Vi som jobber i helsesystemet blir ikke hørt. Enten tør vi ikke si fra fordi vi frykter represalier (lojalitetsplikten knebler) eller roper vi høyt og blir trykket ned med «det der er bare et engangstilfelle og uhyre sjeldent». Og vi blir sett på som vanskelige.
Politikerne våre er der fordi du og jeg har gitt dem vår tillit ved valg. De sitter ikke i maktposisjoner for å neglisjere tilbakemeldinger, bortforklare eller rosemale. De sitter der for å forvalte landet vårt på en god måte. Deres jobb innebærer også å legge til rette for en optimal helsetjeneste.
I NRKs Dagsnytt Atten den 5. februar ble det av leder og nestleder av Stortingets helse og omsorgskomite sagt at de ikke oppfattet situasjonen som så kritisk som Lise Askvik og oss 17 som har skrevet hvert vårt kapittel i boken Helsesviket- brev fra helsevesenet. Nei så klart ikke! De er jo ikke en del av dette systemet. Det er ikke Torgeir Michaelsen (Ap) eller Kari Kjønaas Kjos (Frp)
som må dokumentere seg halvt i hjel, som tvinges til å springe stadig fortere, som ikke kan stoppe og tilby nødvendig medmenneskelig kontakt fordi det ikke er tid til det. Det er ikke de som fratas retten å utøve sykepleie fordi der er så mange tilleggsoppgaver på toppen av faget; kjøkkenverten er sagt opp, vaktmestertjenesten er på anbud og bemanningen er minimal. Det er ikke de som ikke får operere mer enn 1/3 av tiden fordi papirarbeidet må prioriteres. Det er ikke de som får beskjed om og «produsere» mer, altså ha flere avtaler inn og ut av kontoret hver dag, fordi det generer mer penger.
For å vite hvor skoen trykker må de gjøre mer enn å prate med ja-mennesker. Helst bør de komme seg ut i helsenorge – en dag i uken!
Det ville gitt en nødvendig realitetsorientering.
Jeg er luta lei av systemet som ikke setter pasienten først, som hindrer fagfolk i å ta de viktige pasientbeslutningene. Lei av at det har blitt normaltilstand å springe, ta snarveier, kutte hjørnene, alltid ligge to skritt etter. Lei av at det i hvert eneste budsjettår skal effektiviseres, omorganiseres og omstilles. Det er ikke dette helsevesenet skal handle om.
Hvis dette er fremtidens helsepremisser trenger vi en omgjøring av alle helseprofesjoner, fra helsefagarbeideren til legen; da må vi få inn i utdanningene at vi ikke skal gi en helhetlig omsorg. At vi ikke skal tenke langsiktig. At vi ikke skal bry oss om det psykiske, åndelige og sosiale, men kun se på pasientens aller mest nødvendige fysiske behov. For slik systemet er nå, er vi altfor mange som kun får gitt et minimum.
Jeg blir oppgitt når Michaelsen påstår at løsningen er å skolere lederne mer! Det nytter ikke å gi lederne spesialisering i et mangelfullt system. Det er systemet det er noe gale med, og lederne og lederkulturen er et produkt av systemet. Det er akkurat som når statsministeren gjentar, til det kjedsommelige, at vi må få flinkere lærere med mer utdanning. Lærerne er stort sett flinke, men de får ikke vist det fordi de har for store klasser, for mange skjemaer og for høye arbeidskrav. Dette gjelder i helsevesenet også. Mange fagfolk får ikke mulighet til å gjøre det de er utdannet til, fordi tilleggsoppgaver på toppen av faget tar bort tiden fra pasienten. Støttepersonellet må tilbake.
Jeg har vært aktiv i helsedebatten i Stavanger etter at jeg varslet i kommunehelsetjenesten. Varslere tas ikke alvorlig, blir ignorert, stemplet som vanskelige, mobbet. Jeg ble tilsnakket og fikk tydelig beskjed om at jeg ikke trengte å søke andre jobber i Stavanger kommune.
Som avdelingssykepleier i en stor demensavdeling fikk jeg ta del i en virkelighet som er under enhver kritikk sett fra et helhetlig, tverrfaglig ståsted. Demente blir hverken prioritert eller aktivisert, får sjelden eller aldri nødvendig fysioterapi eller stimuli. De oppbevares. Dagsenter er i en av Norges største kommuner mer sjeldent enn vanlig.
De somatiske pasientene i langtidsavdelingene har det på samme vis. De må vente på tur så de fem pleierne på 17 pasienter skal rekke å heise dem opp fra sengen og over i rullestol, før en ansatt gjør sitt beste for å mate to av dem samtidig. I demensavdelingen springer en av to pleiere etter åtte urolige sjeler og prøver få dem til å forstå hvorfor de i det hele tatt trenger å spise.
Verdighet. Omsorg. Medmenneskelighet.
Å gråte sammen. Å le. Å holde hånden til bestefaren som var bankdirektør i hele sitt yrkesaktive liv. Å se ansatte som mykt synger for søsteren din som har demens og som ikke lenger kan synge med. Å se tårene i øyene på den aldrende broren din når han ser luciatoget fra barnehagen komme syngende inn i adventstiden. Og rolig gå etter den sinte, forvirrede damen som venter på «neste buss», sette seg ned og se på gamle bilder, gjenfortelle for henne noe av det som skjedde i gamle dager og bli så glad når hun etter hvert klarer å fylle i setningene, fordi hun har fått tid og ro til å få det til!
Å ha tid til å følge med de store og små ting i hverdagen, ernæringsmessig, psykisk, følelsesmessig. Hverdagen som avdelingssykepleier, sykepleier, vernepleier eller hjelpepleier i demensavdeling skal være full av dette. Hver dag.
I dag er hverdagen oppgaver som overgår all sunn fornuft fordi det ikke er nok mennesker til å utføre dem.
Det er et helseopprør på gang, en redningsaksjon. Vi er mange som nekter å se våre folkevalgte ødelegge helsevesenet med et system som aldri burde vært innført. Øk bevilgningene og øk grunnbemanningen hvis menneskerettighetene også gjelder i Norge. La fagfolk være med å utvikle ny organisering og nye metoder for å kunne sette pasientene i fokus. Fjern NPM for godt.
Linda Susanne Krüger
Sykepleier/ stipendiat og f.d avdelingssykepleier
Listekandidat Stavanger Ap
