Litt utenfor resten av gruppen satt du. Du fikk kake, og du fikk være sammen med oss. Det var godt å se at alle ble inkludert, men du fikk ikke vært like mye med. Dette grunnet dine funksjonshemninger. Boken med bildene fra turen som du også hadde tatt del i, gikk på rundgang. Boken gikk fra beboer til beboer, og alle fikk muligheten til å se og beundre turen de hadde tatt del i. Du derimot satt der. Uten evne til å uttrykke at du også ville se i boken, tok jeg med meg boken og satte meg ved siden av deg. Fokuset ditt gikk en helt annen vei. Jeg tenkte at du kanskje ikke ville forstå mye, men jeg bladde gjennom hver eneste side i boken. Det var da det skjedde. Du rettet fokuset ditt fra siden av, til ned i boken. Du så deg selv. Du lagde en reaksjon på at du så deg selv. Du fikk sett i boken. Du fikk være like mye med som de andre. Du fikk muligheten til å huske, le og fundere over bildene jeg visste deg. Selv om du ikke kunne uttrykke noe, vet jeg at du tenkte på noe da du så bildene. Dette er noe jeg vil huske lenge.
Du lå og småsov i stolen. Du var ikke den eneste. Det var litt kjedelig stemning i stuen hvor vi var samlet, men du og de rundt deg våknet plutselig. Dere så boken som ble pakket opp. Dere glødet. Du selv hadde glemt hele turen, men du lo godt da du fikk se bilder fra det du hadde tatt del i. Du lo og lo. Det gjorde ingenting om du ikke husket turen du hadde deltatt på, for du hadde det så morsomt da du så på bildene av deg selv.
‘’ Hva har vi gjort for å fortjene dette?’’. Du sa det da du så bordet vi hadde ordnet med mat og servietter. Du glødet opp i stolen din. Lys våken. ‘’ Det er så flott at du gjør dette!’’. Jeg stod å tenke over hvor mye du satt pris på det jeg hadde ordnet. Det var ikke så mye, men det var nok til å glede deg og de andre. Flere sykepleiere hadde kommet til meg i forveien for fortalt om hvor mye dere hadde gledet dere. Dette var jeg ikke i tvil om da dere stilte opp i de peneste klærne som dere hadde. De vakreste smykkene. De flotteste krøllene. Jeg ble så glad da jeg så dere.
Etter å ha spist og drukket det jeg serverte under kvelden, stod du plutselig på dansegulvet. Du danset og danset. Smilet du lagde mens du danset kan ikke beskrives. Du var glad og fikk gjort noe du syntes var morsomt i hverdagen din. Det er nettopp det jeg husker best fra denne kvelden. Smilet deres. Det var så godt å se dere le og danse. Alder hadde plutselig ikke noe tall lengre. Unge som eldre stod sammen på gulvet og danset. Det var skapt et bånd mellom generasjonene denne kvelden.
Når arrangementet var over, stod du der. Det var rart at det var over. Det var nesten som du ikke ville at kvelden skulle ta slutt. Jeg slo følge med deg inn på rommet ditt. Du satte deg fornøyd ned på sengekanten og så ut i rommet mens jeg stod der. ‘’ Jeg har aldri ledd eller danset så mye på en kveld før. Det var så morsomt!’’. Jeg stod ute på gulvet og så på deg. Det var så godt å høre deg fortelle de ordene. Det var så trist å høre deg fortelle de ordene. Jeg skulle så gjerne ønsket at vi kunne ha holdt på lengre.
Jeg har sett at det er rom for å se alle i hverdagen på sykehjemmet. Selv om vedkommende er dement, funksjonshemmet eller har andre helseplager.
Vær lyset i deres hverdag. Vær lyset i mørket hvor siste utvei er døden. La ikke tiden de har igjen, gå til å se i veggen på sykehjemmet. Se dem og aktiviser dem. Selv om de er eldre og har mindre energi, tar de mer skade av å ikke gjøre noe enn av å være i aktivitet.
La ikke de siste årene bli lange og triste.
Det har vært meg en ære å få ta del i hverdagen til beboerne ved Vanntind. Det har vært meg en ære å få muligheten til å lære og oppleve det jeg har gjort.
Tusen takk for at dere har fulgt meg gjennom den tiden Tjenestependleren har vært i drift. Det har vært et lærerikt og rørende prosjekt å få holde på med.
Håper flere vil gjøre det samme.
Tusen takk.
Med vennlig hilsen
Tjenestependleren
Kenny Erlend Jensen
