Hvorfor er helsetjenesten preget av underbemanning, hvor både pasienter, helsearbeidere og pårørende står i spagaten?
I sykehusene og på sykehjemmene har helsearbeiderne; leger, sykepleiere og helsefagarbeidere fått stadig flere ekstraoppgaver.
Sykepleiere er litt vaktmestere, litt renholdere, litt kokk osv., legene er blitt sekretærer (for disse er blitt effektivisert bort fra sykehusene i stort monn).
Legene sammen med de andre helsearbeiderne tar over stadig flere oppgaver som tidligere støttepersonell gjorde.
I tillegg er det økte dokumentasjonskrav og ofte utdaterte teknologiske løsninger (sykehjem og sykehus får ikke siste nytt av teknologi) fortsatt har man callingsystemer istedet for mobiltelefoner enkelte steder.
Videre er det også slik at man faktisk idag har kunnskap og løsninger innen for medisinen og sykepleien som gjør at man kan gjøre mer for den enkelte pasient.
Pasienter som før døde eller som man ikke kunne rehabilitere tidligere,
kan man idag gjøre noe for.
MEN det kreves ressurser for å kunne løse disse oppgavene nyvinningene i medisin og sykepleien har gitt oss.
Disse ekstra personalressurser har ikke helsepersonellet fått!
I stedet ser vi nå en nærmest religiøs tro, på at velferdsteknologi skal løse underbemanningsoroblemet og uforsvarlig arbeidsbelastning som truer pasient sikkerheten.
Historien har vist at teknologi utviklingen ikke har gitt oss mindre press på arbeidstagerne. De har bare fått andre oppgaver, som ikke nødvendigvis har frigitt mer tid til kjerneoppgavene som i sykehus og sykehjem er pasientbehandling og pleie.
Hvorfor er det slik at det nå er et overveldende flertall kvinnelige medisinstudenter? Hvorfor har vi så få menn som jobber med pleieoppgaver på sykehjem? Hva skulle vi gjort uten alle dem som ikke har norsk bakgrunn, som gjør svært mange viktige oppgaver.
Hvorfor er det slik?
Dessverre er det slik at de medmenneskelige verdiene i samfunnet står for fall.
Hver dag kommuniserer «lederne» (politikere, næringslivsledere og kjendiser) hva som er «viktig» gjennom det de uttaler, de valgene og prioriteringene de gjør og hvem de viser de synes er viktige.
Materialisme, penger og profitt er de viktigste kvalitetene den oppvoksende slekt får formidlet i dag.
Unge menn vil ikke studere i 6 år på universitet for deretter å gå i kortidsvikariater i 6 år mens de blir spesialister. De vi vil ikke ha utrygge stillingsforhold og en uforsvarlig arbeidsbelastning som vil vedvare ut yrkeslivet.
Hva vil skje når vi etterhvert vil få et flertall av kvinnelige leger i sykehusene?
Hva vil skje med bemanningen?
Vil de få beskjed om at dersom de vil jobbe i reduserte stillinger så passer de ikke inn, slik en av sjefene på Ullevål svarte da jeg som tillitsvalgt påpekte at sykehus må forberede seg på den endrede kjønnsfordelingen som vil komme blant leger.
Enten må man gjøre noe med arbeidsbelastningen, eller så må man forvente at flere vil ha deltidsstillinger.
Eller så kan man tvinge folk til å stå i jobber fordi de er avhengig av lønnen. Det er en svært dårlig motivasjon og et svært dårlig middel av arbeidsgivere for å beholde arbeidstagere.
Misfornøyde, utnyttede og dårlig behandlede arbeidstagere er ikke en god garanti for en god helsetjeneste, selv om de som arbeider i helsetjenesten gjennom sine lange utdannelser har vist at de har gjort veloverveide bevisste valg.
Sykepleiere ønsker ikke å stå i 100 % stillinger som tar knekken på deres helse og familieliv. Ingen ønsker slike arbeidsforhold.
Nei, men helsearbeiderne elsker sitt arbeide med mennesker derfor har de valgt det...
Problemet er at svært ofte får de ikke gjort sitt arbeide pga. andre pålagte oppgaver.
Velferdsteknologi er bra, men den vil ikke erstatte en hjemmesykepleier erfarne blikk og vurdering.
Velferdsteknologi eller all verdens medisinsk teknologi kan ikke erstatte en lege hands-on vurdering.
