Det har vært meg en ære å få ta del i hverdagen til beboerne ved Vanntind.

Tusen takk

Litt utenfor resten av gruppen satt du. Du fikk kake, og du fikk være sammen med oss. Det var godt å se at alle ble inkludert, men du fikk ikke vært like mye med. Dette grunnet dine funksjonshemninger. Boken med bildene fra turen som du også hadde tatt del i, gikk på rundgang. Boken gikk fra beboer til beboer, og alle fikk muligheten til å se og beundre turen de hadde tatt del i. Du derimot satt der. Uten evne til å uttrykke at du også ville se i boken, tok jeg med meg boken og satte meg ved siden av deg. Fokuset ditt gikk en helt annen vei. Jeg tenkte at du kanskje ikke ville forstå mye, men jeg bladde gjennom hver eneste side i boken. Det var da det skjedde. Du rettet fokuset ditt fra siden av, til ned i boken. Du så deg selv. Du lagde en reaksjon på at du så deg selv. Du fikk sett i boken. Du fikk være like mye med som de andre. Du fikk muligheten til å huske, le og fundere over bildene jeg visste deg. Selv om du ikke kunne uttrykke noe, vet jeg at du tenkte på noe da du så bildene. Dette er noe jeg vil huske lenge. 

Du lå og småsov i stolen. Du var ikke den eneste. Det var litt kjedelig stemning i stuen hvor vi var samlet, men du og de rundt deg våknet plutselig. Dere så boken som ble pakket opp. Dere glødet. Du selv hadde glemt hele turen, men du lo godt da du fikk se bilder fra det du hadde tatt del i. Du lo og lo. Det gjorde ingenting om du ikke husket turen du hadde deltatt på, for du hadde det så morsomt da du så på bildene av deg selv.

‘’ Hva har vi gjort for å fortjene dette?’’. Du sa det da du så bordet vi hadde ordnet med mat og servietter. Du glødet opp i stolen din. Lys våken. ‘’ Det er så flott at du gjør dette!’’. Jeg stod å tenke over hvor mye du satt pris på det jeg hadde ordnet. Det var ikke så mye, men det var nok til å glede deg og de andre. Flere sykepleiere hadde kommet til meg i forveien for fortalt om hvor mye dere hadde gledet dere. Dette var jeg ikke i tvil om da dere stilte opp i de peneste klærne som dere hadde. De vakreste smykkene. De flotteste krøllene. Jeg ble så glad da jeg så dere. 

Etter å ha spist og drukket det jeg serverte under kvelden, stod du plutselig på dansegulvet. Du danset og danset. Smilet du lagde mens du danset kan ikke beskrives. Du var glad og fikk gjort noe du syntes var morsomt i hverdagen din. Det er nettopp det jeg husker best fra denne kvelden. Smilet deres. Det var så godt å se dere le og danse. Alder hadde plutselig ikke noe tall lengre. Unge som eldre stod sammen på gulvet og danset. Det var skapt et bånd mellom generasjonene denne kvelden. 

Når arrangementet var over, stod du der. Det var rart at det var over. Det var nesten som du ikke ville at kvelden skulle ta slutt. Jeg slo følge med deg inn på rommet ditt. Du satte deg fornøyd ned på sengekanten og så ut i rommet mens jeg stod der. ‘’ Jeg har aldri ledd eller danset så mye på en kveld før. Det var så morsomt!’’. Jeg stod ute på gulvet og så på deg. Det var så godt å høre deg fortelle de ordene. Det var så trist å høre deg fortelle de ordene. Jeg skulle så gjerne ønsket at vi kunne ha holdt på lengre.

Jeg har sett at det er rom for å se alle i hverdagen på sykehjemmet. Selv om vedkommende er dement, funksjonshemmet eller har andre helseplager.

Vær lyset i deres hverdag. Vær lyset i mørket hvor siste utvei er døden. La ikke tiden de har igjen, gå til å se i veggen på sykehjemmet. Se dem og aktiviser dem. Selv om de er eldre og har mindre energi, tar de mer skade av å ikke gjøre noe enn av å være i aktivitet. 
La ikke de siste årene bli lange og triste. 

Det har vært meg en ære å få ta del i hverdagen til beboerne ved Vanntind. Det har vært meg en ære å få muligheten til å lære og oppleve det jeg har gjort. 

Tusen takk for at dere har fulgt meg gjennom den tiden Tjenestependleren har vært i drift. Det har vært et lærerikt og rørende prosjekt å få holde på med.

Håper flere vil gjøre det samme.

Tusen takk.

Med vennlig hilsen

Tjenestependleren
Kenny Erlend Jensen

Hvem tar vare på det sosiale?

