søndag 27. desember 2015

- Har byråkratiet fått for stor makt?


 Av Tom Rodell Marthinsen.

Jeg er så utrolig lei av lese saker i media, som forteller om manglende omsorg og tilbud, til enkeltmennesket. Det være seg gamle fru Hansen, som ikke har annen diagnose enn ”gammel”, men som blir nektet sykehjemsplass fordi hun er ”for frisk” – eller ”40 år gamle Ola”, som har fått en alvorlig sykdom og skal dø fra barna sine.

Forstå meg rett: Jeg synes det er bra at media griper fatt i sakene som kommer etter tips fra ildsjeler, men jeg hater det faktum at ildsjelene må ty til media, før samfunnet våkner og engasjerer seg. Hvordan er det mulig at ”ingen” i systemet, ser behovene til gamle fru Hansen, eller Ola ? Hvorfor må vi få media på banen, før sakene løser seg ? Vi skal være glad for at fornuften seirer, gjennom media, - men det burde vært unødvendig å kjempe for en sak som ”alle er for”....




Politikerne får ofte skylden, når dårlig, eller manglende, omsorg dukker opp i nyhetene. Men er det egentlig bare politikernes feil, at gamle fru Hansen ikke får et tilbud som er tilpasset henne?  Hva med de menneskene som jobber i administrasjonen, og skal presentere forslag til vedtak ? Får politikerne fullt innsyn og oversikt over hva som er følgende av vedtakene ?, eller blir ordene pent pakket inn, slik at politikerne ikke helt får forutsetningen til å forstå hva hvert enkelt vedtak vil få som følger ?

Under saken om den foreslåtte nedleggelsen av en tredjedel av sengeplassene ved Lindrende enhet i Oslo, opplevde jeg hvilken makt byråkratene egentlig innehar, og hvilke følger det kan få for enkeltmennesket, at administrasjonen ikke jobber for det beste til pasienten – men til det beste for ”sitt eget system”.... Dette var en sak som administrasjonen i Oslo Kommune skulle ”kjøre gjennom i det stille”. Personalet på Lindrende enhet fikk beskjed om at ”sånn kommer det til å bli, og det var lite eller ingenting personalet kunne gjøre, for å opprettholde sengeplasser for de døende”. Nå skulle 1/3 av sengene bli omgjort til langtidspasienter, med bakgrunn i at etterspørselen etter sengeplasser for døende var for liten. 

Fredag den 13.november fikk jeg tips om denne saken, og som webansvarlig for Hospiceforum Norge, valgte vi som organisasjon å offentliggjøre administrasjonens planer, og kjempe med nebb og klør mot dette ”vedtaket” som forelå i Sykehjemsetaten i Oslo Kommune. Med god hjelp av blant annet siden ”Verdig eldreomsorg”, ble innleggene vi skrev om denne saken videreformidlet til over 150 000 mennesker, på sosiale medier. Jeg skal gjøre denne historien kort: Vi sendte mail til alle bystyrets medlemmer i Oslo, og informerte samtlige om saken som administrasjonen hadde jobbet med. 




INGEN av de politikerne som svarte tilbake, var klar over at administrasjonen jobbet med å kutte tilbudet på Lindrende enhet. Ingen av politikerne ønsket å nedlegge denne avdelingen med x antall sengeplasser. De så helt klart behovet for en slik avdelingen i hovedstaden. Hospiceforum Norge ble invitert til et møte med byråden i Oslo, Inga Marte Thorkildsen. Vi hadde et klart mål for dette møtet: Å stoppe administrasjonens forslag til nedleggelse av sengeplasser for døende. I dette møtet la vi frem vår oppfatning om hvorfor etterspørselen etter sengeplasser har vært ”for lav”. De opplysningene vi ga byråden, var helt ukjent for politikerne, og byråden var ganske sjokkert over de opplysningene vi kom med. Hun ønsket å sjekke opp disse opplysningene, for å se om det kunne stemme. Vi visste selvsagt at de stemte, og ga byråden noen dager for å sjekke opp alle opplysningene. 

Resultatet ble, som alle vet, at byråden gikk inn og instruerte administrasjonen om å stoppe alle planer om nedleggelse, samt å tilbaketrekke de oppsigelsene av stillinger som allerede var sendt ut fra administrasjonen.

Gjennom arbeidet med nevnte sak, møtte vi ikke på en eneste politiker i Oslo, som var enig med administrasjonens forslag til vedtak. Det kom overraskende på samtlige politikere at man skulle redusere plassene på Lindrende enhet. Vi ga enkelte politikere i Oslo en mer dyptgående informasjon om saken, noe som igjen førte til at disse politikerne kom med konstruktive forslag i politiske møter, til hvordan man kunne øke etterspørselen etter sengeplassene. Vi visste at vi hadde en god sak, og en ærlig sak, og hadde hele tiden en god magefølelse på at denne kampen kom vi til å vinne.

Hva kan vi lære av denne saken ?
En ting er at det beviser at det nytter å kjempe. En annen ting vi kan lære ut av en slik sak, er at de ansatte, organisasjoner og interessesider på Facebook, kan komme langt i saker, om de kjører en ærlig agenda.

Politikerne får den informasjon som administrasjonen synes er nødvendig, for å komme frem til et ”ønsket vedtak” fra administrasjonens side. Måten administrasjonen presenterer forslaget til politikerne, trenger ikke alltid vise hele sannheten, og der har vi som ildsjeler en jobb å gjøre. Har man gode argumenter, så er politikerne villige til å høre. Det krever selvfølgelig at vi som ildsjeler setter oss godt inn i saken, og ønsker å samarbeide med politikerne for å komme frem til en best mulig løsning. Vi kan ikke alltid forbanne oss over manglende vilje hos politikerne, hvis vi ikke vet hvilke informasjon politikerne får fra sin egen administrasjon. 

Helsebyråkratene har en oppgave: Å fullføre de planer som politikerne vedtar. Det er ikke slik at politikerne må si halleluja til alt som kommer fra byråkratisk hold. Hadde ikke politikerne i Oslo fått de opplysninger som vi gav de i saken om Lindrende enhet, så hadde denne avdelingen hatt færre sengeplasser når nyttårsfeiringen var over. I denne saken, så hadde administrasjonen, med omhu, valgt å gi de opplysninger til politikerne, som passet deres sak best. Den personen som i utgangspunktet skal takkes i denne saken, er personen som tipset Hospiceforum Norge om saken.

Hvis en politiker får informasjon fra administrativt hold, om at pasienter ikke ønsker plass ved lindrende enhet, og at flere sengeplasser står tomme nettopp av denne grunn, så kan man ikke forvente annet enn at politikerne legger ned ”de tomme” sengeplassene. Det er alvorlig at politikerne ikke får den fulle og hele sannhet om bakgrunnshistorien til ”de tomme” sengeplassene. Da har administrasjonen sviktet både de syke, de døende, alle politikerne -og resten av befolkningen i kommunen.

Hva kan vi gjøre?
Når saker om dårlig, eller manglende, omsorg dukker opp i media, er min anbefaling å sjekke ut med administrasjonen som står bak vedtakene som gjøres, fremfor alltid å skyte på politikerne. Helsebyråkratene i Norge sitter på altfor mye makt, i forhold til hva stillingsinstruksene tilsier. Det er riv ruskende galt at byråkrater skal få lov til å bestemme hvorvidt en kommune skal ha et tilbud om Lindrende enhet, eller ikke. Slike bestemmelser må løftes opp til politikerne, og jeg skal like å se den politikeren som sier at man vil redusere sengeplasser for døende mennesker mellom 18 og 100 år. .

Vi må aldri godta at det byråkratiske Norge skal få lov til å tilpasse pasienten til systemet. Dette systemet skal være til for pasientene, og ikke være et system som er tilrettelagt mer for ord som ”produktivitet”, ”etterspørsel” og ”lønnsomhet”.

Vi som privatpersoner, og ildsjeler har en oppgave å gjøre: Å vise byråkratene og politikerne at vi bryr oss. Byråkratene har også en oppgave: Å fortelle politikerne den virkelige sannhet, som ligger bak forslag til vedtak. Politikerne har som oppgave å sette seg inn i alle saker som blir fremlagt fra administrasjonen, men da forutsetter jeg at administrasjonen forteller den hele og fulle sannhet i saken, - noe som vi dessverre ser innimellom at ikke blir gjort.

Administrasjonen i en kommune forlanger ærlighet og lojalitet av sine ansatte. Da må det gå an å forvente at ærligheten og lojaliteten også går motsatt vei. Administrasjonen skal iverksette politikernes ønsker, og sørge for at innbyggerne får en god og verdig omsorg – enten man ”bare” er gammel, eller er døende.

torsdag 24. desember 2015

Foreldre


De to som

ga meg den
største gaven,
de to som ga meg
sjølve livet,
de finnes ikke
her meir.

Ei anna tid,
sleit de i,
streva for
at vi skulle
voksa opp.
Far min, mor mi,
de tok de
tyngste takan,
vi høsta fruktan.
Velsigna være dem.

Slekta -
som følger
slekters gang
 står e
i skyld tel.
De tok børa
av krig, de tok
tak og krumma
ryggen da de bygde
hus og fostra unger,
landet bei rikt,

vi trudde det berre
va vår skyld
at vi bei rike.

så feil vi tok,
det va de som
sleit for at vi
skulle få skole
og "bi tel nå",
De e ikke her meir.

