Fortalt av en sykepleier

Fru Hansen har en alvorlig sykdom og blir dårligere dag for dag. I tillegg begynner hun å bli glemsk og trenger hjelp til personlig hygiene. Jeg har lagt merke til at hun spiser svært lite av det som blir satt inn til henne, og når vi spør henne sier hun at hun ikke orker. En dag jeg har god tid setter jeg meg ned hos henne under middagsmåltidet. Da oppdager jeg at hun faktisk spiser opp all maten, og samtidig skjønner jeg at hun også setter pris på litt selskap.
Jeg skriver dette i rapporten den dagen, og formidler det også videre i muntlig rapport.  Deretter har jeg fri noen dager.

Neste gang jeg kommer på jobb leser jeg fru Hansens rapport, hvor det står at hun spiser svært lite. Jeg spør om noen sitter sammen med henne, og får da til svar at det har vi slettes ikke tid til. Dessuten kan hun spise selv hvis hun vil…
Den dagen har vi fryktelig mye å gjøre, og da jeg igjen setter meg ned hos fru Hansen blir jeg ringt på flere ganger. Kollegaene er tydelig irriterte fordi jeg prioriterer å hjelpe fru Hansen. Det skal legges til at fru Hansen sjelden ringer på oss, og det hun får hjelp til er personlig hygiene. Hun har lite besøk, og ligger mye alene. Jeg skriver avvik på dette den kvelden.

 Jeg får beskjed om at avviket er mottatt, men det blir ikke satt inn mer personale. Det har vi ikke økonomi til. Denne beskjeden får jeg fra mellomleder.

Fru Hansen blir dårligere og dårligere og dør til slutt. Kunne hun ha levd lenger hvis vi hadde tatt oss tid til å hjelpe henne? Later vi som vi ikke ser hvordan det virkelig er? Er det ikke så nøye fordi hun skal dø snart uansett.
I ettertid tenker jeg at jeg burde satt ned foten og gått videre med det.

Har du opplevd lignende situasjoner? Jeg er helt sikker på at veldig mange har gjort det, men våger vi innrømme det?