Måtte vi bestille så mye mat? Kunne vi bruke bleier litt lenger og ikke skifte hver gang pasienten var på toalettet? Var ikke den medisinen veldig dyr?
Forslagene var mange og kreative, og alle var like provoserende. Det jeg husker som det største lavmål var da jeg fikk beskjed om å ikke leie inn på et 1-1 vedtak, men bruke de ekstramidlene til å fylle opp minuset i avdelingen.
Borte var begreper som verdighet, faglighet og omsorg. Inn var istedenfor økonomi, røde og grønne tall, effektivitet og innsparinger.
En annen opplevelse jeg husker veldig tydelig er da en rådgiver besøkte meg på kontoret, satte seg på kanten av skrivebordet mitt og kikket meg over skulderen da jeg jobbet med turnusen. Jeg hadde nemlig fått beskjed om å lage en ny turnus for avdelingen min med rundt 35-40 fast ansatte. Jeg ble fortalt at jeg måtte kutte på vaktlengdene. Bruke flere korte vakter slik at jeg totalt kunne kutte kostnadene. Jeg skulle også se på om jeg kunne omgjøre sykepleierstillinger til helsefagarbeiderstillinger da disse er billigere.
Igjen var begrepet forsvarlighet ikke nevnt.
Det handlet kun om å spare penger. Ved sykdom ble jeg bedt om å leie inn billigste ansatt.
Det jeg gremmes over er at jeg gjorde som jeg ble fortalt. Jeg kuttet bemanningen. Jeg kortet ned på vaktene. Jeg tenkte meg to ganger om hver gang jeg måtte lyse ut en stilling. Trengte jeg virkelig en sykepleier? Trengte jeg en spesialsykepleier, denne var enda dyrere «i drift». Jeg gremmes over at jeg lot meg styre på denne måten, og jeg blir den dag i dag forbannet over at erfarne rådgivere og økonomer legger denne pressen på mellomledere som ikke er like erfarne.
På dette tidspunktet hadde jeg jobbet som leder i omkring 2 år. Noen år senere begynte jeg å si fra. Det var rundt den tiden da jeg fikk beskjed om ikke å leie inn ekstraressurs til en ekstra krevende og syk pasient som hadde fått vedtak om 1-1 bemanning. Jeg opponerte, skrev avvik og argumenterte på ledermøter. Jeg ga mine ansatte rett i at avdelingen ikke ble drevet optimalt, at vi var for få ansatte. Jeg fortalte pårørende at vi dessverre ikke kunne gi deres kjære det vi så gjerne ville, fordi vi ikke var nok ansatte på jobb, og i hvert fall ikke nok fagutdannede.
Dette var starten på min reise mot slutten i lederjobben min. Jeg ble tatt til sides og bedt om å roe meg ned. Hele ledergruppen ble på et tidspunkt refset for å være vanskelige. Jeg fikk ikke noe svar på avvikene jeg skrev. De ble avsluttet og lukket. Det ble meg fortalt at jeg ikke trengte å søke noen andre jobber i min kommune, jeg var vanskelig, lite samarbeidsvillig og illojal. Da vi fikk ny leder som aktivt viste hvor lite enig hun var i min offensiv mot system og økonomi endte jeg opp i en måneds sykmelding før jeg sluttet i stillingen min.
Dette snakker jeg om i mine foredrag. Jeg startet for 1 år siden mitt eget enkeltmannsforetak der jeg blant annet snakker om akkurat denne perioden i mitt liv. Om hvor tøft det er å stå i en slik prosess, men også hvor nødvendig det er at vi står sammen og står opp! Om følelsen av at din leder ikke anerkjenner deg eller holder deg om ryggen. Og om følelsen da du har en leder som gjør akkurat det, holder deg om ryggen og gir deg rett. Om å se pasienter få direkte uforsvarlig behandling fordi det langt fra er nok ansatte på arbeid. Om tillitsvalgte som er tilstede eller ikke, hvor stor forskjell de kan gjøre på den ene eller andre måten alt ettersom om de velger å involvere seg eller ikke.
En sak kan jeg si. Med erfaring kom motet til å stå opp og si fra. I starten turte jeg ikke. Etter hvert ble jeg tøffere. Det hadde sin pris, men jeg hadde gjort det igjen. Mitt håp er at jeg kan hjelpe andre i slike stillinger til å tørre å stå opp litt tidligere enn det jeg gjorde. Fordi vi er der for pasientene sin skyld, ikke for økonomene eller rådgiverne. Det er derfor jeg holder foredrag. Det er derfor jeg vil reise rundt til arbeidsplasser, fagforeninger og konferanser. Fordi historier som min er virkeligheten, og den virkeligheten må vi sette en stopper for. Jeg vil gjerne hjelpe til med det. Ta gjerne kontakt.
Fagforbund; vi må snakke om dette. Dere må være med oss som sier fra opp på barrikadene.
Linda Susanne Krüger
post@lindasusannekruger.com