Takk...
og velsigne dem.

(inger e solem)


onsdag 23. desember 2015

Til Flakstad kommune

Hei.

Siden Verdig eldreomsorg  https://www.facebook.com/trijaks/?ref=bookmarks reager på det som skjer med Lilly Johnsen og hennes ektemann. Vi er nå snart 33 000 som engasjerer oss, og dette må vel være toppen av uverdig behandling. Hva med å vise litt fleksibilitet? Litt medmenneskelighet i jula? Oppfordrer dere til å gå inn på siden for å se folks reaksjoner.
Til assisterende rådmann Ole Bakkejord vil jeg si: Gå litt inn i deg selv, tenk deg at det var dine egne foreldre. Dette handler om å sette inn litt flere ressurser, litt vilje og medmenneskelighet. Da er jeg sikker på du kommer til å revurdere denne avgjørelsen.
Vi i "Verdig eldreomsorg" håper og tror dere tar til fornuft, og ønsker dere en riktig god jul SAMMEN med deres kjære. Dette er viktig for oss  ALLE.

Vennlig hilsen Trine Jaksland Graff
På vegne av Verdig eldreomsorg. 

lørdag 19. desember 2015

Eldreomsorg krever fagkompetanse.

Innspill til gruppen «Verdig eldreomsorg»

I Sunndal kommune er det en lang politisk tradisjon å satse på eldreomsorg, og vi har derfor hatt mulighet til å sette fag og kvalitet i førersetet.  Til tross for dette har vi ikke klart å rekruttere nok sykepleiere, og stillinger har stått ledige. For å klare forsvarlig drift måtte vi ty til kortsiktige og dyre løsninger som vikarbyrå.
Vi utførte en enkel undersøkelse blant våre ansatte, det viste seg at flere var interesserte i deltidsutdanning i sykepleie. Dette forutsatte at det lå til rette for lokal gjennomføring og støtte fra arbeidsgiver.
Sunndal kommune ved rådmann og ordfører inviterte høgskoler til et samarbeid for å skape et slikt studietilbud. Høgskolen i Molde viste raskt sin interesse, og vi hadde vårt første møte mai 2015.
Høgskolen i Molde har nå besluttet oppstart av desentralisert deltidsutdanning i sykepleie fra høsten 2016 med 40 studieplasser i samarbeid med Sunndal kommune. Det er åpent for alle å søke, ikke bare ansatte i Sunndal kommune. Det er høgskolen i Moldes regler for opptak som gjelder: http://kvalitet.himolde.no/KS_TJI513
Studiet holder like høy kvalitet som er ordinært studieløp, og man kan søke lån og stipend fra Lånekassen på likeverdig grunnlag. Det er ikke kursavgift.
Det er opprettet egen facebookgruppe: «Desentralisert sykepleieutdanning i Sunndal», hvor det legges ut informasjon fortløpende.
Vi er i full sving med utarbeidelse av studieprogram, informasjonsmateriell, pedagogisk opplegg. Den lokale forankringen er viktig; mest mulig praksis og aktivitet skal foregå i kommunen.
Sunndal kommune mener det er viktig å satse på kompetanse for å utvikle trygge tjenester som pasienter og brukere opplever som gode.

Britt Iren Bæverfjord 
Sykepleier og rådgiver 



torsdag 17. desember 2015

I hopes

"Høll rundt mæj
- gi mæj en klæm
Læ mæj kvile huggu mitt innått bringa di
- dæ æ det nærmeste je kjæm

Å stå åleine æ tongt
- en blir så slitin ta slikt
- kjæm nesten itte tæll hækten att
En næva som høll
- to øuer som glåmer
Je fløtt itte blikket mitt je da
- å itte slæpp je take i nævan din hæll
- før je treng varmen din
- å du treng varmen min

Læ mæj kvile huggu mitt innått bringa di
- dæ æ det nærmeste je kjæm ❤️"

Heidi Anita Dahlén



søndag 13. desember 2015

Ingen har tid

Dei gjer nok
så godt dei kan
dei som jobbar her

Du sit og gret
på venterommet
til det ingen veit
noko om

Det er nok
ikkje lenge no
tenkjer du

Du er redd
skulle så gjerne hatt

Ja, om ikkje anna
enn ei hand
å halde i

Dei smiler til deg
eit fortvila
"Eg skulle så gjerne"-smil
i det dei hastar vidare.

Når dagen er omme
er det kanskje

ikkje berre du som gret.


Rune Olstad



mandag 7. desember 2015

Sykepleier og medmenneske.

Det jeg nå vil fortelle om skjedde for noen år siden på avdelingen der jeg jobbet. Det er så mye snakk om effektivisering, pleiere blir pålagt flere og flere oppgaver som ikke er pasientrettet og jeg lurer på hva de som bestemmer egentlig forstår, eller ønsker å forstå.


Da jeg utdannet meg, først til hjelpepleier og så til sykepleier var helhetlig pleie noe det ble lagt stor vekt på. Vi skulle ikke bare se sykdommen men mennesket bak sykdommen. 
Nettopp her følte jeg at noe av min egnethet som pleier lå, jeg skaper lett tillit og folk stoler på meg. Det er et godt utgangspunk. 
Med dette innlegget ønsker jeg å formidle hvorfor omsorg tar tid, viktigheten av omsorg og hvorfor stoppeklokkesystemet og effektiviseringshysteriet bør være bannlyst i norsk helsevesen. 

Damen som kom til avdelingen vår hadde langtkommen lungekreft og det var ingenting mer de kunne gjøre for henne. Hun skulle kun ha lindrende behandling. Hun var gift og hadde to voksne sønner.

Jeg leste godt alt av opplysninger fra sykehuset før jeg gikk inn til henne. Hun var alene. 
"De forstår ikke at jeg skal dø" var noe av det første Agnes sa til meg. Når jeg får en slik betroelser kan jeg ikke haste videre. Jeg satte meg ned hos henne og tok meg tid. 
Jeg fortalte hvem jeg var og spurte om jeg kunne gjøre noe for henne. Hun ville gjerne jeg skulle snakke med sønnene og mannen. "Det er slitsomt å late som om jeg tror jeg skal bli bra når jeg vet jeg snart skal dø" sa hun. Der og da forsto jeg at jeg hadde fått en utrolig viktig oppgave. 

Jeg har ofte opplevd at pasienten og deres pårørende vil skåne hverandre. Ingen nevner ordet døden, og det ligger en slags falsk stemning mellom dem. Mitt arbeid blir da og få de ned på "samme plan". Da først kan de møte døden sammen på best mulig måte, tenker jeg.

Agnes ville ikke selv være med i dette møte, så jeg traff familien hennes sammen med legen på avdelingen. Han informerte dem om hennes situasjon.
Det kom frem at de forsto at hun skulle dø men de ville ikke la henne skjønne det. Jeg fortalte deretter at Agnes hadde bedt meg fortelle dem at hun visste hun skulle dø. Tre menn så på meg med store øyne. "Ja, hun synes det er vanskelig å late som om hun tror hun skal bli bedre når hun vet og føler at døden nærmer seg", sa jeg.
"Hva gjør vi nå?" spurte den ene sønnen. Jeg ble spurt og da svarte jeg det jeg trodde. Jeg sa at de bare skulle være der for henne. Ofte blir ting mye lettere når alle forstår og vet. 

Slike møter gjør noe med meg som pleier og medmenneske, og det jeg håper er at alle kan forstå hvor viktig det er å bruke tid på dette.

Agnes og familien kom nærmere hverandre etter dette. Barnebarn og familie kom på besøk og Agnes tødde faktisk litt opp i en kort periode. En dag ville hun snakke med meg om noe viktig igjen. Den dagen hadde jeg dårlig tid så jeg spurte om vi kunne prate dagen etter, og slik ble det.

Den dagen ble jeg bedt om å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Hun sa hun har fått stor tillit til meg og hun følte at jeg virkelig brydde meg. Ikke bare som pleier men som medmenneske. Så spurte hun om jeg kunne skrive to brev for henne. Brev som skulle åpnes når hun var død. Et hvor hun beskrev hvordan hun ville ha sin begravelse, og et var en tale hun ville presten skulle holde i begravelsen.
Selvfølgelig svarte jeg ja. 





Det som nå skjedde mellom oss får meg fortsatt til å felle tårer. Agnes dikterte og jeg skrev. Hvilke sanger, farger på blomster og hvordan begravelsen skulle være. Deretter var det talen. Hun gråt og jeg gråt, og det var så naturlig og også så godt. "Nå kan jeg endelig hvile", sa hun.
Ja, jeg er sykepleier men jeg er også et medmenneske. Jeg kan aldri bli en "fjernstyrt robot" som ikke ser mennesket som ligger eller sitter der, som går etter klokka og aldri har tid. Jeg er stolt av yrket mitt nettopp fordi jeg ser hvor viktig det er både for pasientene og pårørende at jeg virkelig ser dem.
Det å forstå også det som ikke blir sagt er en av våre viktigste oppgaver som pleiere.

