Kari Kjønaas Kjos. Stortingsrepresentant for FrP og leder av Helse- og omsorgskomiteen. Tanker om eldreomsorg

I 2013 var forventet levealder 83,6 år for kvinner og 79,9 år for menn. Eldre er generelt mer friske enn tidligere, mer funksjonsdyktige, og har bedre hukommelse enn tidligere. Selv om vi får flere friske eldre, betyr flere eldre generelt, et økt antall eldre med sykdom og skader. Og nær 70 000 personer har demens.

Det er ikke gitt for alle å få en trygg og god alderdom uten sykdom og med familie og nettverk rundt seg. Eldre er like forskjellige som folk flest og trenger forskjellige tiltak og pleie. Da er det viktig å innrette tilbudet på en slik måte at overgangen for den enkelte blir best mulig og ikke minst, at man selv har innflytelse og medbestemmelse på tiltak og fremdrift. FrP har alltid vært opptatt av at kommunene skal ha oppsøkende tjeneste ovenfor sine eldre, og det skal de få nå. Det at man kommer hjem til deg og ser hvordan du bor og får et innblikk i helsetilstanden og funksjonsnivået handler om to ting. For det første for å tidlig komme inn med enkle hjelpemidler og for det andre, for å skape trygghet for at man har blitt sett og vet at kommunen vil stille opp etter hvert som behovene måtte melde seg.
De aller fleste håper og drømmer faktisk om å få bo hjemme livet ut, og mange får sitt ønske oppfylt. For noen skjer dette uten bistand, for noen handler det om litt tilrettelegging og for andre igjen, handler det om tett og daglig pleie og oppfølging. For noen vil velferdsteknologi være riktig. Rett og slett fordi man ikke ønsker fremmede mennesker som stadig kommer innom. Andre igjen trenger praktisk bistand og hjemmesykepleien. Og andre igjen, trenger dagtilbud. Det siste gjelder særlig for mennesker med demens. Derfor har vi nå vedtatt å lovfeste at kommunene er pliktig til å ha et slikt dagtilbud.

Ekstra sårbare blir den som mister sin livsledsager og de uten nære slektninger. Alt må være med i de vurderinger kommunen gjør, og dette må og skal gjøres i samarbeid med den enkelte eller hennes/hans pårørende. Den dagen man må erkjenne at man ikke lenger klarer seg i egen bolig, er ofte en svært tung stund for den enkelte. Flytte fra alle minnene og alt man har kjært utløser ofte en sorgreaksjon som vi må forstå og ta på alvor.
Ved juletider ble jeg minnet på nettopp dette. Jeg var med på et julearrangement på et sykehjem og jeg spurte min borddame om hvor lenge hun hadde bodd der og om hun trivdes. Hun kunne fortelle at hun hadde bodd der i bare tre måneder og at hun egentlig ikke trivdes. «Og det er ikke fordi det ikke er bra her», sa hun. «Her er det fint og trygt, med god mat, hyggelige ansatte og aktiviteter å være med på. Men jeg savner huset mitt og jeg savner det livet jeg hadde der. Men jeg har rett og slett ikke noe valg. Jeg vet at jeg ikke kan bo der lenger, men jeg klarer ikke å slutte å savne det». Jeg har tenkt veldig mye på dette etter denne samtalen. Vi må aldri glemme at folk flest faktisk ikke drømmer om å flytte til et sykehjem. Derfor er det ekstra viktig at sykehjemmet har en hjemmekoselig atmosfære, at maten er innbydende og næringsrik, og at det skjer aktiviteter som gjør at man ikke blir sittende for mye å gruble, savne og henfalle til depresjoner og isolering. Det å bryte opp fra alt en har kjær, for så å bli plassert på et lite rom som man kanskje må dele med en fremmed, er rett og slett uakseptabelt. At flere kommuner fortsatt har det slik er for meg en gåte.

Vi vet mye om hvor viktig ernæring, fysisk aktivitet og opplevelser er for å holde seg friskest mulig, lengst mulig. Bemanning, kompetanse og ledelse vil derfor gjøre enorme utslag på om en sykehjemsplass er et sted å være eller et sted å leve.
Vi vet også at det foregår overmedisineringer, undermedisinering og feilmedisinering ved våre sykehjem. Feil bruk av medisiner gjør folk sykere og i verste fall kan de dø av det. Derfor har vi nå i regjering fremmet et forslag hvor vi pålegger kommunene å gjennomføre en medisingjennomgang av sine sykehjemsbeboere.