I vinter satt vi samlet og snakket om endringer i eldreomsorgen. Vi vet med sikkerhet at noe må gjøres for å kunne ta vare på den eldrebølgen som starter om noen få år. Politikere har ulike oppfatninger om hvordan det skal løses, og vi satt akkurat og snakket om nettopp det. Det er minst mulig tid, flest mulig hender, verdig på samme tid og alle skal være hjemme så lenge som mulig. Robotløsninger skal avhjelpe noen av de varme hendene vi vet vil mangler, mener noen. Nærmeste familie skal være mer involvert, og naboer skal bry seg; "nabohjelpen" hørte jeg det nye ordet var. Det er bare det at Oslo er en stor by og møter litt andre utfordringer enn dem som har alderdommen sin på landet eller til og med mindre byer. Vi fant ut at dette minner litt om en teknisk utfordring som må løses, og ansiktene på dem som er mottaker er glemt. Elisabeth (avd.spl.) kom med et hjertesukk; vi burde lage en fest for brukerne våre. Vise dem hvor mye de betyr for oss og hvor glad vi er i dem. Vi må vise at vi SER dem og at vi HØRER dem.

Jeg liker gode ideer og ingen gode ideer skal  en skuff. Dette gjør vi noe med. Vi inviterer alle 600 brukere til en sommer fest! Vi viser at det er mulig med nytenking i Oslo også. Ingenting er for stort til at det er umulig. Her er det bare hive seg rundt. Ingen tid å miste.

Vi bestemte oss for å sende ut en påmelding med dato for sommerfest med tre valg 1) Ja takk jeg kommer 2) ja takk jeg tar en med meg 3) ja takk jeg må bli hentet. Ansatte tok med seg påmelding til alle "sine" brukere, og påmeldingene begynte renne inn. Vi tenkte det ville bli ca. 50 stykker. Dette er ikke uvanlig på institusjoner, men i hjemmetjenesten i Oslo har vi ikke hørt noen gjøre dette før. Vi visste derfor ikke hva som ventet oss. Vi var så spent!! Tenk om dette ble for nytt og uvant og ingen ville melde seg på.... det tok ikke lang tid før de første påmeldingene kom. Det stoppet ikke, og vi fikk hele 184 påmeldinger! i 2 sekunder tenkte vi dette ble for stort. Løsningen ble å dele dem opp i to fester med 1 times mellomrom. Hva blir tema?

Mangfoldig kultur gjør oss rik om vi er åpen for den, og jeg har vært så heldig å få et lite innblikk i veldig mange kulturer. Det hadde jeg et stort ønske om at våre brukere skulle få ta del i. Vi bestemte oss for å spørre om ansatte ville lage mat fra sitt hjemland, sin kultur, og det ville de! Nå blir det også en kultur reise igjennom en verden av virkelig god mat som mange av de eldre aldri ville fått opplevd. For oss er det en selvfølge å dra på indisk restaurant om vi vil det, pakistansk neste gang, men ikke for mange i denne gruppen her. Bare at de ville prøve komme på sommerfesten er for mange en kraftanstrengelse. 

Festen nærmer seg med stormskritt, og vi må ha litt underholdning. Dette startet jo med diskusjon rundt politikken, så vi bestemte oss for å invitere Høyre som var en av forkjemperne for Fritt brukervalg for mange år siden. Eirik Lae Solberg ville komme! Litt poesi vet vi mange liker, og Vigdis Jordal fra Hjertebank svarte ja med engang! Brukere begynte snakke om festen, og slik fikk vi to som ba om å få bidra med tale og selvlaget dikt. En annen bruker synger i kor og ville like gjerne ta med seg hele koret! Musikk innslag bidro ansatte med på; dialekt etter kun 2 år i Norge!

Rammene er klar og festen kan begynne!

De første gjestene kom så pent pyntet oppover inngangen med rullator foran seg eller av våre ansatte holdt dem i armen. De kom så mange samlet i sitt tempo oppover, noen med rullator, andre i rullestol, noen med en av de ansatte som gav dem støtte med armen og noen gikk lett på egne ben. Alle så fint pyntet og så glade! De var så spent! Dette hadde de ledet seg sånn til! Noen venninner hadde avtalt å dra sammen, men da to skole venninner så hverandre igjen etter 50 år gjør det noe med oss alle som var der.  Presis var alle på plass og festen startet. Blanding av underholdning og mat gikk slag i slag og nesten alle klarte være sammen med oss i 2 timer. Noen var skeptisk til maten, mens andre spurte etter ansatte i den og den folkedrakten (ja, vi stilte i våre nasjonale drakter vi som hadde det) for de ville smake på mat fra det landet. Så mange ulike retter hadde de aldri smakt før! Og som de spiste....til og med dem som spiser lite i hverdagen!  

