Dødsfallet i Sunndal en tragisk hendelse. Geriater Henning Økland betrakter ansvarsfordeling og forsvarlighet.

Hva mener kommunalsjef Andersson med at det ofte skjer falske alarmer? Trygghetsalarmen er for brukerens trygghet og dersom brukere opplever seg utrygge så skal vel alarmen brukes?

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/helse/willy-71-utloeste-trygghetsalarmen-fire-ganger-neste-morgen-var-han-doed/a/23883749/ 


Dersom det er mange som utløser alarmen betyr vel at de bør få vedtak på økt omsorgstilbud. Dessuten er det en utbredt misforståelse blant mange parter særlig de som administrerer og utarbeider logistikk og tiltak for å spare det offentlige for utgifter ved bl.a å trenere tilbud om sykehjems plasser eller lignende 24 timers tilbud.

Diagnostikk og medisinske vurderinger kan IKKE gjøres via telefon eller kameraovervåking.

1.   Medisinske vurderinger må gjøres "hands-on".

2.  Kommunalsjefer eller andre administrativ personale kan ikke delegere eller pålegge verken ufaglærte eller hjemmesykepleien diagnostiske oppgaver.

3.   Det er en kjent sak at jo mindre erfaring, jo større arbeidsbelastning aksepteres. Jo vanskeligere arbeidstageren opplever arbeidssituasjonen, jo vanskeligere er det å sett grenser for arbeidsoppgaver som ligger utenfor eget kompetanseområde.

4.   Grunnet underbemanning og kostnadseffektive tiltak presses stadig flere sykere gamle til å bo hjemme, flere ufaglærte presses til å ta ansvar de ikke har kompetanse til og sykepleiere blir gitt diagnostiske oppgaver som ikke tilhører deres profesjon, det forventes gjort i en situasjon uten nødvendig utstyr til å gjøre en medisinskfaglig vurdering. Dette er systemsvikt på systemsvikt hvor helsefagarbeider og ufaglærte nok en gang skyves frem som syndebukker.

Personen ved alarmsentralen vil etter en slik opplevelse og hendelse sitte igjen med en svært traumatiserende opplevelse hvor ansvaret faller på det svakeste leddet. Dette er et klassisk eksempel på hvorledes systemutviklere, ledere og politikere ansvarlige for budsjetter nok en gang kan tie og toe sine hender. Helseministeren kan trekke på skuldrene over manglende ressurser til helsetjenesten, pasienten er død, de pårørende roer seg ned om noen uker og så får man en ny ansatt i sentralen dersom den ansatte ikke orker mer.

Henning Økland
Spesialrådgiver, 
Legespesialist i Indremedisin og Geriatri

Syng meg liten

i mor sine armar.

Når eg er redd og sliten,

treng eg tonar som varmar.



Dans meg til fest

på ungdomshuset.

Ein gamal melodi er best.

Dans, eg kjenner blodet bruse.



Sjå på bileta mine.

Fortel og forklar.

Om eg treng, lat meg grine.

Eg saknar min mann og min far.



Lat oss gå ute ilag

i solskin, og i vind.

Eg vil ende min dag

med solbrende kinn.



Snart må du leie meg over.

Vegen er kanskje bratt.

Slik er lova over alle lover:

Dag vert uendeleg natt.


Anne Grethe Løset

Et liv verdt å leve

Her om dagen møtte jeg en dame. Vi snakket om hennes far som lever i sykehjem, et sted i Norge. Han lever med sin sykdom demens, en sykdom som kom snikende inn i hans liv for flere år siden. 

Damen opplevde det sårt når flere av mannens tidligere venner, og også familiemedlemmer ble borte fra hans liv og hverdag, fordi de følte det var så vanskelig å vite hvordan de skulle forholde seg til han om de besøkte han, og når de kunne si at «det er jo ikke noe liv verdig for Karl, dette her». 

Slike utsagn kan jeg nok høre jevnlig, som sykepleier i eldreomsorgen. Utsagn fra sønner og døtre, fra venner og naboer, fra kolleger, om damer og om herrer. Det som var så skjellsettende i denne samtalen her var datterens tilføyelse: «men det er nå dette livet her pappa lever nå». 

