Vi kan ikke godta at noen blir prioritert bort eller satt opp mot hverandre".
Som sykepleier ved sykehjem har jeg gjennom ... år sett en utvikling jeg ikke kan la være å protestere mot. Det som var vanlig før, å leie inn ekstrapersonale når en pasient var døende, er ikke lenger en selvfølge. Etter sigende fordi «sykehjemmet ikke har råd» til å kalle inn den ekstrapleieren døden krever. Flere dør nå alene, uten tilstrekkelig smertelindring og uten en hånd å holde i.
Alle har rett til en verdig død. Da tenker jeg også på de som ikke er på lindrende avdeling. De som er på en vanlig sykehus- eller sykehjemsavdeling har også rett på god smertelindring, omsorgsfull pleie og tilstedeværende personale. Det er nødvendig med økt kompetanse, bedre bemanning og hyppigere legetilsyn ved disse avdelingene! Mange har unødvendig mye smerter på slutten, ligger mye alene og noen dør til og med alene. I de yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere står det: «Sykepleieren har ansvar for å lindre lidelse, og bidrar til en naturlig og verdig død» Det er så lite verdig å ligge med større smerter enn man behøver og det er lite verdig å måtte dø alene fordi institusjonen skal spare penger!
I FNs erklæring om den døendes rettigheter står det: «Jeg har rett til å slippe å dø alene. Jeg har rett til smertelindring». Det er uverdig når sykehus, sykehjem og kommuner sparer penger på de minst ressurssterke blant de dødende! De mest ensomme pasientene, som dør alene eller ikke har pårørende, vil naturlig nok ikke klage i etterkant, så hvis ikke vi pleierne står opp for dem –hvem vil gjøre det? I alle fall ikke de som skal prioritere! Mange av disse har ikke klaget mye da de levde heller, fordi de var redde for «å være til bry». Helt frem til dødsleiet strekker den frykten seg. Sånn kan det ikke være.
Følger vi de etiske retningslinjer når vi må lukke øynene for det vi egentlig vet er rett, bare fordi vi skal oppfylle avdelingens krav til effektivitet? Skjønner ikke politikerne at det er mennesker vi har med å gjøre, at de har menneskeverd som skal ivaretas? Å respektere det enkelte mennesket og dets iboende verdighet vil si å se ham eller henne slik de er nå, men også slik de engang var. Å respektere er å vise tillit og å gjøre seg tilliten verdig. God omsorg krever noe av deg som pleier!
En av de viktigste sykepleieoppgavene er også å "fange opp" de pasientene som ikke ber om hjelp, de som ikke ringer på fordi de er engstelige for å bry oss, men som ligger der og er utrygge fordi de er redde eller ikke skjønner hva som skjer eller skal skje. Har noen prøvd å se disse pasientene, satt seg ned hos dem, forsikret seg om at alt er i orden og at de er trygge? Jeg er redd de aldri kommer til å bli sett heller hvis dette fortsetter. Leger og sykepleiere som blir tvunget til å prioritere på en slik umenneskelig måte blir utbrent, og klarer til slutt ikke stå i jobben sin mer.
Politikerne må forstå at de må lytte til de som faktisk jobber ved senga til pasienten. Det er vi som vet, det er vi som skal jobbe forsvarlig og følge etiske retningslinjer. Vi kan ikke lukke øynene og late som vi ikke ser den pasienten som ikke sier noe selv...Vi har også en plikt til å varsle hvis vi ikke jobber forsvarlig, men mange blir i stedet skremt til å tie.
