De vite veggene kommer stadig nærmere,
de lange korridorene
de milelange korridorene
lyset fra et vindu
en svak lukt av urin
tristhetens ansikt har tatt rom i min sjel
min seng har blitt mitt fengsel
jeg gråter i dag!
Ute skinner solen
barnelatter
de første knoppene
lysets vakre nyanser
luktene, de vakre luktene av vår
men
jeg gråter i dag,
minnene er der heldigvis ennå!
Jeg får mat, jeg har vel ikke grunn til å klage,
selv om jeg ikke kommer ut lenger!
Jeg har stort sett hatt et godt liv, har alltid jobbet og slitt
vært med på å bygge opp landet vårt, jeg er stolt av det
men
jeg gråter i dag
min seng har blitt mitt fengsel
korridorene, de milelange korridorene de er så triste,
så uendelig triste! Opplevelsene har blitt røsket vekk
fra mitt liv!
Smertene i pleierens ansikt, det vakre empatiske
men slitne ansiktet preget av lengsel, lengsel etter tid,
tid til å lede meg på en verdig måte inn i en ny vår,
tid til å høre om mine drømmer og lengsler!
Gi meg den nærheten og varmen, som jeg trenger!
Ta del i min fortid og hold min hand inn i min usikre fremtid!
Jeg er redd!
Bleiene med avføring har kvelt min verdighet. Jeg må da få lov til å gå på do?
Hvor har mine venner tatt vegen?
Bare stumme skrik igjen
ensomhetens tomme men stumme skrik!
Hvem har rett til å ta fra meg min vår, mine drømmer, mine lengsler?
Kanskje den siste våren jeg har igjen,
jeg er tross alt 85 år!
Mitt ønske er sterkt om å se blomstene springe ut på ny,
se barnets lek og latter, på ny få oppleve de gode luktene
og de gode opplevelsene!
Har jeg ingen stemme lenger?
Har jeg ingen verdi, er jeg ikke et menneske?
Min seng har blitt mitt fengsel!
Jeg gråter i dag!
Korridorene har bare blitt lengre,
veggene kommer stadig nærmere,
hvor har min verdighet tatt vegen?
Kongens fortjenestemedalje i gull ligger godt gjemt i min skuff i mitt hjerte!
De kalte meg en helt, en av de som sloss for vårt fedreland og vår frihet!
Min seng har blitt mitt fengsel,
Vi gråter sammen med deg i dag!
Skrevet av Morten Løvig
Hei, …….og GODT NYTTÅR til alle dere som følger siden til “ Verdig eldreomsorg”.
Mitt navn er Anita Borgvang. Jeg er fysioterapeut, driver eget institutt ( Romerike Fysioterapi), er samfunnsengasjert og stiftet “Helsepartiet” sammen med Lise Askvik 8.10.16. Helsepartiet ble dessverre ikke hva jeg håpet på. Makt og posisjon ble etterhvert viktigere enn sak og jeg har derfor trukket meg fra alle verv i partiet.
Jeg ble utrolig glad da Trine spurte om jeg kunne tenke meg å skrive litt om mitt hjertebarn, rehabilitering, her på siden. Dette området innen helsevesenet har vært forsømt gjennom mange år. Litt merkelig egentlig da dette jo er en del av helsevesenet hvor det virkelig kan SPARES penger !
Tenk dere hva vi kan spare ved å få sykmeldte kjappere tilbake til arbeidslivet ! Tenk hva vi kan spare ved å gjøre eldre mer selvhjulpne !
Politikere har jo en tendens til å måle alt i penger….så hvorfor ser de ikke dette ? Eller kanskje det går på viljen til å se ?
En “bivirkning” av rehabilitering vil jo også være at mennesker får økt livskvalitet og et verdigere liv !!
Jeg kan ta et eksempel fra min egen hverdag. Vi hadde en eldre parkinsonpasient som hadde stått på venteliste hos oss ca. 1 år for å få hjelp. Han hadde behov for hjelp fra hjemmesykepleien 3 ganger i døgnet. Måtte ha hjelp til alt fra personlig hygiene til påkledning og matlaging. Han greide ikke en gang å åpne dører selv og sto på venteliste for plass på sykehjem. Vi tok ham inn for trening på instituttet. Etter 3 mnd med intensive trening så kunne han si fra seg all hjelp hjemme, kunne gå på butikken for å handle selv og han sa fra seg ventelisteplassen til sykehjem ( under forutsetning av at han kunne komme inn dersom behovet ble større igjen).
Dette er ingen enkeltstående solskinnshistorie. Dette kan være en realitet for ALLE dersom det virkelig ble satset på rehabiliteringsfronten. Da holder det ikke med en såkalt “Opptrappingsplan” som jeg heller kaller en “Nedkuttingsplan”. Regnestykket for dette er enkelt : Fjerning av “Diagnoselisten” gir en “besparelse” på 140 mill. ( tall fra HOD) I tillegg reduseres rammetilskuddet til kommunene 175 mill. Dette utgjør en besparelse på 315 mill og da er det jo “fantastisk” at det bevilges 200 mill på en “Opptrappingsplan”.
Vi vet jo alle hvor viktig det er med tidlig rehabilitering av slagpasienter. Det kan være helt avgjørende for å få tilbake funksjon i en berørt arm eller et ben. Ja, det er helt avgjørende for å få tilbake livskvalitet og et verdig liv. Vel og bra med et pakkeforløp for denne pasientgruppen, men problemet er at pakkeforløpet stanser etter at den enkelte blir skrevet ut fra spesialisthelsetjenesten og tilbake til hjemkommunen.
