykepleieren som kom om kvelden men det skulle ta 2 døgn før hjemmesykepleien fikk stikset urinen og tilkalt legevakten. Mamma fikk behandling. Samtidig begynte hun å få mye slim i halsen, ville ikke spise eller drikke. Hun ble veldig dårlig. Om kvelden kommer den samme sykepleieren som jeg tidligere har hatt konflikter med. Jeg forteller rolig at mamma er veldig svak, hverken spiser eller drikker på 4 døgn.
Deretter går jeg i stuen så hun kan hjelpe mamma med det hun skal. Da jeg kommer tilbake sier hun at mamma er så dårlig fordi hun er dopa. Mamma har på dette tidspunktet ikke fått medisin de siste 8 timene.
Jeg bliver veldig sint og kjefter fælt på henne. Hun går og jeg sier hun ikke behøver å komme tilbake i kveld. Deretter ringer jeg legevakten og forteller hva som er skjedd. Mest fordi jeg frykter hun vil komme tilbake og ikke vil gi mamma sin smertestillende. Hun kommer heldigvis ikke og jeg steller og legger mamma. Natten går bra, men hun er veldig svak.

Jeg skrier en mail til lederen neste dag. Klokken 9 kommer det en hjemmesykepleier som sier hun synes legen skal se på mamma. Hun ringer legen som ikke vil komme. Vi kan ringe legevakten hvis hun får det værre sier hun.
Om kvelden kommer en av de som kjenner mamma godt og hun sier jeg skal ringe legevakten. De kommer og konstaterer at mamma har halsbetennelse og mye slim, hun får pencillin.
Nå har jeg fått nok, og skriver igjen til lederen. Ikke noe svar. Jeg ringer flere ganger. Ingen kontakt. Så får jeg en mail om at de har holdt møte med bydelsoverlegen og fastlegen om min oppførsel. Nå er jeg igjen i sjokk. Mamma har mange smerter, får ikke smertestillende og bliver beskyldt for å være dopa. Hva skjer det i dette landet. Kan man bare behandle gamle mennesker som søppel? Hva er de redd for? At hun skal dø? Hun skal dø!!

Jeg har i denne perioden gått fra å være stolt og glad for at kunne være hos mamma den siste tiden, nå er jeg usikker og redd for hun skal dø mens jeg er der. Men det er jo derfor jeg er der!! Jeg føler alle mine og mammas grenser er overskredet, føler meg maktesløs i forhold til alle de smertene mamma har som ingen vil gjøre noe med. Føler meg sint på systemet og føler meg veldig heldig som skal bli gammel i Danmark og ikke i Norge.


De store forskjellene på systemene i Norge og Danmark for de eldre.
I Danmark har vi høy faglighet og kompetencer i hjemmesykepleien. Det er tillit mellem borger, pårørende, lege og hjemmesykepleie. Vi ser de pårørende som nettværk og ikke motspillere.
Vi har profesjonelle fagpersoner ansat, som palliasjonssykepleier, ikke bare til kreftramte men til alle som har det vanskelig med smerter.
Vi har demessykepleier som har profesjonell tilgang til eldre mennesker med demens. Men ikke minst er det tydelig å merke at man i Danmark brenner for kjerneoppgaven, det eldre menneske. Vi utvikler, etterutdanner og oppgrader vore sykepleier, assistenter og hjelpepleiere. Det er tydlig stolthet blandt de som jobber der. Oppgavene er spennende og mer utfordrene enn noen sinde og det er ettertraktet å være hjemmesykepleierske.
De har gode arbeidsforhold og arbeidsmiljø er noe som er på dagsorden til alle møter på alle nivåer i organisasjonen. Vi har sår sykepleier og et elektronisk nettværk til rapportering av så. Vi har en utviklingssykepleier som sørger for relevant etterutdanning og opdatering av siste nytt for hjemmesykepleiere. Vi har alle slags oppgaver, fra insulin til anleggelse av drop. Hjemmesykepleien er kjempe attraktivt sted å jobbe. Vi jobber sammen med borgeren og dennes pårørende for det er dem der er vår kjeneoppgave. Vi har fokus på god dokumentasjon og ville ikke drømme om å snakke til pårørende eller borgere på den måten man gjør i Norge. Jeg elsker Norge, mitt fedreland, men er glad for jeg skal bli gammel i Danmark.

Vi har 3 utdannelses nivåer
Sosial og sundhetshjelper 14 måneder
Sosial og sundhets assiatent 22 måneder
Sykepleier 3 år og 10 måneder

I hjemmesykepleien ansettes ikke noen uten utdannelse på minimum 14 måneder, heller ikke i praktisk bistand.

Hilsen fortvilet pårørende 

Eldreaksjonen i Hadsel

Av Frode Holdhus. Leder

Hver dag blir det kjempet om ressurser og om verdier. Hvem skal få hva? Hvilke grupper skal få mest? 
Og hva er viktig og riktig når det gjelder etikk, moral og livssyn med mer. Hvem vinner denne kampen?

Så har vi i vår klokhet eller dumhet delt oss opp i mange små enheter. Kommuner og fylkeskommuner.