Fremskrittspartiet har i alle år stått alene om å ville ha en statlig finansiering av eldreomsorgen, hvor det skal være behovet som styrer tilbudet og ikke lokalpolitikeres prioriteringer. Jeg er overbevist om at de andre partiene ikke har ønsket dette, fordi de vet at det blir dyrt. Selvfølgelig vil det koste mye penger. Rett og slett fordi vi vet at de eldre pleietrengende i dag ikke får et godt nok tilbud alle steder i vårt land. Men nå har H/FrP-regjeringen bestemt at noen kommuner skal få prøve ut en modell med statlig finansiering av sin eldreomsorg, styrt av behov. Og det legges mye penger i potten, faktisk det som trengs, fordi vi vet det er nødvendig.

Jeg hører ofte politikere snakke om trygghet og verdighet. For meg handler trygghet og verdighet om at man vet at man vil bli tatt vare på den dagen det er nødvendig, først med de små og enkle tingene, men etter hvert, de større. Det handler også om å delta i disse prosessene med egne ønsker og valg. Valgfrihet står sentralt for oss i Fremskrittspartiet, og når det gjelder eldreomsorg står vi milevis unna å kunne si at det finnes valgfrihet. Alt for mange av partiene mener at eldre ikke er i stand til å gjøre egne valg, derfor er det få kommuner som tilbyr dette. Hvorfor umyndiggjør vi eldre mennesker bare fordi de trenger pleie og bistand? Enkelte partier går til og med til valg på å fjerne den lille valgfriheten som finnes. Økt valgfrihet gir høyere kvalitet og økt mangfold, hvor kvalitet i høyeste grad handler om bemanning, kompetanse og ledelse. Dette er også temaer som løftes høyt i Primærhelsemeldingen «Nærhet og helhet» som regjeringen fremmet rett før sommeren. Det betyr at Stortinget forhåpentligvis i løpet av høsten vil vedta en rekke forbedringer innen eldreomsorgen som kommunene vil bli pålagt å følge opp.

Eldreomsorg handler om veldig mange ting. I dette innlegget har jeg forsøkt å få deg til å gå inn i enkeltmenneskers sårbare situasjon og forskjellighet. Jeg håper du med dette vil bli flinkere til å se på eldre mennesker som enkeltpersoner som hele livet har gjort egne valg, levd selvstendig og klart seg selv. Vi kan lette overgangen til den nye livssituasjonen mye hvis vi bare er villig til å se, lytte og akseptere. Deretter bygger vi tjenesten rundt dette, i samarbeid med den enkelte. Det er slettes ikke vanskelig, men det betyr at vi må tenke nytt.
Jeg håper Fremskrittspartiets kamp for en mangfoldig og valgfri eldreomsorg er på vei inn i de norske kommuner. Som regjeringsparti har vi allerede hjulpet kommunene ved å bevilge økt tilskudd til bygging av sykehjemsplasser og til dagtilbud for demente. Vi har bevilget penger til kompetanseheving, til velferdsteknologi og til å integrere sang og musikk som en del av pleien, for å nevne noe. Jobben må gjøres ute i kommunene og det betyr at vi trenger lokalpolitikere som engasjerer seg. La oss håpe vi får det ved dette valget.

Kari Kjønaas Kjos, Stortingsrepresentant for FrP og leder av Helse- og omsorgskomiteen

Det finnes bedre måte å spare penger på enn å ta fra de eldre det de har behov for...

