torsdag 5. januar 2017

En historie fra pårørende i Oslo.

Jeg har et ønske for 2017:
Min mor fikk sykehjemsplass i Oslo 3.2.2016. Hun var da 96 og hadde bodd alene og stort klart seg selv med hjelp av familien inntil utgangen av 2015. Lunger, hjerte, nyrer og enda mer sviktet og hun kunne ikke bo alene lengre.
Men hun var klinkende klar i hodet selv om kroppen var skrøpelig.

Som pårørende fylte jeg ut flere skjemaer. Her ble det spurt om hennes oppvekst, yrkesaktivitet, interesser, hvilken type mat hun likte, hva hun leste og mye mer. Dette var lovende!
Jeg kunne fortelle at hun gjennom et langt liv både hadde jobbet i helsevesenet som barnepleier, som oldfrue ved Studentsamskipnaden, vært supermormor for barnebarna og at hun var meget dyktig i å lage mat - for å nevne noe.

Hun flyttet til sykehjemmet. Fikk et nedslitt og stusselig rom. En sprukken vaskeservant - og et skittent toalett på gangen.
Jeg var sint, dette var ikke bra. Ute på korridoren sto gamle møbler stablet og nedstøvet. Etter noen måneder skjedde det noe. Korridoren ble ryddet (etter at jeg hadde truet med å ringe brannvesenet). Rommet ble pusset opp. Bra så langt.

Min mor leser sin daglige avis (hvis noen har tid til å gi henne den), hun får stell, mat og medisiner. Men burde det ikke være noe mer? Tilbud om bingo og andakt....  Det har aldri interessert henne. Hun er aldri, aldri blitt tatt med ut på noe. Nå skal det sies at det har vært tilbud om konserter og salg av klær.  Det har også vært praksiselever fra skolen som skulle snakke med de eldre. Min mor kunne ikke begripe hva hun skulle snakke med den jentungen om som satte seg ned hos henne da de skulle spise lunsj. Jeg ville nok også ha takket nei til det.

De ansatte har det travelt, det er helt klart. Men det mangler både vilje og kunnskap knyttet til behovet for noe mer enn mat og medisiner. Hun sitter inne på sitt rom hele dagen. Alene. Hun rusler litt med rullatoren i korridorene - men det er ingen å snakke med. De andre beboerne ligger enten i sengen eller sitter og sover foran en TV-skjerm i stuen.

Min mor får mye besøk av familien, de ansatte sier hun er heldig. Men hun er ensom. På alle disse månedene har jeg aldri sett at de ansatte snakker med henne,  sittet inne på rommet hennes og slått av en prat. Eller "spasert" sammen med henne.

Det er uverdig og passiviserende. 

Jeg har et nyttårsønske:
Se og snakk med min mor. Hun har både kunnskaper og humor!  Ingen lever av mat og medisiner alene.