Jeg håper mange leser dette og kanskje forstår litt bedre. Kanskje ser at avdelinger ikke bør nedbemannes men heller styrkes, både med hensyn til kompetanse, faglighet og hjertelighet. Ansett noen til å gjøre oppgaver som ikke er pasientrettede, avskaff noe av den unødvendige dobbeltdokumentasjon og la oss pleiere heller få gjøre det vi er gode på. Nemlig å gi helhetlig pleie til pasientene.

(Alt er anonymisert) 


Trine Jaksland Graff 
(sykepleier og administrator for "Verdig eldreomsorg")

onsdag 18. november 2015

Vil stenge 1 av 3 sengeplasser ved den lindrende enheten i Oslo.


Hospiceforum skriver:
Vi øker nå presset mot Sykehjemsetaten i Oslo, som vil stenge 1 av 3 sengeplasser ved den lindrende enheten i hovedstaden. I morgen offentliggjøres budsjettplanene for det nye byrådet i Oslo. Den siste uken har vist at tusenvis av mennesker krever at planene stoppes, etter at vi avslørte nyheten om kuttet, sist fredag.


Henrik Meland, direktør for samfunnskontakt:
Lindrende behandling

Det er bydelene som fatter vedtak om sykehjemsplass. Både korttidsplass og langtidsplass. Sykehjemsetaten i Oslo stiller plasser til rådighet basert på bydelenes vedtak. Bydelene kjenner sine pasienter og sitt tilbud best. Bydelene bestemmer om pasienter skal ha hjemmetjenester, korttidsopphold eller har behov for plass på sykehjem resten av sitt liv. Sykehjemsetatens finansiering fra Byrådsavdeling for eldre, helse og sosiale tjenester, tilsier at etaten skal ha et belegg på 98 prosent på langtidsplasser og 96 prosent på korttidsplasser. Et lavere belegg fører til at etaten går med underskudd. Etaten har i budsjettet fra avgått byråd, nærmere 50 millioner kroner mindre til drift i 2016.

Hvert år dør nærmere 2.000 innbyggere på Oslos sykehjem. De fleste dør på et langtidssykehjem. Erfaringene viser at pasienter ønsker å dø på det sykehjemmet de har hatt som sitt hjem i flere år. Oslo kommune har derfor kompetanse i lindrende behandling, pleie og omsorg ved alle sykehjem. Dette er et område som Sykehjemsetaten har arbeidet med å styrke i flere år. Blant annet gjennom prosjektet «Som ringer i vann» og samarbeid med landets fremste fagmiljø på Oslo universitetssykehus og på Lovisenberg Diakonale Sykehus. Det er en eller to sykepleiere på hvert sykehjem som har et spesielt ansvar for lindrende behandling og opplæring. Dette arbeidet er ytterligere forsterket fra i høst. En av etatens ansatte som tidligere har vært med på å bygge opp, Hospice Lovisenberg, jobber nå på fulltid med å styrke sykehjemmenes kompetanse innen etikk og lindrende behandling.

Sykehjemsetaten har også en egen spesialavdeling for lindrende behandling. Dette er faglig dyktige ansatte som behandler pasienter med store smerter i livets siste fase. Denne spesialavdelingen har en bemanning som er ca 60 prosent høyere enn det som er vanlig for en ordinær langtidsplass. Plassene på lindrende er korttidsplasser som skal brukes til pasienter som trenger mer avansert lindrende behandling enn en vanlig sykehjemsavdeling skal kunne tilby. Det er ikke meningen at pasienter skal overføres fra andre avdelinger dit, for å dø, fordi lengtidssykehjemmet skal håndtere situasjonen godt.

Bydelene fatter vedtak om korttidsopphold for de som skal behandles på lindresde avdeling. Sykehjemsetaten har i flere år tilbudt bydelene 16 plasser, som har vært fordelt på to sykehjem. I 2015 ble disse samlet på Akerselva sykehjem for å sikre et godt fagmiljø. Det var etter anbefaling i en kartleggingsrapport som ble gjennomført av en lege tilknyttet den ene lindrende spesialavdelingen.

En gjennomgang av belegget på lindrende avdeling, viser at det i 2013 og 2014 har vært et belegg på henholdsvis 71 prosent og på 59 prosent. Tallene for 2015 viser også et lavt belegg. Sykehjemsetaten har tatt initiativ over flere år for at bydelen skal bruke flere lindrende plasser. Det er blant annet sendt ut informasjon i forbindelse med bestilling av plasser for 2016 og opprettet en ny prøveordning som innebærer at fire bydeler har fått tilbud om å kjøpe lindrende plasser på forhånd (en bloc). To bydeler har valgt å gjøre dette og vi håper det vil øke belegget framover. Samtidig er det viktig å sikre at det er de rett pasiente bydelene legger inn på lindrende avdeling. Det er også planlagt ytterligere informasjonstiltak og besøk til bydelenes bestillerkontor i 2016.

Ved inngangen til 2016 er beklageligvis realiteten at mange senger står tomme hver dag. Fem tomme senger i snitt hver dag koster 6,25 millioner kroner i året fordi det er ansatte på jobb som skulle behandlet og gitt omsorg til disse pasientene. Dette er en situasjon som har vært gjeldene i flere år. Etaten mener disse 5 tomme sengene bør brukes til andre pasienter.

Sykehjemsetaten har derfor besluttet å justere antall lindrende plasser fra 16 til 11. Dette berører ikke pasienter som er på lindrende enhet, ettersom det er de tomme sengene som fylles med ordinære sykehjemspasienter. Dette vil være pasienter med et sykdomsbilde som gjør at de vil passe godt inn på avdelingen. Det er et resultat av at bydelenes etterspørsel etter lindrende plasser over flere år har vært vesentlig lavere enn det antall plasser Sykehjemsetaten har stående klare. Etaten ønsker å gjøre om ubrukte plasser og bemanningen, til ordinære langtidsplasser. Dersom bydelene endrer praksis og etterspørselen etter lindrende plasser øker, kommer etaten til å øke antall lindrende plasser til det som er bydelenes behov.

Etaten informerte tillitsvalgte i etaten om endringene den 4. november, i etatens Arbeidsmiljøutvalg den 5.november og det ble gitt en orientering på etatens §14f-møte med organisasjonene 17. november.

Oppsummert
Bydelene ønsker færre lindrende plasser til sine innbyggere, enn det Sykehjemsetaten tilbyr.
Etaten har derfor besluttet å justere antall lindrende plasser til det nivået som bydelene etterspør.
Fem lindrende plasser gjøres om til ordinære langtidsplasser for pasienter som passer godt inn i miljøet.
Dersom bydelenes etterspørsel etter lindrende plasser i framtiden øker, så øker etaten antall lindrende plasser tilsvarende gjennomsnittlig etterspørsel.
Det er kompetanse innen lindrende behandling, omsorg og pleie ved alle Oslos sykehjem. Pasienter ønsker å dø der de bor.
Etaten fortsetter arbeidet med å informere bydelene om det lindrende tilbudet. Målet er at bydelene øker sin bruk av disse plassene.

Her er videre diskusjon på siden til Hospiceforum:

Hospiceforum Norge Kort svar til Henrik Mevold: Vi er grunnleggende uenig i at det ikke er behov for plassene. Årsaken til at etterspørselen ikke er stor nok, er at enkelte bydeler ikke sender pasientene grunnet finansieringssystemet dere opererer med internt i kommunen. Vi mener at politikerne i Oslo må se på denne saken, og være forsikret om at de også sitter på alle opplysninger på "hvorfor det ikke er etterspørsel"... Vi setter store spørsmålstegn på hvorfor personalet ved lindrende enhet ikke ble tatt med på prossessen, da disse også sitter på mye informasjon om henvendelser om ønsket plass ved lindrende enhet. Du sier også "hvis" etterspørselen tar seg opp, vil dere "justere opp" plassene på lindrende. Hva skjer da med de 5 langtidspasientene som allerede har fått plass på avdelingen - om deres syn vinner frem? Innfører dere køyesenger ? Denne beslutningen er tragisk for alvorlig syke i Oslo, og vi krysser fingrene for at politikerne omgjør vedtaket, selv om de til nå virker å leke gjemsel. Personalet ved den lindrende enheten, håper også på hjelp fra politikerne da de heller ikke er enig med Sykehjemsetaten om "manglende behov og etterspørsel". Å kutte ned på antall sengeplasser på lindrende enhet er kun spørsmål om økonomi, og skyldes IKKE mangel på behov, Nå må Oslo`s politikere våkne !
LikerSvar13 tRedigert
Henrik Mevold Hei. Det er ikke Sykehjemsetaten eller ansatte på den lindrende avdelingen (de er Sykehjemsetaten de også) som bestemmer etterspørselen. Her hjelper det ikke å være uenig med de som leverer plasser som bydelene mener det ikke er mer behov for. Dagen økonomiske modell er ikke slik at man skal ha tomme plasser. Det er den vi må forholde oss til. Vår jobb er å drifte i tråd med de politiske føringene som blir gitt og vil selvfølgelig levere en plassammensetning ut fra dette.
LikerSvar3 tRedigert
Hospiceforum Norge "Dagens økonomiske modell er ikke slik at man skal ha tomme plasser" : Behovet for plasser i Oslo er enormt. 50-60% får avslag på Hospice Lovisenberg. Hvor blir de søknadene av ? Det er "dagens økonomiske modell" som er gjør at senger står tomme. Da må man gjøre noe med denne modellen, istedet for å fjerne senga !



søndag 15. november 2015

Et forslag til hvordan kommunene kan spare uten at det går utover eldreomsorgen.