Utsagnet satte i gang et vel av tanker og refleksjoner i meg. Hvem er vi som kan bedømme hvilke liv som er verdt å leve? Hvem er vi som sier, og altså stiller oss til dommere, over andre sine liv og dets verdi? 

Hva er et liv verdt å leve?

Jeg tenkte tilbake på min hovedfagstudie. Jeg besøkte og intervjuet gamle, hjemmeboende, hjelpetrengende mennesker, for å utvikle kunnskap om deres opplevelse av sin livssituasjon. Dette var særdeles funksjonshemmede mennesker, som levde i det som fikk betegnelsen «et snevert livsrom» i min konklusjon. De kunne sitte hele dagen i en godstol i stua. Hjemmesykepleiere kom innom og hjalp dem opp om morgenen, fulgte dem på toalettet, satte fram mat og drikke til dem og la dem til natten. Besøkene fra hjemmesykepleiere var mange, men ellers satt de i samme stol gjennom hele dagen, som oftest uten flere besøk. Telefoner kunne det være, men dette her var deres livssfære. Var det et liv verdt å leve? Hadde de livskvalitet, slik de selv opplevde det?

Ja! 
Det var det de selv sa. 
Hvem er jeg, om jeg skulle betvile deres egne ord?
De var gamle, de visste at døden kunne komme hva tid som helst. Det aksepterte de. MEN de ønsket ikke å dø. Det hastet ikke å dø, for de hadde gode liv verdt å leve. De hadde et utrolig livsmot. De hadde så mye å leve for enda. 

Hva er et liv verdt å leve?

Må vi kunne være i farta, og effektiv og produserende for å være mennesker av verdi? Må vi kunne prate effektivt og målrettet henimot en eller annen type produksjon for å være mennesker av verdi? Skal vi være fjell-topp-vandrere og treningsfantomer for å være mennesker av verdi? Skal vi kunne bruke data og internett for å være mennesker av verdi? Skal vi spise grønnsaker og aldri sjokolade for å være mennesker å være mennesker av verdi? Og så videre, og så videre.

Hele vårt samfunn er bygget opp rundt dette. Se hva som får oppmerksomhet i eldreomsorgen for eksempel. Livsgledesertifisering. Riktig medisinering. Middag klokka 16. Kostkoffert og ernæring med stabil og ikke tapende vekt. Underholdning, musikk og dans. Dyr og barn. Altså en eller annen form for «normalitet» i henhold til vår felles uniformering av mennesket og dets verdi. 

Misforstå meg ikke nå. Underholdning, musikk, turer og fysisk aktivitet, ernæring og godt kosthold, dyr og barn, osv.; alt dette er selvsagt viktig og bra. MEN kan et liv som har verdi være noe mer? Noe annet? 

Jeg minnes en gammel sengeliggende dame, fra den tiden jeg så vidt hadde begynt i sykepleien. Hun var sengeliggende, og dårlig sirkulert. Sa ingenting. En sommerdag gikk det mark i leggsårene hennes. En hjelpepleier var med meg en dag vi stelte henne sammen. Hun sa etterpå at hun hadde fått så uendelig respekt for meg gjennom dette stellet fordi jeg hele veien gjennom stellet informerte damen om hva vi skulle gjøre med henne til enhver tid. Selv om damen ikke kunne utvise at hun såg eller hørte eller forsto hva jeg hele tiden fortalte. 
Det skulle da bare mangle, tenkte jeg, og tenker jeg. Ja vel, damen levde et annerledes liv på den tiden jeg kjente henne, men hun levde et liv likevel. Det er alt jeg vet, og dermed er det ikke opp til meg å definere om livet har verdi for henne eller ikke. For meg lever hun, og hun har med det å leve en verdi. 

Det skal jeg som sykepleier, og som menneske, vise respekt for. 
Det er ikke min oppgave å fortelle om livet er verdt å leve. 