Velferdsteknologi løser muligens tjenesteleverandøren dokumentasjon på at visse tjenester er utført,
men syke mennesker agerer ikke alltid rasjonelt slik svært mye av teknologien fordrer.
Det synes som det er vanskeligere å forstå jo lenger borte fra pasientene disse grå eminensene står at det er fortsatt langt mellom liv og lære, teori og praksis.
Henning Økland
Spesialrådgiver, Legespesialist i
Indremedisin og Geriatri.
Inni husene våre er det varmt og godt. Det er stille og ingen kan komme utenfra og skape ufred.
Vi bor i et land hvor vi ikke risikerer å bli plutselig hjemsøkt av terrorister, regjeringssoldater eller bander som robber hus og folk.
Vi liker den tryggheten og reagerer negativt på krig, terror, overgrep fra såvel statsmakter som gangstere.
Vi har aldri opplevd noe slik, og vi vet ikke hvordan vi hadde blitt om vi ble utsatt for slikt.
Ville vi blitt nervøse, ville vi blitt aggressive?
Eller om vi visste og kjente personlig til slike overgrep og bodde her i Norge. Hvordan ville vi reagert?
Ville vi bli provosert av de som satt i sine fredelige stuer, de som brydde seg mer om sine potteplanter enn sine medmennesker som ble jagd, terrorisert og mishandlet?
Ville vi blitt apatiske og skuffet over våre norske medsøstre og brødre, eller ville vi blitt irriterte, aggressive og provoserte?
Vanskelig å si når vi ikke har hatt opplevelsen av å bli jagd på flukt, diskriminert for vår kulturelle og etniske bakgrunn.
Det er mange typer flyktninger.
Det er flyktninger som stikker hodet i sanden og ikke vil ta ansvar for viktige oppgaver i samfunnet. Den type mennesker som flykter fra sitt medmenneskelige ansvar finnes det for mange av i dag i dagens samfunn både blant politikere og andre
Så er det de menneskene som flykter fra krig og sult. Det er flyktninger som er mer fattigslige, lettere å angripe, trykke ned eller se ned på og mistenkeliggjøre
Vi har møtt mange flyktninger, av mange slag.
Noen mennesker er så svake at de ikke greier å flykte. Det kan være gamle som ikke har pårørende som kan hjelpe seg inn i verdige omsorgsforhold. Eller barn, voksne og gamle i områder av verden hvor de er fanget i elendighet.
La oss støtte alle gamle til verdige liv!
For å gi de gamle bedre alderdom trenger vi ikke forverre helsearbeideres arbeidsvilkår slik det kan virke som eldreministeren planlegger.
Vi trenger heller ikke finne «syndebukker» blant de som trenger trygghet og sikkerhet. Og har det mer enn vanskelig nok fra før.
I våre fredelige stuer, i våre hus, i våre hager liker vi ikke at folk er høylytte og bruker ord som fuck, helvete eller for den saks skyld «hettemåke», «lykkejeger» som omskriving for flyktning. Vi liker heller ikke Listhaugs utrykk som «godhetstyranner» og heller ikke hennes trusler mot biskop Byfuglien om å redusere statsstøtten til kirken dersom den involverte seg inn i samfunnet som aktiv forkjemper for med-menneskelighet.
Det er mange aspekter man skal tenke på og det er mange fokus man kan velge.
Folk, klær, språk og manerer, men for oss blir alt det uvesentlig dersom for eksempel fine ord bare er tildekket likegyldighet.
Språk kan misbrukes og mistolkes, men det kan også tolkes riktig der språket kanskje ikke passet helt bra inn i våre fredelige stuer. Dersom vi greier å strekke vår bevissthet utenfor vårt eget stuebord.
For aller verst stilt er det med dem som har flyktet inn i sin egen egoisme, hvor det ikke er rom for empati med de medmenneskene som lider.
Ensomheten og tomheten som etterhvert uthuler slike mennesker kan ikke fylles av all verdens rikdom.
Verdig eldreomsorg ønsker ikke å sette sårbare grupper opp mot hverandre. Vi arbeider for medmenneskelighet. På kryss og tvers av kulturer, religioner, folkegrupper og aldersgrupper.
Trine Jaksland Graff og Henning Økland
Det virker som om vår nye
eldreminister ikke forstår at vi trenger høyere bemanning og økt kompetanse i eldreomsorgen.