For min det er jeg stort sett tilhenger av at disse forblir små. Men når eldreomsorgen blir slik som her hos oss i Hadsel i Nordland, da vet jeg ikke helt. Den lille kommunen vår sliter. Mange år med press alle veier. Innkjøp av diverse. En stat som sender oppgaver og ikke nok penger.
De gamle får ikke de tjenestene de trenger: 

Vi har:

*Dårlig tilbud til folk med demenssykdom
*Altfor få sykehjemsplasser
*Sprengt hjemmetjeneste
*Hjelp til vask og rydding en gang i måneden
*Dårlig tilbud på varm mat
*Lite ressurser til aktivisering

Lokale byråkrater forsvarer stort sett det eksisterende og bruker ulike tall og sammenligninger med andre kommuner (som kanskje er like dårlige?)
Jeg tror derfor at vi må sette dette under lupen. Det viser seg jo at en stor gruppe mennesker blir diskriminert.

I Hadsel har vi startet en eldreaksjon. Målet er å kjempe for forbedringer. Vi har blant annet gjennomført en underskriftsaksjon. Der fikk vi støtte til våre krav om å rette opp punktene ovenfor fra nesten 1300 personer. En god start. Og vi vil kjempe videre her på det lokale planet. Kanskje klarer vi å endre litt?

Det finnes kanskje tilsvarende grupper andre steder? Som kjemper om de få kronene som finnes?
Har dere ikke det, kan dette kanskje være en ide? For vi har erfart at det er svært mange som er positivt interessert i at det blir gjort noe for denne gruppen. Og kanskje de til og med kan tenke seg å være med?

Ved behov er det bare å ta kontakt. Så kan vi kanskje fortelle litt om det vi gjør eller besvare spørsmål. Epost: frodehol@gmail.com   Vår gruppe på Facebook finner du her: https://www.facebook.com/groups/410076495855721/

Men samtidig tror jeg at vi må heve blikket. Vi får ikke dette til uten at prioritering av eldreomsorgen blir et krav på nasjonalt plan. Vi trenger en stor eldrereform. Med mye ferske penger.
Arbeidet til «Verdig eldreomsorg» er svært bra. Oppslutningen øker for hver dag. Og markeringen den 10. februar er på sin plass. All ære til de som står bak dette.
Mitt håp er at dette kan utvikle seg til en nasjonal markering i mange kommuner etter hvert.
Det kommer et stortingsvalg snart!

Aksjon for eldreomsorgen. Pressemelding.

Pressemelding:

10 februar:

Tenn et lys for bedre eldreomsorg i Norge!

Eldreomsorgen i Norge er i mange kommuner langt fra hva befolkningen har behov for, har betalt for og forventning om. Lidelseshistoriene er mange. Snart følger 42 000 nordmenn facebooksiden "Verdig Eldreomsorg" som jeg har drevet i ett år.
Folk er opprørte over tilstanden i mange kommuner!

Den 10. februar tenner vi et symbolsk lys i våre hjem og på facebook. Vi tenner lys for håpet og kravet om bemanning, flere senger og økte bevilgninger.
Det begynner å haste!

Mvh Trine Jaksland Graff 

Sykepleier og administrator for siden "Verdig eldreomsorg".

Mailadresse: trijaks11@gmail.com
Telefon: 466 68 375

Siden Verdig eldreomsorg finner du her: https://www.facebook.com/trijaks/?fref=ts
Aksjonen finner du her: https://m.facebook.com/events/1687509004864007

***

Mitt håp med dette er at vi skal synes på Facebook denne dagen, og dette er noe som er mulig å være med på for alle. Også de som ikke kan gå eller kommer seg ut.

Nei til flere innsparinger i  eldreomsorgen, ja til å bevilge mer penger som kommer våre eldre til gode. Ja til flere trivselstiltak og omsorg i hjemmesykepleien og på sykehjem. 

Jeg får tilbakemeldinger fra pleiere fra hele landet og alle jeg snakker med sier det samme; Vi må ha mer bemanning på avdelingene, og også en synlig leder som jobber sammen med oss. Vi føler at vi ikke strekker til og har en dårlig følelse når vi går hjem fra jobb.
Er det så vanskelig å forstå? Ja, vi behøver også mer kompetanse men den får vi ikke brukt på en tilfredsstillende måte når det alltid er for lite folk på jobb.

Jeg får også daglig tilbakemeldinger fra pårørende om akkurat det samme. Pleierne har ikke tid, de må gjøre så mange oppgaver. Pasienter dør alene, fordi avdelingen sparer penger på ikke å leie inn ekstra bemanning når et menneske er i siste fase av livet. Ikke alle har pårørende hos seg, men de klager heller ikke. Derfor synes det ikke. Derfor må vi som pleiere være deres forsvarere.
Jeg kan nevne mange ting og jeg vet at det også er mye positivt der ute. Men vi kan ikke la det positive på et sykehjem oppveie for det som er negativt andre steder. Vi må synliggjøre og få frem hvordan det er i hele Norge.
Vi behøver en større pott til eldreomsorgen!

Bli med på aksjonen 10. februar, tenn et lys og legg ut et bilde av dette på Facebook. Enten som ditt profilbilde eller på tidslinjen din.

Tusen takk for at du støtter aksjonen, og det er viktig at mange er med for at vi skal bli lagt merke til.