I dette innlegget kommer jeg helt sikkert til å provosere mange, men nå er jeg selv veldig provosert. Etter å ha lest innlegget om en dame på 90 år som bor i en blokkleilighet alene. Hun har plager etter to armbrudd, samt hjerteoperasjon og hofteoperasjon. Men heretter får hun hjemmehjelp kun én gang i måneden.

Mener kommunen og politikerne det er nok at en dame på 90 år får vasket sin leilighet en gang i måneden? Er det noen som bare vasker toalett og kjøkken en gang i måneden? Hvor ofte blir offentlige kontorer og lokaler vasket?

Her mener jeg kommunene kan spare mye. Hvis eldre mennesker på 90 år, ifølge kommunen bare behøver vask en gang i måneden kan det vel ikke være nødvendig med vask på offentlige kontorer mer enn et par ganger i måneden. Resten kan vel de ansatte ordne selv. Tørke litt støv, mopper litt og ta med seg søpla når de går. Gratis trim og de vil spare kommunen for store summer, som de heller kan investere i eldreomsorgen. Hva tenker dere om det?

Dette har blitt en dagligdags ting for oss pleiere på sykehjem. Ingen som vasker hver dag der og jeg har ofte både vasket toaletter og gulv. På pasientrom som har vært slik at jeg synes det har vært en skam. Hvis vi som pleiere kan bli pålagt alle disse "ekstrajobbene" kan vel også ansatte på offentlige kontorer gjøre det samme tenker jeg.

Hygieniske forhold er vel mer viktig hos syke og pleietrengende mennesker enn på offentlige kontorer?  Eller er den ikke? Det går an å bruke plastovertrekk når en beveger seg inn på et offentlig kontorer eller inne på rådhuset i kommunene. Innføre skofri sone. Og kanskje de oftere kan ha hjemmekontor.

Videre kan jeg oppfordre de som jobber i kommunene til å betale eller ta med seg mat og kaffe til forskjellige møter. Det er vel ikke verre det enn at pårørende flere steder må betale for en kopp kaffe når de kommer på besøk til sine på sykehjemmet. Eller der man skal spare på maten til de eldre på sykehjemmet, som spiser lite og har dårlig matlyst fra før.


Jeg lurer på hva disse innleide økonomene/ konsulentene egentlig ser etter når de skal spare inn i en kommune. De spør i alle fall ikke oss som jobber med og hos de eldre. Det går alltid utover de som har minst fra før, og de som sier minst og er svakest på mange måter.
Hva skjer med ledere som kan forsvare slike ting på en glatt og overflatisk måte i avisene og media. Vet de egentlig hva de snakker om når de sier at "Ja det var forsvarlig..." eller er det bare innlærte fraser som kommer ut

Jeg vet dette er satt på spissen, men det jeg ønsker å få frem er hvor lett det er å innføre sparetiltak i eldreomsorgen. Hos de mest sårbare, og de som ofte ikke tar til motmæle. Tenk dere hvilke ramaskrik det ville blitt hvis noe av det jeg har skrevet over ble innført. Da hadde folk trodd det var aprilsnarr.


Hvorfor må de eldre tåle alt? Er det ikke på tide å bevilge mer penger til eldreomsorgen?
Jeg mener også det burde være likt for eldre i alle kommuner. Alle eldre i Norge bør få en verdig eldreomsorg, med omsorg, pleie, trygghet og god mat. Det er på tide å finne andre måter å spare penger på, på tide å behandle våre eldre med verdighet og omsorg slik at den siste tiden deres blir så god som overhodet mulig.





fredag 13. november 2015

Firbeint besøk i bofellesskap og helsetun

Det hele begynte som en spøk tidlig på høsten fra ei venninne av min søster, som også jobber i helsevesenet. De snakker og sykehjemskatten eller sykehjemshunden så hvorfor kunne vi ikke ha en sykehjemshest? Søsteren min sa:" ja da kommer vi". Flere lo av dette påfunnet. Vi kunne vel ikke ta med en hest inn på et sykehjem ?? Det var nok ingen som trodde særlig på oss da vi snakka om dette. Men vi satte vi en dato og sa at da kommer vi. Vi fikk tilbakemelding fra ledelsen at vi bare kunne komme. De eldre som bodde på Fosslia, som plassen heter gledet seg masse. 

Vi trappa opp med minishetlandsponnien som heter Yade på sine 170kg. Vi gikk inn ytterdøra til boligen, og jeg skal si øynene deres ble store da de så hva som kom trampende inn i stua. Vi ble tatt godt i mot med mye smil å glede fra de eldre. 

Det var en mann som satt i leiligheten sin og ikke trodde at det var en hest på stua. Vi fikk en kommentar fra den eldre mannen som sa at "å lyge meg full det klarer dere ikke". Så da endte det med at vi tok ponnien med inn til denne eldre mannen. 
Det er ikke hver dag man får en hest inn på soverommet. Vi var innom alle de 4 boligene og alle leiligheter på bofellesskapet på Fosslia, og det å se så mange eldre lyse opp var helt utrolig.

Siden den første gangen har vi vært på besøk i de samme boligene en gang til. Vi har også vært på Vikhammer helsetun en gang, og der ble vi tatt like godt i mot av de eldre. Eldre som har vært sengeliggende pga. sykdom og som de ikke hadde sett ett smil fra på lenge, lyste opp. Tydelig glade for å få besøk av den lille hesten. Vi tok heisen med hesten mellom etasjene. Dette lever vi lenge på var det flere som sa,  og noen sa de tenkte tilbake på de gode minnene fra da de hadde hest på gården.
Vi  blir utrolig rørt at å se gleden blant de eldre når vi drar rundt.
Planen er å ta en tur til på både Fosslia og Vikhammer før jul. Vi har også fått flere etterspørseler om å komme til andre plasser. Vi gleder oss, og kommer til å fortsette med dette.

Mvh Kristin


mandag 7. september 2015

Å bygge kultur for medvirkning og aktiv omsorg på sykehjem

Blaker aldersheim ligger idyllisk til ved Glomma i Sørum kommune. 
Aldershjem i navnet, sykehjem i praksis. Virksomhetens visjon er: «Med fokus på livskvalitet i et miljø preget av trivsel, trygghet og tillit».
Her vil jeg fortelle om hvordan virksomheten gikk fra å ha et høyt sykefravær hos personalet og et tilsvarende lite aktivitetstilbud for pasientene, til et lavt sykefravær hos personalet og et variert og godt aktivitetstilbud til pasientene. Som virksomhetsleder hadde jeg en tanke om hva som skulle til for å øke nærværet, samt komme pasientene til gode: Skape lojalitet til hverandre og arbeidsplassen, og å skape stolthet over eget arbeid.
Det koster i overkant av 500 000 kr å drifte en plass på Blaker aldersheim. Dette er et lavt beløp og som de fleste sykehjem hadde det selvfølgelig vært ønskelig med mer personal og en mer romslig økonomisk ramme, men det er ikke vår virkelighet, så utfordringen var å bli mer effektive uten å måtte smøre omsorg tynt utover. Ved å jobbe strategisk, målbevisst og tenke litt utenfor boksen ble det mulig.

I 2013 valgte vi å ha fokus på verdier og holdninger. 
Vi tok utgangspunkt i kommunenes verdier og spurte oss selv; Hva betyr denne verdien for meg, og hva betyr den for vår virksomhet? Hvordan ønsker vi at andre skal oppfatte oss? Vi opprettet grupper på tvers av profesjoner og stillingsstørrelser, og disse møttes hver måned for å utveksle tanker, erfaringer og ønsker.  Parallelt med dette var vi en del av et nærværsprosjekt i kommunen, og i den forbindelse satte vi i gang med en rekke tiltak for å øke nærværet ved virksomheten. Tiltak innen sykefraværsoppfølging, tilrettelegging, trivsel og samvær, ansvar og medbestemmelse over egen arbeidsdag ble iverksatt.
Hvem har ikke opplevd å starte ny på en arbeidsplass, med eller uten fagutdanning, og sett en mengde ting man kunne gjøre på en bedre måte? Dessverre blir man, nesten umerkelig, sosialisert inn i det miljøet som er eksisterende, og man gjør den gjeldene kulturen til sin egen. Gjennom hele året jobbet vi med dette. Vi måtte stå ansikt til ansikt med våre egne holdninger, våre rutiner, vår måte å kommunisere på og vår kultur.
Målet med arbeidet var ikke å henge opp en plakat med fine ord, men å bruke god tid til reflektere over egne verdier, egen praksis og således å skape en felles forståelse for hva kommunens verdier betyr for oss; «Slik ønsker vi å ha det, og dette står vi for». Å skape lojalitet blant ansatte i turnus, og med mange deltidsstillinger, er en utfordring, men i løpet av året ble vi godt kjent med hverandre og lojaliteten til både hverandre og arbeidsplassen kom på plass.