Hun bør starte med å få innvilget mer penger til eldreomsorgen i kommunene. Deretter må hun pålegge kommunene å ansette folk til å ta seg av alt som ikke er pasientrettet, oppgaver som helsepersonell må utføre ved siden av pleien. For eksempel:
• vaske pasienttøy
• vaske håndklær etc. til avdelingen
• stryke tøy
• lage og varme mat
• bestille varer
• bestille matvarer
• fylle lager
• sette inn og ta ut av oppvaskmaskin
• bære ut søppel
• stryke klær
• moppe gulv
• dekke og ta av bord
• fryse av kjøleskap og fryser
• desinfisering av kjøkken
• rydde rom
• re senger
• diverse "vaktmesteroppgaver"
Dette er oppgaver man ikke behøver å være fagutdannet for å gjøre.
Politikerne kommer til stadighet med ulne utsagn om sykefravær i arbeidslivet i Norge. Helsepersonell er allerede en arbeidsgruppe med svært store belastninger.
Det virker som om eldreministeren ikke skjønner sammenhengen mellom høy arbeisbelastning og senere skader/sykdom i alderdommen.
Eller det faktum at mange søker seg vekk fra å jobbe i eldreomsorgen.
Dersom hun vil bedre forholdene for de gamle hjelper det lite å legge ekstra byrde til en allerede svært belastet arbeidsgruppe.
Mantra fra politikerne om å stadig øke belastningen på arbeidstakerne virker ikke bare unyansert men rett og slett naivt.
Vi behøver høyere bemanning og tiltak som skaper trivsel på arbeidsplassen.
Vi som helsepersonell ønsker også å prate med og bli ordentlig kjent med våre pasienter. Da må vi ha tid til mer enn å dekke deres fysiske behov. Det er faktisk helt nødvendig for å ivareta helhetlig omsorg.
Vi skal jobbe forsvarlig.
Avvik og ulykker skjer som regel ikke på grunn av dårlige pleiere, men på grunn av udugelige og uforsvarlige arbeidsforhold.
La helsepersonell få utføre de oppgaver som er rettet mot pasientene, og ansett folk til å ta alle de andre oppgavene.
På denne måten frigjøres tid, slik at helsepersonell kan konsentrere seg om jobben sin.
Eldreministeren bør fremme tiltak som vil gjøre det attraktivt å jobbe med eldre, ikke skremme helsepersonell vekk.
Reformen «leve hele livet» som kommer i form av en stortingsmelding til våren er vel og bra.
Men dere kan ikke lukke øymene for at vi sårt behøver høyere bemanning! Og da mener vi at dette er måten å gjøre det på. Dette kan gjøres raskt med økte bevilgninger.
Hilsen oss i Verdig eldreomsorg.
De vite veggene kommer stadig nærmere,
de lange korridorene
de milelange korridorene
lyset fra et vindu
en svak lukt av urin
tristhetens ansikt har tatt rom i min sjel
min seng har blitt mitt fengsel
jeg gråter i dag!
Ute skinner solen
barnelatter
de første knoppene
lysets vakre nyanser
luktene, de vakre luktene av vår
men
jeg gråter i dag,
minnene er der heldigvis ennå!
Jeg får mat, jeg har vel ikke grunn til å klage,
selv om jeg ikke kommer ut lenger!
Jeg har stort sett hatt et godt liv, har alltid jobbet og slitt
vært med på å bygge opp landet vårt, jeg er stolt av det
men
jeg gråter i dag
min seng har blitt mitt fengsel
korridorene, de milelange korridorene de er så triste,
så uendelig triste! Opplevelsene har blitt røsket vekk
fra mitt liv!
Smertene i pleierens ansikt, det vakre empatiske
men slitne ansiktet preget av lengsel, lengsel etter tid,
tid til å lede meg på en verdig måte inn i en ny vår,
tid til å høre om mine drømmer og lengsler!
Gi meg den nærheten og varmen, som jeg trenger!
Ta del i min fortid og hold min hand inn i min usikre fremtid!
Jeg er redd!
Bleiene med avføring har kvelt min verdighet. Jeg må da få lov til å gå på do?
Hvor har mine venner tatt vegen?
Bare stumme skrik igjen
ensomhetens tomme men stumme skrik!
Hvem har rett til å ta fra meg min vår, mine drømmer, mine lengsler?
