De siste årene har jeg jobbet i hjemmesykepleien, og der er det krav om å løpe inn til hver enkelt bruker, lage mat, stelle sår osv på 10-15 min.
Men det er vel så viktig å snakke med det menneske jeg kommer hjem til. De har kanskje andre plager, bekymringer, sosiale og eksistensielle behov de har behov for å prate om, som er vel så viktig som å bli dusjet i full fart. Men med stoppeklokke i lomma, er det helt umulig.
Som sykepleier er det min plikt å observere hele menneske, og å ivareta alle behov hos et menneske. Og daglig så jeg at pasienten, som stort sett var eldre mennesker, har flere plager enn akkurat det jeg var satt til å gjøre på de ti min. jeg hadde til rådighet. Det er mye mer enn å stelle et leggsår hos en diabetiker, det er enormt mye mer som jeg må observere, kartlegge og snakke med pasienten om, og ikke minst følge opp.
Når jeg nevnte dette for leder, fikk jeg alltid beskjed om at bestillerkontoret ikke ville innvilge økt tid, så daglig følte jeg at jeg bedrev uforsvarlig sykepleie. Jeg klarte ikke, av hensyn til pasientens sikkerhet og egen integritet og bryte de etiske retningslinjene vi har som sykepleier, så jeg endte opp med å måtte kutte ut lunsjen, dopauser, og kom på etterskudd hos alle de jeg hadde på lista utover dagen. Endte med overtid og aviksmeldinger, som ikke var særlig populært, og ble nærmest stemplet som " den trege".
Jeg orket ikke å gå hjem hver dag å føle at jeg som sykepleier ikke var i nærheten av å gjøre en forsvarlig jobb, dårlig samvittighet og en angst for at alt det jeg ikke fikk tatt tak i skulle få fatale konsekvenser hos pasientene - som faktisk er mennesker!! Og helt avhengig av at sykepleier gjør en forsvarlig jobb. Dessverre orket jeg ikke å jobbe på den måten og sluttet. Og jeg vet at flere dyktige sykepleierne etterhvert har gjort det samme. Dette er en tragedie for de stakkars pasientene, som har krav på forsvarlig sykepleie. Lurer på om de noen gang lar oss få tid til å bedrive forsvarlig sykepleie...