Det må en helt annen satsning til for at rehabiliteringssektoren skal få en opptrapping. I penger anslås dette til ca. 500 mill . Da vil vi få et løft for en sektor som har vært “glemt” – eller strøket av listen - i lang tid.
Så det er ingen tvil om hva som er mitt nyttårsønske for det kommende året !
Ta vare på hverandre og lykke til i 2018 !
Så tenner eg
eit bål i kveld
eg tenner det for deg
du som vandrar
heilt åleine på denne
discoopplyste desemberveg
Hugs, du er aldri åleine
det er mange på din sti
mange som føler
dei har dårlig gli
Mvh
Så tenner eg
eit bål i kveld
Eg tenner det for fred
gløym ikkje
dei som åleine er
la dei få vere med.
Rune Olstad
Ho smilte
åt meg
huska ikkje
lenger kva
for eit navn
eg har
eller om
eg var systra,
mora hennar
eller kan hende
berre ei
som gjekk forbi
ute i gangen
Ho smilte
likavel,
andledet
mitt
kjende ho
frå ein stad
lang borte frå
(inger e solem)
https://www.livetoverseksti.com/
Så har jeg fått det igjen. Gult kort. Raskt opp av sykepleierlomma nesten før jeg rekker å snakke ferdig.
Far har falt ut av sengen på sykehjemmet. Ingen dramatikk forsåvidt, ingen alvorlige skader, heldigvis. Denne gangen gikk det bra.
Far er av den egenrådige sorten. Tror selv at han mestrer det meste. Jeg vet ikke om han ba dem om ikke å ringe oss, eller om de bare ikke gjorde det fordi han ikke ble så veldig skadet. Jeg får ikke helt svar på det... Så når han forteller det på telefonen noen dager etter, setter jeg meg selvsagt i bilen, vil se med egne øyne om han har det bra.
På veien inn til rommet hans går jeg forbi vaktrommet hvor det sitter en sykepleier og to helsefagarbeidere eller hva de nå er... Jeg stikker hodet inn og sier hei, hvordan går det?
Jeg er som vanlig blid, blid er min almentilstand, også når far har falt. Hvordan går det med far, spør jeg. Fint, sier de. Han falt ut av sengen en natt, stemmer det? Ja, vent litt så skal vi sjekke, svarer sykepleier. En titt i datasystemet og ja, han har falt.
Har noen foreslått en sengehest, spør jeg. Da kommer det gule kortet. Rett opp av lomma, ingen nøling. Han vil ikke ha, vi kan ikke tvinge ham, HAN ER SAMTYKKEKOMPETENT.
Hvor mange ganger har jeg ikke fått dette servert rett opp i ansiktet, innledningsvis, før så mye som en flik av en dialog har funnet sted. Fra vedtakskontor, fra hjemmesykepleie, fra midlertidige opphold, fra rullerende opphold, fra sykehjemmet hvor han bor. Det gule kortet er så beleilig for de ansatte.
Vi har spurt og han sier nei. Har dere forsøkt å sitte litt hos ham, tatt dere tid til å forklare hvorfor det er en god ide med sengehest? Forklart hva som kan skje dersom han, med sine 92 år, 2 kunstige hofter og alvorlig kols( 15% lungekapasitet) brekker noe og blir liggende? Han har hatt flere fall, på badet, på rommet, så dette er ikke første gang... Har dere tatt dere den tiden det tar å få ham på smørsiden?
Alle tre nøler og ser i gulvet. Nå drar dere det gule kortet, sier jeg til dem, samtykkekortet, det er det enkleste for dere. Sykepleier blir lei seg og sier det til meg, at hun blir lei seg når jeg sier det på den måten.
Far er i godt humør når jeg kommer, han elsker hundene mine og forsøker å unngå å snakke om fallet. Trenger litt hjelp med laptopen. Et stort sår på kinnet, noen småsår på albuen, ellers ok. Vi snakker om været. Vi går i restauranten sier han.
Hva er det med denne samtykkekompetansen? Så mange ganger i fars alderdom har jeg opplevd at det gule kortet som jeg liker å kalle det, nærmest blir brukt mot meg. Det er blitt en sovepute for personalet, når den gamle ikke vil så er det så lett for dem å bare trekke på skuldrene og late som om de ikke har ansvar. Hver gang jeg har kommentarer og spørsmål så drar de det gule kortet. Det er som et varsku om at jeg ikke trenger å spørre mer, jeg er til bry, jeg blir avfeid før jeg har fått svarene jeg trenger for å senke skuldrende. Er han samtykkekompetent da, hvis han ikke forstår at en sengehest er lurt, spør jeg.
Hvem har ansvaret for å ta beslutningen om han er samtykkekompetent eller ikke? Det er så frustrerende, vi pårørende skal besøke, hjelpe til,støtte, men vi har likevel ikke noe vi skulle ha sagt. Jeg foretrekker å maile til sykehjemmet, vil ha ting skriftlig. De ber meg ringe, de ønsker ikke noe skriftlig, tenker jeg.
Jeg har tidligere bedt om møte med personalet, de går til far og spør om det er greit med et møte og han sier nei. Gult kort. Da blir det ikke noe møte. Enkelt og greit. For dem. Hva når han faller ut av sengen neste gang. Eller, hvor mange ganger må han falle ut av sengen, og evt. skade seg stygt, før de tar ansvar? Jeg er så bombesikker på at hvis han faller ut av sengen en gang til, så vil deres svar være : det er sånn som skjer, det kunne ha skjedd nårsomhelst. Det har de sikkert rett i. Må jeg virkelig begynne å føre logg på datoer, samtaler, hvem som sa hva, hvem som dro det gule kortet?
Det var godt å gå skrevet ned så sparer jeg kanskje en ansatt på sykehjemmet for å få et rødt kort av meg...
Hilsen pårørende.