Fokusområdet for 2014-2015 ble «Livskvalitet» og «Livsglede».
I beste tanker om «lojalitetsbygging og trivsel på jobben» ble alle fast ansatte invitert til seminar på Rømskog Spa & Resort. Der ble de møtt av påstanden «De største taperne bor på sykehjem»! Noen ble forvirret, andre kanskje litt såret og sinte. Forståelsen for påstanden kom når vi snakket om alle tapene våre beboere har opplevd. Alt fra tap av roller når de f.eks ble pensjonister, så tap av venner og kanskje ektefeller. Så kommer tapet av helse, og når helsen er blitt så dårlig at de får innvilget plass på sykehjem kommer et av de største tapene. Når de trer inn over dørstokken på sykehjemmet med vedtak om langtidsplass, taper man i stor grad retten til å bestemme over eget liv. Ikke fordi noen ønsker å frata dem denne retten, men det er ingen tvil om at et liv på institusjon er preget av rutiner. Man spiser til faste tider, man dusjer på spesielle dager, man får nødvendigvis ikke beholde sine hobbyer,  og i løpet av noen få dager har man tilpasset seg institusjonens rutiner og døgnrytme. Man mister litt av seg selv og er blitt en av mange pasienter.

Med utgangspunkt i verdighetsgarantien fikk alle ansatte en case som skulle besvares. Vi valgte at ansatte skulle bruke sin egen mor når denne ble besvart. Hvordan skal mor ha det hos oss? Hvordan ønsker vi at mor skal bli tatt i mot hos oss, hvordan vil vi bli møtt som pårørende? Hvilke aktiviteter vil mor sette pris på, når vil mor spise, når vil hun stå opp o.s.v
Ansatte fikk en måned på å besvare casen, og svarprosenten ble 100 %. En arbeidsgruppe var allerede nedsatt og fikk som oppgave å kategorisere alle svarene. Med tanke om at de ansatte har mødre i alle aldre kom det forslag på mange tiltak.

I tillegg ble fokusområdet presentert på beboerrådsmøte hvor også pårørende er velkomne. Vi hadde også pårørende- og brukerundersøkelser som sa noe om hvordan man ønsket at tjenestetilbudet skulle være.
Det var ingen tvil om at vi hadde en stor jobb foran oss. Vi startet med å utarbeide en døgnrytmeplan som var tilpasset ønsker fra pasienter, pårørende og ansatte. En ny velkomstmappe til nye pasienter ble laget, både for at nye pasienter og pårørende skulle få god informasjon, men også for at ansatte skulle få informasjon om pasienten via et biografiskjema.

Det viste seg også at pasienter og pårørende var ukjente med hvem som var primærkontakt, så vi satte i gang med et «paprika-prosjekt». Oppgaven var at hver pasient og primærkontakt i samarbeid skulle konkurrere om å få den høyeste planten, største paprikaen og flest frukter på planten. Paprikaene ble sådd i mars og festen med premieutdeling ble holdt i september. Et halvt år jobbet de sammen om plantene. De ble kjent med hverandre, rollene ble hvisket ut og i de fleste tilfeller var pasientene eksperten, mens pleieren ble den som kunne skaffe seg ny kunnskap. En nyttig erfaring for alle parter.

Ernæring ble også en stor bolk i fokusområdet. 
En ting er at god mat og gode måltids-situasjoner i seg selv gir økt livskvalitet, men riktig ernæring og et fullverdig kosthold er viktig for å ha glede av andre tiltak som ble iverksatt i forhold til fokusområdet.  Til vår store forskrekkelse viste det seg at en stor andel av våre pasienter var undervektige, og enda større ble forskrekkelsen når vi fant ut at vår kompetanse innen ernæring var heller dårlig. Arbeidet innen ernæring er i gang, og vi søkte Fylkeskommunen i Akershus om penger for å gjennomføre et prosjekt innen ernæring og fall. Vi har nå fått tildelt 400 000 kr, og vi har ansatt en ernæringsfysiolog som prosjektleder og starter arbeidet i oktober.  Målet er å jobbe med kompetanseheving hos ansatte ved Blaker aldersheim om kostholdets betydning for å fremme helse og forebygge sykdom, utvikle en prosedyre og egnet verktøypakke for at man bedre kan forebygge og behandle underernæring og å lage et undervisningsopplegg hvor man kan videreføre erfaringer om ernæring til andre virksomheter som har eldre som målgruppe j.fr. «Kommuneplan for forebygging og folkehelse».

Så kom vi til begrepet aktiv omsorg.
Ikke hadde vi aktivitør, eller kulturarbeider ved virksomheten, ei heller noen tradisjon for å selv igangsette aktiviteter. Vi hadde en venneforening som arrangerte hyggekveld en gang pr. mnd, Lions kom to ganger i året for å spille Bingo og vi hadde andakt hver annen uke. I svarene på casen, brukerundersøkelser og beboerrådsmøte hadde det kommet utallige forslag til aktiviteter man ønsket at «mor» skulle få.  Vi hadde allerede funnet tid til aktivitet ved å gjøre om på døgnrytmeplanen. Vi startet i det små, med alle de vanlige aktivitetene som vi visste de fleste sykehjem hadde. Bingo ble satt opp en gang pr. uke, Casinoball, stoltrim likeså. En tralle med utstyr til velvære ble kjøpt inn og ble en del av det ukentlige programmet. Så begynte vi å planlegge andre aktiviteter utfra ønskene som hadde kommet frem (en svært så kreativ gjeng av ansatte, pasienter og pårørende hadde mange ønsker), vi måtte se oss om for å skaffe frivillige samarbeidspartnere og vi måtte ha pårørende på lag.

Hva finnes av lokallag og foreninger, og hvem vil stille opp?

Vi hadde seminar for ansatte med  Rolf Nicolaisen, mangeårig kulturleder som Ammerudhjemmet Bo- og kultursenter, for å fortelle om sine erfaringer om kulturarbeid på sykehjem.Vi måtte også legge til rette for å « åpne» virksomheten. De som kommer til oss skal føle seg velkomne, uansett når de kommer og hvem det er som kommer. Sørum kunstforening ble glade for forespørsel om å holde månedlige kunstutstillinger hos oss, og vi fikk ryddet og malt en korridor i rekordfart for å sette i gang.  Nå har vi en ny åpning hver eneste måned og på denne skåles det i Champagne og pølser og lomper går ned på høykant (de som sier det ikke passer sammen, vet ikke hva de snakker om). Alle som vil kan komme for å se utstillingen.Sørum frivillighetssentral ordnet slik at vi fikk besøkshunder hver uke, nå har vi fem flotte hunder som kommer på besøk både på dag- og kveldstid.Vi ønsket å arrangere Pizza- og Quizaften, men dette var vi avhengig av pårørende for å få til. En ting var at de måtte møte opp, en annen ting at de også måtte ta seg av pasienter som ikke hadde besøk. Det viste seg at dette var svært så populært, en hyggelig kveld for både pasienter og pårørende og nå er dette en fast aktivitet. Denne aktiviteten er det dessuten bl.a, virksomhetsleder og enhetsleder som har ansvar for, og vi tror det er nyttig, både for oss, men også for pårørende at vi blir kjent med hverandre.

Vi fikk tilbakemeldinger både fra ansatte og pasienter om at det var for lite kristelig aktivitetVi trodde det holdt med andakt, men nei, de ville ha noe mer. Vi tok kontakt med sokneprest Gro Golimo Simonsen som var mer enn villig til å komme for å ha en hyggestund, med refleksjoner og diskusjoner for de som ønsket det. Dette er også blitt en vel etablert aktivitet.

Det viste seg også at vi hadde pårørende som både kunne spille og synge, og panikken var stor hos meg første gang det var levende musikk i stua som ikke sto på programmet. Hva var dette, hadde jeg glemt at noen skulle komme å spille for oss? Og vi som var opptatt av å ta alle godt i mot. Gleden ble desto større da jeg kom inn i stua og så en pårørende spilte torader for alle sammen.Det viste seg også at vi hadde pårørende som satt i historielaget i kommunen, og både han og andre i laget stilte opp på historiefortellinger.

For å dokumentere og vise frem hva vi fylte dagene med, sendte vi ut et nyhetsbrev til alle pårørende. I dette brevet var det tekst og bilder fra aktivitetene som var utført. I tillegg var neste måneds program lagt ved.

Det kom ønske om at pasientene måtte komme seg mer ut.
Siden det var vinter startet vi med å reise til Lillestrøm på kulturcafe. Dette blir gjort høst, vinter og vår. Som følge er det av og til ansatte som er på tilrettelegging, andre ganger er det frivillige pensjonister, men selvfølgelig tar man også av den daglige bemanningen. Nå er sommeren over og vi har hatt flere fine turer, og igjen har velvillige frivillige stilt opp.Det har vist seg at mange har lyst til å stille opp, begrensningen lå nok mest sannsynlig hos oss selv. Ved å være kreative, inviterende og vise at dette er noe vi setter pris på, er det langt lettere for både pårørende og frivillige å stille opp. Som ansatt vet man at det blir gjort noe godt for pasientene hver eneste dag, og alle gode tilbakemeldinger fra fjern og nær, gjør at det er enda lettere å være kreative i forhold til nye aktiviteter. Og det skal sies; Makan til flotte, kreative ansatte som det er på Blaker aldersheim, det skal man lete lenge etter.Så har det blitt en forandring siden den spede begynnelse i 2013? Ja! Ansatte er friskere. Totalt sykefravær i 2014 var på 2,9 %. Pr. juli i 2015 er det totale sykefraværet 4,6 %, og det er i nedgang. Vi er lojale mot hverandre og vi er så stolte av det vi faktisk greier å få til innen for våre rammer. I tillegg har vi fått mange frivillige og pårørende til å stille opp, og de liker det.Og hvem har størst nytte av alt hva ansatte, pårørende og frivillige sammen får til? Jo, selvfølgelig er det våre pasienter. At arbeidet har gitt økt livskvalitet er vi helt sikre på!


