Verdensdagen for psykisk helse

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse.
Verdensdagen for psykisk helse ble opprettet i 1992 da World Federation for Mental Health (WFMH) satte den 10.oktober som en dag for å fremme økt bevissthet om psykisk helse over hele kloden.

Vi i Verdig eldreomsorg vil fokusere på hvor viktig det også er å gi tid til våre eldre.
Det skal ikke så mye til for å lyse opp dagen til noen som kanskje sitter mye alene.
Et besøk, en samtale, en tur og ikke minst at noen våger bry seg og stille de litt vanskelige spørsmålene.

Helsedirektoratet gir råd til kommunene, men hvorvidt disse følges varierer nok mye fra kommune til kommune.

Helsedirektoratet:

Kommunene bør tilrettelegge tiltak for å redusere risiko for psykisk lidelse hos eldre.

Kommunene bør tilrettelegge tiltak for å redusere risiko for psykisk lidelse hos eldre. Dette kan være tiltak som fysisk aktivitet, sosiale og kulturelle aktiviteter for å forebygge sosial isolasjon og inaktivitet i form av lavterskeltilbud med frivillige organisasjoner, private aktører og kommunale tjenester.

Det bør gjøres en vurdering av om det er behov for å:opprette frisklivssentraler

• opprette avlastningstilbud
• utvikle samarbeidet med frivillige organisasjoner
• opprette tilpassede dagtilbud
• opprette pårørendeskoler og samtalegrupper
• ta i bruk ny velferdsteknologi

Fastlegen og annet helsepersonell bør spørre den eldre pasienten om fysisk og sosial aktivitet og gi råd om økt aktivitet hvis pasienten ikke er fysisk og/eller sosialt aktiv.

https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/psykiske-lidelser-hos-eldre/forebygging-av-psykiske-lidelser-hos-eldre

Vakker og god

Vakker og god

Han satt der og så på henne
og tenkte så rare ord.
Så våga han til å seia:
"Du er så vakker du bestemor!"

"Å nei", svara bestemor
med ein sukk.!
"Du kan ikkje seia
at eg er vakker,
som er berre skrukk-i-skrukk!"

Da såg han ho inn i augo
og tagde still
Men tenkte med seg:
"Det finst ingen annan,
som er så snill".

Sidan møtte han livet --
Det både gret og lo.
Møtte med varme og kulde,
som smeikte han, eller slo.
Det gav han ei visse:
At vakker,
er berre den
som er god.

Jan Magnus Bruheim

Hjemmesykepleien

I dag vil jeg skrive litt om hjemmesykepleien, og hvordan jeg opplevde det da mamma trengte hjelp.

Mamma var en selvstendig og nydelig dame på alle måter. Hun fikk en vaskulær demens, etter gjentatte ganger å ha besvimt før hun til slutt fikk pacemaker.

Jeg forstod hun trengte hjemmesykepleie da hun rotet med medisinene sine, og en lang stund hadde hun bare hjelp til dette og til å ta på og av støttestrømper.

Mange eldre er redde for å være til bry, og slik var mammas også. Så jeg måtte forsikre henne gjentatte ganger om at dette faktisk var jobben til de som kom til henne.

Hun var fornøyd med dette, men synes det var altfor mange forskjellige mennesker å forholde seg til. Hun klagde sjelden men ble veldig utrygg når nye pleiere virket usikre. Da ringte hun meg og jeg måtte berolige henne med at alt var i orden.

Jeg ga også beskjed om  at de skulle kontakte meg hvis de lurte på noe. Dette var selvfølgelig mamma sitt ønske.

Jeg forstår at helsepersonell spør pasienten, men dette kan gjøre, særlig personer med demens utrygge. Det er et etisk dilemma, og dagen er det viktig å ta det opp med pårørende tenker jeg.

Jeg hadde også god kontakt med en demens koordinator, og ting ble tilrettelagt. Som pårørende er det viktig å sette seg inn i hvor og hvordan man kan få å hjelp.

Det var trygt for mamma å ha en primærkontakt, en som kjente henne godt og som hun hadde tillit til.

Det er noe av det viktigste mener jeg i hjemmesykepleien, at personer med demens har så få som mulig å forholde seg til. Skal jeg klage på noe må det være dette. Det ble altfor mange å forholde seg til, særlig da mamma ble verre.

Ellers har jeg mye positivt å si om hjemmesykepleien, som fulgte opp og så mammas behov etter hvert. De samarbeidet godt også med oss pårørende.

For mamma var det å få en demenssykdom litt skambelagt dessverre, og hun klarte aldri å forsone seg med sykdommen sin.