MIN OPPGAVE, og mitt ansvar, både som sykepleier og som medmenneske, se det er å vise respekt. For det er dette livet de lever. 

Derfor blir jeg så matt, og så frustrert over alle disse detaljreguleringer som kommer fra oven, omkring hva og hvordan vi skal utøve sykepleien i sykehjem, og i hjemmesykepleie, i kvalitetssikringen, og effektiviseringens navn. For veldig, veldig mange av menneskene som skal ha tjenestene våre i sykehjem, og i hjemmebaserte tjenester, passer ikke inn i den uniformeringen friske, effektive politikere og andre ser som verdig liv. 

Hovedproblemet i dagens eldreomsorg er overhodet ikke at middagen mange steder serveres klokka 13 og ikke klokka 16. Ei heller er det feil bruk av medisiner, eller at mange er underernærte. 

Problem er det imidlertid at ledelsen nekter å bruke fagfolk på jobb slik at tilsynsleger tvinges til å forordne psykofarmaka til mennesker for at medpasienter og få ansatte skal overleve dagene. Det er et kjempeproblem at mennesker med dårlig matlyst og depresjon skal spise brødskiver smurt med minst mulig, billig pålegg, flere timer før måltidet begynner, og uten at noen ansatte sitter sammen med dem, hjelper dem, og skaper hygge ved bordet. Problem er det også at sentrale storkjøkken vakuum-pakker mer og mindre appetittvekkende middagsmåltider, som et travelt pleiepersonale selv skal varme opp og anrette. Et stort problem er det også at effektivitetskravene gjør at stadig nye pleiere dukker opp og skal gjennomføre stell, bleieskift og måltider. Hva det betyr at pleierne har så uendelig mange oppgaver å gjennomføre på sine vakter, at de ikke har tid til å se og høre pasientene, men bare må avfeie disse menneskene i farta; ja, det er et kjempeproblem i dagens eldreomsorg. 

For meg er det så utrolig skjellsettende, i og med min hovedfagstudie fra år 2000, å se nettopp det som er hovedproblemet i dagens eldreomsorg. Det de menneskene jeg intervjuet fortalte meg, var nemlig det at de hadde rike liv å leve i dag, på tross av at jeg personlig, kunne oppleve dem som triste og vonde, der de satt i sin stol, dag ut og dag inn. Det som truet deres livsglede var ikke klokkeslettet maten ble servert på, langt mindre, at de ikke fikk gå på konserter, eller møte hunder mer. Det som truet deres livsglede var at personalet som kom og hjalp dem var ukjente stadig vekk, at de ikke visste dem respekt, eller at de ikke tok dem på alvor. 

Som fagperson vet jeg at kjemisk behandling, som medisiner nå engang er, skal brukes for å behandle og/eller lindre noe som plager et menneske. I dagens eldreomsorg brukes det altfor mye medisiner uten å ha pasientens beste som indikasjon, men færrest mulig ansatte og lavest mulig kostnad som indikasjon. 

Å bli påført smerte igjen og igjen, uten å finne noe som kan bidra til å komme ut av en vanskelig situasjon, vil bidra til utvikling av lært hjelpeløshet, slik Martin Seligman definerte det. Lært hjelpeløshet har ikke noe med at du har lært å få hjelp til å utføre, heller enn å gjøre selv. Lært hjelpeløshet er depresjon. I eldreomsorgen i dag er det stort forbruk av antidepressiva (også i eldreomsorgen). Mine informanter i hovedfagstudien min fortalte meg at det var smertefullt når nye pleiere kom og de selv måtte fortelle dem hvordan de skulle gjøre de tingene de skulle hjelpe dem med. De fortalte at det smertet når de som kom hadde det travelt og ikke formidlet ro i hjelpesituasjonen. Informantene fortalte at det smertet når det de sa ikke ble tatt på alvor, og når de ellers ikke ble møtt med respekt. 

Alt det disse menneskene i min studie fortalte som var det som smertet, er hovedpoenget og hovedproblemet i dagens eldreomsorg. 