Gunn Kristin Langseth
Virksomhetsleder Blaker aldersheim





tirsdag 1. september 2015

Torgeir Micaelsen. Stortingsrepresentant og helsepolitisk talsmann i AP. På vei mot fremtidens eldreomsorg


Framtidas eldre blir flere, de lever lengre og de har behov for tjenester og tilbud som gjør dem i stand til å leve de livene de selv ønsker. Vi vet at behovene blir større. Men det samme blir ressursene de eldre besitter – i form av helse, utdanning, økonomi og aktive leveår. Framtidas eldre vil stille større krav og bestemme mer selv. Derfor innretter vi vår eldrepolitikk slik at tjenestene i langt større grad tilpasses og skreddersys til den enkeltes ønsker og behov.

Hverdagsmestring og profesjonell hjelp
Arbeidet med å utvikle fremtidens eldrepolitikk må følge to spor: Hverdagsmestring – og profesjonell pleie og hjelp. Det handler om kunnskap og livskvalitet – og dette arbeidet starter i kommunene. Det er der vi legger grunnlaget for gode liv, både for dem som bor hjemme, for dem i omsorgsbolig og for beboere på sykehjem.
Alle ønsker å bestemme i eget liv, klare seg uten hjelp, og å bo hjemme så lenge som mulig. Alle ønsker å fortsatt være en del av, og delta i samfunnet. Og alle har behov for trygghet. En fremtidsrettet eldrepolitikk må bygge på enkeltmenneskets liv, behov, og verdighet.
Derfor skal vi sette inn innsatsen tidlig. Vi skal forebygge, så alle har et best mulig utgangspunkt når de møter alderdommen. Tekniske hjelpemidler, enkle endringer i hjemmet, noen rundt deg som lærer deg å mestre hverdagen på nye måter når sanser svekkes og bevegelsene blir tyngre. Det handler om fellesskap, gjerne på tvers av generasjoner. Og det handler om livsglede.
Når du har behov for det skal du få profesjonell hjelp og pleie. Ingen skal måtte føle utrygghet. Makter vi ikke å skape trygghet og forsvarlighet i eget hjem, må vi endre rammene. Sykehjem, eldrebolig, omsorgsbolig. Fortsatt skal vi tilstrebe at enhver skal få bestemme i sitt eget liv.

2020 er i morgen
Fra 2020 blir vi flere eldre. Planleggingsmessig er det i morgen. Vi kan ikke effektivisere oss ut av den utfordringen – vi må investere for å møte den. Vår jobb nasjonalt er å sette kommunene i stand til å gjøre den investeringen.  Til å ansette nok folk med god kompetanse. Vi må bidra til å utvikle og oppmuntre til å ta i bruk teknologi som skaper trygghet og mestring i eget liv. Og teknologien skal være tilgjengelig for alle.
Enten vi snakker om hverdagsmestring eller hjelp i omsorgsbolig eller sykehjem, skal en møte profesjonelle fagfolk, sykepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeuter, ergoterapeuter, leger. Fagfolk som bruker sin profesjonalitet og kompetanse til å gi trygghet og bidra til gode dager. Men økt kunnskap blant dem som jobber i sektoren er ikke nok. Det trengs også flere til å gjøre jobben. Det handler om nok tid til hver enkelt – og det det handler om at de ansatte skal få tid til å bruke sin kompetanse og sin omsorg på best mulig måte. Da skaper vi de beste rammene for de som trenger og for de som tilbyr hjelpen.

Vi prioriterer felles velferd
Veien mot fremtidens eldreomsorg handler derfor om prioriteringer. Om å utvikle vår felles
velferd i fellesskap, framfor å prioritere skattekutt til de som har mest fra før.
Kommunene kan ikke bære ansvaret for framtidas eldreomsorg alene. Det vil være behov for betydelig statlige løft på finansieringssiden om kommunene skal klare å levere et tilbud til de nye store kullene av eldre som kommer de neste tiårene.

Jobben med å ruste oss for framtiden er nå i gang. Arbeiderpartiet legger nå grunnlaget for fremtidens eldrepolitikk, gjennom vår nasjonale politikk og ute i kommunene. Veien til framtidas eldrepolitikk starter i kommunene For oss handler det om kunnskap og livskvalitet. Derfor vil vi satse på:

1. Ansatte som trives – med rett kompetanse og nok tid
De ansatte er den viktigste ressursen i helse- og omsorgstjenesten. Ansatte med riktig kompetanse og tid til hver enkelt, gir trygghet og verdighet i omsorgen. Derfor må vi ansette flere og videreføre arbeidet med et kompetanseløft for helse- og omsorgssektoren. Da er god kommuneøkonomi helt avgjørende.

2. Utvikle og ta i bruk velferdsteknologi
Et av de viktigste virkemidlene for framtidas eldrepolitikk er velferdsteknologi. Vi vil bruke ny teknologi for å skape trygghet, mestring og selvstendighet i hverdagen. Velferdsteknologi bidrar til å oppfylle ønsket de aller fleste har om å bo hjemme – og den gjør hverdagen enklere på sykehjem.  Staten må bidra til utvikling og risikoavlastning slik at kommunene kan ta i bruk nye løsninger

3. Livsglede og aktiv aldring
Det er viktig for Arbeiderpartiet at alle får mulighet til å holde kropp og sinn i aktivitet når de blir eldre. I fellesskap og på tvers av generasjoner vil vi legge til rette for livsglede og en aktiv alderdom Derfor vil vi øke støtten til den kulturelle spaserstokken og legge til rette for mer fysisk aktivitet for eldre.

4. Bygge ut en god demensomsorg
Arbeiderpartiet ønsker å styrke demensomsorgen. Vi vil at dagaktivitetstilbudene til personer med demens skal bygges videre ut, sørge for et godt innhold i tjenesten og bevilge mer midler til forskning og utviklingsprogrammer.

Vi gjør oss klare til å møte fremtiden i dag. For oss handler det om små forskjeller og store muligheter. Godt valg!

onsdag 26. august 2015

Raymond Johansen, byrådslederkandidat Oslo Arbeiderparti. På tide å prioritere eldreomsorg


Jeg frykter at vi ikke har klart samfunnets viktigste oppgave godt nok til nå. Nemlig å gi eldre en verdig omsorg. Det at vi stadig blir flere eldre legger enda mer press på oss for å sørge for at alle får den hjelpen vi trenger. Jeg tror vi kan få til mye ved å organisere omsorgen smartere. Men jeg skal være helt ærlig på at det også trengs flere penger til flere ansatte, slik at det blir mer tid til omsorg, og en bedre arbeidshverdag for hjelperne.

Ansatte i eldreomsorgen har min dypeste respekt. Det er en selvfølge at vi hører på dem som er ute i felten hver eneste dag. Når de melder om et umulig tidspress, slik som her i Oslo (link http://www.dagsavisen.no/oslo/ansatte-ut-mot-tidspress-1.370405) skal vi lytte. Det er hjerteskjærende å høre som ansatte som sier slik som Atefeh Moradi til Dagsavisen: - Når du kommer inn etter endt dag, tenker du «i dag har jeg ikke gjort en god jobb». Slik skal det ikke være. Vi må bruke flere penger på flere årsverk. Det gir mer tid, til det beste for både de eldre og de ansatte.

Jeg har sagt at vi skal satse på eldreomsorgen. Det er en av våre viktigste saker i valgkampen. Men det er når vi tar over rådhuset at jobben virkelig begynner.  Vi vil ha 500 flere årsverk, en tillit- og tidsreform, kraftig utbygging av dagsentertilbudet for demente og en storstilt satsing på velferdsteknologi.  Vi må ha mer tid og større valgfrihet for de eldre, derfor vil jeg øremerke 1,25 milliarder kroner til framtidas eldreomsorg i Oslo. Finansieringen kommer fra en moderat eiendomsskatt.Dette er tiltakene vi skal innføre:

* 500 flere årsverk i hjemmetjenesten og hjemmesykepleien
Jeg vil styrke tjenesten med 260 sykepleiere og 240 helsefagarbeidere. Dette vil utgjøre en økning på ca. 25 prosent. Dette er sårt tiltrengte årsverk som burde vært på plass for lenge siden. Dersom stadig flere skal ha muligheten til å kunne bo i egen hjem og ha en verdig omsorg, må vi øke antallet ansatte.
* Tid og tillitsreform i hjemmetjenesten
Brukere og pleiere må i langt større grad få bestemme sammen hvordan tiden skal brukes. Både brukerens ønsker og pleierens faglige vurderinger skal legges mer vekt på. Jeg har tillit til at fagfolk og brukere har best kunnskap om egen situasjon.
Vi vil også innføre et brukerstyrt «tidskonto» etter modell fra København. Tidskontoen gir en halvtime ekstra hjelp i uka, som de eldre selv fritt kan disponere over. Denne halvtimen kan også spares opp. Kanskje er det en tur i parken, eller det å gå på kafe som blir muliggjort. Kun fantasien setter grenser.  Jeg har tro på at slike tiltak kan gi mer livskvalitet.
* Et mer variert aktivitetstilbud til demente
Vi vil gjennomføre en kraftig utbygning av kapasiteten og innholdet i dagsentertilbudet for demente som bor hjemme, slik at alle som ønsker det får plass. I dag er tilbudet i Oslo for lite variert, og har ikke nok kapasitet til alle som trenger det. Et dagsentertilbud er livsviktig for å bremse utviklingen av demens og gi livsglede også i en sårbar situasjon.
*Vi må ha en storstilt satsing på omsorgsteknologi
Vi vil gjennomføre et testprosjekt med velferdsteknologi, for å deretter innføre en ny standard for alle omsorgsboliger fra 2018. Muligheten til å mestre og føle seg trygg på å bo hjemme kan forlenges, og man kan få bedre oppfølging og behandling av kroniske sykdommer hjemmefra. Sporingsteknologi kan gi demente pasienter sikkerhet og frihet til å bevege seg utenfor hjemmet.