Det har heldigvis blitt mer åpenhet om dette, men fortsatt er det litt vanskelig for mange.

Mitt råd er å ta tak i det så fort man får mistanke. Det finnes medisiner som kan bremse sykdommen og det er mulig å tilrettelegge veldig mye hjemme.

Dilemmaet er ofte når vi som pårørende mistenker noe men ikke vil såre vår far eller mor. Vi forstår at noe er galt men dekker litt over det, forsøker å finne en naturlig forklaring.

Jeg har ingen god fasit på hvordan man skal forholde seg, men det er bedre å se realiteten i øynene enn å fortrenge den. Mye verdifull tid kan gå tapt.

Jeg mener det beste er å snakke åpent, si hva du ser og forklare at det finnes hjelp.

Det går an å skrive et brev til fastlegen og forklare. Vi som pårørende ser mye mer enn legen ser på 15 minutter.

Legg gjerne igjen kommentar på Facebook siden eller del fra egen opplevelse. Vi kan lære mye av å dele med hverandre. 

Hilsen Trine i Verdig eldreomsorg. 

Her er en nyttig link til støtteordninger og rettigheter.

Tenk om tusenvis også kunne stå frem for våre eldre

Jeg så på Skavlan i går og Greta Thunberg, og det hun snakker om er så gjenkjennbart. 

Foruten sammenligning, men den frustrasjon hun sier hun føler har jeg kjent på mer enn en gang i kampen for en verdig eldreomsorg.  

Veldig mange er enige i at noe må gjøres men ingen gjør noe med det som virkelig er problemet. 

Nemlig at vi trenger flere som er på jobb!

Det hjelper lite med dyre reformer og flotte ord hvis ingen får gjennomført det. Slike nye ting koster bare masse penger, og mye kan kun gjennomføres med flere ansatte.

Ta det med mat for eksempel og middagstider. God mat er viktig men det viktigste er faktisk at de eldre får i seg maten. 

Noen trenger hjelp, noen trenger selskap. Ja, det er ikke noe hyggelig å ligge alene på et rom å spise. Eller ha en som hjelper deg til å spise som må fly til og fra. 

Da føler en seg lett til bry og det øker vel ikke akkurat lysten på mat... Eller lysten til å leve.

Vi har sagt det før og vi sier det igjen:

Sett inn et personale på hver avdeling som kan ta seg av alt som ikke er direkte pasientrettet! 

Det behøver IKKE være helsepersonell. Det vil frigi masse tid sykepleiere og helsefagarbeidere kan bruke med og hos våre eldre pasienter.

Kan ikke regjeringen bevilge en pott kun til dette?
Noe så enkelt ville gjort en stor forskjell de fleste steder.

Vi har sagt det snart i 5 år, vi har vært på Stortinget og vi har holdt taler. Men dessverre ser vi at det de fleste som jobber med eldre klager på er at de har for liten tid. 

De er frustrerte, slitne og føler de ikke gjør en helhetlig jobb.

I jobben som helsepersnell skal vi dekke pasientens fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Det står det i læreboka men det er blitt som en vits.

Jeg vet ikke om noen andre fagarbeidere som må gjøre så mye i tillegg til faget sitt enn helsepersonell.

Vi er kokker, servitører, vaktmestere og renholdere. Vi vasker tøy, bestiller og henter varer og medisiner,  fyller ut masse skjemaer og dokumenter unødvendig mye. Noen ganger er vi dataeksperter også for de systemene vi har er ikke akkurat de aller beste eller enkleste.

Og det er altfor få fysioterauter, så vi gjør slike oppgaver også. Eller det blir prioritert vekk fordi ingen har tid.

Mye fint skjer flere steder og det er bra for de som er mest oppegående. 

Men det hjelper lite å skinne utad på Facebook sider hvis de sykeste på sykehjemmene deres bare ligger der, og til og med dør alene!

Her er et eksempel:

Tilsette meiner demente pasientar på Luranetunet lir på grunn av underbemanning

Disse jentene har også laget en side på Facebook hvor de står frem. "Eldrebrølet" . 

De oppfordrer andre til også å stå frem.
Det har vi gjort flere ganger, og noen  har delt med oss. Men dessverre et de fleste redde for å stå frem. De blir på en måte tvunget til taushet fordi de har sett hva som skjer med de som har gjort det...

Men jeg tror det er eneste måten. Vi må stå frem SAMMEN.
Det er på tide å stå frem, nekte å godta denne utviklingen, være våre eldre sine forsvarere. De behøver oss NÅ.

Hva er deres tanker?  Legg gjerne igjen en kommentar på Facebook. 

Trine Jaksland Graff, 

Sykepleier og administrator for Verdig eldreomsorg