Av Tom Rodell Marthinsen.
Jeg er så utrolig lei av lese saker i media, som forteller om manglende omsorg og tilbud, til enkeltmennesket. Det være seg gamle fru Hansen, som ikke har annen diagnose enn ”gammel”, men som blir nektet sykehjemsplass fordi hun er ”for frisk” – eller ”40 år gamle Ola”, som har fått en alvorlig sykdom og skal dø fra barna sine.
Forstå meg rett: Jeg synes det er bra at media griper fatt i sakene som kommer etter tips fra ildsjeler, men jeg hater det faktum at ildsjelene må ty til media, før samfunnet våkner og engasjerer seg. Hvordan er det mulig at ”ingen” i systemet, ser behovene til gamle fru Hansen, eller Ola ? Hvorfor må vi få media på banen, før sakene løser seg ? Vi skal være glad for at fornuften seirer, gjennom media, - men det burde vært unødvendig å kjempe for en sak som ”alle er for”....
Politikerne får ofte skylden, når dårlig, eller manglende, omsorg dukker opp i nyhetene. Men er det egentlig bare politikernes feil, at gamle fru Hansen ikke får et tilbud som er tilpasset henne? Hva med de menneskene som jobber i administrasjonen, og skal presentere forslag til vedtak ? Får politikerne fullt innsyn og oversikt over hva som er følgende av vedtakene ?, eller blir ordene pent pakket inn, slik at politikerne ikke helt får forutsetningen til å forstå hva hvert enkelt vedtak vil få som følger ?
Under saken om den foreslåtte nedleggelsen av en tredjedel av sengeplassene ved Lindrende enhet i Oslo, opplevde jeg hvilken makt byråkratene egentlig innehar, og hvilke følger det kan få for enkeltmennesket, at administrasjonen ikke jobber for det beste til pasienten – men til det beste for ”sitt eget system”.... Dette var en sak som administrasjonen i Oslo Kommune skulle ”kjøre gjennom i det stille”. Personalet på Lindrende enhet fikk beskjed om at ”sånn kommer det til å bli, og det var lite eller ingenting personalet kunne gjøre, for å opprettholde sengeplasser for de døende”. Nå skulle 1/3 av sengene bli omgjort til langtidspasienter, med bakgrunn i at etterspørselen etter sengeplasser for døende var for liten.
Fredag den 13.november fikk jeg tips om denne saken, og som webansvarlig for Hospiceforum Norge, valgte vi som organisasjon å offentliggjøre administrasjonens planer, og kjempe med nebb og klør mot dette ”vedtaket” som forelå i Sykehjemsetaten i Oslo Kommune. Med god hjelp av blant annet siden ”Verdig eldreomsorg”, ble innleggene vi skrev om denne saken videreformidlet til over 150 000 mennesker, på sosiale medier. Jeg skal gjøre denne historien kort: Vi sendte mail til alle bystyrets medlemmer i Oslo, og informerte samtlige om saken som administrasjonen hadde jobbet med.
INGEN av de politikerne som svarte tilbake, var klar over at administrasjonen jobbet med å kutte tilbudet på Lindrende enhet. Ingen av politikerne ønsket å nedlegge denne avdelingen med x antall sengeplasser. De så helt klart behovet for en slik avdelingen i hovedstaden. Hospiceforum Norge ble invitert til et møte med byråden i Oslo, Inga Marte Thorkildsen. Vi hadde et klart mål for dette møtet: Å stoppe administrasjonens forslag til nedleggelse av sengeplasser for døende. I dette møtet la vi frem vår oppfatning om hvorfor etterspørselen etter sengeplasser har vært ”for lav”. De opplysningene vi ga byråden, var helt ukjent for politikerne, og byråden var ganske sjokkert over de opplysningene vi kom med. Hun ønsket å sjekke opp disse opplysningene, for å se om det kunne stemme. Vi visste selvsagt at de stemte, og ga byråden noen dager for å sjekke opp alle opplysningene.
Resultatet ble, som alle vet, at byråden gikk inn og instruerte administrasjonen om å stoppe alle planer om nedleggelse, samt å tilbaketrekke de oppsigelsene av stillinger som allerede var sendt ut fra administrasjonen.