Flere meldte seg på talerlisten, og det var så sterkt for alle oss som hadde gjort dette mulig. Gjestene våre følte dette var en familiefest som de var invitert til, og takket for gleden og omsorgen vi viste dem. Veldig mange kom og sa de hadde aldri vært invitert på en slik fest og håpet dette ville bli en tradisjon. Jeg vet faktisk ikke hvem som var mest rørt, vi som arrangerte festen eller alle våre fantastiske gjester.

I dag sitter jeg her så full med inntrykk og en enormt stolthet. Den viljen og gleden hos alle i Oslo Helse og Omsorg smitter over på alle og vi klarte lage en kjempe fest for våre brukere....VI KLARTE DET!!:)) 

Med vennlig hilsen

Siril Kleiven Wilmann

Daglig leder Oslo Helse og Omsorg

Oppsummering og tid for handling.

Jeg har drevet siden "Verdig eldreomsorg"  siden februar 2015, og mange har etterlyst konkrete handlinger. Vi har vært med på å påvirke en del ting, vi hadde en vellykket lysaksjon da siden var et år og jeg sitter nå som ressursperson for eldreomsorgen sammen med flere andre i Norsk Sykepleierforbund.
Jeg blogger også på vegne av siden og meg selv i Sykepleien.no https://m.facebook.com/Sykepleien/, og i september skall jeg ha et innlegg om "Verdig eldreomsorg" på Sykepleierkongressen 2016.


11. april var jeg på møte i Oslo med Ivar Bunæs og Rikke Soligard fra Eldrekonvensjonen, Synne Bernhardt fra Helsetjenesteaksjonen, Anita  Vatland fra Pårørendeaksjonen . 
Vi bestemte der at vi skal holde en temahelg/konferanse i september om hvordan eldreomsorgen skal komme opp på et anstendig nivå. Slik det er nå kan det ikke fortsette.


I løpet av helgen/konferansen skal vi bli enige om fem hovedpunkter/krav som vi skal presenetere for politikerne. Målet er å påvirke før Stortingsvalget 2017

Derfor inviterer jeg dere til å komme med forslag slik at vi sammen kan få en bedre eldreomsorg, Hva tenker dere er det viktigste?  Send meg gjerne forslag innboks på siden eller på mail: trijaks11@gmail.com 
Jeg ønsker at dere som følger siden også skal stå bak disse kravene/hovedpunktene. 

Fra møtet vi hadde 11. april. 

Planen er også å organisere fakkeltog /vardebrenning i hele Norge samtidig til høsten. Det krever planlegging og organisering. Ta gjerne kontakt hvis du ønsker å bidra. Vi ønsker at alle store norske byer skal delta og da behøver vi selvfølgelig hjelp. Vi forsøker å organisere i de store byene med deres hjelp, men vi håper alle kommuner og småsteder også er med.

Skriv mail til meg trijaks11@gmail.com. Kanskje er dere en organisasjon eller forening som ønsker å være ansvarlig i deres by? 

 

Det er på tide at vi synliggjør og står opp for våre eldre. Det er på tide at eldreomsorgen blir prioritert av våre politiske partier. Ikke bare på papiret i forkant av hvert valg, men i handling.  Vårt mål er at eldreomsorgen skal være god, og ikke minst forsvarlig uansett hvem som styrer landet vårt.
Les også Ivar Bunæs (Eldrekonvensjonen) sitt innlegg på siden i dag.
Inviter gjerne flere du tenker kan være interessert.

I morgen forsvinner jeg litt til

Hvordan er det å leve uten hukommelse? Hvordan er det å miste sin egen historie? Hvordan er det å ikke kjenne igjen sitt eget barn?  Etter å ha jobbet flere år på sykehjem, og etter å ha møtt mange flotte mennesker med demens, var dette noen av spørsmålene jeg stilte meg selv.  Og det ble også utgangspunktet for å skrive romanen ” I morgen forsvinner jeg litt til ”. Den kom ut i 2014 på Forlaget Oktober.  Gjennom romanen prøver jeg å undersøke hvordan det er å leve utenfor hukommelsen, hvordan det er å leve uten innflytelse på eget liv.  Boken handler om 80 år gamle Signe som bor på sykehjem og som bare husker brokker av sin egen historie. Hun leter etter sin egen mor, og kjenner ikke igjen sin egen datter. Signes fortid har blitt hennes nåtid. Alt har blitt fremmed for henne. Men det er også en bok med humor og håp. Signe møter en pleier som også ser det friske og vitale i henne. I arbeid med demente er begrepet hjerteøye brukt. Det å se med hjertet. Denne pleieren bruker sitt hjerteøye når Signe leter, famler og prøver å finne sin egen historie.