Kanskje den siste våren jeg har igjen,
jeg er tross alt 85 år!
Mitt ønske er sterkt om å se blomstene springe ut på ny,
se barnets lek og latter, på ny få oppleve de gode luktene
og de gode opplevelsene!
Har jeg ingen stemme lenger?
Har jeg ingen verdi, er jeg ikke et menneske?
Min seng har blitt mitt fengsel!
Jeg gråter i dag!
Korridorene har bare blitt lengre,
veggene kommer stadig nærmere,
hvor har min verdighet tatt vegen?
Kongens fortjenestemedalje i gull ligger godt gjemt i min skuff i mitt hjerte!
De kalte meg en helt, en av de som sloss for vårt fedreland og vår frihet!
Min seng har blitt mitt fengsel,
Vi gråter sammen med deg i dag!
Skrevet av Morten Løvig
Hei, …….og GODT NYTTÅR til alle dere som følger siden til “ Verdig eldreomsorg”.
Mitt navn er Anita Borgvang. Jeg er fysioterapeut, driver eget institutt ( Romerike Fysioterapi), er samfunnsengasjert og stiftet “Helsepartiet” sammen med Lise Askvik 8.10.16. Helsepartiet ble dessverre ikke hva jeg håpet på. Makt og posisjon ble etterhvert viktigere enn sak og jeg har derfor trukket meg fra alle verv i partiet.
Jeg ble utrolig glad da Trine spurte om jeg kunne tenke meg å skrive litt om mitt hjertebarn, rehabilitering, her på siden. Dette området innen helsevesenet har vært forsømt gjennom mange år. Litt merkelig egentlig da dette jo er en del av helsevesenet hvor det virkelig kan SPARES penger !
Tenk dere hva vi kan spare ved å få sykmeldte kjappere tilbake til arbeidslivet ! Tenk hva vi kan spare ved å gjøre eldre mer selvhjulpne !
Politikere har jo en tendens til å måle alt i penger….så hvorfor ser de ikke dette ? Eller kanskje det går på viljen til å se ?
En “bivirkning” av rehabilitering vil jo også være at mennesker får økt livskvalitet og et verdigere liv !!
Jeg kan ta et eksempel fra min egen hverdag. Vi hadde en eldre parkinsonpasient som hadde stått på venteliste hos oss ca. 1 år for å få hjelp. Han hadde behov for hjelp fra hjemmesykepleien 3 ganger i døgnet. Måtte ha hjelp til alt fra personlig hygiene til påkledning og matlaging. Han greide ikke en gang å åpne dører selv og sto på venteliste for plass på sykehjem. Vi tok ham inn for trening på instituttet. Etter 3 mnd med intensive trening så kunne han si fra seg all hjelp hjemme, kunne gå på butikken for å handle selv og han sa fra seg ventelisteplassen til sykehjem ( under forutsetning av at han kunne komme inn dersom behovet ble større igjen).
Dette er ingen enkeltstående solskinnshistorie. Dette kan være en realitet for ALLE dersom det virkelig ble satset på rehabiliteringsfronten. Da holder det ikke med en såkalt “Opptrappingsplan” som jeg heller kaller en “Nedkuttingsplan”. Regnestykket for dette er enkelt : Fjerning av “Diagnoselisten” gir en “besparelse” på 140 mill. ( tall fra HOD) I tillegg reduseres rammetilskuddet til kommunene 175 mill. Dette utgjør en besparelse på 315 mill og da er det jo “fantastisk” at det bevilges 200 mill på en “Opptrappingsplan”.
Vi vet jo alle hvor viktig det er med tidlig rehabilitering av slagpasienter. Det kan være helt avgjørende for å få tilbake funksjon i en berørt arm eller et ben. Ja, det er helt avgjørende for å få tilbake livskvalitet og et verdig liv. Vel og bra med et pakkeforløp for denne pasientgruppen, men problemet er at pakkeforløpet stanser etter at den enkelte blir skrevet ut fra spesialisthelsetjenesten og tilbake til hjemkommunen.
Det må en helt annen satsning til for at rehabiliteringssektoren skal få en opptrapping. I penger anslås dette til ca. 500 mill . Da vil vi få et løft for en sektor som har vært “glemt” – eller strøket av listen - i lang tid.
Så det er ingen tvil om hva som er mitt nyttårsønske for det kommende året !
Ta vare på hverandre og lykke til i 2018 !