På TV2 tirsdag 25 august sa en politisk kommentator at det er ”ingen som går i fakkeltog
for en bedre eldreomsorg”. Jeg tror folkets engasjement undervurderes. Det viser også denne bloggen og den tilhørende facebooksiden Verdig Eldreomsorg (link https://www.facebook.com/trijaks?fref=ts. )
Nå har høyresiden styrt Oslo i 18 år. Jeg mener byen ikke har en god nok eldreomsorg. Jeg tror vi kan bedre i Oslo. Hva mener du?

søndag 23. august 2015

Audun Lysbakken fra SV og medlem av helse- og omsorgskomiteen. To ting som er viktig å diskutere i eldreomsorgen: bemanning og stoppeklokker.

Et oppgjør med stoppeklokkene
Det har bredt seg en stillhet over det politiske Norge, en stillhet jeg ikke kan huske å ha opplevd før. Eldreomsorgen har alltid vært en helt sentral del av politisk diskusjon, av det som skjer på Stortinget, i avisene og på TV. Alltid.
Men ikke denne gangen. Denne gangen er det stille. Et av partiene som har snakket aller mest om eldreomsorg driver kampanje mot at Norge skal ta imot flyktninger i stedet. Ikke fordi det er viktigere, men fordi de har latt være å gjøre jobben sin for de eldre. Det er selvsagt Fremskrittspartiet jeg snakker om.
Det er egentlig ikke det politiske spillet som er interessant her, men det er viktig fordi det er der det avgjøres om eldre skal få oppleve flere fagfolk på jobb, mer frihet og gode dager. Derfor er det alvorlig når eldreomsorg først kommer på bordet i valgkampens siste sving.

En fot i bakken
De siste årene har SV tatt ansvar for å få bygget over 60 000 barnehageplasser, et velferdsløft av historiske dimensjoner. Vi har styrket barnevernet. Vi har kjempet for miljøet. Vi hadde statsråder med ansvar for disse saksfeltene i den rødgrønne regjeringen, og er stolt av resultatene. Når det gjelder eldreomsorg mener jeg imidlertid at den rødgrønne regjeringen ikke leverte godt nok, selv om det ble en kraftig økning i antall ansatte i pleie og omsorg i årene vi styrte. Derfor har SV løftet eldreomsorg høyere på vår dagsorden, og ønsker å gjøre en forskjell i kommuner og på Stortinget i årene som kommer.
De siste årene har jeg sittet i Stortingets helse- og omsorgskomité. Jeg har reist rundt i norsk eldreomsorg, besøkt sykehjem og hjemmetjenester, og fått være med hjelpepleiere og sykepleiere på jobb for å få et bedre inntrykk av eldreomsorgen fra innsiden. Det gjøres en fantastisk innsats av flinke ansatte, men problemene er likevel mange. Det er for få mennesker på jobb, for knappe ressurser, en ineffektiv organisering og for mange penger forsvinner i profitt til kommersielle aktører.
SV vil ha en ny kurs. Vi skal ha nasjonal styring av hvordan bemanningen skal være på sykehjemmene, vi skal bruke vikarbudsjettene til å øke bemanningen slik at det blir bedre tid til de eldre. Vi skal stoppe stoppeklokkene som gir ufrihet for eldre, og vi vil gi ungdom en klar beskjed om at eldreomsorgen er en trygg arbeidsplass for framtiden.

Bemanning
Kvaliteten i eldreomsorgen står og faller på bemanningen. Flere folk på jobb gir mer tid og bedre livskvalitet  til de eldre. SV jobber for nasjonale bemanningsnormer både i skoler og barnehager. Nå mener vi at det samme må på plass for våre eldre. Gjør vi ikke det kommer omsorgen til å bli taperen i budsjettkampene. Det er ikke SV villig til å akseptere. Det må nasjonal styring til, hvis ikke får vi ikke likeverdig velferd for alle innbyggere i landet vårt.
Vi hører mange vonde historier om eldre som får nye ansatte hjem til seg hele tiden. Det handler ikke om at de eldre er utakknemlige, eller at de ansatte gjør en dårlig jobb. Det handler om respekt og verdighet. Når livet endrer seg slik at du trenger hjelp til det mest grunnleggende, kan ikke kommunen løpe ned dørene med forskjellige ansatte hver dag.
Mange med hjemmetjenester får hjelp til intimhygiene og lignende som vi andre slipper å involvere fremmede mennesker i. Da kreves det en helt egen respekt fra de som organiserer tjenestene. Når vi hører om mennesker som på kort tid møter mange titalls forskjellige ansatte, da vet vi at organiseringen er for dårlig. Respekten har forsvunnet, systemet er blitt viktigere enn menneskene systemet er til for.
For å bedre situasjonen i sykehjem og eldreomsorgen har vi foreslått i Stortinget at det skal utarbeides statlige regler for bemanning. Til høsten skal forslaget stemmes over, til da håper vi de andre partiene tenker seg om, og etter hvert blir med. I mange kommuner er det mulig å øke bemanningen allerede nå. I eldreomsorgen er sykefraværet høyt og vikarbudsjettene store. Om kommunepolitikerne tør å flytte penger fra vikarbudsjettene, og heller ansette  flere i faste og fulle stillinger, kan vi øke bemanningen. Da får vi bedre livskvalitet  for de eldre, og bedre arbeidsforhold for de ansatte.

Stoppeklokkene
Ingen dager er like i menneskers liv. Slik er det når jeg står opp om morgenen, kler på unger og forbereder dem til barnehagen. Den ene dagen kan alt gli raskt unna, vi kan være ute av døren før vi vet ordet av det. Andre dager tar det tid, noen er kanskje trøttere enn vanlig, skoene er vanskelige å få på. Livet er forskjellig, fra dag til dag. Sånn er det når man er fem år, når man er 40 år og når man er 85 år.
I dag tar ikke systemet hensyn til sånt. I mange kommuner er hvert eneste minutt av hjemmesykepleiens tjenester planlagt på forhånd. Det er kanskje to minutter til øyedråper, to til støttestrømper og syv til sårstell. Men hvor er de ekstra minuttene til omsorg på en dårlig dag?
Vi ønsker å organisere hjemmetjenestene på en ny måte. Fra å styre minutt for minutt, ønsker vi å legge om til omsorgsbolker som er mer grovt tilmålt. Da kan vi dele opp i små, middels og store behov. Innenfor disse tidsinndelingene får den enkelte eldre, sammen med de ansatte, mulighet til å forme tjenestene selv på en helt annen måte enn i dag. Fordi folk og dager er forskjellige.
I tillegg har SV foreslått en ordning med klippekort. Der skal de som har størst hjelpebehov få en halvtime i uken fra hjemmetjenesten, til fri disposisjon. Tiden skal kunne samles opp over noen uker, hvis man ønsker det, og kan brukes til det som oppleves viktigst for den eldre selv. Om det er ekstra støvtørk, en tur i bassenget eller å stelle graven til noen man har kjær. Ideene har vi hentet fra København, hvor SVs søsterparti styrer eldreomsorgen og har gjennomført det de kaller en tillitsreform. Det har vært en stor suksess, og har gitt mer fornøyde eldre, pårørende og ansatte.
Det er dette som er fremtidens omsorg, at vi går fra at det helt grunnleggende så vidt er dekket til å forsøke å gi tilbake noe av den friheten man mister når helsen blir dårligere. Det er dette som kan gi virkelig valgfrihet.