Fordi det er effektivisert så enormt. Det er lite folk. Kompetansen er et problem for de som styrer, så de brennes ut. Stadig nye, og ukjente hjelpere. De som hjelper har så lite tid at de ikke har mulighet til å høre og se, og altså ta på alvor og vise respekt. 
Hvor mye av forbruket av antidepressiva, eller antallet depresjoner, i eldreomsorgen skyldes lav bemanning og manglende kompetanse? Se det er her hovedproblemene i eldreomsorgen i 2016 ligger. 


Hovedproblemet er at vi ikke liker å se at andre liv enn det vi lever som aktive, produktive og travle er verdifulle liv. 

Eller?

Hva er et liv verdt å leve??????

Anne Merethe Hage
Sykepleier og cand.san.

Til helsen skiller oss ad

Saken i Agderposten om ekteparet Hovd Nilsen er rørende og krevende. Mange eldre opplever å miste sin livsledsager og kjæreste gjennom mange år. Noen ganger fordi den ene ektefellen dør, andre ganger fordi ektefellen blir pleietrengende og må bo på institusjon på slutten av livet. 

Ensomhet og isolasjon som følge av slik adskillelse er en av vår tids store utfordringer.  Mange stemmer i denne debatten krever dobbeltrom på sykehjem for ektepar hvor den ene trenger heldøgns pleie- og omsorg. Det er forståelig, fordi vi vet hvor viktig det er for oss å høre sammen. Når helsen svikter for den ene, og sykehjemsplass blir løsningen, blir adskillelsen tung å bære for hele familien. 

Arendal kommune har ansvaret for å foreta de faglige vurderinger av pleiebehovet til sine innbyggere. Slik jeg erfarer gjennom medieomtalen har de funnet at det kun er den ene ektefellen som har et institusjonsbehov.  Den vurderingen er det vanskelig å kritisere fra min posisjon. Samtidig har jeg stor respekt for at dette er vanskelig for hele familien. Siden jeg leser at dette er en sak som er klaget inn for Fylkesmannen, vil det der avklares om kommunen har foretatt riktige faglige vurderinger. Den klagen bør behandles raskt.

Kommunene jobber på spreng for å bygge nok sykehjemsplasser til de som trenger det. 
Flere eldre og flere som rammes av demenssykdommer vil kreve betydelig flere plasser i årene fremover.  Den største utfordringen i dag er at terskelen for å få heldøgns pleie varierer. Mellom kommuner og innad i kommuner. Det bidrar til å skape urettferdige forskjeller. Derfor har vi i Stortinget i år vedtatt at det skal innføres en lovfestet rett til heldøgns pleie- og omsorg. Det betyr sykehjemsplass eller plass i en omsorgsbolig med heldøgns pleiepersonale tilstede. Til grunn for en slik lovfestet rett må det ligge noen kriterier. Derfor må kommunene bestemme hva som skal være de kommunale kriteriene for å få plass. Dette er viktig fordi vi må ha åpenhet og rettferdighet i tildeling av sykehjemsplasser. De skrøpeligste og sykeste pasientene må sikres plass først.  

Dersom vi skal klare å møte behovet til de sykeste eldre, er det nok dessverre slik at en ikke kan få plass på sykehjem av sosiale årsaker alene. Til tross for at vi vet at ensomhet innebærer helsetap for eldre. Isolasjon fører til passivitet og mindre evne til selvstendighet i hverdagen. Mangel på sosial kontakt og stimulans kan føre til raskere utvikling av kognitiv svikt. 