Romanen har fått mange gode anmeldelser. Blant annet : ” En vond og vakker roman om hvordan en dement kvinne opplever dager og netter på sykehjemmet” ANNE SCHÆFFER, BERGENS TIDENDE ” Denne vakre romanen til Laila Sognnæs Østhagen får frem minnene om både min mor og andre demente jeg har møtt i eldreomsorgen … Østhagen har klart det geniale i å se verden og hverdagen fra den dementes posisjon … Østhagens evne til å leve seg inn i Signes verden er skremmende god.»KARL-HENRIK NYGAARD, SYKEPLEIEN #5 2014. 
Boken sto på listen over fjorårets beste norske bøker i følge biblioteket i 2015.

Jeg jobber i dag som miljøterapeut i akuttpsykiatrien ved siden av å være forfatter. Besøk gjerne facebooksiden min: I morgen forsvinner jeg litt, eller gå inn på forlagets side www.oktober.nowww.oktober.no for å lese mer om boken. Boken kan bestilles der eller på nettsidene til de ulike bokhandlerne.

Laila Sognnæs Østhagen. Forfatter og miljøterapeut, bosatt i Oslo

Laila Sognnæs Østhagen og boka hennes.

Er vi mer nøye med bilene våre enn vi er med våre eldre?

Dette kan jo ikke sammenlignes tenker du kanskje. Nei selvfølgelig ikke, men...

Som administrator på siden "Verdig eldreomsorg" får jeg ukentlig  mailer og kommentarer fra dere som følger siden.

Fra pårørende som bærer på sorg, fortvilelse, sinne eller frustrasjonen, veldig ofte en blanding av disse. De har opplevd eller opplever at mor eller far ikke har det bra, og at de ikke får den hjelpen de behøver på sykehjemmet eller i hjemmesykepleien.

Jeg kan råde dem til å klage på eventuelle avslag, be om samtale osv., men det som er felles for de fleste er at de ikke har god tid. I livets siste fase har en ikke god tid, og det er forferdelig trist å se på at sin egen mor eller far ikke har det bra. Tankene mine går da også automatisk til de som ikke har pårørende, de som ikke har noen som står opp for seg eller hjelper seg. De det går enda mer utover i dette effektiviseringshysteriet,  hvor nedbemanninger og innsparinger har blitt en dagligdags ting. 

Jeg får også mailer fra fortvilte pleiere, som føler de ikke får gjort jobben sin og vurderer å begynne i et annet yrke. De våger ikke si fra at de jobber uforsvarlig, at de ser at pasientene ikke har det bra. Det er skremmende! 

Nå må dere som styrer få opp øynene, be om mer ressurser til eldreomsorgen i kommunen deres. Dette er mennesker som har stått på og kanskje bodd i kommunen deres i alle år. De fortjener kun det beste. Dere kan spare i byråkratiet tenker jeg. Vi behøver ikke en hel haug med mennesker som sitter og bestemmer hvordan de få som virkelig jobber MED OG HOS pasientene skal jobbe. Det er de som jobber "på gulvet" som har kompetansen, det er disse som vet, det er disse dere må samarbeide med, høre på og respektere. Er det så vanskelig å forstå? 

La meg si det slik. Dere skal reparere bilen deres. Hvem vil dere skal gjøre det? Daglig leder, mellomleder eller bilmekanikeren? Svaret er enkelt. Selvfølgelig bilmekanikeren. Men daglig leder har bestemt at bilmekanikeren bare får gjøre halve jobben sin. Han gjør det motvillig, fordi han forstår at denne bilen kommer snart tilbake igjen, kunden vil klage. Men der og da har han ikke noe valg, fordi han har ti andre biler han MÅ bli ferdig med denne dagen.
Hva skjer så? Jo kunden kommer tilbake, klager og anbefaler ingen dette verkstedet. Bilmekanikeren forsøker å si fra men blir ikke hørt. Han finner seg til slutt en annen jobb.

Men noen verksteder har forstått at det lønner seg å reparere bilen ordentlig. I det lange løp sparer de faktisk på dette. De får ingen klager, bilmekanikerene er fornøyde fordi de får gjort jobben sin slik de har lært og ikke minst er kundene fornøyde. Plutselig forstår de også at de ikke behøver denne mellomlederen. De kan i stedet ansette to dyktige bilmekanikere. Det som da skjer er at dette verkstedet reparerer like mange biler som de andre, de får ingen klager men har en mellomleder mindre.

Er det forståelig? Pleiere som kan fager sitt behøver ikke flere ledere over seg. De behøver en leder som jobber sammen med seg. En som ser og forstår. En som kjenner og respekterer medarbeiderne sine, kjenner pasientene og deres pårørende.

Den dagen dere som er politikere og ledere forstår dette, ja da har dere kommet langt. Dere må spare der det ikke går utover pasientene.

Jeg har ikke for vane å sammenligne biler og mennesker, men jeg lurer på om dette er det eneste språket som blir forstått...

Vi ønsker det beste for våre eldre og jeg vet det er mulig.