Gjennom arbeidet med nevnte sak, møtte vi ikke på en eneste politiker i Oslo, som var enig med administrasjonens forslag til vedtak. Det kom overraskende på samtlige politikere at man skulle redusere plassene på Lindrende enhet. Vi ga enkelte politikere i Oslo en mer dyptgående informasjon om saken, noe som igjen førte til at disse politikerne kom med konstruktive forslag i politiske møter, til hvordan man kunne øke etterspørselen etter sengeplassene. Vi visste at vi hadde en god sak, og en ærlig sak, og hadde hele tiden en god magefølelse på at denne kampen kom vi til å vinne.
Hva kan vi lære av denne saken ?
En ting er at det beviser at det nytter å kjempe. En annen ting vi kan lære ut av en slik sak, er at de ansatte, organisasjoner og interessesider på Facebook, kan komme langt i saker, om de kjører en ærlig agenda.
Politikerne får den informasjon som administrasjonen synes er nødvendig, for å komme frem til et ”ønsket vedtak” fra administrasjonens side. Måten administrasjonen presenterer forslaget til politikerne, trenger ikke alltid vise hele sannheten, og der har vi som ildsjeler en jobb å gjøre. Har man gode argumenter, så er politikerne villige til å høre. Det krever selvfølgelig at vi som ildsjeler setter oss godt inn i saken, og ønsker å samarbeide med politikerne for å komme frem til en best mulig løsning. Vi kan ikke alltid forbanne oss over manglende vilje hos politikerne, hvis vi ikke vet hvilke informasjon politikerne får fra sin egen administrasjon.
Helsebyråkratene har en oppgave: Å fullføre de planer som politikerne vedtar. Det er ikke slik at politikerne må si halleluja til alt som kommer fra byråkratisk hold. Hadde ikke politikerne i Oslo fått de opplysninger som vi gav de i saken om Lindrende enhet, så hadde denne avdelingen hatt færre sengeplasser når nyttårsfeiringen var over. I denne saken, så hadde administrasjonen, med omhu, valgt å gi de opplysninger til politikerne, som passet deres sak best. Den personen som i utgangspunktet skal takkes i denne saken, er personen som tipset Hospiceforum Norge om saken.
Hvis en politiker får informasjon fra administrativt hold, om at pasienter ikke ønsker plass ved lindrende enhet, og at flere sengeplasser står tomme nettopp av denne grunn, så kan man ikke forvente annet enn at politikerne legger ned ”de tomme” sengeplassene. Det er alvorlig at politikerne ikke får den fulle og hele sannhet om bakgrunnshistorien til ”de tomme” sengeplassene. Da har administrasjonen sviktet både de syke, de døende, alle politikerne -og resten av befolkningen i kommunen.
Hva kan vi gjøre?
Når saker om dårlig, eller manglende, omsorg dukker opp i media, er min anbefaling å sjekke ut med administrasjonen som står bak vedtakene som gjøres, fremfor alltid å skyte på politikerne. Helsebyråkratene i Norge sitter på altfor mye makt, i forhold til hva stillingsinstruksene tilsier. Det er riv ruskende galt at byråkrater skal få lov til å bestemme hvorvidt en kommune skal ha et tilbud om Lindrende enhet, eller ikke. Slike bestemmelser må løftes opp til politikerne, og jeg skal like å se den politikeren som sier at man vil redusere sengeplasser for døende mennesker mellom 18 og 100 år. .
Vi må aldri godta at det byråkratiske Norge skal få lov til å tilpasse pasienten til systemet. Dette systemet skal være til for pasientene, og ikke være et system som er tilrettelagt mer for ord som ”produktivitet”, ”etterspørsel” og ”lønnsomhet”.
Vi som privatpersoner, og ildsjeler har en oppgave å gjøre: Å vise byråkratene og politikerne at vi bryr oss. Byråkratene har også en oppgave: Å fortelle politikerne den virkelige sannhet, som ligger bak forslag til vedtak. Politikerne har som oppgave å sette seg inn i alle saker som blir fremlagt fra administrasjonen, men da forutsetter jeg at administrasjonen forteller den hele og fulle sannhet i saken, - noe som vi dessverre ser innimellom at ikke blir gjort.
Administrasjonen i en kommune forlanger ærlighet og lojalitet av sine ansatte. Da må det gå an å forvente at ærligheten og lojaliteten også går motsatt vei. Administrasjonen skal iverksette politikernes ønsker, og sørge for at innbyggerne får en god og verdig omsorg – enten man ”bare” er gammel, eller er døende.