Pårørende selv.
Jeg har erfaring med dette som pårørende selv. Da min far døde for fire år siden, markerte det slutten på et 63 år langt ekteskap for mine foreldre. Tilbake satt en ganske sprek mamma på 84 år, som måtte lære seg å leve livet sitt på nytt. - Det mangler en vegg i leiligheten, sa hun svært ofte. Det preget også de siste årene av livet hennes. Hun savnet pappa hver dag, og hun klarte aldri helt å leve videre.  Vi barna og barnebarna forsøkte så godt vi kunne å kompensere for det hun hadde mistet. Tilbudene var også mange fra naboer og gjennom gode aktiviteter som SeniorDans, Gågruppe og Pensjonistforeningen. Det hjalp bare ikke, hun isolerte seg mer og mer – og ble til slutt svært ensom frem til hun døde i sommer. Kanskje hadde hun hatt godt av å bo på et sykehjem, men helsemessig var hun ikke syk nok til det.  Jeg har sett på nært hold, gjennom henne, hvor vanskelig det er å sitte igjen alene. Derfor forstår jeg svært godt situasjonen til ekteparet Hovd Nilsen. 


Allikevel tror jeg ikke løsningen er institusjonsplass til de som av medisinske årsaker ikke trenger det. Jeg tror på at vi må tenke nytt, brette opp ermene og skape nye muligheter for fellesrom, aktiviteter og mer individuell tilnærming til hver enkelt. Sammen må vi forsøke å finne bedre løsninger på disse utfordringene i årene fremover. 

Møte Verdig eldreomsorg.
Over nyttår skal jeg møte Trine Jaksland Graff og Verdig Eldreomsorg og da ser jeg frem til en samtale om hvordan vi bedre kan skape en meningsfull og trygg alderdom, for den som er alene og bor hjemme – eller for den som har sin kjære på sykehjem på slutten av livet. Jeg tror også Pårørendealliansen og mange fler vil ha viktige innspill i en sak som denne. 

Hva trenger vi?
Kanskje trenger vi å knytte frivilligheten nærmere til oss i pleie- og omsorgssektoren. Kanskje må vi gi pårørende en viktigere stemme. Kanskje må det være et større tilbud av tjenester og aktiviteter som kan hjelpe hjemmeboende eldre i en sårbar, ensom hverdag. Kanskje må vi planlegge flere boalternativer som gjør at eldre kan holde seg sosialt aktive lenger. 

Kanskje bør sykehjem, som i saken i Arendal,  legge mest mulig til rette for at ektefelle og pårørende kan være på besøk og delta i det sosiale livet på sykehjemmet. Det lar seg enkelt organisere at  pårørende kan spise middag og måltider der, kanskje til og med overnatte innimellom. At det kan ordnes transport til og fra når det måtte passe enten via taxi eller frivilligsentralen. Helsepersonell må se hele mennesket og gå i nær dialog med ektepar som Hovd Nilsen, om hva som kan bøte på at de må bo fra hverandre på slutten av livet. Hvis en går glipp av gleden og tryggheten ved å være sammen med andre, kan helsetapet fort bli stort. 

Det finnes ingen rask kur i kampen mot ensomhet eller sorgen over å bli adskilt på slutten av livet. Men åpenhet om problemet slik ekteparet og familien i Arendal har bidratt til, gjør det mulig for oss å diskutere disse spørsmålene mer åpent. Som sykepleier, helsepolitiker og med erfaring som nær pårørende er jeg opptatt av å bidra med min stemme. Jeg ønsker velkommen alle forslag og initiativ som kan bidra til å skape gode og meningsfulle hverdager for eldre. Vi må sørge for trygghet og huske at livet skal leves, hele livet ut.  

Tone W. Trøen
helsepolitisk talsperson for Høyre 
Stortingets helse- og omsorgskomite

Brudd på menneskerettighetene?

Jeg er sint og når jeg er sint handler det ofte om ting jeg mener er urettferdig. I går kunne vi lese i Agderposten at Arendal kommune ikke vil la Charles (94) og Gunvor (95) få bo sammen på sykehjem, etter 67 års samliv.

Vi vil derfor dere skal vite at vi på siden Verdig eldreomsorg er villige til å synliggjøre slike ting for hele  Norge. Vi vil at dere som pårørende skal vite at vi ønsker å være med på å kjempe mot denne uverdigheten som foregår. Mye er veldig bra men det kan faktisk ikke lenger dekke over for alt som ikke er det. Hele systemet er feil, tankegangen og mangelen på medmenneskelighet.