Menneske livet ut
Å få være et selvstendig og myndig menneske med verdighet livet ut, det er målet for den eldreomsorgen vi ønsker oss. I dag vet vi at det altfor ofte ikke er slik.
Vi får ikke en bedre eldreomsorg før store ord og rettigheter med liten betydning byttes ut
med flere folk på jobb, tillit til at eldre og fagfolk sammen finner de beste løsningene, og klare regler som sikrer at eldre får den hjelpen som skal til.
Hvis vi ikke skaper en god offentlig eldreomsorg vil kommersielle alternativer ta over. Da vil lommeboken til folk avgjøre hvor god omsorg vi får. Da vil det oppstå et nytt klasseskille i alderdommen. Det unngår vi bare hvis vi ruster opp fellesskapets omsorg i årene som kommer.
SVs politiske prosjekt er å ta kampen for et varmt samfunn. Derfor tar vi kampen for en eldreomsorg med økt bemanning og uten stoppeklokker.

fredag 21. august 2015

Tone Wilhelmsen Trøen og Bent Høie fra Høyre. Om fremtidens omsorgstjeneste


Brukerens helsetjeneste
Høyres aller viktigste politiske visjon for eldreomsorgen er å skape pasientens og brukeres helse- og omsorgstjeneste.  Det er knapt noen som opplever så lite valgfrihet som eldre pleietrengende. Valgfrihet må handle om en reell mulighet til å få påvirke og skreddersy den hjelpen man trenger.  Vi mener derfor at en verdig eldreomsorg er en pleie- og omsorgstjeneste som setter den enkelte i sentrum. Målet er at kommunene skal kunne møte den enkelte pleietrengende på en bedre måte. Slik at det er mulig å klare seg mest mulig selv – så lenge som mulig – til tross for at man har behov for hjelp og pleie.
Vi mener at alle brukere skal kunne si at «ingen beslutninger skal tas om meg, uten at dette skjer sammen med meg». Dette gjelder beslutninger som tas på systemnivå, men særlig også beslutninger som gjelder for den enkelte bruker.

Fremtidens utfordringer
I 2030 vil vi ha 250. 000 flere eldre over 75 år enn i dag.  Det betyr at befolkningens alderssammensetning endres og kompleksiteten i oppgaveløsningen øker. Samtidig er det kraftig vekst i mottakere av omsorgstjenester som er under 67 år, som trenger hjelp og bistand fordi de har langvarige og kroniske sykdommer, funksjonsnedsettelse og psykiske og sosiale problemer. Fordi vi vet at den nye generasjonen eldre vil leve lenger vil likevel den største veksten i fremtidige mottakere av omsorgstjenester være blant eldre. Spesielt eldre med demens, sammensatte, kroniske lidelser og komplekse behov.  Når vi samtidig vet at den nye generasjonen eldre møter alderdommen med bedre økonomi og bedre helse enn noen annen generasjon før, tilsier det at fremtidens eldre har andre forventninger og krav til pleie- og omsorgstjenesten enn tidligere generasjoner.

Realistiske mål i dag
Regjeringen tar dagens utfordringer på alvor. Omsorg for eldre og pleietrengende foregår i kommunene og regjeringen har gitt kommunene et historisk godt utgangspunkt for å løse oppgavene med økte bevilgninger i 2015. På helsebudsjettet for 2015 økte bevilgningene til flere institusjonsplasser. Staten betaler nå halve regningen når kommunene bygger nye plasser. For 2015 fikk kommunene tilskudd til 2500 heldøgns omsorgsplasser. Et historisk høyt byggenivå.
Like viktig som trygghet for plass, er det at pasienten møter en faglig sterk og robust tjeneste. I dag er omtrent 35.000 av de som jobber med pleietrengende i kommunene uten helsefaglig utdanning. Det er en utfordring vi må møte bedre. Vi vet at all forskning og sunn fornuft viser at kvalitet fordrer kompetanse. Derfor satser vi sterkt på kompetanseutvikling i den kommunale omsorgen. Vi er godt i gang med et lærerløft i skolen. Nå trenger vi et sykepleieløft i omsorgen. Kompliserte lidelser krever kompetent helsehjelp. Det er bakgrunnen for at vi nå både setter fart i utdanningen av klinisk avanserte sykepleiere som vil ha kommunehelsetjenesten som sin arbeidsplass.
I stortingsmeldingen om fremtidens primærhelsetjeneste som regjeringen la frem i vår, er
derfor økt kompetanse og ledelse i kommunen et høyt prioritert område.

Oldemor på skype
Den teknologiske utviklingen går raskt, men velferdsteknologi er i for liten grad innført i kommunene i dag. Norske kommuner bruker en minimal andel av sine årlige budsjetter til IKT-anskaffelser i helsetjenesten.  Derfor skårer også offentlig sektor i Norge lavere enn de øvrige nordiske landene når det gjelder innovasjon for å møte fremtidens helsetjenesteutfordringer. Bruk av velferdsteknologi kan gi flere mulighet til å mestre eget liv og helse, bidra til at flere kan bo lenger i eget hjem til tross for nedsatt funksjonsevne, og bidra til å forebygge eller utsette institusjonsinnleggelse.
De fleste av oss lever med nettbrett og smarttelefoner, mens dialogen med helsetjenesten stort sett fortsatt foregår svært analogt. Mange eldre «skyper» med familie som bor langt unna, men kan ikke kommunisere med hjemmetjenesten på samme måte. Tenk hvor trygt det ville være om hjemmetjenesten var et klikk unna på skjermen. Vi ønsker derfor en økt satsning på bruk av teknologi i omsorgssektoren. Teknologi skal ikke erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet, men den kan bidra til å forsterke sosiale nettverk og mobilisere til økt samspill med tjenestene, familie og frivillige. Den kan også frigjøre ressurser i omsorgstjenesten som i større grad kan brukes til direkte brukerrettet arbeid. Det kan også bidra til å øke brukernes og pårørendes trygghet, og avlaste pårørende for bekymring.

Kultur for kvalitet
Å sikre kvalitet i tjenestene er ikke bare lederens eller politikerens ansvar. Vi må stimulere til en kulturendring i omsorgstjenesten som gjør at hver enkelt helsearbeider tar aktivt eierskap for kvalitet. Det innebærer også at pårørende og brukere må involveres mer, og at de aktivt trekkes inn som en stemme og ressurs i utformingen av tjenestene til den enkelte bruker. Høyre vil at det skal opprettes bruker- og pårørendeutvalg i kommunene. Vi mener samfunnet går glipp av enorme ressurser ved ikke å involvere bruker og pårørende på riktig måte. Om familieomsorgen fortsatt skal opprettholdes på dagens nivå, krever det en ny pårørendepolitikk som gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg, som anerkjenner og verdsetter pårørendes kompetanse og innsats, og som støttes faglig gjennom opplæring og veiledning.

En ny innretning av helse- og omsorgstjenestene
Nytt innhold, nye krav og nye faglige tilnærminger vil også kreve at kommunene må vurdere innretning og organisering av tjenestene sine. Det må tenkes nye måter å organisere og arbeide på som flytter dagens etablerte grenser, både mellom profesjonene og mellom virksomhetsområdene i kommunene.
Endringer i tjenesteinnhold, arbeidsformer og faglige tilnærminger vil kreve et tettere samarbeid mellom alle deler av de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er behov for at de kommunale tjenestene integreres bedre i hverandre for å oppnå mer flerfaglighet, mer kompetent oppfølging av brukere, samt bedre utnyttelse av personell og kompetanse i tjenestene. Frem til i dag har tjenestene i for stor grad vært organisert adskilt fra hverandre innenfor kommunene, noe som har vært med på å gjøre tjenestene lite koordinerte og
samkjørte. Det setter heller ikke brukeren i sentrum, men gjør at brukeren og pårørende ofte
må bruke mye tid på å finne frem og få hjelp i «systemet». Det er derfor i primærhelsemeldingen foreslått tiltak for mer samlokalisering av tjenester, og flere flerfaglige team i kommunene.

Ensomhetens utfordringer
De aller fleste ønsker å bo hjemme i eget hjem så lenge som mulig. Da er gode hjemmebaserte tjenester og tilpasset hverdagsrehabilitering viktig. Men en kompetent hjemmetjeneste løser ikke alt.
Kvalitet i hverdagen handler ikke bare om å motta kompetent pleie. Livsglede er like viktig. Mange får sin livskvalitet truet når mulighetene for sosial omgang og tilknytning til fellesskapet svekkes ved sykdom. Det er mye kvalitet i å få bo hjemme så lenge som mulig, men medaljen har en bakside. Mange eldre pleietrengende føler seg ensomme. Derfor må vi forstå bedre hvordan vi kan forebygge ensomhet og hvordan ensomhet påvirker den psykiske helsen til pleietrengende. Kanskje en løsning er å bygge flere seniorlandsbyer? Ikke bare de flotte demensladsbyene, men å bygge bofellesskap – der det kan være trygt å gå hjemmefra med rullatoren året rundt og spise måltider i selskap  med andre beboere. Og kanskje er en del av løsningen å invitere frivillige eldre inn i helsetjenesten som en ressurs. Det er mange eldre som ønsker å være der for andre, gjøre en forskjell og stille opp som frivillige. Denne uken la Helse- og omsorgsdepartementet sammen med Frivillighet Norge og KS frem en ny strategi for frivillig arbeid i helse- og omsorgssektoren. Målet med strategien er å redusere ensomhet og styrke den enkeltes sosiale nettverk.

Økt kvalitet og valgfrihet
Våre visjoner for eldreomsorgen er bare første steg på veien mot fremtidens omsorgstjeneste. Jobben må først og fremst gjøres ute i kommunene. Nytenkning krever faglighet, det krever ledere som leder sine ansatte og er endringsagenter. Våre tydelige mål og visjoner for eldreomsorgen fremover handler om økt kvalitet og mer valgfrihet. Vår jobb er å legge til rette for at kommunene der ute skal klare å skape de gode meningsfulle hverdagene for våre eldre i fremtiden.