Angående brukere av hjemmetjenesten som får hjelp til bade/dusje men ikke rulle/føne håret. Øvre Eiker kommune i Buskerud har nylig vært trukket fram i media, med bakgrunn i dette temaet.
Flere kommuner sier nei, begrunnet med at det ikke er lovpålagt. Det tar tid og tid er penger – det skal spares! Jeg bor selv i Øvre Eiker, og har fått en rekke henvendelser fra berørte om denne saken.
Er dette verdig eldreomsorg? Jeg mener nei til det! Jeg har flere år bak meg som politiker og vet at det ikke finnes penger til «alt», men det finnes løsninger.
Jeg mener også det er en naturlig del av hårvask og få rullet eller fønet det. Vi har samme behov hele livet til å føle oss vel. Det å føle seg vel med et nystelt hår forsvinner ikke når vi blir eldre. I tillegg lever vi et samfunn der det brukes mye tid og penger på velvære, det føles ekstra sterkt da for de som er avhengig av hjelp ikke lengre å kunne få det!
Jeg tror ikke det er noen penger å spare på dette tiltaket, tvert om! Hva tror du konsekvensene blir for de som føler seg ustelt? Vi vet at trivsel og livslyst hegner sammen. Trivsel hjelper til med å holde seg i gang i eget hjem lenger, noe som jo er et mål. Om trivselen synker øker hjelpebehovet og «belastningen» på kommunen.
Hårrulling og lignende kan sees på som en del av det forebyggende arbeid, som må tilbys til de som ikke kan klare det selv. Jeg mener det er viktig ikke å ta funksjonsevnen fra noen ved å tilby mer tjenester enn behov, men det er det ikke spørsmål om i denne saken!
Min oppfordring til deg som har noen form for hårstell på eget hår og som synes det er et bra forslag å droppe hårstellet hos de eldre. Neste gang du vasker håret ikke gjør noe med det, la det tørke uten stell, gå med det som det er! Får du lyst til å vise deg fram da?
Jeg har ikke tenkt å slippe tak i saken. Løsning må komme som et resultat av innsats fra alle oss som mener noe om dette og som ikke legger saken død.

Hilsen Bjørg Woldstad, godt voksen men fortsatt engasjert dame

Dagens oppdatering

God morgen og velkommen til alle nye på siden. Tusen takk for kommentarer og engasjement. Det gjør at jeg blir veldig inspirert til å drive denne siden videre, og jeg føler vi kan være med på å påvirke. Jeg håper vi blir enda flere og oppfordrer dere til å invitere venner til å like siden. 
Denne siden lar seg ikke kneble!
Send meg gjerne forslag, linker eller mail til saker dere kommer over. Gjerne positive, men vi skal ikke gjemme eller glemme det som er uverdig og negativt.
Vi skal forsøke å få frem sannheten der ute, og få politikerne til å forstå at de bør lytte til pleiere, pårørende og pasienter. Det er bortkastede penger å leie inn dyre økonomer/firmaer som ikke har peiling på hva det vil si å jobbe med syke og svake mennesker. Kompetansen finnes gratis hos de som har erfart dette på kroppen selv, jobbet med pasienter eller de som har erfaring fra sine nærmeste. Mennesker kan aldri sammenlignes med varer, og menneskeverdet må aldri bare bli redusert til et tall hos våre folkevalgte. De er dessverre på god vei i eldreomsorgen...
Del gjerne hvis du er enig.

Vitnesbyrd fra eldreomsorgen

Hei

Jeg har lyst å komme med min erfaring, som en gang student og i praksis på et bo- og behandlingssenter, samt erfaring som pårørende.

For noen år siden (2005) var jeg i praksis på et bo- og behandlingssenter, som vernepleiestudent. Jeg reagerte på flere ting:

- de behandlet de fleste beboere med antidepressiva. Jeg spurte hvorfor, og svaret sjokkerte meg. Flere fikk antidepressiva fordi de ansatte ellers ikke holdt ut med dem, da de ble enten sinte, eller "umulig" å holde styr på.

- de plasserte beboere ned i stoler rundt om kring (utenom måltider), og fjernet rullatorene, slik at beboerene ikke fikk mulighet til å kunne reise seg og gå når/om de ville.

- I stell med 2 pleiere, snakket de sammen på sitt eget språk (på denne avdelingen jobbet det mest pleiere fra Filipinene), slik at pasientene ikke forsto noe av hva de skravlet om.

-  Det var mye interaksjoner med medisinering, flere svært alvorlige, hvor det sto i Felleskatalogen at interaksjon mellom flere av dem kunne føre til døden. Jeg konfererte legen, som kom en gang i uken, som var "svært overrasket" over hva jeg hadde funnet ut.

- Miljøarbeideren som var ansatt der, tok kun med seg pasienter som var klare i hodene sine med på aktiviteter. Jeg spurte hvorfor hun ikke tok med de med demens, og fikk nok et sjokkerende svar: "De husker ikke´no uansett", så det er bortkasta tid", var svaret.

