I 2013 var forventet levealder 83,6 år for kvinner og 79,9 år for menn. Eldre er generelt mer friske enn tidligere, mer funksjonsdyktige, og har bedre hukommelse enn tidligere. Selv om vi får flere friske eldre, betyr flere eldre generelt, et økt antall eldre med sykdom og skader. Og nær 70 000 personer har demens.
Det er ikke gitt for alle å få en trygg og god alderdom uten sykdom og med familie og nettverk rundt seg. Eldre er like forskjellige som folk flest og trenger forskjellige tiltak og pleie. Da er det viktig å innrette tilbudet på en slik måte at overgangen for den enkelte blir best mulig og ikke minst, at man selv har innflytelse og medbestemmelse på tiltak og fremdrift. FrP har alltid vært opptatt av at kommunene skal ha oppsøkende tjeneste ovenfor sine eldre, og det skal de få nå. Det at man kommer hjem til deg og ser hvordan du bor og får et innblikk i helsetilstanden og funksjonsnivået handler om to ting. For det første for å tidlig komme inn med enkle hjelpemidler og for det andre, for å skape trygghet for at man har blitt sett og vet at kommunen vil stille opp etter hvert som behovene måtte melde seg.
De aller fleste håper og drømmer faktisk om å få bo hjemme livet ut, og mange får sitt ønske oppfylt. For noen skjer dette uten bistand, for noen handler det om litt tilrettelegging og for andre igjen, handler det om tett og daglig pleie og oppfølging. For noen vil velferdsteknologi være riktig. Rett og slett fordi man ikke ønsker fremmede mennesker som stadig kommer innom. Andre igjen trenger praktisk bistand og hjemmesykepleien. Og andre igjen, trenger dagtilbud. Det siste gjelder særlig for mennesker med demens. Derfor har vi nå vedtatt å lovfeste at kommunene er pliktig til å ha et slikt dagtilbud.
Ekstra sårbare blir den som mister sin livsledsager og de uten nære slektninger. Alt må være med i de vurderinger kommunen gjør, og dette må og skal gjøres i samarbeid med den enkelte eller hennes/hans pårørende. Den dagen man må erkjenne at man ikke lenger klarer seg i egen bolig, er ofte en svært tung stund for den enkelte. Flytte fra alle minnene og alt man har kjært utløser ofte en sorgreaksjon som vi må forstå og ta på alvor.
Ved juletider ble jeg minnet på nettopp dette. Jeg var med på et julearrangement på et sykehjem og jeg spurte min borddame om hvor lenge hun hadde bodd der og om hun trivdes. Hun kunne fortelle at hun hadde bodd der i bare tre måneder og at hun egentlig ikke trivdes. «Og det er ikke fordi det ikke er bra her», sa hun. «Her er det fint og trygt, med god mat, hyggelige ansatte og aktiviteter å være med på. Men jeg savner huset mitt og jeg savner det livet jeg hadde der. Men jeg har rett og slett ikke noe valg. Jeg vet at jeg ikke kan bo der lenger, men jeg klarer ikke å slutte å savne det». Jeg har tenkt veldig mye på dette etter denne samtalen. Vi må aldri glemme at folk flest faktisk ikke drømmer om å flytte til et sykehjem. Derfor er det ekstra viktig at sykehjemmet har en hjemmekoselig atmosfære, at maten er innbydende og næringsrik, og at det skjer aktiviteter som gjør at man ikke blir sittende for mye å gruble, savne og henfalle til depresjoner og isolering. Det å bryte opp fra alt en har kjær, for så å bli plassert på et lite rom som man kanskje må dele med en fremmed, er rett og slett uakseptabelt. At flere kommuner fortsatt har det slik er for meg en gåte.
Vi vet mye om hvor viktig ernæring, fysisk aktivitet og opplevelser er for å holde seg friskest mulig, lengst mulig. Bemanning, kompetanse og ledelse vil derfor gjøre enorme utslag på om en sykehjemsplass er et sted å være eller et sted å leve.
Vi vet også at det foregår overmedisineringer, undermedisinering og feilmedisinering ved våre sykehjem. Feil bruk av medisiner gjør folk sykere og i verste fall kan de dø av det. Derfor har vi nå i regjering fremmet et forslag hvor vi pålegger kommunene å gjennomføre en medisingjennomgang av sine sykehjemsbeboere.
Fremskrittspartiet har i alle år stått alene om å ville ha en statlig finansiering av eldreomsorgen, hvor det skal være behovet som styrer tilbudet og ikke lokalpolitikeres prioriteringer. Jeg er overbevist om at de andre partiene ikke har ønsket dette, fordi de vet at det blir dyrt. Selvfølgelig vil det koste mye penger. Rett og slett fordi vi vet at de eldre pleietrengende i dag ikke får et godt nok tilbud alle steder i vårt land. Men nå har H/FrP-regjeringen bestemt at noen kommuner skal få prøve ut en modell med statlig finansiering av sin eldreomsorg, styrt av behov. Og det legges mye penger i potten, faktisk det som trengs, fordi vi vet det er nødvendig.
Jeg hører ofte politikere snakke om trygghet og verdighet. For meg handler trygghet og verdighet om at man vet at man vil bli tatt vare på den dagen det er nødvendig, først med de små og enkle tingene, men etter hvert, de større. Det handler også om å delta i disse prosessene med egne ønsker og valg. Valgfrihet står sentralt for oss i Fremskrittspartiet, og når det gjelder eldreomsorg står vi milevis unna å kunne si at det finnes valgfrihet. Alt for mange av partiene mener at eldre ikke er i stand til å gjøre egne valg, derfor er det få kommuner som tilbyr dette. Hvorfor umyndiggjør vi eldre mennesker bare fordi de trenger pleie og bistand? Enkelte partier går til og med til valg på å fjerne den lille valgfriheten som finnes. Økt valgfrihet gir høyere kvalitet og økt mangfold, hvor kvalitet i høyeste grad handler om bemanning, kompetanse og ledelse. Dette er også temaer som løftes høyt i Primærhelsemeldingen «Nærhet og helhet» som regjeringen fremmet rett før sommeren. Det betyr at Stortinget forhåpentligvis i løpet av høsten vil vedta en rekke forbedringer innen eldreomsorgen som kommunene vil bli pålagt å følge opp.
Eldreomsorg handler om veldig mange ting. I dette innlegget har jeg forsøkt å få deg til å gå inn i enkeltmenneskers sårbare situasjon og forskjellighet. Jeg håper du med dette vil bli flinkere til å se på eldre mennesker som enkeltpersoner som hele livet har gjort egne valg, levd selvstendig og klart seg selv. Vi kan lette overgangen til den nye livssituasjonen mye hvis vi bare er villig til å se, lytte og akseptere. Deretter bygger vi tjenesten rundt dette, i samarbeid med den enkelte. Det er slettes ikke vanskelig, men det betyr at vi må tenke nytt.
Jeg håper Fremskrittspartiets kamp for en mangfoldig og valgfri eldreomsorg er på vei inn i de norske kommuner. Som regjeringsparti har vi allerede hjulpet kommunene ved å bevilge økt tilskudd til bygging av sykehjemsplasser og til dagtilbud for demente. Vi har bevilget penger til kompetanseheving, til velferdsteknologi og til å integrere sang og musikk som en del av pleien, for å nevne noe. Jobben må gjøres ute i kommunene og det betyr at vi trenger lokalpolitikere som engasjerer seg. La oss håpe vi får det ved dette valget.
Kari Kjønaas Kjos, Stortingsrepresentant for FrP og leder av Helse- og omsorgskomiteen