For oss i Verdig eldreomsorg er det uakseptabelt at ektepar som ønsker å bo sammen blir tvangsskilt. Like mye er det uakseptabelt at et eldre mennesker, mot sin vilje blir puttet på tomannsrom sammen med en fremmed den siste tiden av sitt liv.

Dette handler om økonomi,  mangel på vilje og mangel på empati. Jeg vil nesten våge å påstå at det er brudd på våre menneskerettigheter. Det er i alle fall å krenke våre eldre i livets siste fase.

Charles (94) sier lengselen etter kona forverrer helsa. Han vil være hos henne. Hvor vanskelig er det? En seng til, og litt mer ressurser.

Arendal kommune: - Vi opererer ikke med dobbeltrom på langtidsplasser ved sykehjemmene.

Det koster litt ekstra og det er der skoen trykker. I Norge er det dessverre blitt slik at de som vokter og utgjør dagens helsesystem har mistet lojaliteten til befolkningen og lar i altfor stor grad økonomien bli målet.  Ikke middelet.

Verdig eldreomsorg teller snart 72 000 og noen kaller oss nå til og med en folkebevegelse. 


Dette bør være en menneskerett:

1. Retten til enerom
2. Forbud mot at ektepar som ønsker å bo sammen på sykehjem skal tvangsskilles. 

Vi mener begge deler er nedfelt i disse forskriftene:
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/1988-11-14-932


Eller er forskrifter bare tull?

Hva med Verdighetsgarantien?

https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-11-12-1426

Ingen som ikke vil skal dele rom med en fremmed på sykehjem, og ektepar skal ikke tvangsskilles.

Hjelp oss ved at du sier fra når slike ting forekommer slik at hele Norge får se. Vår mailadresse er verdeldreomsorg@gmail.com. Enten du er pårørende eller pleier, vil være anonym eller ikke. 

Det er nok nå. Dette er to konkrete ting vi faktisk må kunne forvente fra kommunene. 

Så håper jeg Arendal kommune tar til fornuft og gir Charles og Gunvor en verdig avslutning på livet.


Trine Jaksland Graff 
Sykepleier og administrator på siden Verdig eldreomsorg 

Stopp!

Du hastar forbi
ser på meg, smiler

Eit slikt
"Å - eg skulle så gjerne
ha stoppa"-smil

Visst forstår eg
eg som sit her

ventar

ikkje akkurat
på jula

Eg ventar
på noko som
ingen anar kva er

Eg kan ikkje
laste deg
du har så mange ...

Og, presangene
som dei snart
kjem med no ...

Kva om dei hadde
gitt meg litt meir
av si eiga tid?

Eg veit
av erfaring
at når eg er borte
seier dei

"Vi skulle ha spurt
henne om dette
ho hadde nok visst"

Så STOPP
før der er

for seint.

Rune Olstad

Adventstanka fra en gammel mann

Han sitter og minnes

den tida som var –

Ei tid som forsvant

Hvor ble den vel av

Ei kone, små barn 

og en heim

Der sleit de så smått,

 men det gikk,

og den lønna de fikk

var  små barn som voks tel, 

 dem skikka seg vel

   *

Og de to sto sammen,

I smått og i stort

Og sendte en

takk til Vårherre

for alt de fikk gjort

 

    *

Nu sitt han aleine -

Ho reiste jo først,

Og minnes ei jul,

      *

Han nikka til «søstra»

som legg han til sengs,

Så kneppe han hender`n

Og ber…..

Han ber om at ungan og alle de små

Skal leve og ha det så godt –

Og alle som streve i krig

på vår jord,

Mått` de finn et ly , om aldri så smått

La vi som har alt, bli litt

flenkar å del, og lær oss å se

Det som skjer –

  *

Slik ber han,

Og sovna,

Og venta på jul

Den gamle fra tida som var…..

(inger e. solem)

Tung tids tale

Det heiter ikkje: eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.


Alt du kan løfte av børa til bror din,
Må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!


Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne
at du er varm!


Halldis Moren Vesaas