-Gå-trening var "timebestilling". Dersom fysioterapeuten måtte noe annet, utgikk "timen". Jeg spurte hvorfor de ikke kunne få beboerene til å gå til og fra rommene sine når de skulle spise, i stedet for å bli trillet frem og tilbake i rullestol. Det var noe de ikke hadde tenkt på før.. Om de gjorde noe med dette videre, etter min praksisperiode, vet jeg ikke.

Det er nok mer jeg reagerte på, men det jeg har skrevet over her, har satt seg spesielt fast i minnet.


Så kommer min erfaring som pårørende:

Jeg har en grandbestemor på 94 år på et sykehjem i Oslo, som vi besøker ca hver 3-4 uke.

- vi finner piller svært ofte på gulvet eller i sengen. Pleierne vet at hun skjelver på hendene, samt ikke ser. Har de ikke plikt til å påse at hun får dem i munnen og svelger det?

- Hun tør ikke si i mot mannlig pleier, som beordrer henne opp når vi kommer. Noen ganger er hun sliten og ønsker å ligge, men sier så "det er best å følge ordre". Jeg sier etter hvert klart fra, at hun kan ligge hvis hun vil, og først da gir den mannlige pleieren seg (han spør ikke om hun vil opp, han sier "nå har du besøk, så nå skal du opp"). Hva gjør den samme mannlige pleieren når det ikke er familie tilstede?

- Hvorfor har de ikke ergonomisk tilpasset bestikk, glass og tallerkener? Slik hun skjelver (og ikke ser), havner mer utenfor enn i munnen hennes.

Hvor blir det av verdigheten?
Hvor er respekten for de som har kommet i livets siste fase?

Jeg opplever at mye av dette som skjer er pga tidspress, og mangel på respekt.
Jeg har tatt dette opp med hennes nærmeste pårørende, som sier hun tar det videre. Virker likevel ikke som det skjer noe.

Hilsen vernepleier og pårørende

Vitnesbyrd fra en sykepleier som valgte å slutte i jobben sin. Legger vi forsvarlighet til side?

De siste årene har jeg jobbet i hjemmesykepleien, og der er det krav om å løpe inn til hver enkelt bruker, lage mat, stelle sår osv på 10-15 min. 
Men det er vel så viktig å snakke med det menneske jeg kommer hjem til. De har kanskje andre plager, bekymringer, sosiale og eksistensielle behov de har behov for å prate om, som er vel så viktig som å bli dusjet i full fart. Men med stoppeklokke i lomma, er det helt umulig. 

Som sykepleier er det min plikt å observere hele menneske, og å ivareta alle behov hos et menneske. Og daglig så jeg at pasienten, som stort sett var eldre mennesker, har flere plager enn akkurat det jeg var satt til å gjøre på de ti min. jeg hadde til rådighet. Det er mye mer enn å stelle et leggsår hos en diabetiker, det er enormt mye mer som jeg må observere, kartlegge og snakke med pasienten om, og ikke minst følge opp. 

Når jeg nevnte dette for leder, fikk jeg alltid beskjed om at bestillerkontoret ikke ville innvilge økt tid, så daglig følte jeg at jeg bedrev uforsvarlig sykepleie. Jeg klarte ikke, av hensyn til pasientens sikkerhet og egen integritet og bryte de etiske retningslinjene vi har som sykepleier, så jeg endte opp med å måtte kutte ut lunsjen, dopauser, og kom på etterskudd hos alle de jeg hadde på lista utover dagen. Endte med overtid og aviksmeldinger, som ikke var særlig populært, og ble nærmest stemplet som " den trege". 

Jeg orket ikke å gå hjem hver dag å føle at jeg som sykepleier ikke var i nærheten av å gjøre en forsvarlig jobb, dårlig samvittighet og en angst for at alt det jeg ikke fikk tatt tak i skulle få fatale konsekvenser hos pasientene - som faktisk er mennesker!! Og helt avhengig av at sykepleier gjør en forsvarlig jobb. Dessverre orket jeg ikke å jobbe på den måten og sluttet. Og jeg vet at flere dyktige sykepleierne etterhvert har gjort det samme. Dette er en tragedie for de stakkars pasientene, som har krav på forsvarlig sykepleie. Lurer på om de noen gang lar oss få tid til å bedrive forsvarlig sykepleie...