Hei
Jeg har lyst å komme med min erfaring, som en gang student og i praksis på et bo- og behandlingssenter, samt erfaring som pårørende.
For noen år siden (2005) var jeg i praksis på et bo- og behandlingssenter, som vernepleiestudent. Jeg reagerte på flere ting:
- de behandlet de fleste beboere med antidepressiva. Jeg spurte hvorfor, og svaret sjokkerte meg. Flere fikk antidepressiva fordi de ansatte ellers ikke holdt ut med dem, da de ble enten sinte, eller "umulig" å holde styr på.
- de plasserte beboere ned i stoler rundt om kring (utenom måltider), og fjernet rullatorene, slik at beboerene ikke fikk mulighet til å kunne reise seg og gå når/om de ville.
- I stell med 2 pleiere, snakket de sammen på sitt eget språk (på denne avdelingen jobbet det mest pleiere fra Filipinene), slik at pasientene ikke forsto noe av hva de skravlet om.
- Det var mye interaksjoner med medisinering, flere svært alvorlige, hvor det sto i Felleskatalogen at interaksjon mellom flere av dem kunne føre til døden. Jeg konfererte legen, som kom en gang i uken, som var "svært overrasket" over hva jeg hadde funnet ut.
- Miljøarbeideren som var ansatt der, tok kun med seg pasienter som var klare i hodene sine med på aktiviteter. Jeg spurte hvorfor hun ikke tok med de med demens, og fikk nok et sjokkerende svar: "De husker ikke´no uansett", så det er bortkasta tid", var svaret.
-Gå-trening var "timebestilling". Dersom fysioterapeuten måtte noe annet, utgikk "timen". Jeg spurte hvorfor de ikke kunne få beboerene til å gå til og fra rommene sine når de skulle spise, i stedet for å bli trillet frem og tilbake i rullestol. Det var noe de ikke hadde tenkt på før.. Om de gjorde noe med dette videre, etter min praksisperiode, vet jeg ikke.
Det er nok mer jeg reagerte på, men det jeg har skrevet over her, har satt seg spesielt fast i minnet.
Så kommer min erfaring som pårørende:
Jeg har en grandbestemor på 94 år på et sykehjem i Oslo, som vi besøker ca hver 3-4 uke.
- vi finner piller svært ofte på gulvet eller i sengen. Pleierne vet at hun skjelver på hendene, samt ikke ser. Har de ikke plikt til å påse at hun får dem i munnen og svelger det?
- Hun tør ikke si i mot mannlig pleier, som beordrer henne opp når vi kommer. Noen ganger er hun sliten og ønsker å ligge, men sier så "det er best å følge ordre". Jeg sier etter hvert klart fra, at hun kan ligge hvis hun vil, og først da gir den mannlige pleieren seg (han spør ikke om hun vil opp, han sier "nå har du besøk, så nå skal du opp"). Hva gjør den samme mannlige pleieren når det ikke er familie tilstede?
- Hvorfor har de ikke ergonomisk tilpasset bestikk, glass og tallerkener? Slik hun skjelver (og ikke ser), havner mer utenfor enn i munnen hennes.
Hvor blir det av verdigheten?
Hvor er respekten for de som har kommet i livets siste fase?
Jeg opplever at mye av dette som skjer er pga tidspress, og mangel på respekt.
Jeg har tatt dette opp med hennes nærmeste pårørende, som sier hun tar det videre. Virker likevel ikke som det skjer noe.
Hilsen vernepleier og pårørende
